Monthly Archives: mai 2007

Head on my chest, a silent smile, a private kind of happiness

Jeg sitter på t-banen på vei hjem fra enda en kveld som ikke ble fest, men noe helt annet. I stedet for å kanskje møte noen nye fine folk, satt jeg i sengen til en som har vært en fin folk nesten hele livet mitt. Vi så på tv og lo høyt, han lærte meg å spille Best of you av Foo Fighters på gitar, i hvert fall noe som kan ligne en intro, og fulgte meg til banen etterpå.

Jeg bar på en kilo kattemat, for på verandaen min har det i det siste bodd en hjemløs, sliten, mager og noe mørbanket katt, altså, i tillegg til den tjukke jeg bor sammen med til vanlig.

I går satt jeg på gulvet i en kjeller der jeg for noen år siden var redd for mørket og sang høyt for meg selv de sekundene det tok før lyset skrudde seg på, nå rydder vi huset, i alle kriker og kroker, og det dukker opp souvenirer fra en ikke glemt, bare gjemt barndom. Jeg samlet sammen forstørrelsesglasset med lyspære, nattkjolen hennes som jeg pleide å få låne innimellom, da kunne jeg leke brud med slep fordi den var så lang, en barbie-hest som en gang var min, to store kryssordbøker (jeg skal bli like flink som farmor til å løse kryssord, sier jeg. Jaha, sier pappa), en styggfin veske og enda flere bøker.

90 prosent av det jeg eier er bøker. Sånt finner man ut når man pakker ned alt man eier i esker. Etter å ha spist middag og drukket cola, kjørte pappa meg hjem og jeg sendte melding til Helge som feiret bursdag og sa at etter en uke med eksamen, kjæreste med blindtarmbetennelse og en bestevenninne med hjertesorg, så orket jeg ikke annet enn å dra hjem. Så det gjorde jeg. Det var meg, varm katt, teppe, grønn lesestol og Sex, lies and videotapes på tv-skjermen.

I love you in the morning, when you’re still hungover, synger Bloc Party og om morgenen, når jeg våkner etter en natt full av mareritt, sånne som man ikke helt skjønner ikke er virkelige når man våkner, så våknet jeg også til en melding fra kjærestegutten som savnet meg, akkurat som jeg savnet ham.

På jobb i dag byttet jeg en cd mot sjokoladekuler, så to bøker og to cd’er mot en krokanrull og et kinogavekort. Jeg ble så glad at jeg måtte hvine litt på bakrommet. På torsdag var jeg på Splashgirl-konsert, de spilte Sigur Ros og jeg tenkte på de man skal tenke på når man hører Sigur Ros, eks-kjærester og nåværende kjærester. Tidligere nevnte eks-kjæreste sendte meg en melding der det sto Would you smile again for me? og jeg svarte: Alltid, Sigmund. Alltid.

Enda tidligere så jeg Farvel Falkenberg på kino, og da David leste fra dagboken gråt jeg. Den sommeren var så vakker, grønn og full av morgener som somre skal være. Det var en trist, men nydelig film, se den bare for bildenes skyld, og for musikken. Hvordan kan noe som bare er skrevet, diktet opp, være så ekte? Er det ikke sånn med alt jeg leser, som jeg elsker?

Jeg leser Marisha Pessl’s Special topics in calamity physics, den er ikke, som Aftenposten hevder: Alt en leser kan ønske seg. Ghostwritten av David Mitchell, derimot, den er virkelig alt en leser kan ønske seg. Det fortalte Frøydis meg for lenge siden, det var faktisk noe av det første hun noengang fortalte meg. Etter mange gode bøker, var det endelig Ghostwrittens tur. Det er jeg glad for.

I sengen min ligger det en katt og sover. Snart ligger det en Linn og sover der også.

Og om ikke så altfor mange dager ligger det kanskje en kjæreste ved siden av meg også. Helt inntil. En som puster og er varm. Den fineste jeg vet om. Selv i bakrus, eller med blindtarmbetennelse, bustete hår, udusjet og shabby. Akkurat som det skal være.

Jeg har sommerferie, jeg skal bruke den på ord, smil, varme, sykkel, trær, musikk og gode klemmer.

Hva har det blitt av Roskilde når folk som meg drar dit?

På Roskilde har jeg, i løpet av årene, opplevd noen av de beste øyeblikkene i mitt liv. En av heltinnene mine sa en gang at livet bare er en serie øyeblikk. Hun har sikkert stjålet det fra et sted, men det er greit. Mine øyeblikk kommer gjerne fra et jorde i Danmark, med slitne joggesko på beina, regn i håret og nakken og et smil jeg bare har på Roskilde. Roskilde-smilet. Jeg vet ikke om jeg skal skrive dette kronologisk, og begynne med første gangen jeg sto og ventet på at portene skulle åpne og kjente at det kilte i magen da folkehavet begynte å telle ned fra ti ti sekunder på fem. Eller om jeg skal begynne med det siste, da jeg satt på en buss på vei hjem og så på det slitne, brune jordet og var sliten etter en nesten søvnløs natt og visste at om bare et døgn kom jeg til å begynne å glede meg til neste gang. Brun i ansiktet av alt støvet, dødsliten, illeluktende og hes, men med en hel festival i lomma og hjertet. Og en festival er noe helt spesielt.

