You can’t take a picture of this, it’s already gone

Claire setter seg inn i bilen og kjører, men før hun starter bilen setter hun inn en cd hun har fått av han hun senere skal gifte seg med. Jeg ligger i hybelen min, det er midt på natten, og jeg gråter. Det er varmt ute, det er juni, eller juli, jeg husker ikke, det er pappesker her fortsatt, ikke like mange bilder på veggene som nå, og jeg er nyinnflyttet og sommeren skal vare evig. 2007 starter ikke her, men dette er et av de definerende øyeblikkene. Jeg så den siste episoden av Six feet under to ganger den natten, og en gang til morgenen etterpå. Og jeg gråt hver gang.

Da 2007 begynte, gikk jeg fra en koselig middag hos Simon og Caroline, med flotte mennesker. Jeg tok på meg vottene mine mens mennesker sendte opp raketter rundt meg, og jeg hørte på Heartbeats og Crosses av den godeste José som spiller på öya-festivalen i 2008. Den konserten er nyårsforsett nummer en.

I januar ble jeg sammen med Lars, han kysset meg første gang med en pakke smør under armen. Før det hadde jeg sovet i sengen hans en hel helg, etter at jeg ba ham på tim-konsert og kysset ham på kinnet foran alle menneskene på John Dee. Det kjentes i alle fall sånn ut. I april spurte Morten i tim meg om hvordan det hadde gått, og jeg fikk applaus da jeg sa vi var kjærester.

Qvist legges ned, og akkurat som med farmor savner jeg den mer og mer som tiden går. I januar og februar hørte jeg på Jenny Wilson, sov mye i Lars sin seng, jeg gikk hjem med Morten Abel i headsettet som sang om å leve i en lang, lang b-film, en bra en. Jeg smilte. Lykken var verdens beste kollektiv og sjekketips fra Christoff, som ba meg om å bare ta Lars, for det kom til å gå kjempefint.

I desember satt vi på förfest hjemme hos Krummis i Larvik og hun lente seg mot meg og sa: Dere har jo snart vært sammen i ett år? Ja, sa jeg, men ikke si det så høyt, for da blir han redd. Så lo vi. Hva da? sa Lars. At vi har vært sammen i ett år den 29. januar? Så drakk han en slurk av ølen sin, og Krummis var imponert.

I februar hadde jeg influensa sammen med Krummis, i kollektivet deres, og Lars lagde tomatsuppe til oss i lunsjen sin. Jeg leste The silent world av Travis Holland, som ble utgitt i juni under tittelen The archivist’s story. Den er fortsatt en av de beste bøkene i 2007.

I mars kom jeg meg på Damien Rice-konsert uten billett, og ble forelsket i oppvarmingsbandet, BellX1. Jeg fant Kristofer Ã…ström på Platekompaniet, fordi han som smiler med øynene satte det på. Jeg sendte den til Sigmund etter at han hadde ringt meg for å si at det var trist når den store kjærligheten fant seg en ny.

Jeg leste Saman er ein mindre aleine etter å ha fulgt Krummis til flyet og sittet på Gardermoen en hel natt med Scrabble, kaffe og snakking om kärleken som var så langt borte. En jeg kjente en gang ble drept for noen svarte penger og jeg blir fortsatt svart inni meg av å tenke på at mennesker gjør sånt mot hverandre.

I mai fylte jeg 21 i et mylder av smil og flotte mennesker og jeg fikk flere bilder å henge opp på veggene mine i min lille, nye hybel med blå dør og gangavstand til öya-festivalen. Lars fikk blindtarmbetennelse, Krummis ble forlatt og Frøydis flyttet ut. Vi feiret 17. mai allikevel og Krummis lånte en drillstav av en av de andre drilljentene i Baltazars magical marching band.

I juni tenker jeg at sommeren kommer til å vare evig, jeg flytter inn i hybelen som er full av maur og sitter på en brygge på Sognsvann med Krummis og dingler med bena. Vi griller for å slå den gjennomsnittslige nordmann. Mia blir nabo, og jeg drar til Paris og gråter når en franskmann kjefter på meg fordi jeg ikke snakker fransk. Paris er finere om høsten med en bestekamerat, enn om sommeren med en kjæreste, det hadde jeg ikke trodd.

Juli er våt og gjørmete, men jeg er allikevel lykkelig på Red hot chili peppers-konsert og Lars er full og fin med regnjakken sin. Jeg har en fin hengekøye-samtale med Krummis og Thomas før Slottsfjell-festivalen, der vi finner noen fine sannheter om forhold. Jeg bor hos kjæresten min i Larvik og bader naken for første gang.

I august går jeg alene til öya-festivalen med La det bare bli blåmerker igjen i hendene mine foran meg i nedoverbakken, jeg finner ut at jeg akkurat da foretrakk litteraturteltet foran konsertene, og konstaterer at Hässelby er årets bok etter ti minutters høytlesning av selveste Johan Harstad. Jeg går hjem tidlig siste dagen og er lei av festival. Farvel Falkenberg er årets film, og cd’en jeg hørte mest på i august er Coco Rosies Noahs ark.

I september leser jeg No one belongs here more than you og tim kommer endelig ut med Lübeck. De dedikerer May Irene til meg på konserten og jeg svever hele veien hjem, mens jeg banner høylytt sammen med Lars og Thomas. Jeg leser Boktyven og kent slipper Ingenting på singel. Jeg hører på den på repeat i fire timer og skriver et brev til Rune. Tobias kommer inn i bildet en eller annen gang, og torsdagene blir faste vaffeldager på Uglemor, fulle av latter og Scrabble.

