It all will fall, fall right into place

Hvis jeg hadde kunnet knipse bilder med øynene, ville jeg vist dere hvordan snøen faller så sakte under gatelyktene at det ser ut som at den svever oppover i stedet for nedover. Jeg ville vist dere verdens fineste pojk, og hvordan han ser ut når han sover. Dere ville også fått se hva slags rot jeg lever i hver dag, hvordan alle papirene flyter utover skrivebordet mitt og hvordan det egentlig ikke er orden i noenting. Jeg har et kamera jeg ikke bruker, ca. femti skiver jeg enda ikke har hatt tid til å høre på, fjorten bokser med såpebobler som bare venter på å bli brukt opp, fargeblyanter som ikke blir til noen tegneserie og diverse kort og lapper fra folk jeg liker.

I går trasket jeg hjem i snøen, med øynene lukket, da ville dere ikke sett noenting. Jeg hørte på Red Hot og tenkte at snart, en dag jeg åpner øynene, vil det ikke være mere snø å traske i, da vil det være sol og bar asfalt, markblomster på bordet i stua og bringebær å
spise på vei til t-banen om morgenen. Jeg kommer til å ha andre ting å tenke på enn at leiligheten min er rotete og at jeg henger en uke etter med både jobb og utdanning fordi jeg har ligget under en dyne i en uke og hatt influensa.

Snart er det vinterferie og verdens beste tjej drar på kärlekstur. Mandag kveld sitter vi med partykofferten på Gardermoen og venter på flyet hennes, og ved fem-tiden tirsdag morgen tar jeg flytoget tilbake igjen til Oslo og hun sitter straks på et fly til hennes beste pojk og Paris, byen der sommeren aldri tar ferie, selv om det sikkert er snø der nå. Noen ganger får jeg lyst til å flytte dit selv. Ha en leilighet med en sånn bitteliten
veranda, med plass til noen blomster og en katt på. Eller til København. Bo sånn at jeg kan gå til Kongens Nytorv når som helst, spise crepes med Nutella på, vandre langs Strøget og handle på Søstrene Grene, karameller til 98 øre når som helst.

Men, når jeg går med lukkede øyne nedover bakken til leiligheten min, i snøen, med en enslig buss som passerer meg innimellom, så vet jeg at jeg har det veldig fint akkurat her. Jeg har det veldig fint inni skjerfet mitt som rekker tre ganger rundt meg, jeg har det veldig fint med ansiktet ned i pelsen til verdens dummeste og fineste katt, og jeg har det veldig fint når jeg tenker på at jeg har en kjæreste som bor på Majorstua, i verdens beste kollektiv, som er varm og fin og god. En som prikket meg på skulderen for hundre år siden og sa «Hei Linn, fin koffert!»

Jeg åpner øynene og låser opp døra og smiler fordi livet er en fin og underfundig ting. Selv for en tjej med en fantastisk rotete leilighet.