Monthly Archives: oktober 2007

Heima

Jeg ble så glad for å se ham at jeg glemte igjen speilreflekskameraet mitt på en dårlig kinarestaurant. Han syklet og hentet det, kom syklende mot meg med kameravesken triumferende i den hånden han ikke trenger å ha på styret, for i København sykler man overalt og blir god til å sykle enten man vil eller ikke.

Mamma snakket og snakket om ham på turen hjem, hun sa det var så godt å se at han fortsatt var seg selv, hun har hele tiden sagt: Nå er han en annen, som et mantra, for å overbevise seg selv om at han er blitt en annen, uten at han egentlig har blitt det. Det henger andre bilder på veggen hans og han spiller andre sanger på gitar. Men buksene hans er de samme.

I stolen på hotellet satt han, med hendene sine på låret og snakket med meg og min mor mens vi ventet på min søster. Han tok oss med til kollektivet der jeg drakk for mye vin og måtte støtte meg til kjøkkenvasken da jeg skulle fylle opp mitt andre vannglass. Jacob insisterte på å være med på ranglingen om to uker, og jeg gleder meg. Vi skal spise frokost før vi legger oss, det er sikkert. Verdens beste Krummis, min ex-kæreste, Jacob og mig. Verdens beste gjeng på fire.

Jeg skrev kort til den aller kjæreste og sa at jeg skulle ønske han ville være med meg dit engang. Jeg skulle vise ham Kastellen og vi skulle spise mat på et rutete teppe.

Jeg hører på Sigur Ros og da jeg spurte S om han hadde sett Heima, rev han seg litt i håret og sa Nei! Faen! Jeg kan aldri vise deg noenting! Når jeg hører på Sigur Ros gråter jeg. I vinbaren på båten hjem så jeg ut av vinduet og da mamma ble stille før hun sa: Jeg husker da det ble slutt mellom Sigmund og deg. Da var jeg redd for deg…, så så jeg vekk og svelget, før jeg så tåkete ned i boken min igjen. Ja, sa jeg. Det var jeg også. På visningen av Heima gråt jeg, bet meg i leppa og prøvde hele tiden å ha benet mitt inntil Lars sitt ben. Hånden min inntil låret hans, eller tommelen hans. Alt for å kjenne at han var der. At han ikke forsvant selv om han satt i stolen ved siden av min.

S ser på meg med blanke øyne, full igjen, og han holder en hånd på sykkelen sin og en hånd på kinnet mitt. Det er så godt å se deg, sier han. Han ringer meg for å si takk for denne gang og sees snart igjen, mens jeg står foran en crepes-bod og betaler og spiser pannekage med den ene hånden og holder stemmen hans i den andre.

København var Sigur Ros i hodet, en S i hånden, for mye vin i et kollektiv fullt av mennesker som vet hvem jeg er uten at jeg kjenner dem, løfter om rangling med ranglemeister en og to når Krummis og jeg inntar byen igjen om to uker, boksalg i kirken på Strøget der jeg fant Steppeulven av Herman Hesse og noen hadde skrevet: Kedelig, denne bog er kedelig! på forsiden. København er lukten av ristede mandler, en busstur midt på natten der vi talte dansk hele veien til hotellet. Den danske R og mig, vi er ikke venner. Nei, men du er så rett sød når du prøver at bli venner med den. Nå, okay. Tak.

S og jeg snakket om en mixtape han fikk i januar, rett før det ble slutt. Ã…, den, sa jeg. Så snakket vi om at Sigur Ros hadde hatt en akustisk mini-konsert i forbindelse med visningen av Heima i København, men han hadde ikke vært der. Så snakket vi om sangen jeg kaller Iseilon, fordi de synger det. Eller noe som ligner. Jeg husker at jeg alltid har trodd, ønsket, at det skal bety Jeg elsker deg, selv om det sikkert betyr grønnsakssuppe eller Hei på deg, eller noe helt annet. Men for meg har den alltid betydd Jeg elsker deg. Klokken 05:18 i natt våknet jeg av at jeg drømte. Jeg kranglet med Lars, jeg husker ikke engang om hva, men han smalt igjen en dør, men så sto han plutselig rett foran meg og så lente han seg mot meg og hvisket: Jeg elsker deg, Linn. Jeg elsker deg også, og jeg våknet, fortsatt med bildet av ham og skjerfet hans på netthinnen, den blå jakka jeg liker så godt, skjeggstubbene hans som kiler når jeg lener ansiktet mitt inntil hans.