London i oktober er grå, som den byen gjerne er, og jeg trives best alene på t-banen med Aksel Sandemose og mitt lange skjerf. Jeg savner Lars og skulle ønske han også savnet meg. Malin og jeg hviner på musikal og får vite at det er John Owen Jones’ siste kveld i hovedrollen, og jeg sitter på første rad og sier til Malin at vi må dra til Broadway neste år, for det er dit han skal. Jeg har tårer i øynene når han tar applausen med tårer i øynene selv. Janne og Alex redder meg fra mitt håpløse selv ved å invitere meg på indisk mat siste kvelden min i London, før jeg tar verdens tidligste fly hjem. Jeg spiser frokost på flyplassen og håper at alt blir bedre når jeg bare kommer hjem. Hjemme vinner vi quizen for første gang og jeg feirer med å bruke ølbongen min på en 7up.

Jeg leser årets beste bok i november og gråter når jeg er ferdig med den. Vi drar for å besøke S i København og rangler en hel natt, han var fantastisk den helgen. Jeg hører på gamle mixtapes igjen og kent kommer endelig med sin nye skive, Tillbaka til samtiden. Krummis og jeg løper til Platekompaniet for å kjøpe den sammen.

I november har de konsert og jeg føler meg utilpass og prøver å lette på stemningen ved å by på sjokolade. Det funker litt. I desember savner jeg farmor og gruer meg til jul, men feirer allikevel en god en hjemme hos pappa. Jeg får radio. S loker og gjør meg sint og forvirret, og romjulen tilbringes foran den grå dagboken min. Jeg hører på Apologize av Timbaland om og om igjen og leser det første essayet i Hjemmelekser fem ganger, en halv gang høyt for S, men jeg slutter, for alt er ødelagt og jeg gir ham en halvhjertet klem og føler meg rar og utilpass. Jeg drar hjem til Lars og ser Stranger than fiction sammen med ham og Krummis, hun sovner, men Lars likte den godt. Jeg føler meg vellykket som har funnet en film han liker.

Vi drar på juleball i Larvik og jeg føler meg rar og utilpass, som jeg har gjort en del i det siste når vi er ute blant mange folk. Jeg vet ikke når jeg pådro meg denne sosiale downsen, men den er i alle fall der. Vi drar hjem tidlig, men sovner veldig sent.

I 2007 har jeg altså utviklet sosial downs i sterkere grad enn før, selv om jeg var ute på byen en gang i oktober og la meg ikke ned ved siden av Lars før kvart over fire, og det var selv om jeg takket nei til nachspiel. Jeg har badet naken og lest veldig mange bra bøker. Fått meg kjæreste som husker datoen vi ble sammen og blitt både venn og uvenn med min forvirrede ekskjæreste. Jeg har fått en ny venninne som heter Tobias og er noe av det beste som har skjedd meg, selv om han hele tiden hevder at det er den verste kvelden i hans liv når vi er sammen. Krummis og meg har hatt enda flere latterkramper og blitt enda mer like, og kanskje enda mer ulike. Vi har skapt den harde kjernen i det beste quiz og spill-laget i historien, Nederlaget og fått utallige kudos for flest minuspoeng. Jeg har fått ny jobb i en liten bokhandel som har veldig mange bøker og bestemt meg for at det ikke er verdens ende om jeg ikke får fullført studiene mine før jeg blir 26, om det ikke funker som det skal nå i 2008. Jeg har lest 80 bøker og skal lese flere i 2008. Og Breathe me av Sia er årets låt. Takk for meg.

Balladen om en feiging

Jeg må skrive, for hvis ikke er jeg en feiging og det kan man lett bli hvis man bare venter og venter, sier Pedro Carmona-Alvarez, og det er ikke bare Harry Potters siste slag mot ondskapen med kjærligheten som våpen som gjør at jeg ligger våken om nettene, sitter oppreist i sengen og leser, blar om nesten før jeg har lest det siste ordet på siden fordi jeg lengter sånn etter å se hva det første ordet på neste er.

Jeg hører på en sang på repeat igjen, sånn jeg alltid gjør, året kan oppsummeres i de sangene jeg har spilt mest på repeat, men det er ikke nyttår enda, selv om nyårsløftene allerede er formet i hodet. Jeg sitter i sofaen i kollektivet i majorstuakrysset og du dusjer, og jeg leser det første essayet i Hjemmelekser igjen, og igjen. Jeg former ordene lydløst med leppene, hjertet mitt svulmer opp og trekker seg sammen, øynene mine blir blanke igjen og igjen, og jeg tenker at jeg har lyst til å lese det høyt for deg, men jeg tør ikke. Jeg leser det for fjerde gang på t-banen hjem og har lyst til å reise meg opp, kremte og bare begynne å lese. Lese hele veien fra Majorstua til Jernbanetorget, fortsette å lese mens jeg går ut av t-banevognen og jeg ser for meg at noen følger etter meg, noen som ikke synes det er en dårlig måte å tilbringe lørdagskvelden på, å høre på at noen leser Pedro Carmona-Alvarez’ ord høyt i natten.

Jeg leser om hvordan han fylte notatbøker med sitater, hvordan han stjeler og jeg husker det han sa til meg, ansikt til ansikt, utenfor Spasibar, om hvordan dagbøker kan bli litteratur, det er når man begynner å lyve at det er litteratur, sa han. Og jeg tenker at jeg har lyst til å svare ja på om jeg er skribent neste gang jeg ser ham. Hvis jeg ser ham. En gang skal noen lese mine ord høyt på t-banen, og noen skal ville følge etter. Jeg skal lese høyt fra mine egne ord for deg, og du skal, selv om du ikke egentlig liker at noen leser høyt, like det, men ikke helt skjønne hvorfor. Jeg skal lyve og si sannheten om hverandre, og du og du og du skal kjenne deg igjen, men allikevel tenke at det ikke kan være deg, for du sa aldri det, og du gjorde aldri sånn (men du skulle ønske du hadde gjort det når du ser hvordan det går, hvordan det går bra tilslutt allikevel).

