Monthly Archives: september 2007

Ingenting

Det lukter vinter mellom de gule bladene. Hvis du går helt inntil, legger nesa ned til det kalde, papirlignende bladet, så lukter det vinter. Det kjennes som vinter, følelsen av hodetelefonene over ørene mine, den kalde, harde lyden av kents nye singel. Er den bra? spurte jeg. Nei, sa hun. Synth, var hovedordet. Jeg liker synth, sa jeg. Før jeg hadde hørt den. Jeg liker fortsatt synth. Nå som jeg har hørt den.

Det passer bra at kent kommer med Ingenting nå. Det passer egentlig alltid bra med kent.

Hei Linn, liker du bare band som heter guttenavn, du? Ja, nesten. På en måte.

En gang, for lenge siden, da jeg drømte om en om natten og stirret ut på gule heisekraner fra trikkevinduer og bussruter, da jeg tråkket i kram snø og hørte på vinterdiscen min, pleide jeg å skrive historier i hodet, om samtaler vi skulle ha, øl i baren, svette konsert t-skjorter, nervøse smil og cd-spilleren på utestedet skulle spille kent, og vi skulle le av at jeg bare likte band som hadde guttenavn.

Han skulle le av meg når jeg snakket om sangene deres med like stor entusiasme som for det andre guttenavn-bandet, kanskje med enda mer entusiasme, siden disse gutta faktisk har utgitt ti år mer med materiale å være entusiastisk over, og jeg skulle lukke øynene når trommene kom, hør nå, skulle jeg si, og han skulle være stille og se på meg når jeg viftet med hendene mine i trommetakten. Men hvem liker du best, da? skulle han spørre, mens han tok en slurk av ølen sin og hevet øyenbrynene. Hvem er best i verden, liksom? Du, skulle jeg svare, fortsatt med lukkede øyne og armene hevet over bardisken og ølglasset. Du er best i verden.

Sover

Jeg leser det du skriver, men jeg tror ikke på deg. Jeg snur meg rundt, i sengen der jeg burde byttet sengetøy og dytter katten unna puta. Jeg kommer hjem sent, altfor sent, og i stedet for å sove, skrur jeg på dvd-spilleren, ser enda en episode av Twin Peaks alene. Og enda en. Det er altfor mange. Rockettothesky sang i det lille rommet på Nasjonalbiblioteket, og jeg tror jeg smilte selv om jeg ikke helt mente det. Jeg misjonerte mitt budskap om tim på trikken hjem, og jeg tror jeg smilte da også. Jeg tror tilogmed jeg smilte inne på rommet til Krums opptil flere ganger tidligere på kvelden. Jeg smilte da Thomas lagde middag til oss, jeg smilte da vi spiste den, og jeg smilte til naboMia som jeg møtte på bussen. Jeg smiler og smiler og smiler.

Jeg hører på tim og bena mine går i den takten sangen tilbyr. Fort hvis det er Full hollender, sakte hvis det er Sover. Jeg må stoppe innimellom, bare for å høre ekstra. Jeg må stoppe rett før første refrenget på Sover, når det blir stille et mikrosekund før både Morten og refrenget begynner igjen. Jeg må stoppe når han skriker på slutten. Jeg må stoppe på May Irene når koringen har blitt tydeligere. Jeg må stoppe på Piano når stemmen til Morten er både lys og mørk samtidig. Jeg stopper så ofte at jeg ikke kommer meg hjem, og det er like greit, for hjemme er jeg alene, sammen med katten, i en rotete hybel, med en dvd-boks med Twin Peaks og i går pauset jeg bildet av Donna og James som kysser i sofaen, og jeg gråt ikke. Jeg gråt ikke.

Skal vi legge oss ned og sløve litt mot sola? Eller skal vi gå ut, hvor hen du vil, eller vil du tenke på det? Skal vi skrike eller le, ikke spør meg om jeg tør.  Skal vi prate ut igjen, eller tie still, helt til alt går over?

For jeg er din, du gjør hva kan og er det mere nå, si i fra. Jeg er din, du gjør hva du kan, men er det mere nå, si ifra…

Noen farer forbi mellom asfalten og sola. Noen vet hva de vil, hva de har bestemt, noen holder det de lover.

For du er min (jeg er din) jeg gjør hva jeg kan, er det mere nå si i fra. Du er min (jeg er din…), jeg gjør hva jeg kan, og er det mere nå, si i fra… Skal vi legge oss ned og sløve litt mot sola…? – tim, Sover

Lübeck. Løp og kjøp.

