En blå dør

Jeg plukker bildene mine ned fra veggene, flytter møbler ut i boden på verandaen, og pakker bøker ned i esker. I går var jeg på visning i en hybel som er altfor dyr, og det er verken bad eller toalett der, det er ute i gangen og nede i vaskekjelleren, og må deles med den andre hybelboeren rett over gangen. Jeg får en blå dør, da. Og to store vinduer. Og et fantastisk stygt kjøkken. Og katten min kan bo der sammen med meg. Men alt dette er bare sant om jeg vinner prutingen etterpå. Om jeg klarer å leke tøff og si at jeg må få det femhundre kroner billigere. Krummis og jeg går nedover til bussen etter visningen, og jeg spør henne om hun syns jeg er gal som tenker at dette er godt nok. Nei, sier hun. Jeg hadde tatt det på et sekund hvis det var det vi ble tilbudt i Paris, sier hun. Det er en lang nedoverbakke å gå til bussen, og det er grønt der allerede. Mine naboer blir villa-beboere med to biler og fem dvd-spillere. Jeg tenker at jeg kan bli som hun i Saman er ein mindre aleine. Selv om hybelen min er hakket bedre enn hennes.

Jeg kan gå tur på gravlunden og gå hjem fra öyafestivalen om natten. Også kan jeg lære Biggen å hoppe inn og ut gjennom vinduet. Det blir bare meg, et stygt kjøkken, et stort rom til bokhyllene mine, tv, seng, sofa og tre stoler. Jeg kan invitere på te, som hun gjør i I dag er ein fin dag. Jeg må ha mye fin te om noen skal ville være på besøk hos meg, tror jeg.

Bortsett fra dette, så feirer jeg bursdagen min den 1. mai i Birkelunden, og du er invitert om du har lyst til å komme. Du kan ta med deg en du liker eller er glad i, en grill, eller en du kjenner som har grill, mat å grille, noe å drikke og en klem. Eller et hei. Det skal være sol, og jeg regner med at vi første tropper opp med pledd og mat ca. klokka to.

Jeg ønsker meg en fin bok, en liste over hvilke tre bøker jeg skal låne neste gang jeg er på biblioteket, en dinosaurus eller sjokolade. Så vet du det.

Jeg er din, du gjør hva du kan…

Jeg tror det handler om å være lei av seg selv, på et vis. Denne følelsen jeg får, når jeg slutter å snakke, og det er så altfor tydelig at det er ikke deg, det er meg, og det gjelder alle jeg kjenner, det er ikke dere, det er meg, det er jeg som ligger våken og tenker på ting jeg har sagt og ting jeg har tenkt, og ting jeg har holdt på å si, og jeg er lei av alt sammen, jeg er lei av meg selv, om det er lov å være det. Jeg sitter på konsert med et colaglass og det blir for mye lyd av oppvarmingsbandet, det blir for varmt, og jeg har for mange tanker, og jeg reiser meg og går ut. Ut i den kjølige kveldsluften som allikevel ikke er kald. Jeg lener meg mot veggen og puster tungt ut, og verdens beste tjej står foran meg med armene i kors og puster litt selv. Jeg har ingen slagplan om hva jeg skal si, jeg vet bare at jeg ikke ville sitte der lenger, med meg selv, så jeg gikk.

Mot oss kommer ikkje ein, ikkje to, men tri medlemmer av verdens beste band, og vi blir stående og le oss hese av fortellinger om hvordan det gikk på konserten på Rock mot Rus, hvordan tim på Rock mot rus er som hånd i sko, hvordan de går fra lydsjekk og spør drosjesjåføren om hvor nærmeste ølutsalg befinner seg, og vi ler og ler, jeg får høre om diverse kjærester, og han spør hvordan det gikk med meg og… han som var med sist, og jeg ser ned i bakken og sier at joda, jeg fikk ham på kroken. De gratulerer og vi finner ut at hemmeligheten er en tim-konsert, da er alt i boks. Da har dere jo vært
sammen i… nesten tre måneder?, og jeg ler og sier «ikke at jeg teller, men vi ble sammen 29. januar, da.» De røyker ferdig og snur seg for å finne «noe som kan ligne en backstage» og jeg sier at jeg gleder meg til etterpå, og det gjør de også. Så går vi inn, og jeg finner en smilegutt i baren og jeg lener meg inntil ham og får et kyss også bærer jeg den ene ølen tilbake til plassene våre ved scenen.