Jeg skal skrive, for hvis ikke er jeg en feiging og det kan man lett bli når man bare venter og venter. Skriv en roman, sier dere. Jeg svarer alltid at jeg ikke har en roman å skrive, man må ha en historie å fortelle om man skal bli forfatter, sier jeg. I bokhandelen forteller jeg ingen historier, jeg forteller om andres, jeg anbefaler høye tårn av bøker, gjemte skatter, og glemte skatter fra bakrommet, og mennesker går ut døren med Johan Harstad, Bjørn Esben Almaas, Jacob Ejersbo, Cecilie Løveid, Lars Ramslie, Jim Lynch, David Mitchell, Kim Hiorthøy, Toni Morrison, Audrey Niffenegger, Håkan Nesser. Kanskje skal jeg også bli med ut en gang.

Det er nå det begynner, sier de i Reprise og jeg startet en gang et word-dokument sånn, men det har foreløpig ikke blitt noe av det. And when she reached the car, not a drop of rain had touched her, er siste setningen i den oppskrytte boken Special topics in calamity physics, og jeg tenker at det er der historien begynner, jeg må bare skrive den.

Men før den tid, mens jeg fullfører studiene mine uten noe sosialt liv fordi jeg jobber om dagen og studerer om natten, så kan dere lese Hjemmelekser av Pedro Carmona-Alvarez, gjerne høyt på t-banen. Jeg følger etter dere.

That was the worst christmas ever

Jeg hører på Sufjan Stevens juleboks. Nei, det er løgn. Jeg hører på den ene sangen på den ene av de fem (seks?) platene som juleboksen inneholder. Jeg måker ikke snø i oppkjørselen, vi har ingen oppkjørsel, og heller ingen snø. Lillesøsteren min rømmer ikke til skolen med bøkene sine, hun låser seg inne på rommet sitt og ser på filmer på flatscreen’en hun arvet av farmor, hvor enn absurd det høres ut. Jeg fikk speilrefleks-kamera, hun fikk flatscreen-tv. Det var ikke farmor sitt, det var hennes penger, bare. Jeg rydder i mammas jakker og gamle vesker, hun har flyttet og bor i pappesker og oppussing og er motløs, slik jeg var da jeg flyttet selv, slik jeg blir når jeg skal flytte igjen. Jeg rydder i tingene hennes og i det jeg drar opp telys fra lommene hennes for femte gang, så spør jeg irritert: Hva har du telys i lommene dine for?!? Og hun svarer, fra kjøkkenet, helt rolig: Fordi jeg har vært på grava.

Jeg føler meg dum og spør om hun bruker telys på grava, om de ikke blåser ut fort. Nei, det er en lykt der, svarer hun. Ã….

Jeg har ikke vært på grava siden 17. mai, jeg husker datoen og dagen. Jeg plukket blomster og sang May Irene for henne, tok et bilde av buketten som lå der foran navnet hennes. Så gikk jeg til min gamle ungdomsskole og så på alle menneskene, alle disse menneskene med navn og hjerter, bunad og blomster, smil og tårer. Hva er favorittfilmen deres? Har de noengang elsket noen så høyt at de kunne reist jorden rundt ti ganger bare for å ta på dem en siste gang? Jeg lurer på dette når jeg ser alle menneskene.

Den sinte buss-sjåføren overser kjæresteparet som har fått lov til å komme på i all hast på rødt lys, de rakk den såvidt, og de ler av ham og måker seg vei gjennom menneskene som står i midt-gangen og jeg hører buss-sjåføren mumle sint til seg selv. Jeg ser på ham og tenker: Elsker noen deg? Har du elsket noen? Gjør du det nå? Hva liker du aller best å spise til middag? Hva er det fineste noen har sagt til deg noensinne?

Pappa ringer meg mens jeg sitter på uglebo etter siste eksamen, Harry Potter ligger på bordet fremfor meg og Tobias ler av noe Krummis nettopp har sagt. Jeg skal feire jul hos pappa, alene i farmors hus. For første gang. I fjor var første gang jeg feiret hos mamma. Julaften er en evig klump i halsen, lomma full av telys og hjertet fullt av tomhet. Jeg savner henne så fælt nå at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og det tristeste er at hun nå bare er et konsept. Et savn. Jeg husker ikke lenger hvordan det luktet av klærne hennes, eller hvordan maten hun lagde smakte, sånn helt eksakt. Jeg husker at ansiktet hennes var mykt selv om det var fullt av rynker. Og jeg husker at huden hennes var som papir, akkurat som Kevin Spacey beskriver sin egen bestemor i American Beauty. Men jeg vet at jeg savner henne, konseptet farmor. Jeg vant en dikt-konkurranse en gang fordi jeg skrev et dikt om farmor, under temaet hjemlengsel. Jeg husker ikke diktet og jeg fikk det aldri igjen, men jeg husker at jeg skrev noe om et varmt fang. Farmor.

Denne julen er full av stress allerede, pakkene rekker jeg ikke pakke inn, de ligger der, i en pose, om jeg noengang får overlevert dem før jul tviler jeg på, og da sjefen min sa at jeg bare kunne ta med meg julegaven fra ARK hjem i går, så jeg på den, sukket tungt og tenkte: Hvordan skal jeg få med meg den hjem? Nakken min er en knute, stram og hard, og tiden strekker ikke til. Jeg står bak kassa på jobb, i jule-t-skjorta som gjør at jeg ikke lenger er Linn, men bare en ansatt i ARK, og ser rundt i den lille pocket-butikken, lurer på hvilket bord jeg skal rydde først, hvilke bøker jeg skal prise først og sette ut, og plutselig skal jeg stenge og jeg føler ikke at jeg har fått gjort noenting. Senvaktene er umulige å bli kvitt, og bussturen hjem er jeg for sliten til å lese, selv Harry Potter.

