Alt som går opp, kommer ned, og det har slått meg flere ganger i det siste, mens jeg har ledd av noe han har sagt, eller mens jeg har gispet etter pusten med et colaglass i hånden, eller mens jeg har ligget ved siden av den fineste og beste jenta: dette blir borte en gang det også.
Bestekameraten min spanderer en burger på meg, selv om han ikke har penger, og så sier han at han flytter til Bergen neste år, eller til høsten. Jeg ler av ham helt til jeg skjønner at han ikke tuller. Eller, kanskje ikke til Bergen, sier han. Kanskje et annet sted. Bort, i alle fall. Jeg går og legger meg med en gang jeg kommer hjem, skriver i dagboken min, om alle øyeblikkene i det siste der jeg har tenkt, plutselig, som lyn fra klar himmel, at dette kommer ikke til å vare. Jeg ligger ved siden av smilegutten og prater lavt inne på rommet hans, og jeg sier at han må slutte å tenke så mye, men noen timer tidligere på kjøkkenet deres tenkte jeg at dette kom til å bli borte, magien kom til å forsvinne, visne, bli gjennomsiktig og den eneste måten å kjenne den på, blir å lukke øynene, år fra nå av, og prøve å huske en brøkdel av smilene og hvordan de festet seg i magen og ryggraden og hjertet.
Jenta drar til Paris, bestekameraten til Bergen eller et annet sted, bort i alle fall, en annen av guttene til Danmark, til en kjæreste jeg har kimset av og tenkt at det bare er tull, rebound, noe å drive med mens han venter på den neste store kjærligheten, og nå skal han til Danmark, og jeg vet ikke hva jeg blir mest lei meg av, at jeg ikke har tatt det alvorlig, eller at jeg igjen får høre det av bestekameraten min og ikke av ham. Det er fordi jeg spør rett ut, sier bestekameraten. Ja, sier jeg og dytter en stor bit av burgern inn i munnen min.
Men der panikken pleier å slå inn, der jeg ødelegger gleden ved å grue meg til at det tar slutt, der trykker jeg på play enten på minidiscen eller i hodet, og hører stemmen til Morten Abel som synger en DumDum Boys sang om å spise solnedganger som drops og å leve i en drøm.
Har deg rundt halsen, har deg i lommene, og jeg surfer på et tynt lag av snø, lyden av deg henger igjen. Og i morgen er det tim-konsert og date. Fy faen.
og i kveld er det revy. (hurra!)
Linnlinnlinn. Du må ikke si at det blir borte, for det blir det ikke, jeg lover. Jeg blir ikke borte selvom jeg drar til Paris, ikke i det hele tatt. Og det kommer nye kjøkkenbenker du kan sitte på. Kanskje du får én i Bergen, én i køben og én i Paris? Plutselig en dag vil du også kanskje reise et sted. Det er et helt år til jeg reiser, og før det er det veldig mange kvelder på en kjøkkenbenk. For selvom ting tar slutt kan det vare skikkelig lenge. Også begynner det nye ting som kanskje er enda finere. Det er det som er så bra.
heiteLars: revvy, revvy, revvy. jeg håper den er morsom.
världens bästa Krummis: jeg veit det. jeg prøver å tenke på det. men jeg skrev det i dagboka mi i går, og jeg innså at jeg liksom trodde at Alec skulle jobbe på spaceworld for alltid, og alltid være bare en telefonsamtale borte, og at vi skulle sitte på rommet hans og le av hverandre og spille dårlige tv-spill og se på dårlige tv-serier og spise dårlig mat sammen for alltid… også skal han bare dra, liksom. fordi han vil bort, og jeg, barnslig som jeg er, tenker at jaja, jeg er ikke bra nok jeg, liksom. haha. det årner seg. det gjør det alltid. og det kommer fine, nye ting og ting forandrer seg til det bedre og det blir alltid bra. jeg skrev nettopp til anne-stine at jeg skulle ønske jeg hadde funnet deg mye tidligere enn i svingen på roskilde ’04. jeg skulle ønske jeg hadde kjent deg hele livet.
Takk i like måte, världens bästa Linn. Hvis ikke noen ting tok slutt og andre begynte hadde vi ikke møtt hverandre i det hele tatt. Da hadde jeg vært uspiselig og hørt på skikkelig dårlig musikk og hatt sånne forferdelige åttitallsklær som alle går rundt med nå. Tights, liksom. Haha. Uff. Eller så hadde jeg kjent deg siden jeg var liten og hatt noen å lese bøker med som ikke syntes at jeg var teit. Men vi er i det minste venner nå. Og det fortsetter vi å være selvom jeg drar til Paris. For alt som drar til Paris komme tilbake, flyter opp mot taket osv. Det gjelder nok Bergen og og Køben også.
Eg har ein kjøkenbenk i Bergen. Då eg budde saman med dei som bur i kjøkenbenkhuset var kjøkenbenken mest brukt til brød&oppvask, men no som kjøkenbenken bur i Bergen og eg berre er på besøk blir den brukt til livet&kjærleiken. For meg er det som om H vart gravid på den kjøkenbenken, som om det er der R vart forlova, som om det er der L fann ut kven ho vil kjenne for alltid.. Når eg er der er det som om vi minner kvarandre på at livet er kort og at vi derfor prøvar å bruke det best muleg.
Det hjelper mer å tenke at alle de tingene som forsvinner kommer tilbake som bra ting, enn at alle de bra tingene forsvinner.
Tenk på alle de timene du kan sitte på tog til Paris og Køben og Bergen (x2), og alle de fine bøkene du leser på veien, alle menneskene du kan se og alle stedene du kan stoppe innom på veien, bare for å dele en enda bedre kopp med te med de du bryr deg om. Verden blir på en måte større, og på en måte bedre, og selv om de som var en liten tebanetur unna nå er en lang togtur vekk (eller kommer til å være) så er alt det samme, bare at du får enda mer tid til å leve i bøker og ord i tanker og skrive fine ting som vi er så glad for at du skriver…
Men det er trist når andre flytter langt vekk. Selv om det får meg til å smile litt i munnviken av hvor fint du skriver om det.