Ã…rets viktigste bloggpost

Ok, hør på meg nå.

For 5 år siden fant jeg en demosingel i en pappeske på et kontor i NRK. Det var bilde av en by, og jeg lurte på hvem det var som hadde laget den. Jeg kom hjem, skrudde på stereoanlegget, la inn skiva og så på når cd’en forsvant inn i stereoanlegget. Jeg trykket på play og ble stående. Jeg hørte tekstlinjer som ikke lignet noe jeg hadde hørt før, og et gitarriff som ga meg frysninger på ryggen. Jeg hørte på den singelen resten av kvelden.

Det var to sanger på den, etter fem timer kunne jeg dem utenat. Jeg hadde med den ene av de to låtene på samtlige mixtapes jeg lagde de neste 3 årene. Vinter, sommer, høst, vår, kärlek, kjærlighetsorg, hurramegrundt eller regnfulle dager.

Jeg fant ikke ut hvem det var som sto bak. Jeg gikk rundt i Oslos gater med stemmen hans på øret og hver gang jeg gikk forbi noen som kunne se ut som at de lagde sanger, så pleide jeg å ta av meg hodetelefonene sånn at han kunne høre hva jeg hørte på når han gikk forbi. Kanskje det er han, tenkte jeg. Han med gitaren. Han som sitter der med skinnjakke. Han med de slitte joggeskoene der borte. Han som går inn på Råkk & Rålls nå. Hva med han? Men det var ingen av dem.

I avisen en tidlig vintermorgen i 2005 sto det en liten notis på konsertsidene om at Movie og et band til skulle spille på John Dee senere i januar. Jeg rev ut den bittelille annonsen og viste det frem til min daværende kjæreste. Nei, sa han. Det kan jo ikke være dem, det er sikkert hundre band som heter det.

Vi gikk på konserten. Vi sto foran. Jeg dirret da oppvarmingsbandet Movie var ferdige med sitt sett. Ut på scenen kom det noen mennesker jeg aldri hadde sett før. Vokalisten hadde lang pannelugg som falt foran øynene hans. Han hadde rød t-skjorte og slitte olabukser. Lyset traff ham bakfra og gjorde håret hans gyllent. Bandet bak ham begynte å spille, trommer som hjertebank, gitarer som hviskende stemmer, og han lente seg inn til mikrofonen. Han pustet ut.

Vi er Tim, sa han. Vi skal spille litt for dere her i kveld.

Bandet i mitt liv hadde entret scenen og jeg hadde gåsehud fra første sekund. Og de spilte. Hjertet mitt banket takten, benene mine dirret i samme rytme som bassen, pianotoner fra keyboardet strøk meg i nakken, på kinnet, langs ryggraden. Og stemmen. Den stemmen. På en senere konsert gikk vokalisten forbi meg før de begynte, han sang på refrenget i låten de senere åpnet med, og jeg holdt på å miste colaen min i gulvet.

Glem alle rockestjerner dere har hørt før, glem alle dere har hatt på veggen, glem de dere har lest om i avisene, glem de dere har hørt på radioen. Tim er ikke som noen av dem.

Tim er asfalten i parkene rundt om i byen, de er syklene som står låst til parasollene, de er gresset om sensommeren før frosten kommer, de er den første snøen, og den siste med eksosen, de er summingen fra gatelyktene, lastebilene som kjører over en bro, dundringen fra godstogene om natten, det skitne glasset i den lokale kebabsjappa. Tim er kjæresteparet som krangler på vei hjem fra byen, de knuste ølglassene på gulvet etter en konsert, de svette t-skjortene, den våte luggen etter regnet, den som følger deg hjem eller deler en drosje med deg etter en bytur.

Tim er ikke bare et band, en skive, en demosingel funnet ved ren tilfeldighet for 5 år siden. De er en av grunnene til at jeg skriver, en av hovedgrunnene til at jeg hører på musikk, førsteplassen på heltelista, og en av mine største inspirasjoner til alt jeg gjør, enten det er å skrive, ta bilder, smile, le eller elske.

De som har lest det jeg har skrevet på internett lenge, de har hørt det før. De er kanskje lei. Men det er en grunn til at jeg aldri gir meg. Det er en grunn til at jeg er like gira hver gang. Det er en grunn til at jeg føler så sterkt om dette bandet. Det er ikke bare det at jeg vil dere skal komme på konserten, kjøpe skiva, høre på dem og dele dem med de dere er glade i, har vært glade i, kommer til å bli glade i.

Det er det faktum at dette bandet fortjener deres oppmerksomhet. De fortjener deres lørdagskveld, deres ører, deres tid, en del av deres liv. Jeg mener det virkelig. Mandag 3. september slippes skiva Lübeck. Lørdag 1. september feires dette på John Dee. Jeg skal dit, kjæresten min skal dit, MORA MI SKAL DIT. Skal du?