Snart er det ny jobb, skriver kjæresten min til meg, og jeg hører på Sufjan Stevens, den ene sangen på den ene juleplata, og selv om jeg gråter og savner farmor og føler at advent komprimeres sammen til julestress på jobb, så smiler jeg mens jeg svarer at ja, snart er det ny jobb. Uten senvakter og slitne buss-turer hjem. Og snart er det jul og overstått. Enten pakkene er levert, åpnet, hentet eller glemt. Og jeg skal stå med telys og lykt på grava.

Framtiden er ändå utom räckhåll för oss

På kent-konserten gråt jeg ikke på grunn av sangene, jeg gråt på grunn av filmene de sendte bak Joakim og resten av guttene. De satte i gang med Generation ex og en dame i svart-hvitt fylte hele lerretet og det var ikke det at jeg syntes hun var vakker, men det var absolutt noe med henne. Øynene hennes lyste og med en gang hun sang første setning sammen med Joakim, så klamret jeg meg til jerngjerdet foran meg. Hun var så langt fra mitt skjønnhetsideal som det er mulig å komme, store lepper, innhulede kinn, langt blondt hår og antydning til silikonpupper der lerretet sluttet. Jeg har vanskeligheter med å forklare hva det var som gjorde at jeg ble så rørt av det, det var ikke som på Spektrum konserten deres i 2005, da de under Socker hadde bilde av en naken dame med englevinger og ryggen til publikum på lerretet, for det var et vakkert bilde som jeg virkelig ble rørt av, men dette… Det nærmeste jeg kommer å beskrive hvorfor hjertet mitt trakk seg sammen og tårene rant, er at hun rett og slett var styggvakker, at jeg fikk en følelse som kan minne om medfølelse eller sympati for den hjelpeløse framtredningen hennes, der hun virkelig fylte hele bakveggen på Sentrum Scene. Og det som også slo meg, var at hun så gammel ut, selv om hun kanskje er ung, stemmen er i hvert fall ung.

Eller kanskje jeg bare er helt ute å kjøre, for den andre filmen som rørte meg til tårer under den konserten var filmingen av en gorilla på Romeo återvändar ensam, ja, en gorilla, ikke mer, ikke mindre, de filmet rett og slett bare en gorilla. Og Linn gråter. Jeg visste ikke at jeg likte gorillaer så godt, unnskyldte jeg meg med da jeg fortalte det til vennene mine.

På t-banen til lesesalen på Blindern leser jeg ut The Amber Spyglass og jeg gråter når Lyra holder på å falle i døden, jeg gråter når Lady Salmakia dør rett etter å ha ledet Will og Lyra til sikkerhet, jeg gråter når Will og Lyra skjønner at de elsker hverandre, de såvidt voksne ungdommene som omfavner hverandre og ikke kan få nok av hverandre, men som så aldri mer kan ses. Dette er en bokserie jeg har lest tre ganger nå, og jeg gråter allikevel åpenlyst på t-banen, jeg hulker og jeg tuller ikke. Jeg blir flau over meg selv og trekker lua ned i øynene, tørker tårer med de allerede våte vantene og stirrer ut av vinduet, på Majorstua og Frøen, på vei til eksamenslesing som handler om alt annet enn magisk kjærlighet. Alt handler om alt annet enn magisk kjærlighet, gjør det ikke?

For en time siden leste jeg gjennom en gammel dagbok, og jeg gjentar meg selv. Jeg tror på alt det du ikke sier. Forrige gang jeg gjorde det, gikk det galt. Det gjør det sikkert igjen. Men jeg mener det allikevel, fullt og helt. Jeg tror på alt det du ikke sier, på godt og vondt. Det du ikke sier når du henger opp et polaroid-bilde av meg på døren din. Det du ikke sier når du kysser meg god natt. Det du ikke sier når du sender meg melding og lurer på om du kan få lov til å bli med til Prins William på julegløgg i dag. Det er greit.

Jeg også.

Jag gör vad jag kan

Jeg vant.

«Strekhjerte, som kanskje er vår nye Per Petterson: en flink bokhandler med en stor forfatter i magen.» – Oda

«Du er et sprellevende menneske, Linn!» – Bjørn Skogmo, melding på det fantastiske nettstedet Underskog.

Jeg tror vi fint kan si at dette er en god dag, som jeg vant. Selv om jeg har eksamen i morgen, har blitt dårlig og føler meg superkvalm og er svimmel og kjip, ikke får sove om natten, har litt vondt i hjertet og er stresset for det man kaller framtiden, så vant jeg i dag. I tillegg har jeg vært litt kattepasser denne uken og får valgfri middag av naboMia når hun kommer hjem. Hvem sa at det ikke finnes karma? Jeg får masse av det hver dag. Kudos til meg. Kudos til Linn som er en så bra tjej, det fortjener hun. I dag fortjener jeg det. Kudos til Linn for tiaraen på julebordet i går, for å ha så bra venner å le sammen med, for en god start på dagen med kjærestegutten, for å smile til kjipe kunder, for å lese så mange bra bøker, for å ha fått en ny bra jobb med nye flotte mennesker, for å kjøpe julesjokolade på bensinstasjonen på vei hjem, snakke med gutten bak kassa, synge på kent i bakken på vei opp til huset i Svingen og for å høre på kents nye skive, høyt, selv om det er sent. Kudos kudos kudos. Jeg tar sjølkudos i dag. Jeg vant. Hurra for meg.

Winter killing

På veien ned sovnet jeg med mixtapen fra januar 2005 mot hodet, våknet forvirret med hodetelefonene på snei og kent som hvisket: Kommer du att älska mig då? i øret mitt mens lyden av bussdekkene mot hard asfalt summet utenfor vinduene.

