Monthly Archives: januar 2007

Smilegutten

I går sa jeg, ganske strengt, kanskje, til min beste venninne, at hun ikke måtte slutte å skrive selv om det bare handler om en gutt i Paris og hvor mye hun savner ham. Jeg har alltid vært flink til å gi andre råd og ikke følge dem selv. Jeg har ingen gutt i Paris, men jeg har en gutt her i Oslo, og han er litt min, det er helt sant. Og hver gang jeg setter meg ned for å skrive, noe jeg gjør veldig ofte nå, 2007 skal bli skrive-året, så ender det opp med å handle om ham. Jeg kan tenke at nå må jeg skrive om noe annet, noe annet av det som skjer i livet mitt, f.eks. at jeg synger høyt til the Postal Service på jobben, eller at jeg har jordbær-te som smaker godt, eller noe om de fine bøkene jeg har lest, eller noe om hvor bra det plutselig går på studiet mitt, at det er nå det begynner, det er i 2007 det skjer, det er nå jeg skal bli student på ordentlig, og jeg klarte det jo litt, som dere ser.

Nå står det noe annet der, noe annet enn beskrivelser av sommerfugler i magen og hvordan jeg blir helt myk inni meg av å se på ham om natten.

Men det er ikke til å komme bort i fra at januar har vært en veldig god start.

Om jeg kikker i manuset, så ser jeg tegninger av en Ronja-gutt på et kjøkken, fra den
kvelden da jeg sovnet med ryggen til Krummis og ordet faen på repeat inni hodet mitt. Den kvelden da jeg ga opp, og tenkte at jeg må ha vært verdens dummeste som trodde at han var interessert i meg.

Jeg ser meg selv sitte på et kjøkken med Christoffer og se ned i bordplata, mens han sier at det er bedre å være en brautende tulling enn en tafatt idiot, og hvis ting går skeis, så kan jeg bare si i fra, så skal han plukke opp bitene, også blunket han til meg med begge øyne, og jeg lo, og kjente at han allerede hadde begynt å sette sammen bitene av meg.

Jeg sjekker mobilen min i pausen på jobb, og har fått en melding der det står: Linn, kan ikke vi ta en kaffe sammen eller noe? og jeg får litt panikk og tenker at faen, nå har Krummis sagt det, nå skal han «ordne opp» og si sorry, jeg liker deg veldig godt og sånn, men ikke på den måten, og jeg gjemmer meg på personalrommet og øver meg på å leke uberørt, det er ikke noen big deal, bare glem det.

Vi tar en kakao, og jeg hører Christoffers stemme i hodet mitt, det er bedre å være en brautende tulling, og jeg går så nærme kanten som jeg tør å gå, uten å slippe taket, og jeg tror jeg klarte å få frem budskapet. Jeg liker deg. Så enkelt som det. Han inviterer seg selv på te, og jeg slipper meg baklengs ned i senga når jeg har fulgt ham til banen, og ser at det snurrer i taket.

Januar ga meg glitrende snø under gatelyktene, gjennom bakvinduet på en trikk. Christoffer og Krummis ga meg selvtillit nok til å be ham på date. Han ga meg et kyss, mens vi bakte kake, kaka ble ikke noe god, men for en unnskyldning å ha for at den ble mislykka. Jeg fikk et kyss og klarte ikke å konsentrere meg om så mye annet etter det.

Jeg fikk et kyss og klarer fortsatt ikke å konsentrere meg om så mye annet. Om ikke det er grunn nok til å tro på at 2007 blir et bra år, så veit ikke jeg.

En helt vanlig kveld hos Linn og Frøydis

Jeg har laget en avtale om skriving med Frøydis, vi forseglet den med å ikke være sikre på om vi skulle ta en high five eller å ta hverandre i hånden, så det ble en mellomting. Vi drakk te og spiste toast med honning, og det tikket inn ord fra en gutt med glitrende sommerfugler i magen som spurte meg om når han fikk se frøken linn igjen. Frøydis smilte det vakre smilet sitt og jeg gjemte ansiktet mitt i en kopp med te. Jeg har et rotete rom og te i en kopp jeg arvet av farmor. Jeg har litt av soundtracket fra Me and you and everyone we know, og det er nesten så jeg kan kjenne hånden hans i min når jeg hører på det.

Vi måler bra folk i hvordan de reagerer på forskjellige scener i filmen. Jeg gråter når posen med gullfisken faller ned. Han utbrøt: Ã… nei! allerede før de begynte å kjøre.

Katten min lusker rundt alt rotet og han ser på meg når jeg lager mat.

Han er en bra kar, da, sier jeg.
Ja, sier katten. Og Frøydis.

Som i en lang, lang B-film. En bra en.