På bussen på vei hjem i dag hørte jeg på Sigur Ros og da vi kjørte forbi togstasjonen tenkte jeg plutselig på at den siste natten på Roskilde, da toget kjørte forbi oss der vi satt i ildsted-ringen med plastelina dyrehagen og en cd-spiller som hadde sluttet å funke, det toget, det hadde nettopp kjørt over bena til en gutt ikke mye eldre enn oss.

Vi skall rädda världen

I dag skal jeg blogge om miljøet. Klar, ferdig, gå:

Du bør bruke handlenett. Ikke si som noen av kundene mine: Det er så slitsomt… Det er ikke slitsomt, det er noe av det minste og letteste man kan gjøre for å spare miljøet. Om man ikke bruker plastposer, så blir det mindre plast her i verden, for da produseres det til slutt mindre plastposer og alle blir glade. Det er ikke slitsomt å ha et handlenett i den stresskofferten, veska, bagen, sekken du vanligvis bruker. Og hvis du handler hos meg, så får du faktisk plass til den ene pocket-boken du mest sannsynlig skal kjøpe i nevnte stresskoffert, veske, bag eller sekk.

Du bør kjøpe brukt. Både klær, musikk, spill, filmer, kjøkkenting, tepper, bilder til veggene, lamper og andre ting man i vår tid liker å kjøpe. Det er mer miljøvennlig, og mye koseligere enn å handle i kjedebutikker, rene og pene og hvite og stressende. Mye bedre med en brun bruktbutikk med svak belysning, eller et loppemarked. Pluss at du finner mye flere skatter på loppis og bruktmarkeder. Jeg fant en gang en magisk elefant, den bor på kjøkkenet mitt. Har også funnet mange fine frosker som står plassert her og der, og mange fine bøker.

Du bør skru av lyset i rom du ikke er i. Du bør bruke sparepærer. Sparedusj. Generelt spare strøm der du kan. Ullsokker i stedet for varmeovn, for eksempel? Ullpledd er også strømsparende. To dyner. Varm katt. Te.

Du bør ikke fly hvis du kan ta tog. Eller kjøre bil hvis du kan sykle eller ta trikk, eller, hei, her er en ide: Gå. Tomas Espedal har skrevet en fin bok som heter Gå. Eller… osv. Det har kommet bysykkel-stativ til Lodalen, rett nedi gata for der jeg bor. En gledens dag var det i går da jeg oppdaget det. Jeg kan sykle med vanter på når det er for kaldt til å sykle uten. Skjerf også.

Du bør kjøpe økologisk mat, og fair trade-produkter. Man kan si at det bare er å kjøpe seg god samvittighet, men det er en veldig enkel ting å gjøre, og det smaker som regel mye bedre enn annen mat. Helt sant. Jeg synes det. Og jeg er så naiv at jeg tror på at økologisk mat og fair trade-produkter kan redde verden i lengden, hvis alle kjøper det. Du er en av alle. Enten du tror det eller ei. Du bør riktignok ikke kjøpe så mye av det at du må kaste det før du får spist det opp. Det er bare dumt. Kjøp heller for lite enn for mye, det tar ikke så lang tid å løpe bort på butikken en gang til hvis det blir for lite.

Du må sortere papp og papir, og hvis du har muligheten, også andre ting fra vanlig søppel. Flasker pantes, vinflasker kastes i sånne glass-tanker, sammen med makrell i tomat-boksen og kattemat-boksene, Dagsavisen og Klassekampen, og Morgenbladet når du har lest det, kastes i papirsorteringen, det samme med esker av forskjellige slag, også melkekartonger, de kan du brette og ha konkurranser om hvor mange du får plass til oppi en. Malin klarte 13 da vi bodde sammen. Slå den. Plast bør også sorteres, og noen er så heldige at de bor på Nesodden, der kan man også kildesortere mat. Her i Oslo kan man ikke det enda, ikke i Svingen i hvert fall. Så da får jeg nøye meg med å mase på Natur og Ungdom for at de skal mase videre høyere oppe, mens jeg sorterer avisene og pappeskene ved siden av søppelkassene.

