Yearly Archives: 2007

You can’t take a picture of this, it’s already gone

Claire setter seg inn i bilen og kjører, men før hun starter bilen setter hun inn en cd hun har fått av han hun senere skal gifte seg med. Jeg ligger i hybelen min, det er midt på natten, og jeg gråter. Det er varmt ute, det er juni, eller juli, jeg husker ikke, det er pappesker her fortsatt, ikke like mange bilder på veggene som nå, og jeg er nyinnflyttet og sommeren skal vare evig. 2007 starter ikke her, men dette er et av de definerende øyeblikkene. Jeg så den siste episoden av Six feet under to ganger den natten, og en gang til morgenen etterpå. Og jeg gråt hver gang.

Da 2007 begynte, gikk jeg fra en koselig middag hos Simon og Caroline, med flotte mennesker. Jeg tok på meg vottene mine mens mennesker sendte opp raketter rundt meg, og jeg hørte på Heartbeats og Crosses av den godeste José som spiller på öya-festivalen i 2008. Den konserten er nyårsforsett nummer en.

I januar ble jeg sammen med Lars, han kysset meg første gang med en pakke smør under armen. Før det hadde jeg sovet i sengen hans en hel helg, etter at jeg ba ham på tim-konsert og kysset ham på kinnet foran alle menneskene på John Dee. Det kjentes i alle fall sånn ut. I april spurte Morten i tim meg om hvordan det hadde gått, og jeg fikk applaus da jeg sa vi var kjærester.

Qvist legges ned, og akkurat som med farmor savner jeg den mer og mer som tiden går. I januar og februar hørte jeg på Jenny Wilson, sov mye i Lars sin seng, jeg gikk hjem med Morten Abel i headsettet som sang om å leve i en lang, lang b-film, en bra en. Jeg smilte. Lykken var verdens beste kollektiv og sjekketips fra Christoff, som ba meg om å bare ta Lars, for det kom til å gå kjempefint.

I desember satt vi på förfest hjemme hos Krummis i Larvik og hun lente seg mot meg og sa: Dere har jo snart vært sammen i ett år? Ja, sa jeg, men ikke si det så høyt, for da blir han redd. Så lo vi. Hva da? sa Lars. At vi har vært sammen i ett år den 29. januar? Så drakk han en slurk av ølen sin, og Krummis var imponert.

I februar hadde jeg influensa sammen med Krummis, i kollektivet deres, og Lars lagde tomatsuppe til oss i lunsjen sin. Jeg leste The silent world av Travis Holland, som ble utgitt i juni under tittelen The archivist’s story. Den er fortsatt en av de beste bøkene i 2007.

I mars kom jeg meg på Damien Rice-konsert uten billett, og ble forelsket i oppvarmingsbandet, BellX1. Jeg fant Kristofer Ã…ström på Platekompaniet, fordi han som smiler med øynene satte det på. Jeg sendte den til Sigmund etter at han hadde ringt meg for å si at det var trist når den store kjærligheten fant seg en ny.

Jeg leste Saman er ein mindre aleine etter å ha fulgt Krummis til flyet og sittet på Gardermoen en hel natt med Scrabble, kaffe og snakking om kärleken som var så langt borte. En jeg kjente en gang ble drept for noen svarte penger og jeg blir fortsatt svart inni meg av å tenke på at mennesker gjør sånt mot hverandre.

I mai fylte jeg 21 i et mylder av smil og flotte mennesker og jeg fikk flere bilder å henge opp på veggene mine i min lille, nye hybel med blå dør og gangavstand til öya-festivalen. Lars fikk blindtarmbetennelse, Krummis ble forlatt og Frøydis flyttet ut. Vi feiret 17. mai allikevel og Krummis lånte en drillstav av en av de andre drilljentene i Baltazars magical marching band.

I juni tenker jeg at sommeren kommer til å vare evig, jeg flytter inn i hybelen som er full av maur og sitter på en brygge på Sognsvann med Krummis og dingler med bena. Vi griller for å slå den gjennomsnittslige nordmann. Mia blir nabo, og jeg drar til Paris og gråter når en franskmann kjefter på meg fordi jeg ikke snakker fransk. Paris er finere om høsten med en bestekamerat, enn om sommeren med en kjæreste, det hadde jeg ikke trodd.