Vi var på vei til køben, fant frem, fant et bakeri å vente på mens vi prøvde å få kontakt med gutten som hadde ringt meg to ganger for å legge igjen veibeskrivelse som telefonsvarer-beskjed midt på natten mens vi satt på bussen og var på vei. Første melding var full av tull og fylleprat og latter, og han begynte med å si at veibeskrivelsene og de praktiske tingene fikk jeg ikke før i neste beskjed. Hadet bra. Neste beskjed fikk jeg ikke hørt ferdig, fordi batteriet mitt gikk. Vi fant Peter Bangs vej, og jeg trodde han bodde i 75, så vi gikk til 76 som var et bakeri og ble sittende der, som sagt. Etter mange forsøk fikk jeg en trøtt fyllestemme på tråden. Vi er på et bakeri i Peter Bangs vej 76, og vet ikke hvor du bor. Hvorfor er dere på et bakeri i Peter Bangs vej 76, jeg bor ikke i et bakeri. Nei, det vet vi jo, men de hadde strøm til telefonen og boller. Så kom han ut, i shorts og hettegenser og hentet oss, for han bodde selvfølgelig i 78.

Så var vi i gang, latterkramper under tepper og dyner, på kollektivkjøkken, bad og i stuer, på bussen inn til sentrum, på kafé, TP Musikmarked, teater-saler, brolagte handlegater, i parker, på 7-eleven midt på natten, på torg både her og der og til sist i tivoli, mange meter over den lysende julebyen, vektløs lykke, en bestevenninne i den ene hånden og en ex-kæreste i den andre.

Jeg tror ikke jeg vil inn på noen av samtalene, verken med min beste venninne eller min ex-kæreste, de handlet vel egentlig om det samme uansett. Over nachos med ost blunket jeg vekk tårene, fikk et spørsmål han har stilt en gang for mye, og forrige gang han stilte det vet vi alle hvordan det gikk. Denne gangen gikk det annerledes. Tror jeg.

Helgen var full av gjenoppdagede og nye internspøker, å sovne mens vi snakket om alvorlige ting med en spøkefull tone, og i halvsøvne registrere en finger som tegnet opp ansiktet mitt før vi alle tre forsvant inn i søvnen i sengene våre.

Ranglenatten bestod av champagne back-stage på teateret der han spiller, ut på kafé og en fryktelig klein bar, inn på 7-eleven for å kjøpe sprit og Faxe kondi, Matilde og Lion sjokolade for min del, tilbake til teateret, spille høy musikk og le oss hese over det meste, før vi gikk ut for å finne en burger, noe som viste seg å være vanskelig fordi de enten har McDonalds-burgere eller lager dem i en campingvogn, og vi var skeptiske, så vi endte opp på Burger King og da var klokken nesten seks og vi tok første bussen hjem, ranglende, overtrøtte, lykkelige og deilig slitne.

Er du lykkelig? Det er et umulig spørsmål. Men hva hvis. Det er en umulig setting. Det finnes ikke noe hvis, og lykkelig er bare et ord. En ting vet jeg. Jeg dro hjem med bussen i natt og da jeg sjekket mobilen i halvsøvne halv to, så hadde jeg fått en melding der det sto: Du skulle vært her… og jeg vet at det var der jeg skulle ønske jeg var akkurat da. Og det er dit jeg er på vei. Det er det som er, det som finnes, det jeg kan ta på og føle.

On cold days it is easy to behave and easy to believe in it. On cold days it is easy to see clear and easy to believe in it. You say winter’s killing you, like you can’t stand the season, it has no smell or flavour. I left the city for you, there was no other reason, I did you wife a favour.

You’re safer with me here. You’re safer with me here. You’re safer with me here. And you there…

I took the fast track, considered crying, I was stopped in customs, quite proud of the nack I have knowing when it’s over.

You’re safer with me here, you’re safer with me here, and you there…

With a bit of ice under my clothes, my tongue against the teeth, I think of nothing. Walk around the house in the cold ‘till it hurts to breathe, I think of nothing. I knew I had to leave, ‘Cause spring was coming. You’d made a lover out of me, and spring was coming.

I’m safer with me here. I’m safer with me here. I’m safer with me here, and you there… – Stina Nordenstam

Alt er personlig

Hässelby lukkes igjen på toget på vei hjem fra Sandvika, jeg sparer takkelista til senere, som for å ikke helt bli ferdig med den enda. Johan Harstad har skrevet årets beste bok, kanskje tiårets beste, kanskje mitt livs beste bok, jeg vet ikke. Hva handlet den om? Den handlet om Albert Ã…berg, fedre som dør og ikke dør, en by man vil flykte fra, den store kjærligheten i Paris, Star Wars-figurer hentet i Hong Kong og for mange bevis på at den verden vi lever i er en mad world.

Morgenen etter Hässelby gråt jeg i en kald seng og til frokosten leste jeg takkelista. Jeg fikk vite hva Johan Harstad hadde hørt på, lest og sett i forbindelse med skrivingen av boken, og jeg skrev det ned i den lille blå boken min det står kärlek utenpå. Der jeg skriver ned alt jeg vil oppleve, høre, se, kjenne. At Hässelby er blitt den utrolige boken den er blitt, det er kanskje nettopp på grunn av Emma Nordenstam, som deler etternavn med en av de damene som har fulgt meg gjennom regnvåte hjerteknus tidligere.

Så tenker jeg på dette som diskuteres, eller bør jeg kanskje si ble diskutert, for noen uker siden. Det jeg diskuterte i SV-kantina, provosert og dypt engasjert gestikulerte jeg med armene og nesten skrek: Alt er personlig!

Da Albert Ã…berg var i Paris og møtte Leni, når han beskriver henne også senere i livet, så tenker jeg: Sånn har kanskje Johan Harstad også tenkt om en jente, en Leni han kjenner på ordentlig. En fantastisk skapning som han, min helt Johan Harstad, er stolt over å våkne ved siden av.

Når Frode Grytten skriver en novelle som Togsong, så tenker jeg at han har hatt det som meg en gang. ”Toget har stansa på din stasjon, og eg blir sitjande”.