Jeg snakker høylydt på veien hjem, om hvor bra de var i kveld, om hvor bra karer de er, om hvor godt jeg likte den nyeste låta, om hvor utrolig kult jeg syns det var at de kom bort til meg og snakka, jeg finner en barnslig glede i at jeg er for sjenert til å gå bort til dem, men at jeg allikevel ender opp med å klare å føre en hel samtale med tre av dem. Så sovner jeg og våkner igjen med den samme følelsen som har begynt å følge etter meg, og jeg ligger og tenker på meg selv igjen, at jeg ikke liker meg selv sånn jeg er, at jeg sikkert bare var pinlig kvelden før, at jeg uansett ikke hadde vært noe mindre pinlig om jeg hadde husket å ta med meg tiara og superLinn-tskjorte. Igjen, det er ikke deg, det er meg, det er meg og meg og meg, og alt jeg sier som jeg bruker for mye tid på å angre på.

Vi går på kinoteket og ser Kometen kommer, og jeg har vært stille hele formiddagen, under frokosten, redd for å fortsette å si ting jeg ikke liker selv, ikke at jeg egentlig sier noe dumt, det bare blir dumt når jeg hører det om igjen i hodet mitt, helt vanlige, dagligdagse ting blir fryktelig pinlige i reprisene som sendes i hodet mitt. Vi går etterpå, mot BLÃ… og han slipper armen min og jeg tenker at jeg egentlig bare burde dra hjem, gå før jeg ødelegger dagen for dem alle sammen, men jeg kjøper en jordbær-is og sier: Vet du hva? Du er favoritten min, til smilegutten, mens jeg spiser og han stopper for å kysse meg på kinnet. Når jeg sier sånne ting, er det ingen pinlige repriser i hodet mitt i ettertid, det er bare helt riktig.

Jeg kjøper en lommebok og en notatbok, går opp en skummel trapp og setter meg ned på fanget til smilegutten og utsetter alt jeg kan å gå hjem for å skrive ferdig diverse oppgaver. Når jeg endelig klarer å karre meg opp, har sagt hadet til verdens fineste tjej og hennes pariserpojk og gitt kjærestegutten et kyss, så går jeg mot solen og varmen, og blir stoppet rett før jeg er ute med at kjærestegutten har løpt forsiktig etter meg, og så lener han seg inntil meg og hvisker at han er glad i meg, før jeg fortsetter ut mot den skumle trappen igjen. Smilet mitt da han sa det, har heller ikke blitt en pinlig reprise i hodet mitt. Oppgaven er skrevet, en kopp te er drukket, en ny oppgave er påbegynt og jeg vet at det forsvinner snart, «det er ikke deg, det er meg»-syndromet, som i denne sammenhengen ikke har noenting med forhold og å gjøre det slutt å gjøre, men rett og slett med meg og verden. Det er ikke verden, det er ikke verdens fineste kjæreste, tjej og hennes pojk, det er ikke den søte jeg bor sammen med, det er ikke bestekameraten, det er ikke katten, leiligheten, han i Molde, mamma, pappa, studievenner eller kundene på jobben, men det er meg. Men det jeg vet, er at det finnes en kur. Og jeg tror den kuren er å finne i tims «Sover». Så, skal vi legge oss ned og sløve litt mot sola? Eller skal vi gå ut, hvorhen du vil? Eller vil du tenke på det…? Skal vi prate ut igjen, eller tie still, helt til alt går over?

Jeg tror det bare er å vente til det går over. Men, som sagt, kuren finnes der ute. Den er i en sang, i en tekst, i en følelse, i en kjæreste, i et smil, i et kyss, i en sommer. Skal vi legge oss ned og sløve litt mot sola?

They’re all different shades of the same song

BellX1 synger om å ha en bad skin day. Egentlig synger de om å være lei seg når noen er langt unna. Jeg fant BellX1 i en stol på sentrum scene. Jeg hadde akkurat tatt av meg jakka da jeg lente meg over rekkverket og fant dem på scenen. Jeg tenkte at de var ok, men så sang de denne. Bad skin day. Da reiste jeg meg opp og gikk for å kjøpe cd’en deres. Så kom Damien Rice og jeg glemte dem litt igjen. Men i dag hører jeg på dem.

Når jeg flyter bortover vannflaten og får vann over munnen og litt i nesa, så har jeg det veldig fint. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli en sånn som svømmer. Jeg har alltid vært en sånn som stupte kråke under vann, og som prøvde å flyte som en stjerne. Frem og tilbake-svømming har aldri vært helt min greie. Men vi svømmer. Verdens beste jente och jag. Frem og tilbake. Mens vi snakker om ting. (Vi snakker selvfølgelig om pojkarna. Og litt om litteraturvitenskap fra tidlig 1900-tall.) Når jeg flytter, sier jeg, mens vi trekker pusten langs en bassengkant, så kan jeg svømme på Tøyenbadet. Det blir nemlig rett nedi bakken.

