Jeg limer tegneseriestriper på veggene mine og stirrer på dem, lenge. Få meg til å le, sier jeg. Kom igjen, da. Jeg snakker med meg selv når jeg er alene hjemme, teip og tack-it på fingrene, ansikt til ansikt med M og Pondus. En kopp med snart kald kakao på skrivebordet, fem halvferdige prosjekter liggende strødd utover gulvet på rommet og på skrivebordsflaten.
Få meg til å le, sier jeg og dunker pannen min inntil tegningene. Jeg lukker øynene og setter meg ned i sengen, oppå klærne jeg har lagt frem til begravelsen. Frøydis hjalp meg å plukke dem ut, og jeg kan ikke noe for at jeg følte meg ganske hjelpesløs da jeg spurte henne hva jeg skulle ha på meg. Jeg er 20 år gammel og burde kunne klare å gjøre sånt selv. Men det klarte jeg ikke. Jeg ville ikke engang prøve.
Jeg har gått rundt i en tåke av nesespray, varm te, ullsokker og ullpledd i tre dager nå. Jeg blir andpusten av å gå fra rommet mitt til kjøkkenet og må sette meg ned på stoler og på gulvet rett som det er. Da jeg kjente at jeg begynte å bli forkjølet, så orket jeg ikke å late som at jeg var frisk, sånn som jeg alltid gjør. Jeg gikk på jobb da jeg hadde lungebetennelse, men nå som jeg har fått en liten forkjølelse og er blitt hes i stemmen og hoster litt og har bittelitt feber, så ringer jeg sjefen og kapitulerer. Jeg legger meg under dyna igjen og lukker øynene, selv om jeg ikke får sove. Jeg gråter ikke, jeg bare ligger der. Så står jeg opp. Og gjør tåpelige ting som å snakke til en tegneserie som jeg har hengt på veggen.
Det er i hvert fall bedre enn å gjøre ingenting. Jeg har ikke gitt opp helt, bare litt. Latt det stoppe opp litt.
I morgen skal jeg hjelpe pappa med å rydde i leiligheten hennes, og jeg gruer meg litt for hvor mye jeg kommer til å ha lyst til å ta med meg hjem. Pappa har allerede kastet en del, og jeg vet at det må man. Man må kaste ting. Det gamle bestikket hennes, f.eks. Men jeg kan ikke noe for at jeg tar meg selv i å tenke at jeg ville ha det gamle bestikket. Det var ikke noe fint engang. Jeg mener det, det var virkelig stygt. Men allikevel så var det den første tanken som slo meg da pappa sa han hadde kastet det. Jeg ville ha det bestikket.
Det er bare fordi det var farmor sitt. Hun kommer ikke tilbake selv om jeg tar vare på alle de gamle og stygge tingene hun eide. Heller ikke om jeg tar vare på de fine tingene. Det var mange av dem også. Som f.eks. kakeboksene. Men de har jeg fått. Og bøkene hennes. De skal jeg få.
På onsdag er det begravelse, og da skal ting bli bedre. Da skal jeg ha sluttet å snakke med tegneserier, og begynt å snakke med mennesker igjen. I morgen skal jeg på kino og i kveld skal jeg se skrekkfilm. Så skal ting sakte bli normalt igjen. Det skal bli vinter og snø og is og paradis, misteltein og kanskje til og med kyss.
Og nå skal jeg lage meg en ny, varm kopp med kakao.
Det var i det minste et problem jeg slapp. Som mann er løsningen med sort dress veldig enkel, og med bare fire slips å velge mellom blir det enda enklere.
Jeg var ikke med på det da de rydda leiligheten til bestemor. Men de fant utrolig mye rart. Som en hel skuff full av syltetøyglasslokk.
Det er noe med alle de kjente tingene. De tingene som alltid var der når man var på besøk. Bestikk, kopper, tallerkner, kjøkkenbord, sofaer, tegneserieblader fra 50- og 60-tallet. Noen av dem har ingen praktisk verdi, men de er så kjente. Det er det som er saken, de trenger ikke være fine engang. Men noen ting er virkelig fine og kjente. Og dem beholder man.
Klem til deg.
da de ryddet ut huset etter min farfar og farmor, var det eneste jeg tok med meg globus der det sto sovjet i steden for russland og øst og vest tyskland.
Jeg har vært innom Strekhjerte før, men det var først nå det slo meg hvor bra den er, og hvor godt du skriver!
Ord blir så fattige i møte med døden. Vanligvis, men ikke dine!
Og kondolerer er et merkelig ord, men jeg har ikke noe bedre å by på, så jeg sier det allikevel…kondolerer!
pan: jeg fant mange fine ting. og frøydis fant noe fint jeg kunne ha på meg. farmor hadde mye rart, som f.eks. en boks full av knapper. jeg pleide å leke med dem da jeg var liten. jeg og søsteren min delte dem. så nå har jeg en halv boks full av knapper som mine barnebarn kan finne.
anette: globus er fint. jeg har ingen selv. men nå har jeg tøfler, mange gamle bøker, et lommespeil, bilderammer, kopper og krus og, som nevnt til pan, et halv eske med knapper.
hjorthen: takk skal du ha. kondolerer er et merkelig ord, men det er rart hvordan det allikevel trøster litt bare mange nok sier det. sånn føler i alle fall jeg det. så, tusen takk skal du ha.
Hei kjære. Jeg liker deg også når du er teit, selv om du definitivt ikke er det nå. Drar til Ã…rhus på torsdag, men bare si i fra om du vil ha en klem før den tid. Og kanskje en cookie.