Monthly Archives: februar 2007

Love will tear us apart

Det snør igjen, kalde drypp i nakken min. Vekkerklokken ringer på de mest upassende tidspunkt, jeg drar hånden min langs veggen i trappeoppgangen, støtter meg til muren og vrir nøkkelen stille om i døra. Til et hus som ikke er mitt. Til en seng som rommer en kjæreste. Natten ble tilbragt i en sofa på en kafé, på en nesten tom flyplass, boller, pepsi, kaffe og sjokolade på bordet foran oss. Rundt oss ligger folk på benker og sover, det rasler i papir når noen våkner og leser avisen for å fordrive tiden. Vi ser opp i taket og snakker om kärleken, om guttene våre, om gutten hun skal til Paris og besøke. Om gutten som ligger i en seng på Majorstua. Vi snakker om å være redd for å vise at man er glad i noen, at man er mest glad i noen, hvordan vi spiller og sier ting vi ikke mener for å dempe det, for å late som at det ikke betyr så mye, for jo mer det betyr, jo skumlere er det, og jeg ytrer, midt på natten: Jeg ville dødd om han bodde i Paris.

Kommentaren dempes selvfølgelig av at klokken var halv fire og at vi hadde dopet oss ned på kaffe, scrabble, hyppige toalettbesøk for å få tiden til å gå litt fortere, og blå druer som vi spiste med blikket andre steder, sløvt opp i taket eller bort på de som sover. Men da hun gikk gjennom sikkerhetskontrollen og vi ga hverandre en sliten klem og jeg tuslet ned til flytoget som dessverre ikke gikk før halv seks, så tenkte jeg at det ikke var så overdrevet som det kan høres ut som. Akkurat det at jeg ville dødd er nok å smøre litt tykt på, men det må man vel for å få frem effekten.

Jeg tenker på at hun flyr til Paris for å være sammen med ham i litt under to uker, at hun snart skal flytte dit og bo der, for ham, hvordan vi kaster alt vi har i hendene for disse pojkene, hvordan de har så mye å si, etter så liten tid. Og det er skummelt, men mest fint, at et annet menneske kan bety så mye.

Jeg deler t-banestasjonen med fire enslige mennesker, jeg skiller meg ut med en lysegrønn koffert med marihøner på, jeg leser i boken min og mens andre går på jobb, går jeg opp trappene til verdens beste kollektiv, som mangler verdens beste tjej i to uker, låser meg inn og kler av meg før jeg kryper inntil ham. Han er varm og våken, og vekkerklokken ringer på de mest upassende tidspunkt.

You decide your own fate

Jeg ser på at Ane Brun står i en heis og synger, og hun vugger frem og tilbake med gitaren. På t-banen ser jeg ut av vinduet, på fuglene som flyr i mønstre på himmelen, og snøen smelter, om fem uker er den helt borte og det er april, eller kanskje bare nesten. Ane Brun synger Rubber & Soul og det er nesten sånn at jeg må ta litt rundt omkring på meg selv med hendene, kjenne etter om jeg fortsatt er hel, om jeg fortsatt fungerer, om hjertet fortsatt banker. Jeg pleide å falle fra hverandre da jeg hørte denne sangen, jeg sto på konsert, helt foran, inntil gjerdet, og det var ikke nok til å holde meg stående, det var ikke nok styrke i metallet til å holde meg sammen, båndene gjorde ikke jobben sin, solbrillene falt av og jeg måtte gå. Let me get a hold of this, sang hun og jeg kravlet meg bakover i mengden og satte meg ned på bakken, med solbrillene i fanget. Defeated.

Malin fant meg og vi delte en appelsin. Jeg ble med ham hjem for siste
gang den kvelden. Jeg satt på sykkelstyret og vi suste gjennom byen.
Det var sommer og det er hundre år siden nå.

Jeg tester sangene, trykker på play og lukker øynene, som man gjør om man er redd for et smell. Det smeller selvfølgelig ikke. Det skjer ingenting i det hele tatt. Ane Brun synger og synger, hun nynner og vugger med gitaren og jeg åpner øynene og det er vinter ute, jeg har en kopp te ved siden av meg som Frøydis har laget, og jeg har tusen ting å gjøre i vinterferien, men studier kan være studier, jeg vil heller krype inntil en varm kjæreste-gutt. Se på ham når han sover, og glede meg til jeg skal sitte på en benk sammen med ham og dele en pose med smågodt.

Tegne opp et nytt kart over byen, det er på tide å kaste det gamle.

It all will fall, fall right into place

Hvis jeg hadde kunnet knipse bilder med øynene, ville jeg vist dere hvordan snøen faller så sakte under gatelyktene at det ser ut som at den svever oppover i stedet for nedover. Jeg ville vist dere verdens fineste pojk, og hvordan han ser ut når han sover. Dere ville også fått se hva slags rot jeg lever i hver dag, hvordan alle papirene flyter utover skrivebordet mitt og hvordan det egentlig ikke er orden i noenting. Jeg har et kamera jeg ikke bruker, ca. femti skiver jeg enda ikke har hatt tid til å høre på, fjorten bokser med såpebobler som bare venter på å bli brukt opp, fargeblyanter som ikke blir til noen tegneserie og diverse kort og lapper fra folk jeg liker.

I går trasket jeg hjem i snøen, med øynene lukket, da ville dere ikke sett noenting. Jeg hørte på Red Hot og tenkte at snart, en dag jeg åpner øynene, vil det ikke være mere snø å traske i, da vil det være sol og bar asfalt, markblomster på bordet i stua og bringebær å
spise på vei til t-banen om morgenen. Jeg kommer til å ha andre ting å tenke på enn at leiligheten min er rotete og at jeg henger en uke etter med både jobb og utdanning fordi jeg har ligget under en dyne i en uke og hatt influensa.

Snart er det vinterferie og verdens beste tjej drar på kärlekstur. Mandag kveld sitter vi med partykofferten på Gardermoen og venter på flyet hennes, og ved fem-tiden tirsdag morgen tar jeg flytoget tilbake igjen til Oslo og hun sitter straks på et fly til hennes beste pojk og Paris, byen der sommeren aldri tar ferie, selv om det sikkert er snø der nå. Noen ganger får jeg lyst til å flytte dit selv. Ha en leilighet med en sånn bitteliten
veranda, med plass til noen blomster og en katt på. Eller til København. Bo sånn at jeg kan gå til Kongens Nytorv når som helst, spise crepes med Nutella på, vandre langs Strøget og handle på Søstrene Grene, karameller til 98 øre når som helst.

Men, når jeg går med lukkede øyne nedover bakken til leiligheten min, i snøen, med en enslig buss som passerer meg innimellom, så vet jeg at jeg har det veldig fint akkurat her. Jeg har det veldig fint inni skjerfet mitt som rekker tre ganger rundt meg, jeg har det veldig fint med ansiktet ned i pelsen til verdens dummeste og fineste katt, og jeg har det veldig fint når jeg tenker på at jeg har en kjæreste som bor på Majorstua, i verdens beste kollektiv, som er varm og fin og god. En som prikket meg på skulderen for hundre år siden og sa «Hei Linn, fin koffert!»

Jeg åpner øynene og låser opp døra og smiler fordi livet er en fin og underfundig ting. Selv for en tjej med en fantastisk rotete leilighet.