Juli er våt og gjørmete, men jeg er allikevel lykkelig på Red hot chili peppers-konsert og Lars er full og fin med regnjakken sin. Jeg har en fin hengekøye-samtale med Krummis og Thomas før Slottsfjell-festivalen, der vi finner noen fine sannheter om forhold. Jeg bor hos kjæresten min i Larvik og bader naken for første gang.

I august går jeg alene til öya-festivalen med La det bare bli blåmerker igjen i hendene mine foran meg i nedoverbakken, jeg finner ut at jeg akkurat da foretrakk litteraturteltet foran konsertene, og konstaterer at Hässelby er årets bok etter ti minutters høytlesning av selveste Johan Harstad. Jeg går hjem tidlig siste dagen og er lei av festival. Farvel Falkenberg er årets film, og cd’en jeg hørte mest på i august er Coco Rosies Noahs ark.

I september leser jeg No one belongs here more than you og tim kommer endelig ut med Lübeck. De dedikerer May Irene til meg på konserten og jeg svever hele veien hjem, mens jeg banner høylytt sammen med Lars og Thomas. Jeg leser Boktyven og kent slipper Ingenting på singel. Jeg hører på den på repeat i fire timer og skriver et brev til Rune. Tobias kommer inn i bildet en eller annen gang, og torsdagene blir faste vaffeldager på Uglemor, fulle av latter og Scrabble.

London i oktober er grå, som den byen gjerne er, og jeg trives best alene på t-banen med Aksel Sandemose og mitt lange skjerf. Jeg savner Lars og skulle ønske han også savnet meg. Malin og jeg hviner på musikal og får vite at det er John Owen Jones’ siste kveld i hovedrollen, og jeg sitter på første rad og sier til Malin at vi må dra til Broadway neste år, for det er dit han skal. Jeg har tårer i øynene når han tar applausen med tårer i øynene selv. Janne og Alex redder meg fra mitt håpløse selv ved å invitere meg på indisk mat siste kvelden min i London, før jeg tar verdens tidligste fly hjem. Jeg spiser frokost på flyplassen og håper at alt blir bedre når jeg bare kommer hjem. Hjemme vinner vi quizen for første gang og jeg feirer med å bruke ølbongen min på en 7up.

Jeg leser årets beste bok i november og gråter når jeg er ferdig med den. Vi drar for å besøke S i København og rangler en hel natt, han var fantastisk den helgen. Jeg hører på gamle mixtapes igjen og kent kommer endelig med sin nye skive, Tillbaka til samtiden. Krummis og jeg løper til Platekompaniet for å kjøpe den sammen.

I november har de konsert og jeg føler meg utilpass og prøver å lette på stemningen ved å by på sjokolade. Det funker litt. I desember savner jeg farmor og gruer meg til jul, men feirer allikevel en god en hjemme hos pappa. Jeg får radio. S loker og gjør meg sint og forvirret, og romjulen tilbringes foran den grå dagboken min. Jeg hører på Apologize av Timbaland om og om igjen og leser det første essayet i Hjemmelekser fem ganger, en halv gang høyt for S, men jeg slutter, for alt er ødelagt og jeg gir ham en halvhjertet klem og føler meg rar og utilpass. Jeg drar hjem til Lars og ser Stranger than fiction sammen med ham og Krummis, hun sovner, men Lars likte den godt. Jeg føler meg vellykket som har funnet en film han liker.

Vi drar på juleball i Larvik og jeg føler meg rar og utilpass, som jeg har gjort en del i det siste når vi er ute blant mange folk. Jeg vet ikke når jeg pådro meg denne sosiale downsen, men den er i alle fall der. Vi drar hjem tidlig, men sovner veldig sent.

