Skjulte tiltroelser og en barnslig innrømmelse

Det er om å gjøre å få dette innlegget til å ikke virke så trist som den følelsen jeg har i magen nå. Det er om å gjøre å snakke om fine ting, som vindmølla i den fantastiske parken i Danmark, eller de to nye koffertene mine, at jeg kjøpte halvtreds stk. karameller på Søstrene Grene, eller sju nye skiver og to dvd’er til den nette sum av litt over 300 danske kroner. Jeg går den lengste veien til t-banen fra mamma, synger på Sufjan Stevens, for lyden min er blitt borte, den døde med minidiscen og jeg må lage musikken min selv, og det gjør meg trist. Kanskje det er der det begynte i dag, med at jeg måtte synge John Wayne Gacy Jr. selv, mens de gamle damene så rart på meg på søndagstur. Jeg møtte en tom buss, og tok den helt hjem, fant tv-lisensen i postkassen og en purring på en regning jeg vet at jeg har betalt, en mobilregning som er høyere enn dJuice lovte meg og jeg stirrer på nettbanken min og ser at hele månedbudsjettet mitt rakner. Jeg synger Kristofer Ã…ström på bussen, det skinner sol på meg gjennom den møkkete ruta og jeg tenker på det halvferdige brevet jeg plutselig begynte å skrive, jeg tenker på formuleringer, for at dette skal bli riktig, jeg tenker på at jeg ikke kan teksten til den sangen jeg liker best, men at jeg vet at den minner meg om han. Jeg kunne skrevet deg, men det er en annen deg som betyr noe nå, og han har jeg savnet mens jeg har vært i Danmark, jeg har våknet om natten og skrevet i mørket om ham, om hvordan han ser ut i lyset fra stearinlys. Jeg vet ikke helt hva jeg skriver, for det er helt mørkt, skrev jeg, men jeg savner ham. Han er fin. Den fineste. Finest.

When all I do is treat you wrong, synger Kristofer og en dame-stemme, akkurat som Damien pleier å gjøre, på en måte, og jeg skjønner at det egentlig betyr mye for meg å få sett Damien live en gang. Det betyr så mye at jeg faktisk begynner å gråte når en kamerat av meg får gått på konserten allikevel. Kanskje det er derfor jeg er trist. Jeg vet ikke. Jeg vet at mamma har kjøpt en lampe til meg, og at rommet mitt skal bli finere enn det er nå, at den har en lampeskjerm som er så fin at jeg kommer til å sitte og se litt på den med en gang jeg har satt den sammen. Det er så mange fine ting, tenker jeg og ser ut på våren som har samlet seg på Skullerud for å fortelle meg at det går bra, det blir bra igjen, du trenger en tur ut i solen, du husker vel hvor bra alt ble forrige søndag. Du trenger frisk luft og et kamera rundt halsen, for du har jo alltid visst at halvbra landskapsbilder er akkurat din greie. Jeg tror jeg har det som katten, og jeg vet ikke hvorfor. Han mjauer og ser på våren, før han hopper opp i fanget mitt og dunker hodet mot brystet mitt. Han vet ikke hva han vil. Han vet ikke om han vil være inne eller ute, han vet ikke om han er sulten eller mett, han vet ikke så mye. Jeg sa til mamma, da vi gikk forbi de gule husene i Krokodillegade at der vil jeg bo en gang, jeg sa det, og jeg visste allikevel at sannsynligheten var liten.

Jeg skrur opp det Damien synger og nå har jeg tenkt å gå for å lage meg en kopp te. Med honning. Jeg har aldri vært redd for å gråte, det har aldri vært vanskelig for meg, jeg vet ikke hva som skjedde, om det de sa i den filmen da jeg var liten er sant, when you grow up your heart dies, og jeg svelger og svelger og Damien synger at han ikke vet, og at han ikke kjenner deg lenger, og jeg svelger igjen, tenker på det jeg sa til frøken eske om at når jeg gråter blir jeg på en måte enda mer lei meg, for det er å innrømme at ting ikke er bra.

