Monthly Archives: november 2006

Gjennom taket

Det er nå jeg skal lese til eksamen. Det gjør jeg ikke. Jeg danser i stua og pynter meg til jeg skal gå på jobb. Jeg har et blått hjerte i halsen og jeg stiller meg opp fremfor den tomme, lille bokhylla som jeg har plassert alle bøkene jeg ikke har lest oppå. Ja, oppå. I en stabel. I seks stabler, for å være nøyaktig. I seks ca. en meter høye stabler. Jeg drar pekefingeren langs bokryggene, opp og ned, og tilslutt plukker jeg frem en bok på måfå. De skal leses alle sammen. Og jeg leser romaner i stedet for å lese om litteraturvitenskapelige grunnlagsproblemer, men jeg skal nok klare meg fint. Universitetet er ikke det eneste som gjør deg til et godt og belest menneske.

Jeg strekker armene mot taket mens Gogol Bordello synger at through the roof er den eneste veien å gå. Og underground, om vi skal være pirkete. Jeg sitter på bussen og lener hodet mitt mot vinduet, jeg sitter på t-banen og lener hodet mitt mot vinduet, jeg har jobbet og jeg leser Håkan Nesser og sender deg noen ord fra boken på melding. Jeg får melding fra en annen enn deg som spør hva en frøken som meg gjør på en kveld som denne, og jeg går av t-banen halvveis hjem og snur og drar tilbake til byen. Jeg snakker med Frøydis og tripper på tå i stua, vi hopper og ler og jeg viser henne akkurat hva hun skal gjøre og si til de menneskene som ikke er verdt hennes sjelekvaler. Vi feirer med juice og jeg glemte å lage sjokoladekake.

Jeg subber rundt i stua med tøflene til farmor og nynner. Katten går i sikksakk mellom bena mine og jeg drikker te med lynghonning og lager frokost. Jeg antar at det jeg prøver å formidle er at jeg smiler. Og at jeg ønsker meg flere bøker til jul.

De som skinner mest

Sengen min er full av sølefotspor, i dag tidlig lå jeg våken klokken seks, jeg hadde dusjet i glovarmt vann og pustet varme inn i lungene mine. Det er ingenting som er verdt å skrive om, jeg teller dagene til jeg er ferdig med eksamen og kan lese romaner igjen uten å tenke på at jeg heller burde lest pensum. Jeg kjører t-bane og batteriene på minidiscen min piper og tar slutt. Jeg rister min rosa paraply og lager en vanndam under setet. Det er ikke noe sort hull der. Det burde det vært. Og Tom Waits burde ventet på meg da jeg gikk av på Forskningsparken litt over åtte i mørket, og han skulle hatt på seg hvit dress, for the P.I.C. kler seg kun i hvitt, og han skulle sagt at jeg var en lucky bastard, og sendt meg avgårde til et bra sted. Tom Waits står ikke på t-banestasjonen, han er et annet sted, og det er egentlig jeg også, men jeg går på skolen, jeg jobber, jeg slipper ut katten og lager middag. Jeg vasker opp og skriver oppgaver.

Jeg legger kinnet inntil den kalde ruta og tenker at jeg kanskje må feire jul sammen med bare mamma i år. Det blir trist. Men sånn blir det når farmor dør og etterlater seg en familie spredt for alle vinder. Jeg besøkte graven hennes i går, brun jord og en veltet, hvit lykt. Jeg rettet den opp og klappet på jorden. Hånden min ble møkkete og jeg satt lenge på huk og snakket til en jordhaug. Om trivielle ting. At tannlegen sa jeg hadde fine tenner, null hull, at jeg gledet meg til å være ferdig med eksamen, at det regnet. Da hun levde snakket vi aldri om trivielle ting. Vi snakket om livet och döden och kärleken. Og litt om gutter. Så sang jeg Tyven, tyven og så reiste jeg meg og gikk.

Det blir bra. Og snart kommer noen og redder meg. Selv om det kanskje ikke blir Tom Waits.

It’s a small crime

Is that allright with you? spør Damien meg og jeg lukker øynene og sitter på trikken, det er sol og Damien har fortalt meg hva vi gjør når ingen andre er der. I morgen skal vi spise kanelboller, om ikke jeg har innbilt meg alt sammen, og til helgen skal jeg kanskje kjøre tog dit det snør, med nye ord fra Damien på en mixtape som Sufjan hittil har dominert. Jeg løp og skled ned bakken fra t-banen i dag og Sigur Rós glitret i ørene mine.