Alt som går opp, kommer ned, og det har slått meg flere ganger i det siste, mens jeg har ledd av noe han har sagt, eller mens jeg har gispet etter pusten med et colaglass i hånden, eller mens jeg har ligget ved siden av den fineste og beste jenta: dette blir borte en gang det også.

Bestekameraten min spanderer en burger på meg, selv om han ikke har penger, og så sier han at han flytter til Bergen neste år, eller til høsten. Jeg ler av ham helt til jeg skjønner at han ikke tuller. Eller, kanskje ikke til Bergen, sier han. Kanskje et annet sted. Bort, i alle fall. Jeg går og legger meg med en gang jeg kommer hjem, skriver i dagboken min, om alle øyeblikkene i det siste der jeg har tenkt, plutselig, som lyn fra klar himmel, at dette kommer ikke til å vare. Jeg ligger ved siden av smilegutten og prater lavt inne på rommet hans, og jeg sier at han må slutte å tenke så mye, men noen timer tidligere på kjøkkenet deres tenkte jeg at dette kom til å bli borte, magien kom til å forsvinne, visne, bli gjennomsiktig og den eneste måten å kjenne den på, blir å lukke øynene, år fra nå av, og prøve å huske en brøkdel av smilene og hvordan de festet seg i magen og ryggraden og hjertet.

Jenta drar til Paris, bestekameraten til Bergen eller et annet sted, bort i alle fall, en annen av guttene til Danmark, til en kjæreste jeg har kimset av og tenkt at det bare er tull, rebound, noe å drive med mens han venter på den neste store kjærligheten, og nå skal han til Danmark, og jeg vet ikke hva jeg blir mest lei meg av, at jeg ikke har tatt det alvorlig, eller at jeg igjen får høre det av bestekameraten min og ikke av ham. Det er fordi jeg spør rett ut, sier bestekameraten. Ja, sier jeg og dytter en stor bit av burgern inn i munnen min.

Men der panikken pleier å slå inn, der jeg ødelegger gleden ved å grue meg til at det tar slutt, der trykker jeg på play enten på minidiscen eller i hodet, og hører stemmen til Morten Abel som synger en DumDum Boys sang om å spise solnedganger som drops og å leve i en drøm.

Har deg rundt halsen, har deg i lommene, og jeg surfer på et tynt lag av snø, lyden av deg henger igjen. Og i morgen er det tim-konsert og date. Fy faen.

jeg blir, hvis du blir

Snøen smelter før den er kommet, igjen, men smilet mitt smelter ikke, selv om jeg gjør det, på den positive måten, hele tiden. Jeg kjøper feil pensumbok, fordi vi skal bruke den gamle utgaven, ikke den nye, det sier jo seg selv, hva er vitsen med en ny og oppdatert versjon av Bok-Norge, når man kan nøye seg med den gamle, og jeg må bytte, bytte, bytte, bytte, men jeg smiler og leser en bok på t-banen som veier mer enn resten av innholdet i sekken min tilsammen. Jeg går forbi huset hans, huset deres, akkurat idet han sender meg en melding om at det står en naken mann, to etasjer ned, og jeg vet det fra før, men jeg titter allikevel og smiler og skriver tilbake at jeg ikke ser ham. Sekunder senere velger min egen shuffle-knapp den samme sangen, og jeg får frysninger på ryggen, som jeg gjør hver gang jeg hører gitaren i starten, hver gang de er stille på konsert før de setter i gang. Og det er dette som er grunnen til at jeg skriver igjen.

Ikke alt det andre jeg har å fortelle, for det kan bli for mye av det gode, og dette har vært en av de tingene som er for mye av det gode, for mange smil til at det er mulig å tegne dem med skrift, jeg ligger ved siden av Krummis i sengen min og smiler, på grunn av alt dette.

Tilbake til min motivasjon for å skrive igjen, til dere, verdens beste band spiller på fredag, på John Dee. Jeg vet ikke hva jeg kan skrive som ikke blir gjentakelser av alt jeg har fortalt dere før. Men disse gutta fortjener deres oppmerksomhet. Ikke bare har de en sjarm som kunne slått en i bakken, men de har også sanger som kiler i magen. Og dette er helt sant. Jeg snakker om sanger som sniker seg inn i hodene deres og setter seg et sted i magen eller hjertet, et sted midt i mellom, og kiler. Jeg er rett og slett forelska i tim, i hvordan sangene deres føles inni meg, og det er bra på cd, men det er absolutt best på konsert.