I 2007 har jeg altså utviklet sosial downs i sterkere grad enn før, selv om jeg var ute på byen en gang i oktober og la meg ikke ned ved siden av Lars før kvart over fire, og det var selv om jeg takket nei til nachspiel. Jeg har badet naken og lest veldig mange bra bøker. Fått meg kjæreste som husker datoen vi ble sammen og blitt både venn og uvenn med min forvirrede ekskjæreste. Jeg har fått en ny venninne som heter Tobias og er noe av det beste som har skjedd meg, selv om han hele tiden hevder at det er den verste kvelden i hans liv når vi er sammen. Krummis og meg har hatt enda flere latterkramper og blitt enda mer like, og kanskje enda mer ulike. Vi har skapt den harde kjernen i det beste quiz og spill-laget i historien, Nederlaget og fått utallige kudos for flest minuspoeng. Jeg har fått ny jobb i en liten bokhandel som har veldig mange bøker og bestemt meg for at det ikke er verdens ende om jeg ikke får fullført studiene mine før jeg blir 26, om det ikke funker som det skal nå i 2008. Jeg har lest 80 bøker og skal lese flere i 2008. Og Breathe me av Sia er årets låt. Takk for meg.

Balladen om en feiging

Jeg må skrive, for hvis ikke er jeg en feiging og det kan man lett bli hvis man bare venter og venter, sier Pedro Carmona-Alvarez, og det er ikke bare Harry Potters siste slag mot ondskapen med kjærligheten som våpen som gjør at jeg ligger våken om nettene, sitter oppreist i sengen og leser, blar om nesten før jeg har lest det siste ordet på siden fordi jeg lengter sånn etter å se hva det første ordet på neste er.

Jeg hører på en sang på repeat igjen, sånn jeg alltid gjør, året kan oppsummeres i de sangene jeg har spilt mest på repeat, men det er ikke nyttår enda, selv om nyårsløftene allerede er formet i hodet. Jeg sitter i sofaen i kollektivet i majorstuakrysset og du dusjer, og jeg leser det første essayet i Hjemmelekser igjen, og igjen. Jeg former ordene lydløst med leppene, hjertet mitt svulmer opp og trekker seg sammen, øynene mine blir blanke igjen og igjen, og jeg tenker at jeg har lyst til å lese det høyt for deg, men jeg tør ikke. Jeg leser det for fjerde gang på t-banen hjem og har lyst til å reise meg opp, kremte og bare begynne å lese. Lese hele veien fra Majorstua til Jernbanetorget, fortsette å lese mens jeg går ut av t-banevognen og jeg ser for meg at noen følger etter meg, noen som ikke synes det er en dårlig måte å tilbringe lørdagskvelden på, å høre på at noen leser Pedro Carmona-Alvarez’ ord høyt i natten.

Jeg leser om hvordan han fylte notatbøker med sitater, hvordan han stjeler og jeg husker det han sa til meg, ansikt til ansikt, utenfor Spasibar, om hvordan dagbøker kan bli litteratur, det er når man begynner å lyve at det er litteratur, sa han. Og jeg tenker at jeg har lyst til å svare ja på om jeg er skribent neste gang jeg ser ham. Hvis jeg ser ham. En gang skal noen lese mine ord høyt på t-banen, og noen skal ville følge etter. Jeg skal lese høyt fra mine egne ord for deg, og du skal, selv om du ikke egentlig liker at noen leser høyt, like det, men ikke helt skjønne hvorfor. Jeg skal lyve og si sannheten om hverandre, og du og du og du skal kjenne deg igjen, men allikevel tenke at det ikke kan være deg, for du sa aldri det, og du gjorde aldri sånn (men du skulle ønske du hadde gjort det når du ser hvordan det går, hvordan det går bra tilslutt allikevel).

Jeg skal skrive, for hvis ikke er jeg en feiging og det kan man lett bli når man bare venter og venter. Skriv en roman, sier dere. Jeg svarer alltid at jeg ikke har en roman å skrive, man må ha en historie å fortelle om man skal bli forfatter, sier jeg. I bokhandelen forteller jeg ingen historier, jeg forteller om andres, jeg anbefaler høye tårn av bøker, gjemte skatter, og glemte skatter fra bakrommet, og mennesker går ut døren med Johan Harstad, Bjørn Esben Almaas, Jacob Ejersbo, Cecilie Løveid, Lars Ramslie, Jim Lynch, David Mitchell, Kim Hiorthøy, Toni Morrison, Audrey Niffenegger, Håkan Nesser. Kanskje skal jeg også bli med ut en gang.