Hei, jeg skal bestille noen skiver, jeg. Jaha, sier damen. Hvilke da? Blokk5, sier jeg. Har de gitt ut flere enn den ene? spør hun mens hun taster iherdig på pc’en sin. Eh, nei, jeg tror ikke det, sier jeg. Ja, for det er Scandals & Animals du skal ha? Ja, sier jeg, det er jo det. Den har vi! sier damen. Oj, sier jeg. Jeg trodde ikke den fantes noe sted. Men, eh, ja, så skal jeg ha Lübeck av tim. Hun taster noe på pc’en igjen, og igjen. Og igjen. Hva var det de het, sa du? Tim, sier jeg. T. I. M. Tre stykker, sier jeg. Går det greit å betale depositum for alle tre? spør hun. Ja, jeg hadde regna med det, sier jeg. Ok, sier hun. Så går hun for å hente Blokk5. Og hun kommer tilbake med ikkje ein, men to skiver. Hun legger de foran meg på disken og sier at de nettopp hadde fått inn den tim-skiva. Jeg smiler fra øre til øre og lirker skiva til meg mellom pc’en hennes og en bankterminal. Shitmandude, sier jeg. Hva er det for noe, egentlig? spør hun. Og jeg prøver å fatte meg i korthet, og i ord som kan forstås og kanskje høres interessante ut for en annen enn meg, men jeg tror ikke jeg helt klarte det.

Spol tilbake:

Jeg går inn i min tredje Platekompaniet-filial og går bort til kassa, får blikk-kontakt og formulerer meg tydelig. Tim, sier jeg. De taster og taster, spør igjen og igjen, og jeg staver tålmodig det tre bokstaver lange navnet. Trond. Inger. Magnus. Nei, den har vi ikke, du. Indie-gutten bak kassa smiler ironisk til meg og sier at nei, det bandet får de nok ikke inn noe av hehe. He he. Jeg har sett ham før, har til og med hørt ham snakke om dem, han sa det var så jævlig norskt. Javel, tenker jeg. Men det må da ha engasjert deg LITT siden du i det hele tatt gidder å ha en diskusjon om et band der du hevder at det er dårlig fordi det høres norskt ut. Jeg tenker jo egentlig at det er cred i seg selv at han har giddet å kaste bort litt av sin dyrebare tid på å i det hele tatt diskutere favorittbandet mitt, og at det egentlig var ganske morsomt at han gjorde det en gang jeg var i nærheten. De finnes i hvert fall i vokabularet hans, men tydeligvis ikke i cd-hyllene i butikken der han står og henger. Nei vel. Deg om det.

Spol fremover:

Jeg går ut av min faste Platekompaniet-filial der jeg har brukt nok bonuser fra stamkunde-kortet til å fylle tre nye, med skjelvende hender og den altfor lenge etterlengtede tim-skiva i hånden. Jeg smiler så bredt at jeg tror jeg så sinnsyk ut, jeg tok opp discman’en fra min overfylte veske, tung av pensumlitteratur, og klikket cd’en på plass, tok på meg headset’et og trykket på play.

Hvis du lurer på hva jeg har gjort i dag, så har jeg hørt på tim. (Og vært på litteratur på mono, snakket med københavneren, vært stille med kjærestegutten, pirket på buksestoffet hans, varmet fingrene hans i mine halv-vanter med stjerner på og sett Frode Grytten se på lp-plater på Youngstorget, men det er ikke dette som er viktig i dag!)

Jeg sa, allerede før jeg hadde hørt skiva, at «dette er den ultimate Lübeck!». Jeg sa det allerede før jeg hadde hørt den, på grunnlag av de versjonene som var lagt ut på diverse nettsider, ikke alle sangene riktignok, men nok, mente jeg. Den ultimate Lübeck finnes, og den kan faktisk kjøpes på Platekompaniet selv om visse besserwizzere mener den ikke kan det. Jeg hadde helt rett. Det er helt sant. Og den gjør seg best med mye lyd, og gjerne i headset med litt kvalitet.

Mens jeg hørte på den for femte gang i dag, så slo det meg at de har gjort akkurat de tingene de burde gjort. Det er den riktige May Irene du vil få høre, det er den perfekte 21 gram, den perfekte Sover osv. At rekkefølgen er fucka, det må du bare overse. Og at jeg er fastkjørt på å prate om tim og ting som har med tim å gjøre de neste ukene, det må du også bare overse. Det bare er sånn. Det må gjøres.

Jeg lover å komme tilbake med hjerteknus, hjertesorg, hjertegrublerier og kärlek snart, men først skal jeg bare slite ut Lübeck og si de tingene som må sies om tim. Det går mye fortere over hvis du kjøper skiva. Jeg lover.