Få tak i et sånt fint klistremerke til postkassa, eller lag et selv. På det skal det stå: Uønsket reklame, nei takk. Da slipper du all tullereklamen. Og de må, om ikke nå, så tilslutt, produsere færre. Jeg bor i en oppgang der det kun er en postkasse uten et sånt fint merke, og der bor det ingen, så vidt jeg vet. Bra folk.

Kjøp mat som ikke har reist så langt, og kjøp den maten med minst emballasje. Plastikk i plastikk i plastikk utenpå plastikk er ikke sexy eller kult, det er bare dumt og unødvendig.

Tenk. Hver dag, hver gang du skal gjøre noe, kjøpe noe, dra et sted, finne ut av noe, etc. Tenk. Det er ganske lett. Ikke slitsomt i det hele tatt. Når jenta i bokhandelen spør om du trenger pose til den boka du nettopp kjøpte, så ikke si ja med en gang. Sjekk veska, sekken, bagen, stresskofferten og finn ut at du faktisk har plass til den der. Ikke si: Jo, jeg tar en pose, så blir ikke boka så stygg. Du leser ikke boka med posen på, det veit jeg, helt sikkert, selv om jeg ikke kjenner deg. Boka er like fin inni selv om forsiden kanskje får seg en liten brett på grunn av matpakka di nede i veska eller sekken.

Jeg? Jeg bærer heller boka i hånda enn å ta pose. Det er sexy med folk som leser, synes jeg. Men nå har jeg bok-kjøpe-stopp for meg selv. Jeg har nok av bøker for en liten stund nå. Vi kan alle bli bedre med tanke på miljøet. Jeg kjøper for mye, av alt. Men jeg tenker i alle fall. Og jeg er heldigvis fortsatt naiv nok til å tro at det nytter. Vi er ikke døde enda. Ingen av oss, ikke du som leser dette, ikke hun som sitter ved siden av deg, og ikke han du skal drikke kaffe eller te med etterpå. Tenk, og spre budskapet er du snill. Bruk hodet, vi har bare en klode. Haha, det var det Blekksprut som sa. Bra kar.

Glöm allt jag sa, jag mår bra

I’ve got a long taxi ride, synger Tori Amos, og det er lenge siden jeg har hørt på henne. Det er lenge siden hun har fortalt meg ting. Det ligger en død kakerlakk på do, jeg har en katt med en intens trang til kos på skrivebordet foran meg, nå i vinduskarmen, klærne mine ligger i en haug på gulvet og her er noen setninger fra den boken jeg leser nå:

And why had Deb’s last boyfriend dumped her? – I dumped him. Maybe you didn’t French-kiss him enough? – I promise you that wasn’t it. Tell me how many times a day you kissed, and I’ll say if it was enough. – Four hundred. Not enough. – No one belongs here more than you, Miranda July.

Det finnes pingviner med gule øyenbryn, det finnes en gutt som ligger og sover nå, i et rom som egentlig er en badstue, ikke fordi det er varmt der, men fordi det rett og slett er en badstue omgjort til seng, sovested, hule, hva du nå vil kalle det.

Snart kommer Johan Harstad med ny bok, og i dag solgte jeg seks bøker til et amerikansk ektepar som gikk ut av butikken med ordene: Thank you so much, it was wonderful listening to you and your knowledge. It’s beautiful.

En gang gikk jeg på et kurs på Blindern som sa at dette ikke ville vært kvalifisert til en tekst, for det er ingen sammenheng. Nå valgte shuffle-knappen min en kent-sang, og jeg lar det være med det.

Det er ingen bitterhet i denne bloggen, for min bestekamerat sier at jeg liker dramaet i Studio 60 fordi jeg trenger å se at andre har det verre enn meg for å vite at jeg egentlig har det bra. Jeg har det bra. Gutten som sover i badstuen er kjæresten min, han er det selv om jeg drar til København uten ham, selv om jeg tar fly til London uten ham, selv om jeg sover i hybelen min, uten ham. Jeg tar ikke ut batteriet av den tikkende klokka når han ikke er her, og jeg slipper ikke ut katten hvis han ikke blir gal om natten og spinner rundt så jeg ikke får sove. Jeg kan se så lenge jeg vil på tv før jeg sovner, eller jeg kan sovne og våkne av at jeg mister boka i gulvet.

Dere må lese Miranda Julys noveller, de er fantastiske.