Smilegutten

I går sa jeg, ganske strengt, kanskje, til min beste venninne, at hun ikke måtte slutte å skrive selv om det bare handler om en gutt i Paris og hvor mye hun savner ham. Jeg har alltid vært flink til å gi andre råd og ikke følge dem selv. Jeg har ingen gutt i Paris, men jeg har en gutt her i Oslo, og han er litt min, det er helt sant. Og hver gang jeg setter meg ned for å skrive, noe jeg gjør veldig ofte nå, 2007 skal bli skrive-året, så ender det opp med å handle om ham. Jeg kan tenke at nå må jeg skrive om noe annet, noe annet av det som skjer i livet mitt, f.eks. at jeg synger høyt til the Postal Service på jobben, eller at jeg har jordbær-te som smaker godt, eller noe om de fine bøkene jeg har lest, eller noe om hvor bra det plutselig går på studiet mitt, at det er nå det begynner, det er i 2007 det skjer, det er nå jeg skal bli student på ordentlig, og jeg klarte det jo litt, som dere ser.

Nå står det noe annet der, noe annet enn beskrivelser av sommerfugler i magen og hvordan jeg blir helt myk inni meg av å se på ham om natten.

Men det er ikke til å komme bort i fra at januar har vært en veldig god start.

Om jeg kikker i manuset, så ser jeg tegninger av en Ronja-gutt på et kjøkken, fra den
kvelden da jeg sovnet med ryggen til Krummis og ordet faen på repeat inni hodet mitt. Den kvelden da jeg ga opp, og tenkte at jeg må ha vært verdens dummeste som trodde at han var interessert i meg.

Jeg ser meg selv sitte på et kjøkken med Christoffer og se ned i bordplata, mens han sier at det er bedre å være en brautende tulling enn en tafatt idiot, og hvis ting går skeis, så kan jeg bare si i fra, så skal han plukke opp bitene, også blunket han til meg med begge øyne, og jeg lo, og kjente at han allerede hadde begynt å sette sammen bitene av meg.

Jeg sjekker mobilen min i pausen på jobb, og har fått en melding der det står: Linn, kan ikke vi ta en kaffe sammen eller noe? og jeg får litt panikk og tenker at faen, nå har Krummis sagt det, nå skal han «ordne opp» og si sorry, jeg liker deg veldig godt og sånn, men ikke på den måten, og jeg gjemmer meg på personalrommet og øver meg på å leke uberørt, det er ikke noen big deal, bare glem det.

Vi tar en kakao, og jeg hører Christoffers stemme i hodet mitt, det er bedre å være en brautende tulling, og jeg går så nærme kanten som jeg tør å gå, uten å slippe taket, og jeg tror jeg klarte å få frem budskapet. Jeg liker deg. Så enkelt som det. Han inviterer seg selv på te, og jeg slipper meg baklengs ned i senga når jeg har fulgt ham til banen, og ser at det snurrer i taket.

Januar ga meg glitrende snø under gatelyktene, gjennom bakvinduet på en trikk. Christoffer og Krummis ga meg selvtillit nok til å be ham på date. Han ga meg et kyss, mens vi bakte kake, kaka ble ikke noe god, men for en unnskyldning å ha for at den ble mislykka. Jeg fikk et kyss og klarte ikke å konsentrere meg om så mye annet etter det.

Jeg fikk et kyss og klarer fortsatt ikke å konsentrere meg om så mye annet. Om ikke det er grunn nok til å tro på at 2007 blir et bra år, så veit ikke jeg.