Og det er det jeg ikke vil. Det psykologistudenten ville gjort nå, er å se på meg og spørre hva som ikke er bra. Jeg ville sett ned i bakken, eller bort på gresset ved hestene, som vi kunne se fra den benken der vi pleide å sitte, og jeg ville først sagt jeg vet ikke, så ville jeg kanskje snakket om diverse familierelasjoner, stusslige samtaler, jeg vet ikke. Jeg tror det er så enkelt som dette, og det er det som gjør det hele latterlig:

Jeg har mistet musikken min, og jeg har ikke billetter til Damien Rice. Alt det andre er bare unnskyldninger som er mer forsvarlige enn dette, som jeg tror er sannheten. Jeg har alltid sagt at musikk har reddet livet mitt, og det vil si at jeg tror at den steinen i magen vil forsvinne når jeg kan gå rundt med hodetelefonene mine igjen, i stedet for å synge alle sangene med min spinkle stemme. Jeg velger å tro det. Og jeg velger å tro at dere som i det hele tatt har lest alt dette, sitter og ler nå. Men sånn er det. Jeg tror det er sånn. Nå må jeg gå ut i stua og legge meg litt på gulvet, mens Damien synger at noen må slippe ham løs, ut av det han sitter fast i. Og fuck you.

15 kommentarer til «Skjulte tiltroelser og en barnslig innrømmelse»

  1. som en psykologistudent sier jeg, det er ok, ok å ha en stein i magen for sånne ting også. ingen har rett til å måle tristhet, og at noe skal være værre enn det andre. det er ok. og det blir ok. etterhvert. det kommer til å gå opp og ned og innimellom ser vi grunnene til at vi fortsetter. musikken, guttene, hestehoven, te med honning i.

  2. Linn. Lån minidiscen min. Jeg mener det. Jeg er så lite på tbaner og lite ute og går lenge så jeg bruker den ikke så mye. Lån minidiscen min. Du får den i morgen. Jeg liker deg.

  3. anette: te med honning i, en varm frokost, tøfler som har tilhørt farmor, en dusj og en bestevenninne som sier at jeg kan låne minidiscen hennes.

    krummis: du er gærn og jeg merker allerede et snev av dårlig samvittighet, men jeg sier ja takk, i en uke eller to, også har jeg forhåpentligvis skaffet meg en ny minidisc. eller, mest sannsynlig, en… mp3-spiller. jeg er snurt. men jeg er bare glad i deg, og glad for at jeg får lov til å låne en minidisc av deg.

  4. åh, Damien har hjulpet meg og.

    og selv om jeg ikke kjenner deg, så vet jeg akkurat hvordan du føler det.

    tror jeg.

  5. Jeg vil bare si at om ikke du får billetter til fredag. Jeg tror Hovefestivalen blir min utskeielse i sommer. QOTSA, Bright Eyes, Damien Rice, Rockettothesky, Susanne Sundfør og The Killers.

    Men med det sagt, skal jeg gjøre alt som er i min makt for å kunne si «Linn, du skal være med meg på konsert» før fredag.

  6. helgedust: 🙂 hovefestivalen er dessverre out of my reach, da jeg gjør alt jeg kan for å trashe den, kaller den tullefestival og er snurt fordi de har bra band før roski har dem, men jeg vet jo innerst inne at roski bare sitter og holder på gullnavnene, de slapp arcade fire nå forrige uke, og damien kommer nok snart, han må det, men den viktigste grunnen til at jeg ikke får dratt på hove er disse to tingene: a) det koster like mye som roski, og jeg har ikke så mykje penger. b) om jeg så hadde hatt penger, fått penger, vunnet i lotto, så får jeg ikke fri fra jobb, for jeg har bedt meg fri til roski, ikke til hove…

    enkelt og greit. men ideen er jo… god.

  7. Jeg har nesten en katt. Den tar feil av døra mi og døra til de som eier den, og blir like forvirra hver gang det er jeg som åpner døra.

  8. Har du vært på Kastellet ved den lille havfruen?
    Der er vel der vindmøllen er…den er så fin, går turer der av og til.
    Og Fona og Søstrene Grene er fantastiske!

  9. Jeg datt over denne bloggen ved en tilfedlighet, og du skriver aldeles nydelig så jeg la inn en lenke på min egen blogg så det blir lettere å finne tilbake hit – for jeg kommer til å lese ivrig fremover. Håper det er i orden :c)

  10. æsj, nå har jeg bare dårlig samvittighet for at jeg skal på Damien, men jeg lover å virkelig tenke på deg når jeg er der. Og om du vil, så kan jeg høre på en sang bare for deg og ikke noe for meg selv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.