Det er nå det begynner, sier de i Reprise og jeg startet en gang et word-dokument sånn, men det har foreløpig ikke blitt noe av det. And when she reached the car, not a drop of rain had touched her, er siste setningen i den oppskrytte boken Special topics in calamity physics, og jeg tenker at det er der historien begynner, jeg må bare skrive den.

Men før den tid, mens jeg fullfører studiene mine uten noe sosialt liv fordi jeg jobber om dagen og studerer om natten, så kan dere lese Hjemmelekser av Pedro Carmona-Alvarez, gjerne høyt på t-banen. Jeg følger etter dere.

That was the worst christmas ever

Jeg hører på Sufjan Stevens juleboks. Nei, det er løgn. Jeg hører på den ene sangen på den ene av de fem (seks?) platene som juleboksen inneholder. Jeg måker ikke snø i oppkjørselen, vi har ingen oppkjørsel, og heller ingen snø. Lillesøsteren min rømmer ikke til skolen med bøkene sine, hun låser seg inne på rommet sitt og ser på filmer på flatscreen’en hun arvet av farmor, hvor enn absurd det høres ut. Jeg fikk speilrefleks-kamera, hun fikk flatscreen-tv. Det var ikke farmor sitt, det var hennes penger, bare. Jeg rydder i mammas jakker og gamle vesker, hun har flyttet og bor i pappesker og oppussing og er motløs, slik jeg var da jeg flyttet selv, slik jeg blir når jeg skal flytte igjen. Jeg rydder i tingene hennes og i det jeg drar opp telys fra lommene hennes for femte gang, så spør jeg irritert: Hva har du telys i lommene dine for?!? Og hun svarer, fra kjøkkenet, helt rolig: Fordi jeg har vært på grava.

Jeg føler meg dum og spør om hun bruker telys på grava, om de ikke blåser ut fort. Nei, det er en lykt der, svarer hun. Ã….

Jeg har ikke vært på grava siden 17. mai, jeg husker datoen og dagen. Jeg plukket blomster og sang May Irene for henne, tok et bilde av buketten som lå der foran navnet hennes. Så gikk jeg til min gamle ungdomsskole og så på alle menneskene, alle disse menneskene med navn og hjerter, bunad og blomster, smil og tårer. Hva er favorittfilmen deres? Har de noengang elsket noen så høyt at de kunne reist jorden rundt ti ganger bare for å ta på dem en siste gang? Jeg lurer på dette når jeg ser alle menneskene.

Den sinte buss-sjåføren overser kjæresteparet som har fått lov til å komme på i all hast på rødt lys, de rakk den såvidt, og de ler av ham og måker seg vei gjennom menneskene som står i midt-gangen og jeg hører buss-sjåføren mumle sint til seg selv. Jeg ser på ham og tenker: Elsker noen deg? Har du elsket noen? Gjør du det nå? Hva liker du aller best å spise til middag? Hva er det fineste noen har sagt til deg noensinne?

Pappa ringer meg mens jeg sitter på uglebo etter siste eksamen, Harry Potter ligger på bordet fremfor meg og Tobias ler av noe Krummis nettopp har sagt. Jeg skal feire jul hos pappa, alene i farmors hus. For første gang. I fjor var første gang jeg feiret hos mamma. Julaften er en evig klump i halsen, lomma full av telys og hjertet fullt av tomhet. Jeg savner henne så fælt nå at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og det tristeste er at hun nå bare er et konsept. Et savn. Jeg husker ikke lenger hvordan det luktet av klærne hennes, eller hvordan maten hun lagde smakte, sånn helt eksakt. Jeg husker at ansiktet hennes var mykt selv om det var fullt av rynker. Og jeg husker at huden hennes var som papir, akkurat som Kevin Spacey beskriver sin egen bestemor i American Beauty. Men jeg vet at jeg savner henne, konseptet farmor. Jeg vant en dikt-konkurranse en gang fordi jeg skrev et dikt om farmor, under temaet hjemlengsel. Jeg husker ikke diktet og jeg fikk det aldri igjen, men jeg husker at jeg skrev noe om et varmt fang. Farmor.