Roskilde har gitt meg to av favorittfilmene mine, noen av de beste minnene jeg eier av forholdet mellom ekskjæresten min og meg, konsertopplevelser som overgår alt annet jeg har vært med på, veteranstatus etter to år, tålmodighet i køer av all slags sort, verdens beste tjej som bestevenninne, latterkramper som varte opptil flere timer og en forkjærlighet for dansker.

Hvorfor Roskilde? I 2004 var jeg sammen med en gutt. Han hadde vært på Roskilde i 2003. Han hadde møtt The One, drukket seg dritings, røyka noe han ikke burde røyka på Björk, gått glipp av Sigur Ròs og Coldplay, og nå skulle han tilbake igjen. Jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg ble med. Hvem hadde trodd at den festivalen skulle definere sommerferiene mine årene fremover.

Roskilde 2004 ga meg verdens beste tjej i en sving på East, Eternal Sunshine of the spotless mind på kino på vår utflukt til Køben en regnfull dag, Thomas Dybdahl som la seg ned på scenen, tok seg en røyk og sa: Fy faen…, leire som rakk meg til leggen og slukte shelltoes’ene mine, verdens beste pizza, erfaring med å jekke opp pils med lighter,
ekte glede over å se grønt gress første festivaldag, lyden av regn på teltduk og knasende knekkebrød i soveposen, lyden av to gutter som synger To fulle menn så falskt og høyt de kan på vei til ølboden for rope: Vi vil ha øl! tre timer før de åpner, en siste natt som innebar stjeling av alkohol fra en full nordlending, soloppgang, latterkramper og fåfengt teltbrenning fordi alle teltene var så våte av alt regnet.

Roskilde 2005 ga meg en ekskjæreste som satt utenfor teltet mitt om natten og snakket med andre jenter og gjorde meg søvnløs, en bestekamerat som holdt meg med selskap når jeg gikk hjem tidlig, en helomvending ved festivalstart da jeg endte opp med å gå sist i seng, samle sammen kent-konfetti og kaste det utover campen, dra tidligere nevnte ekskjæreste ut av teltet for å gå på tokt, hvor vi møtte en full danske med helheim-øl på en og en halvliters flaske som han gladelig delte, helheim-nasch i campen ved siden av som insisterte på å høre på DDE natten lang, tagging på telt til venner og kjente og mindre kjente, lasagne klokken halv seks om morgenen når solen sto opp, nordmenn som hørte på Maria Solheim og tilbød oss en gammel dansk, jeg drakk saft, Dave Grohl som stoppet meg på vei til en lang dokø med å skrike at han hadde en confession to make, I’m your fool og jeg stoppet opp og fikk med meg den beste konserten med Foo Fighters, sendte melding til tidligere nevnte heltinne da de spilte Everlong, å legge seg tidlig en konsertdag og bli dratt ut av teltet av tre av guttene i campen som ville ha meg med på helheim-nasch og kose med håret mitt, jeg endte opp med å ligge utenfor teltet i gresset i soveposen og bli pjusket i håret fra to sider, mens Duran Duran spilte bak trærne, og til slutt en siste natt der jeg ble tilbudt øl (som jeg solidarisk bare sendte videre til gutta i campen min) fra Skarnes-folka i campen ved siden av vår, snakket med en som hadde lært å spille gitar av Thomas Dybdahl, og kapitulerte og ble med, igjen, tidligere nevnte ekskjæreste inn i teltet klokken fem om natten. Ingen vellykkede teltbrenninger denne natten heller, forresten.

Roskilde 2006 ga meg veteranstatus, 2 kool 4 skool-flagg som vi stolte viftet med på vei fra East-inngangen til West-inngangen, pasta med pesto, egen partykoffert med zoo og
karameller, langvarig venting på Axl Rose, også kalt n’ Rose, som ikke dukka opp før vi var på vei mot Sigur Rós, der jeg holdt meg fast i meg selv for å ikke falle fra hverandre, der jeg sto på den sterkeste konsertopplevelsen i mitt liv, hengekøye å lese i, A love song for Bobby Long i et støvete film-telt, blå solbriller, kort skjørt, Hjertet er en ensom vandrer av Carson McCullers som vi fant på Roskilde Antikvariat, en bag full av bøker og skitne klær på vei hjem, tusen internspøker med verdens beste tjej, en konsert med Placebo der jeg lå på gresset utenfor og halvsov mens noen tyske 30-åringer delte den tjukkeste jointen jeg hittil i mitt liv har sett, og en siste natt som bestod av lite teltbrenning, litt soving og stor nysgjerrighet rundt om verdens beste tjej klarte å kapre nåværende Pariserpojk.