By this time tomorrow I’ll be over you

Jeg leser, jeg skriver ikke.  Jeg går, sakte fremover, med en bok i hendene, nedover en bakke, langs en fortauskant, over en bilvei, et gangfelt, inn på dagligvarehandelen 200 meter unna døra mi, ned til Middelalderparken og en festival som jeg endte opp med å forlate etter at Johan Harstad hadde lest et utdrag fra sin nye bok, som jeg da allerede visste at jeg kom til å lese, flere ganger, og gi bort til alle jeg kjenner. Kjente. Hvorfor er vi så glade i Albert Ã…berg? Fordi han ikke har hår, svarte Bjørn Esben Almaas. Eller, det er fordi han er så redd. Fordi han ikke er redd for å være redd. Jeg er redd for å være redd. Jeg er redd for å møte blikket til noen og se at de ikke møter mitt, med vilje. Jeg vet de ser meg, har sett meg, vet at jeg er der, at jeg ser at de ikke ser.

Men jeg er ikke redd for å si Hurra når Bjørn Esben Almaas introduserer Johan Harstad, selv om jeg satt helt alene i bokteltet, med vesken min som nærmeste nabo. Det satt mennesker rundt meg, andre var også alene, man er alene hele tiden. Når man lager te, når man går til butikken, når man leser en bok der noen en gang skrev om at mine bokhyller var bokhyller alle bøker drømte om å bo i. Jeg ser på bokhyllene mine, og hvis jeg hadde vært en bok, ville jeg gjerne bodd der. Så kan du nå mene hva du vil. Dere alle sammen, kan tro og mene hva dere vil. Det er lov, det. Det er det vi har meninger til. Ã… mene dem.

Jeg lyver når jeg sier at jeg ikke har skrevet, for jeg skriver mer enn noengang før, men jeg skriver ikke her. Eller der. På internett. Jeg skriver i bøker, med kulepenn, i den grønne stolen på kjøkkenet, foran vinduet, eller ved det hvite skatollet, eller i sengen. Jeg skriver om helt hverdagslige ting, skriver ting jeg ikke helt skjønner hvorfor jeg skriver, hvem skal ville lese dette? Men så tenker jeg på Ragnar Hovland og hans Ei Vinterreise, der de fineste delene er dagbokdelene, som ikke egentlig handler om noe, annet enn filmene han ser, musikken han hører på, tingene han gjør, men så tenker jeg igjen: Men Linn, det er Ragnar Hovland… Heldigvis fortsetter jeg å skrive.

Jeg leser når som helst, hele tiden, mer enn før, når jeg går og når jeg står, og dermed skriver jeg mer. Jeg aner ikke hvor tiden til alt dette kommer fra, om den kommer fra at jeg sover mindre, spiser mindre, gjør mindre på jobb? Nei, jeg vet ikke. Jeg skriver ut pensumlister og snart skal jeg klippe håret. Jeg skal sitte på bibliotekene, der det er stille, og jeg skal lese og skrive, mest sannsynlig mer utenfor pensumlistene enn innenfor. Det er ikke pensum som er viktig. Jeg er fornøyd med å være en dårlig student. Jeg er snart ferdig med det. Det er greit for meg, sier jeg, det er greit. Jeg liker det. Jeg tør å være middelmådig, det hadde jeg aldri turt før. Jeg tør å mene at jeg ikke liker det vi lærer, at jeg ikke føler jeg trenger det. At jeg gjør akkurat det jeg trenger for å stå, at jeg går frisk og rask ut etter å ha hørt eksamensresultatene, som andre ville grått over, men som jeg skåler for, sier: Hurra for vel overstått, nå er jeg et skritt nærmere ferdig.

Ferdig.

Jeg hadde ingenting fornuftig å si, men dette er det jeg gjør om dagen. Jeg jobber, skriver, leser, leser, skriver, leser, jobber, sover, leser, leser, skriver, spiser, leser, kysser, tar av meg alle klærne, tar av ham alle klærne, kysser, sover, leser, leser, leser, leser, elsker, lever. Jeg vil gjerne grille og bade litt til før sommeren blir til høst, men det klarer jeg nok å få til. Ingen vits å bekymre seg. Det årner seg. Jeg leste gjennom en dagbok fra jeg var 18 og sønderknust, leste samtaler med ham jeg hadde glemt at jeg hadde. Det var både vondt og fint at jeg hadde glemt dem. Jeg trodde ikke jeg var en sånn som glemte sånne ord, men det var jeg visst. Kanskje det er derfor jeg skriver. Fordi jeg ikke skal glemme alt, som til syvende og sist er så langt fra ubetydelig.

Hurra.