Hei, jeg skal bestille noen skiver, jeg. Jaha, sier damen. Hvilke da? Blokk5, sier jeg. Har de gitt ut flere enn den ene? spør hun mens hun taster iherdig på pc’en sin. Eh, nei, jeg tror ikke det, sier jeg. Ja, for det er Scandals & Animals du skal ha? Ja, sier jeg, det er jo det. Den har vi! sier damen. Oj, sier jeg. Jeg trodde ikke den fantes noe sted. Men, eh, ja, så skal jeg ha Lübeck av tim. Hun taster noe på pc’en igjen, og igjen. Og igjen. Hva var det de het, sa du? Tim, sier jeg. T. I. M. Tre stykker, sier jeg. Går det greit å betale depositum for alle tre? spør hun. Ja, jeg hadde regna med det, sier jeg. Ok, sier hun. Så går hun for å hente Blokk5. Og hun kommer tilbake med ikkje ein, men to skiver. Hun legger de foran meg på disken og sier at de nettopp hadde fått inn den tim-skiva. Jeg smiler fra øre til øre og lirker skiva til meg mellom pc’en hennes og en bankterminal. Shitmandude, sier jeg. Hva er det for noe, egentlig? spør hun. Og jeg prøver å fatte meg i korthet, og i ord som kan forstås og kanskje høres interessante ut for en annen enn meg, men jeg tror ikke jeg helt klarte det.
Spol tilbake:
Jeg går inn i min tredje Platekompaniet-filial og går bort til kassa, får blikk-kontakt og formulerer meg tydelig. Tim, sier jeg. De taster og taster, spør igjen og igjen, og jeg staver tålmodig det tre bokstaver lange navnet. Trond. Inger. Magnus. Nei, den har vi ikke, du. Indie-gutten bak kassa smiler ironisk til meg og sier at nei, det bandet får de nok ikke inn noe av hehe. He he. Jeg har sett ham før, har til og med hørt ham snakke om dem, han sa det var så jævlig norskt. Javel, tenker jeg. Men det må da ha engasjert deg LITT siden du i det hele tatt gidder å ha en diskusjon om et band der du hevder at det er dårlig fordi det høres norskt ut. Jeg tenker jo egentlig at det er cred i seg selv at han har giddet å kaste bort litt av sin dyrebare tid på å i det hele tatt diskutere favorittbandet mitt, og at det egentlig var ganske morsomt at han gjorde det en gang jeg var i nærheten. De finnes i hvert fall i vokabularet hans, men tydeligvis ikke i cd-hyllene i butikken der han står og henger. Nei vel. Deg om det.
Spol fremover:
Jeg går ut av min faste Platekompaniet-filial der jeg har brukt nok bonuser fra stamkunde-kortet til å fylle tre nye, med skjelvende hender og den altfor lenge etterlengtede tim-skiva i hånden. Jeg smiler så bredt at jeg tror jeg så sinnsyk ut, jeg tok opp discman’en fra min overfylte veske, tung av pensumlitteratur, og klikket cd’en på plass, tok på meg headset’et og trykket på play.
Hvis du lurer på hva jeg har gjort i dag, så har jeg hørt på tim. (Og vært på litteratur på mono, snakket med københavneren, vært stille med kjærestegutten, pirket på buksestoffet hans, varmet fingrene hans i mine halv-vanter med stjerner på og sett Frode Grytten se på lp-plater på Youngstorget, men det er ikke dette som er viktig i dag!)
Jeg sa, allerede før jeg hadde hørt skiva, at «dette er den ultimate Lübeck!». Jeg sa det allerede før jeg hadde hørt den, på grunnlag av de versjonene som var lagt ut på diverse nettsider, ikke alle sangene riktignok, men nok, mente jeg. Den ultimate Lübeck finnes, og den kan faktisk kjøpes på Platekompaniet selv om visse besserwizzere mener den ikke kan det. Jeg hadde helt rett. Det er helt sant. Og den gjør seg best med mye lyd, og gjerne i headset med litt kvalitet.
Mens jeg hørte på den for femte gang i dag, så slo det meg at de har gjort akkurat de tingene de burde gjort. Det er den riktige May Irene du vil få høre, det er den perfekte 21 gram, den perfekte Sover osv. At rekkefølgen er fucka, det må du bare overse. Og at jeg er fastkjørt på å prate om tim og ting som har med tim å gjøre de neste ukene, det må du også bare overse. Det bare er sånn. Det må gjøres.
Jeg lover å komme tilbake med hjerteknus, hjertesorg, hjertegrublerier og kärlek snart, men først skal jeg bare slite ut Lübeck og si de tingene som må sies om tim. Det går mye fortere over hvis du kjøper skiva. Jeg lover.
🙂