For en liten stund siden fikk jeg en kommentar på mitt forrige Roskilde-innlegg, skrevet rett etter at jeg kom hjem i sommer, en ganske så kritisk kommentar om hva Roskilde egentlig dreide seg om. Kommentatoren sa at jeg kunne finne meg en hippiefestival i Tyskland i stedet, og at Roskilde virkelig dreide seg om «drekking, puling, knusing og brenning av ting». Alt jeg vil si til det, er:

Hvis det er alt du har fått ut av en festival, så har du sovet for mye.

Roskilde er musikk, leire, støv, sol, øl, blå himmel selv i 2004 da vi vassa i leire, hengekøyer, lengre netter enn noen andre steder, smil, latter, utrolig morsomme mennesker overalt, god mat, køer, køer og atter køer, kanelsnegler og en lille Matilde, å ringe hjem fra en skitten telefonkiosk og prøve å fortelle alle de fine tingene i løpet av en dansk 20-kroning og selvfølgelig feile, og sist, men ikke minst: kärlek.

Jeg tror ikke lista blir noe mindre positiv av den kommende festivalen. Og jeg har ikke tenkt å finne meg en hippiefestival i Tyskland. Det får du gjøre sjæl. God sommer.

Kaostanker og ryddemani

Det er stille her fordi jeg ikke har noen historier å fortelle. Jeg går på jobb, skriver eksamen, rydder, pakker og betaler regninger. Jeg har to uker igjen å skrive på, og i de to ukene skal jeg jobbe og fortsette å pakke og vaske hybelen min også. Bilen til pappa har gått i stykker, så hvordan jeg nå skal kunne flytte sakene mine sakte, men sikkert over til Gamlebyen, det er for meg et mysterium. Men det årner seg.

Da jeg gikk til bestekameraten i regnet i går, med min rosa paraply over hodet, skrudde jeg av minidiscen min for å høre på regnet. Det var stille bortsett fra tappingen av regndråpene, midt i byen var det stille. Regnet gjør det med byen. Jeg liker hvordan regnet tapper på de bare leggene mine.

Når ting er håpløst, og jeg må legge meg ned på gulvet, så puster jeg rolig og prøver å tenke på fine ting. Jeg tenker på den gamle damen jeg så på biblioteket som syklet og hadde med seg sykkelkurven sin inn på biblioteket. Den fylte hun med bøker. Jeg tuller ikke når jeg sier fylte. Hun satte dem side om side, med ryggen opp, åtte ganger to bøker. I sykkelkurven. Jeg var utrolig fascinert og ble stående å se på henne og sykkelkurven hennes helt til mannen i låneskranken måtte kremte for å fortelle meg at det var min tur.

I sommer skal jeg også lese. Da bor jeg i en hybel, alene med katten, og jeg har mange fine tekopper og et rent kjøkken. Vinduene som nå for øyeblikket er ødelagte, skal da være i orden. Veggene som nå er møkkete og tomme, skal da være fylt med bilder av smil og musikk og kärlek. Og bokhyller. Jeg skal igjen få lov til å ha hauger med bøker på gulvet, stabler med uleste ord, magiske høyhus med eventyr og smil.

Jeg hater å flytte. Jeg hater å bo i en unntakstilstand, trippende på tærne hele tiden, ryddig ryddig ryddig, visning, bilder, rydd under senga også, rydd vekk alle spor etter det livet du har levd her de siste to årene. Eksamen skyves inn under den grønne stolen min, og selv om jeg drar på jobb, så banker den meg i bakhodet. Om to uker er jeg ferdig. Med det meste.

Jeg sa i går, da smilegutten og jeg satt ute på verandaen og spiste frokost, at jeg aldri har gledet meg så mye til sommeren før. Ikke engang da jeg gikk på barneskolen og sommerferien var det beste av det beste, bedre enn julaften og bursdag til sammen. Jeg har fri i sommer. Tre uker fri, med bare meg og bøkene mine og hybelen min, katten min og kjærestegutt og bestevenninne. Selv om de jobber begge to. Det betyr bare at jeg skal kjøre tog til Larvik og bade i Farris, stå utenfor jobben til kjærestegutt og vente på ham når han er ferdig, og lese bøker og skrive når de jobber. Alene.

Jeg skal fortelle dere historier som ikke handler om eksamen, stress, rydding og å flytte i slutten av juni. Da bor jeg i en hybel med blå dør. Der bor det en elefant som bringer lykke. Jeg kjøpte den for en tier på loppis i helgen. Han har flyttet inn allerede, det gjør meg ganske rolig. Det, og tanken på bøkene. Den gamle damen og bøkene.

Jeg ønsker meg en sykkel med sykkelkurv.