Denne julen er full av stress allerede, pakkene rekker jeg ikke pakke inn, de ligger der, i en pose, om jeg noengang får overlevert dem før jul tviler jeg på, og da sjefen min sa at jeg bare kunne ta med meg julegaven fra ARK hjem i går, så jeg på den, sukket tungt og tenkte: Hvordan skal jeg få med meg den hjem? Nakken min er en knute, stram og hard, og tiden strekker ikke til. Jeg står bak kassa på jobb, i jule-t-skjorta som gjør at jeg ikke lenger er Linn, men bare en ansatt i ARK, og ser rundt i den lille pocket-butikken, lurer på hvilket bord jeg skal rydde først, hvilke bøker jeg skal prise først og sette ut, og plutselig skal jeg stenge og jeg føler ikke at jeg har fått gjort noenting. Senvaktene er umulige å bli kvitt, og bussturen hjem er jeg for sliten til å lese, selv Harry Potter.

Snart er det ny jobb, skriver kjæresten min til meg, og jeg hører på Sufjan Stevens, den ene sangen på den ene juleplata, og selv om jeg gråter og savner farmor og føler at advent komprimeres sammen til julestress på jobb, så smiler jeg mens jeg svarer at ja, snart er det ny jobb. Uten senvakter og slitne buss-turer hjem. Og snart er det jul og overstått. Enten pakkene er levert, åpnet, hentet eller glemt. Og jeg skal stå med telys og lykt på grava.

Framtiden er ändå utom räckhåll för oss

På kent-konserten gråt jeg ikke på grunn av sangene, jeg gråt på grunn av filmene de sendte bak Joakim og resten av guttene. De satte i gang med Generation ex og en dame i svart-hvitt fylte hele lerretet og det var ikke det at jeg syntes hun var vakker, men det var absolutt noe med henne. Øynene hennes lyste og med en gang hun sang første setning sammen med Joakim, så klamret jeg meg til jerngjerdet foran meg. Hun var så langt fra mitt skjønnhetsideal som det er mulig å komme, store lepper, innhulede kinn, langt blondt hår og antydning til silikonpupper der lerretet sluttet. Jeg har vanskeligheter med å forklare hva det var som gjorde at jeg ble så rørt av det, det var ikke som på Spektrum konserten deres i 2005, da de under Socker hadde bilde av en naken dame med englevinger og ryggen til publikum på lerretet, for det var et vakkert bilde som jeg virkelig ble rørt av, men dette… Det nærmeste jeg kommer å beskrive hvorfor hjertet mitt trakk seg sammen og tårene rant, er at hun rett og slett var styggvakker, at jeg fikk en følelse som kan minne om medfølelse eller sympati for den hjelpeløse framtredningen hennes, der hun virkelig fylte hele bakveggen på Sentrum Scene. Og det som også slo meg, var at hun så gammel ut, selv om hun kanskje er ung, stemmen er i hvert fall ung.

Eller kanskje jeg bare er helt ute å kjøre, for den andre filmen som rørte meg til tårer under den konserten var filmingen av en gorilla på Romeo återvändar ensam, ja, en gorilla, ikke mer, ikke mindre, de filmet rett og slett bare en gorilla. Og Linn gråter. Jeg visste ikke at jeg likte gorillaer så godt, unnskyldte jeg meg med da jeg fortalte det til vennene mine.

På t-banen til lesesalen på Blindern leser jeg ut The Amber Spyglass og jeg gråter når Lyra holder på å falle i døden, jeg gråter når Lady Salmakia dør rett etter å ha ledet Will og Lyra til sikkerhet, jeg gråter når Will og Lyra skjønner at de elsker hverandre, de såvidt voksne ungdommene som omfavner hverandre og ikke kan få nok av hverandre, men som så aldri mer kan ses. Dette er en bokserie jeg har lest tre ganger nå, og jeg gråter allikevel åpenlyst på t-banen, jeg hulker og jeg tuller ikke. Jeg blir flau over meg selv og trekker lua ned i øynene, tørker tårer med de allerede våte vantene og stirrer ut av vinduet, på Majorstua og Frøen, på vei til eksamenslesing som handler om alt annet enn magisk kjærlighet. Alt handler om alt annet enn magisk kjærlighet, gjør det ikke?