Johan Harstad sier i sin anmeldelse av Tore Renbergs bøker, at «det er flaut, denne oppveksten, det er pinlige år og de fleste av oss er takknemlige for at ingen gjorde opptak av stemmene våre, hva vi sa, hvem vi var, hva vi gjorde.» Han snakker om Jarle og hvordan det innimellom oppstår pinlige sekvenser i bøkene om ham. Men han forsvarer det altså med denne talen om å være ung. Jeg lurer på når oppveksten er over. 18 år gamle Linn lager minidisc og 20 år gamle Linn sitter undrende på t-banen og prøver å huske hvem hun en gang var. Nelly Furtado synger om å prøve på nytt og på nytt, og jeg kan huske at jeg en gang løp for å møte ham, han som var ham akkurat da, at jeg var lei meg og at jeg forstyrret ham på en malejobb han hadde den forsommeren, og at jeg ikke ville si hva det var jeg var lei meg for, at jeg bare ba ham om å gi meg en klem. Og det gjorde han. Så klemte vi. Og jeg ruslet hjem igjen, roligere. Det er rart at jeg ikke husker hva det var jeg var så lei meg for, men at jeg kan huske klemmen så godt da jeg hørte sangen igjen.

Oh, Christ, I’m such a dramaqueen, synger han i BellX1 og jeg veit hva han mener. Men han kan ikke noe for det, when you’re far from me. Det er bare sånn det er. Og det er greit. For meg.

Om å ha verdens fineste kjæreste og prøve å være en fin kjæreste tilbake igjen

Jeg går rundt med en koffert full av bøker og en dagbok, men jeg skriver ikke i den. Jeg satt på en benk en dag i solen, og skrev i min lille notatbok, der skrev jeg om tilfeldige ting man kunne se en solfylt dag på Nationaltheateret, et kjærestepar som kranglet i skyggen, et kjærestepar som kysset i solen, en dame som røyket med skjelvende fingre og en annen dame som satt med lukkede øyne bak et par store solbriller. Jeg skrev meldinger på mobilen, og holdt hånden min over den for å kjenne når den vibrerte med et svar fra en kjærestegutt. Vi gikk ikke tur sammen den dagen.

Jeg har ligget på gulvet fordi ting var håpløst, jeg har stått opp før klokken seks om morgenen for å forberede forsvarstaler på t-banen, og så gå opp to svingete trapper og møte en kjæreste i pysjbukse i døren.

I dag lå jeg på gulvet fordi jeg var stille, og jeg satte på Dogs av Damien Rice, og ba kjærestegutt om å legge seg oppå meg. Jeg liker denne sangen, sa jeg inn i nakken hans, den myke huden og den gode varmen. I rommet ved siden av hørte jeg latteren til verdens beste jente og kjæresten hennes, som er hjemme fra Paris i noen uker. Noen ganger er man bare stille. Vi gikk ikke tur sammen i dag heller, men vi satt på en benk og det kom en gammel dame som minte meg om farmoren min. Hun sa at skjørtet mitt var fint. Så satt vi foran på t-banen og gikk den lengste veien hjem til min mor. Der var det en danske og hans kone, vi spiste mat og dansken skjenket rødvin i glasset til kjærestegutt og var imponert over hans danske aner. Konen lente seg inntil meg på kjøkkenet og sa: Så utrolig pen han er, jeg klarer ikke å slutte å se på ham, jeg. Jeg rødmet og sa ja. Jeg klarer ikke å slutte å se på ham jeg heller.

Jeg prøver alt jeg kan å ikke trå feil, å ikke gjøre de samme feilene som jeg alltid gjør, men uansett hvor mange blondeskjørt jeg har, og uansett hvor mange mixtapes jeg lager, så blir det jo alltid noen feil. Hvorfor kan det ikke bare være enkelt? spør jeg bestekameraten. Jente møter gutt, gutt møter jente, så blir de kjærester og alt er fint? Fordi det ikke er sånn det funker, ler han tilbake. Men jeg syns ikke du er urimelig eller vanskelig, fortsetter han. Han har kjent meg siden jeg var 6 år gammel og ikke turte å gå på do alene. Jeg får stole på at han har rett, selv om jeg ofte føler meg som et dårlig menneske.

Men selv dager som begynner med å ligge søvnløs og tenke på en eneste dum setning kvelden før, et eneste dumt spørsmål og et eneste dumt svar, der jeg ikke rakk å lyve, fordi jeg ikke klarer å lyve uten å forberede meg på det først, kan ende med at jeg står på en t-banestasjon og fryser mens verdens heiteste gutt kysser meg og gjør meg varm i hele kroppen, før han går på t-banen og sender meg en melding der det bare står:

Jeg liker deg.