Så vær så snill, kom på konsert. Kom på konsert fordi dere blir nysgjerrige på hvordan det føles å være forelsket i et band. Kom på konsert fordi dere har lyst til å kunne være kule og si, om noen år, når de har tatt over verden og blitt superberømte, at dere var på en konsert før det tok av, før de var allemannseie. Kom på konsert fordi dere vil se den tøffeste, mest karismatiske, heiteste, kuleste, beste (jeg tar meg lov til å si alt dette, selv om han har kjæreste) vokalisten noensinne. Kom på konsert fordi dere vil høre de tørreste vitsene mellom sangene. Kom på konsert fordi jeg sier det.

John Dee, fredag den 19. januar, Asleep varmer opp, og de er bra de også, det må bare bli best, akkurat som alle de andre gangene. Og for dere som har vært på konsert og tror dere har hørt alt, den nye låta deres er fantastisk, kanskje en av de beste tim-låtene jeg har hørt. Den sangen er verdt billettprisen alene. Den spinner i huet og setter seg et sted i bena, så de dirrer når Morten synger refrenget. Jeg tuller ikke.

Kom, kom, kom. Bli med på fest.

Om verdens beste kjøkken, ronja-gutter, en eske, boktips og snø.

Jeg fikk en eske fra en pojk i Paris. Det står at livet skylder meg en gigantisk marsipankake og inni er det et utklipp fra en islandsk avis der det står om dagdrømmer og Sufjan Stevens. Også lå det mange ting oppi esken. Jeg sto midt i et lyskryss og åpnet den, sent i går kveld, etter at jeg hadde låst butikken og slukket lyset, så alle bøkene ble gjemt i mørket. Fy faen, sa jeg høyt og åpnet konvolutten som lå oppi. Der var det bilder av meg fra Paris, bilder av meg og bestekameraten foran Eiffeltårnet og et bilde av Morten i tim fra konserten på Betong, og et bilde av meg sammen med Morten og Sturla i tim. Og jeg begynner å grine. Selvfølgelig gjør jeg det. Hva annet kan man gjøre når man har fått en eske med ting i fra en av verdens beste pojkar. Midt i et lyskryss ved Nationaltheateret.

Jeg har sittet på det kjøkkenet jeg liker best i verden og drukket kärleks-te, tullet om at hvis jeg drakk fort nok, og om jeg drakk opp alt, så ville det plutselig være masse fine gutter å velge mellom. Christoffer hoppet litt frem og tilbake og latet som at han var alle guttene, og jeg lo der jeg satt på kjøkkenbenken. Jeg gjør det når jeg sitter på den kjøkkenbenken. Krummis sitter på en stol og ler og jeg sitter på kjøkkenbenken, og jeg drikker kopp etter kopp med te, klokken nærmer seg stå opp-tid, men jeg bryr meg ikke. Vi snakker om Paris-pojken, om andre pojkar, om Roskilde og om kärleken.

Jeg tegnet en tegneserie med en gutt jeg kjenner, han ble en ronja-gutt på papiret, det skjedde ingenting i tegneserien, han bare sto der og var ronja-gutt, egentlig. Men det er de som teller, er det ikke? Ronja-guttene? (Oversettelse: Har dere lest Ronja? Serie som går i Nemi-bladet. Hun tegner tynne, markerte, litt punkete gutter, som filosoferer over livet og generelt er ganske bra. Paris-pojken er en Ronja-gutt helt på ordentlig. Han har et bilde av kjæresten sin på veska si og hun smiler med glitter i øynene når hun snakker om ham. Jeg kjenner en annen ronja-gutt også, det er han jeg har tegnet. Bra kar. Fin å tegne.)

Jeg ligger på sofaen om natta fordi jeg skriver dagbok til jeg sovner og katten durer oppå brystet mitt, og jeg er alene hjemme, så jeg kan egentlig sove hvor jeg vil. Sånn er det å være alene hjemme.

Jeg skulle ønske jeg hadde noe fint, lurt, morsomt, vakkert å fortelle dere, men det har jeg
ikke. Det er ikke så mye å fortelle enda fra det nye året. Jeg har solgt 3 eksemplarer
av Time Travelers Wife allerede, mitt nye hovedprosjekt er nynorsk-avdelingen vår.
Jeg skal selge så mye Ragnar Hovland og Anna Gavalda som mitt hjerte makter. Og Bitterhonning Blues. Den må dere lese.

Jeg sa til Krummis at jeg ikke ønsket meg snø, men da løy jeg. Jeg ønsker meg snø. Jeg vil ake og lage snøengel og tråkke hjerter i snøen. Og lage fotspor i snøen mens jeg hører på kent. Sånn det skal være om vinteren. Det var snø her for to dager siden, og da sto jeg opp midt på natten for å se ut av vinduet. Det lyste bak bondegården, som om det var der solen hadde gått og lagt seg. Det så magisk ut. Snøen gjør sånt med byen min.