For en time siden leste jeg gjennom en gammel dagbok, og jeg gjentar meg selv. Jeg tror på alt det du ikke sier. Forrige gang jeg gjorde det, gikk det galt. Det gjør det sikkert igjen. Men jeg mener det allikevel, fullt og helt. Jeg tror på alt det du ikke sier, på godt og vondt. Det du ikke sier når du henger opp et polaroid-bilde av meg på døren din. Det du ikke sier når du kysser meg god natt. Det du ikke sier når du sender meg melding og lurer på om du kan få lov til å bli med til Prins William på julegløgg i dag. Det er greit.

Jeg også.

Jag gör vad jag kan

Jeg vant.

«Strekhjerte, som kanskje er vår nye Per Petterson: en flink bokhandler med en stor forfatter i magen.» – Oda

«Du er et sprellevende menneske, Linn!» – Bjørn Skogmo, melding på det fantastiske nettstedet Underskog.

Jeg tror vi fint kan si at dette er en god dag, som jeg vant. Selv om jeg har eksamen i morgen, har blitt dårlig og føler meg superkvalm og er svimmel og kjip, ikke får sove om natten, har litt vondt i hjertet og er stresset for det man kaller framtiden, så vant jeg i dag. I tillegg har jeg vært litt kattepasser denne uken og får valgfri middag av naboMia når hun kommer hjem. Hvem sa at det ikke finnes karma? Jeg får masse av det hver dag. Kudos til meg. Kudos til Linn som er en så bra tjej, det fortjener hun. I dag fortjener jeg det. Kudos til Linn for tiaraen på julebordet i går, for å ha så bra venner å le sammen med, for en god start på dagen med kjærestegutten, for å smile til kjipe kunder, for å lese så mange bra bøker, for å ha fått en ny bra jobb med nye flotte mennesker, for å kjøpe julesjokolade på bensinstasjonen på vei hjem, snakke med gutten bak kassa, synge på kent i bakken på vei opp til huset i Svingen og for å høre på kents nye skive, høyt, selv om det er sent. Kudos kudos kudos. Jeg tar sjølkudos i dag. Jeg vant. Hurra for meg.

Winter killing

På veien ned sovnet jeg med mixtapen fra januar 2005 mot hodet, våknet forvirret med hodetelefonene på snei og kent som hvisket: Kommer du att älska mig då? i øret mitt mens lyden av bussdekkene mot hard asfalt summet utenfor vinduene. Vi var på vei til køben, fant frem, fant et bakeri å vente på… Les mer…

Alt er personlig

Hässelby lukkes igjen på toget på vei hjem fra Sandvika, jeg sparer takkelista til senere, som for å ikke helt bli ferdig med den enda. Johan Harstad har skrevet årets beste bok, kanskje tiårets beste, kanskje mitt livs beste bok, jeg vet ikke. Hva handlet den om? Den handlet om Albert Ã…berg, fedre som dør… Les mer…

Heima

Jeg ble så glad for å se ham at jeg glemte igjen speilreflekskameraet mitt på en dårlig kinarestaurant. Han syklet og hentet det, kom syklende mot meg med kameravesken triumferende i den hånden han ikke trenger å ha på styret, for i København sykler man overalt og blir god til å sykle enten man vil… Les mer…

Vi skall rädda världen

I dag skal jeg blogge om miljøet. Klar, ferdig, gå: Du bør bruke handlenett. Ikke si som noen av kundene mine: Det er så slitsomt… Det er ikke slitsomt, det er noe av det minste og letteste man kan gjøre for å spare miljøet. Om man ikke bruker plastposer, så blir det mindre plast her… Les mer…

Glöm allt jag sa, jag mår bra

I’ve got a long taxi ride, synger Tori Amos, og det er lenge siden jeg har hørt på henne. Det er lenge siden hun har fortalt meg ting. Det ligger en død kakerlakk på do, jeg har en katt med en intens trang til kos på skrivebordet foran meg, nå i vinduskarmen, klærne mine ligger… Les mer…