Sover

Jeg leser det du skriver, men jeg tror ikke på deg. Jeg snur meg rundt, i sengen der jeg burde byttet sengetøy og dytter katten unna puta. Jeg kommer hjem sent, altfor sent, og i stedet for å sove, skrur jeg på dvd-spilleren, ser enda en episode av Twin Peaks alene. Og enda en. Det er altfor mange. Rockettothesky sang i det lille rommet på Nasjonalbiblioteket, og jeg tror jeg smilte selv om jeg ikke helt mente det. Jeg misjonerte mitt budskap om tim på trikken hjem, og jeg tror jeg smilte da også. Jeg tror tilogmed jeg smilte inne på rommet til Krums opptil flere ganger tidligere på kvelden. Jeg smilte da Thomas lagde middag til oss, jeg smilte da vi spiste den, og jeg smilte til naboMia som jeg møtte på bussen. Jeg smiler og smiler og smiler.

Jeg hører på tim og bena mine går i den takten sangen tilbyr. Fort hvis det er Full hollender, sakte hvis det er Sover. Jeg må stoppe innimellom, bare for å høre ekstra. Jeg må stoppe rett før første refrenget på Sover, når det blir stille et mikrosekund før både Morten og refrenget begynner igjen. Jeg må stoppe når han skriker på slutten. Jeg må stoppe på May Irene når koringen har blitt tydeligere. Jeg må stoppe på Piano når stemmen til Morten er både lys og mørk samtidig. Jeg stopper så ofte at jeg ikke kommer meg hjem, og det er like greit, for hjemme er jeg alene, sammen med katten, i en rotete hybel, med en dvd-boks med Twin Peaks og i går pauset jeg bildet av Donna og James som kysser i sofaen, og jeg gråt ikke. Jeg gråt ikke.

Skal vi legge oss ned og sløve litt mot sola? Eller skal vi gå ut, hvor hen du vil, eller vil du tenke på det? Skal vi skrike eller le, ikke spør meg om jeg tør.  Skal vi prate ut igjen, eller tie still, helt til alt går over?

For jeg er din, du gjør hva kan og er det mere nå, si i fra. Jeg er din, du gjør hva du kan, men er det mere nå, si ifra…

Noen farer forbi mellom asfalten og sola. Noen vet hva de vil, hva de har bestemt, noen holder det de lover.

For du er min (jeg er din) jeg gjør hva jeg kan, er det mere nå si i fra. Du er min (jeg er din…), jeg gjør hva jeg kan, og er det mere nå, si i fra… Skal vi legge oss ned og sløve litt mot sola…? – tim, Sover