Når Dave Grohl skriker at han har en confession to make, så tenker jeg at han er den bitreste jeg vet om akkurat der, og jeg har vært så bitter en gang jeg også. Og jeg tenker: Takk for at noen knuste hjertet til Dave Grohl. Takk for at noen fikk ham til å føle det han følte da han skrev Best of you.

Jeg har samlet på sitater til det jeg vil skrive her, klippet ut fra diverse aviser, skrevet de ned når Mariann Egeland snakker om biografier på Blindern, streket under i diverse utprintede blogg-innlegg. Dette er kanskje mitt best planlagte innlegg, men jeg tror ikke det skal bli sånn. Jeg er ikke noe god på å skrive saklige debatt-innlegg eller godt begrunnede argumenter. Jeg mener, det er derfor jeg er en så dårlig student. Alt er personlig hos meg. Alle bøkene jeg leser og som jeg liker, de treffer noe i meg, noe jeg har følt før.

Når Nils-Øivind Haagensen sitter på et hotellrom med hjertesorg og ser en av verdens tristeste filmer, så gråter jeg fordi jeg en gang satt i en liten kinosal ved siden av den gutten jeg skulle komme til å gå fra fordi han ikke kunne si at han elsket meg og så den samme filmen. Jeg skrev ned replikken til Natalie Portman og motbeviste den, eller gjorde jeg egentlig det? Hvorfor ville du ikke bare at han skulle forsvinne, spurte Lars. Jeg tenkte og hadde mange svar, men kanskje egentlig bare et eneste et, det eneste som er sant og som duger. If you love someone, then you don’t leave. Men jeg svarte: Det vil jeg ikke svare på, i stedet.

Når jeg går langs gatene på Grünerløkka, de gatene vi gikk i sammen så mange ganger, så hører jeg på Kim Hiorthøy og sangen Mandarinerna, den er så fin fordi jeg tenker at hun jenta som ringer ham i starten, hun som snakker og sier de triste tingene. Hun er en spesiell jente. Og jeg tenker at det hadde vært så fint om denne sangen var en slags gave til henne. En sang Kim lagde fordi han ikke var der, fordi han ikke tok telefonen da han skulle gjort det. Så ville jeg bare prate litt med deg… men… eh… du er ikke der… Hadet! ..bra… Det er så mange ting man burde gjort, så mange telefoner man burde svart på, så mange sanger man burde lagd som en unnskyldning.

Tori Amos sa en gang at de beste kunstnerne er de som klarer å hviske dine egne minner tilbake til deg (eller noe sånt). Jeg tror det er den beste definisjonen på hva jeg mener er viktig når jeg leser eller hører på musikk. At det vekker noe i meg som jeg hadde glemt. Som når jeg nå hører på en gammel mixtape, og det plutselig er senhøst 2006 igjen. Det er jo ikke sant lenger, noe av det Ljungblut synger til meg, men da jeg fikk den mixtapen i posten, så var det sant at det ikke gjorde noenting, så lenge jeg var der. Og det er en fin tanke, om ikke annet.

En saklig ting vil jeg få lov til å si: Jeg synes det er trist at en takkeliste blir sett på som en skryteliste, et sted der forfatteren liksom namedropper alt han har sett og lest og er så kul at han har hørt om. Jeg tror ikke det er sånn. Om jeg noengang får utgitt noe, så har jeg mange å takke. Alt jeg noensinne skriver, enten det er innlegg i denne usaklige bloggen eller word-dokumenter som jeg ikke tør å gjøre noe med, som bare blir liggende på pc’en min til den en dag kræsjer og jeg skulle ønske jeg hadde hatt guts til å skrive det ut, sende det inn et sted, om så bare for å ikke kunne si at jeg ikke hadde prøvd. Alt det, det hadde kanskje aldri blitt til, eller i alle fall blitt helt annerledes, om jeg ikke for eksempel hadde hørt på den musikken jeg hørte på da jeg skrev det.

Hvis jeg aldri hadde funnet tim i en eske på NRK, så ville jeg kanskje vært en helt annen i dag. Hvis Johan Harstad aldri hadde hørt Emma Nordenstam, eller Radiohead eller fuckings Cardigans da han skrev Buzz Aldrin, så kanskje det ikke hadde blitt noen Hässelby eller Buzz.

Tenk om det kunne vært bedre, spør du kanskje. Ja, tenk om. Tenk om jeg ikke hadde gått, tenk om du ikke hadde reist, tenk om du hadde kunnet snakke, tenk om farmor ikke hadde fått kreft, tenk om vi hadde skjerpa oss angående miljøet på 60-tallet, tenk om tenk om tenk om, det har ikke noe å si. Det som har noe å si er det som er. Og Johan Harstads stereoanlegg og cd’er, byene han har besøkt, menneskene han har møtt og elsket eller hatet, de har kanskje alle vært med på å skrive Hässelby, årets beste bok. Takk som faen, som Joakim Berg ville sagt.

Heima

Jeg ble så glad for å se ham at jeg glemte igjen speilreflekskameraet mitt på en dårlig kinarestaurant. Han syklet og hentet det, kom syklende mot meg med kameravesken triumferende i den hånden han ikke trenger å ha på styret, for i København sykler man overalt og blir god til å sykle enten man vil eller ikke.

Mamma snakket og snakket om ham på turen hjem, hun sa det var så godt å se at han fortsatt var seg selv, hun har hele tiden sagt: Nå er han en annen, som et mantra, for å overbevise seg selv om at han er blitt en annen, uten at han egentlig har blitt det. Det henger andre bilder på veggen hans og han spiller andre sanger på gitar. Men buksene hans er de samme.

I stolen på hotellet satt han, med hendene sine på låret og snakket med meg og min mor mens vi ventet på min søster. Han tok oss med til kollektivet der jeg drakk for mye vin og måtte støtte meg til kjøkkenvasken da jeg skulle fylle opp mitt andre vannglass. Jacob insisterte på å være med på ranglingen om to uker, og jeg gleder meg. Vi skal spise frokost før vi legger oss, det er sikkert. Verdens beste Krummis, min ex-kæreste, Jacob og mig. Verdens beste gjeng på fire.