I går kom jeg inn døra hjemme, så dunket Frøydis og jeg hodene våre i veggen
samtidig. Jeg gikk inn på rommet mitt og la meg under dyna, helt under, også dukket jeg frem igjen og bestemte meg for å lese i stedet for å sove. Aidan Chambers er sært, men fint og jeg er glad for at jeg fikk en time mindre med søvn. Jeg glemte at jeg følte meg dum med en gang jeg åpnet boken og ble møtt med ordene: All skrift er hukommelse.

Min er svært selektiv. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal le eller gråte, men så lenge jeg gjør en av delene, så kan jeg vel regnes blant de levende. Og det er jeg glad for.

Så, en dag, skal jeg klare å bruke mer tid på å tenke på smil og bra ting, og ikke dvele ved kritikk av musikksmak, bitterhet uten logiske grunner, at jeg føler meg som Verdens Teiteste Person, at jeg ikke rekker banen uansett hvor tidlig jeg går og at jeg ikke skjønner så mye.

Damien Rice hører ikke hjemme i denne høsten, han er fra en annen tid,
et annet sted, en annen meg.
Damien Rice, du har nettopp kommet to år for sent med din nyeste plate.
It’s the wrong kind of place to be thinking of you.

Dette gir ingen mening, ikke engang for meg, and I’ve got no excuse.

Før kalte jeg denne følelsen kaos, og jeg var kaospilot, nå legger jeg meg bare under dyna og later som at noen leser for meg, om følelser som ikke har noe navn.

Lik meg når jeg er teit

Jeg limer tegneseriestriper på veggene mine og stirrer på dem, lenge. Få meg til å le, sier jeg. Kom igjen, da. Jeg snakker med meg selv når jeg er alene hjemme, teip og tack-it på fingrene, ansikt til ansikt med M og Pondus. En kopp med snart kald kakao på skrivebordet, fem halvferdige prosjekter liggende strødd utover gulvet på rommet og på skrivebordsflaten.

Få meg til å le, sier jeg og dunker pannen min inntil tegningene. Jeg lukker øynene og setter meg ned i sengen, oppå klærne jeg har lagt frem til begravelsen. Frøydis hjalp meg å plukke dem ut, og jeg kan ikke noe for at jeg følte meg ganske hjelpesløs da jeg spurte henne hva jeg skulle ha på meg. Jeg er 20 år gammel og burde kunne klare å gjøre sånt selv. Men det klarte jeg ikke. Jeg ville ikke engang prøve.

Jeg har gått rundt i en tåke av nesespray, varm te, ullsokker og ullpledd i tre dager nå. Jeg blir andpusten av å gå fra rommet mitt til kjøkkenet og må sette meg ned på stoler og på gulvet rett som det er. Da jeg kjente at jeg begynte å bli forkjølet, så orket jeg ikke å late som at jeg var frisk, sånn som jeg alltid gjør. Jeg gikk på jobb da jeg hadde lungebetennelse, men nå som jeg har fått en liten forkjølelse og er blitt hes i stemmen og hoster litt og har bittelitt feber, så ringer jeg sjefen og kapitulerer. Jeg legger meg under dyna igjen og lukker øynene, selv om jeg ikke får sove. Jeg gråter ikke, jeg bare ligger der. Så står jeg opp. Og gjør tåpelige ting som å snakke til en tegneserie som jeg har hengt på veggen.

Det er i hvert fall bedre enn å gjøre ingenting. Jeg har ikke gitt opp helt, bare litt. Latt det stoppe opp litt.

I morgen skal jeg hjelpe pappa med å rydde i leiligheten hennes, og jeg gruer meg litt for hvor mye jeg kommer til å ha lyst til å ta med meg hjem. Pappa har allerede kastet en del, og jeg vet at det må man. Man må kaste ting. Det gamle bestikket hennes, f.eks. Men jeg kan ikke noe for at jeg tar meg selv i å tenke at jeg ville ha det gamle bestikket. Det var ikke noe fint engang. Jeg mener det, det var virkelig stygt. Men allikevel så var det den første tanken som slo meg da pappa sa han hadde kastet det. Jeg ville ha det bestikket.

Det er bare fordi det var farmor sitt. Hun kommer ikke tilbake selv om jeg tar vare på alle de gamle og stygge tingene hun eide. Heller ikke om jeg tar vare på de fine tingene. Det var mange av dem også. Som f.eks. kakeboksene. Men de har jeg fått. Og bøkene hennes. De skal jeg få.

På onsdag er det begravelse, og da skal ting bli bedre. Da skal jeg ha sluttet å snakke med tegneserier, og begynt å snakke med mennesker igjen. I morgen skal jeg på kino og i kveld skal jeg se skrekkfilm. Så skal ting sakte bli normalt igjen. Det skal bli vinter og snø og is og paradis, misteltein og kanskje til og med kyss.

Og nå skal jeg lage meg en ny, varm kopp med kakao.