Jeg skrev kort til den aller kjæreste og sa at jeg skulle ønske han ville være med meg dit engang. Jeg skulle vise ham Kastellen og vi skulle spise mat på et rutete teppe.

Jeg hører på Sigur Ros og da jeg spurte S om han hadde sett Heima, rev han seg litt i håret og sa Nei! Faen! Jeg kan aldri vise deg noenting! Når jeg hører på Sigur Ros gråter jeg. I vinbaren på båten hjem så jeg ut av vinduet og da mamma ble stille før hun sa: Jeg husker da det ble slutt mellom Sigmund og deg. Da var jeg redd for deg…, så så jeg vekk og svelget, før jeg så tåkete ned i boken min igjen. Ja, sa jeg. Det var jeg også. På visningen av Heima gråt jeg, bet meg i leppa og prøvde hele tiden å ha benet mitt inntil Lars sitt ben. Hånden min inntil låret hans, eller tommelen hans. Alt for å kjenne at han var der. At han ikke forsvant selv om han satt i stolen ved siden av min.

S ser på meg med blanke øyne, full igjen, og han holder en hånd på sykkelen sin og en hånd på kinnet mitt. Det er så godt å se deg, sier han. Han ringer meg for å si takk for denne gang og sees snart igjen, mens jeg står foran en crepes-bod og betaler og spiser pannekage med den ene hånden og holder stemmen hans i den andre.

København var Sigur Ros i hodet, en S i hånden, for mye vin i et kollektiv fullt av mennesker som vet hvem jeg er uten at jeg kjenner dem, løfter om rangling med ranglemeister en og to når Krummis og jeg inntar byen igjen om to uker, boksalg i kirken på Strøget der jeg fant Steppeulven av Herman Hesse og noen hadde skrevet: Kedelig, denne bog er kedelig! på forsiden. København er lukten av ristede mandler, en busstur midt på natten der vi talte dansk hele veien til hotellet. Den danske R og mig, vi er ikke venner. Nei, men du er så rett sød når du prøver at bli venner med den. Nå, okay. Tak.

S og jeg snakket om en mixtape han fikk i januar, rett før det ble slutt. Ã…, den, sa jeg. Så snakket vi om at Sigur Ros hadde hatt en akustisk mini-konsert i forbindelse med visningen av Heima i København, men han hadde ikke vært der. Så snakket vi om sangen jeg kaller Iseilon, fordi de synger det. Eller noe som ligner. Jeg husker at jeg alltid har trodd, ønsket, at det skal bety Jeg elsker deg, selv om det sikkert betyr grønnsakssuppe eller Hei på deg, eller noe helt annet. Men for meg har den alltid betydd Jeg elsker deg. Klokken 05:18 i natt våknet jeg av at jeg drømte. Jeg kranglet med Lars, jeg husker ikke engang om hva, men han smalt igjen en dør, men så sto han plutselig rett foran meg og så lente han seg mot meg og hvisket: Jeg elsker deg, Linn. Jeg elsker deg også, og jeg våknet, fortsatt med bildet av ham og skjerfet hans på netthinnen, den blå jakka jeg liker så godt, skjeggstubbene hans som kiler når jeg lener ansiktet mitt inntil hans.

På bussen på vei hjem i dag hørte jeg på Sigur Ros og da vi kjørte forbi togstasjonen tenkte jeg plutselig på at den siste natten på Roskilde, da toget kjørte forbi oss der vi satt i ildsted-ringen med plastelina dyrehagen og en cd-spiller som hadde sluttet å funke, det toget, det hadde nettopp kjørt over bena til en gutt ikke mye eldre enn oss.

Vi skall rädda världen

I dag skal jeg blogge om miljøet. Klar, ferdig, gå:

Du bør bruke handlenett. Ikke si som noen av kundene mine: Det er så slitsomt… Det er ikke slitsomt, det er noe av det minste og letteste man kan gjøre for å spare miljøet. Om man ikke bruker plastposer, så blir det mindre plast her i verden, for da produseres det til slutt mindre plastposer og alle blir glade. Det er ikke slitsomt å ha et handlenett i den stresskofferten, veska, bagen, sekken du vanligvis bruker. Og hvis du handler hos meg, så får du faktisk plass til den ene pocket-boken du mest sannsynlig skal kjøpe i nevnte stresskoffert, veske, bag eller sekk.

Du bør kjøpe brukt. Både klær, musikk, spill, filmer, kjøkkenting, tepper, bilder til veggene, lamper og andre ting man i vår tid liker å kjøpe. Det er mer miljøvennlig, og mye koseligere enn å handle i kjedebutikker, rene og pene og hvite og stressende. Mye bedre med en brun bruktbutikk med svak belysning, eller et loppemarked. Pluss at du finner mye flere skatter på loppis og bruktmarkeder. Jeg fant en gang en magisk elefant, den bor på kjøkkenet mitt. Har også funnet mange fine frosker som står plassert her og der, og mange fine bøker.

Du bør skru av lyset i rom du ikke er i. Du bør bruke sparepærer. Sparedusj. Generelt spare strøm der du kan. Ullsokker i stedet for varmeovn, for eksempel? Ullpledd er også strømsparende. To dyner. Varm katt. Te.

Du bør ikke fly hvis du kan ta tog. Eller kjøre bil hvis du kan sykle eller ta trikk, eller, hei, her er en ide: Gå. Tomas Espedal har skrevet en fin bok som heter Gå. Eller… osv. Det har kommet bysykkel-stativ til Lodalen, rett nedi gata for der jeg bor. En gledens dag var det i går da jeg oppdaget det. Jeg kan sykle med vanter på når det er for kaldt til å sykle uten. Skjerf også.

Du bør kjøpe økologisk mat, og fair trade-produkter. Man kan si at det bare er å kjøpe seg god samvittighet, men det er en veldig enkel ting å gjøre, og det smaker som regel mye bedre enn annen mat. Helt sant. Jeg synes det. Og jeg er så naiv at jeg tror på at økologisk mat og fair trade-produkter kan redde verden i lengden, hvis alle kjøper det. Du er en av alle. Enten du tror det eller ei. Du bør riktignok ikke kjøpe så mye av det at du må kaste det før du får spist det opp. Det er bare dumt. Kjøp heller for lite enn for mye, det tar ikke så lang tid å løpe bort på butikken en gang til hvis det blir for lite.

Du må sortere papp og papir, og hvis du har muligheten, også andre ting fra vanlig søppel. Flasker pantes, vinflasker kastes i sånne glass-tanker, sammen med makrell i tomat-boksen og kattemat-boksene, Dagsavisen og Klassekampen, og Morgenbladet når du har lest det, kastes i papirsorteringen, det samme med esker av forskjellige slag, også melkekartonger, de kan du brette og ha konkurranser om hvor mange du får plass til oppi en. Malin klarte 13 da vi bodde sammen. Slå den. Plast bør også sorteres, og noen er så heldige at de bor på Nesodden, der kan man også kildesortere mat. Her i Oslo kan man ikke det enda, ikke i Svingen i hvert fall. Så da får jeg nøye meg med å mase på Natur og Ungdom for at de skal mase videre høyere oppe, mens jeg sorterer avisene og pappeskene ved siden av søppelkassene.

Få tak i et sånt fint klistremerke til postkassa, eller lag et selv. På det skal det stå: Uønsket reklame, nei takk. Da slipper du all tullereklamen. Og de må, om ikke nå, så tilslutt, produsere færre. Jeg bor i en oppgang der det kun er en postkasse uten et sånt fint merke, og der bor det ingen, så vidt jeg vet. Bra folk.

Kjøp mat som ikke har reist så langt, og kjøp den maten med minst emballasje. Plastikk i plastikk i plastikk utenpå plastikk er ikke sexy eller kult, det er bare dumt og unødvendig.

Tenk. Hver dag, hver gang du skal gjøre noe, kjøpe noe, dra et sted, finne ut av noe, etc. Tenk. Det er ganske lett. Ikke slitsomt i det hele tatt. Når jenta i bokhandelen spør om du trenger pose til den boka du nettopp kjøpte, så ikke si ja med en gang. Sjekk veska, sekken, bagen, stresskofferten og finn ut at du faktisk har plass til den der. Ikke si: Jo, jeg tar en pose, så blir ikke boka så stygg. Du leser ikke boka med posen på, det veit jeg, helt sikkert, selv om jeg ikke kjenner deg. Boka er like fin inni selv om forsiden kanskje får seg en liten brett på grunn av matpakka di nede i veska eller sekken.

Jeg? Jeg bærer heller boka i hånda enn å ta pose. Det er sexy med folk som leser, synes jeg. Men nå har jeg bok-kjøpe-stopp for meg selv. Jeg har nok av bøker for en liten stund nå. Vi kan alle bli bedre med tanke på miljøet. Jeg kjøper for mye, av alt. Men jeg tenker i alle fall. Og jeg er heldigvis fortsatt naiv nok til å tro at det nytter. Vi er ikke døde enda. Ingen av oss, ikke du som leser dette, ikke hun som sitter ved siden av deg, og ikke han du skal drikke kaffe eller te med etterpå. Tenk, og spre budskapet er du snill. Bruk hodet, vi har bare en klode. Haha, det var det Blekksprut som sa. Bra kar.

Glöm allt jag sa, jag mår bra

I’ve got a long taxi ride, synger Tori Amos, og det er lenge siden jeg har hørt på henne. Det er lenge siden hun har fortalt meg ting. Det ligger en død kakerlakk på do, jeg har en katt med en intens trang til kos på skrivebordet foran meg, nå i vinduskarmen, klærne mine ligger i en haug på gulvet og her er noen setninger fra den boken jeg leser nå:

And why had Deb’s last boyfriend dumped her? – I dumped him. Maybe you didn’t French-kiss him enough? – I promise you that wasn’t it. Tell me how many times a day you kissed, and I’ll say if it was enough. – Four hundred. Not enough. – No one belongs here more than you, Miranda July.

Det finnes pingviner med gule øyenbryn, det finnes en gutt som ligger og sover nå, i et rom som egentlig er en badstue, ikke fordi det er varmt der, men fordi det rett og slett er en badstue omgjort til seng, sovested, hule, hva du nå vil kalle det.

Snart kommer Johan Harstad med ny bok, og i dag solgte jeg seks bøker til et amerikansk ektepar som gikk ut av butikken med ordene: Thank you so much, it was wonderful listening to you and your knowledge. It’s beautiful.

En gang gikk jeg på et kurs på Blindern som sa at dette ikke ville vært kvalifisert til en tekst, for det er ingen sammenheng. Nå valgte shuffle-knappen min en kent-sang, og jeg lar det være med det.

Det er ingen bitterhet i denne bloggen, for min bestekamerat sier at jeg liker dramaet i Studio 60 fordi jeg trenger å se at andre har det verre enn meg for å vite at jeg egentlig har det bra. Jeg har det bra. Gutten som sover i badstuen er kjæresten min, han er det selv om jeg drar til København uten ham, selv om jeg tar fly til London uten ham, selv om jeg sover i hybelen min, uten ham. Jeg tar ikke ut batteriet av den tikkende klokka når han ikke er her, og jeg slipper ikke ut katten hvis han ikke blir gal om natten og spinner rundt så jeg ikke får sove. Jeg kan se så lenge jeg vil på tv før jeg sovner, eller jeg kan sovne og våkne av at jeg mister boka i gulvet.

Dere må lese Miranda Julys noveller, de er fantastiske.