Telefonen min ringer og jeg tar den. Det er mamma. Jeg kan høre at hun gråter, så da mobilbatteriet mitt går, så går jeg bare sakte bort til komfyren og rører i tomatsuppen som jeg holder på å lage. Jeg vil ikke ringe opp igjen, tenker jeg. Jeg vil ikke høre det hun skal si. Tilslutt går jeg allikevel bort til hustelefonen og slår nummeret hennes.
Hva gjør du? spør hun.
Lager mat, sier jeg.
Du må huske å skru av platene, da, sier hun.
Ja, sier jeg.
Farmor er død.
Ja, sier jeg.
Pappa rakk ikke fram, sier hun. Som om det hadde vært annerledes om han hadde kjørt fortere og kommet inn døra på rommet hennes før hun døde. Som om det hadde forandret det faktum at kroppen hennes endelig ga opp.
Det er alle klisjéene, alt man har sett på film og lest i bøker. Det man tror ikke egentlig stemmer. Det at når man står inne på rommet hennes, en time etter at hun pustet for siste gang, får lyst til å riste i kroppen hennes, rope at hun skal puste igjen, eller at man forventer at hun skal trekke pusten, sette seg opp i sengen og be oss om å slutte å gråte sånn. Jeg står der helt stille, foran ved ansiktet hennes som er så blekt og stille, så altfor stille.
Jeg tenker på alle gangene jeg har sittet på kjøkkenet hennes og ikke tenkt over at jeg en dag ikke skal sitte der lenger. At hun en dag ikke skal sitte der lenger.
Det er den typiske, sikkert vanlige, hjelpesløsheten som kom over meg da mamma sa at hun var død, fordi jeg hadde tenkt meg bort til henne i går kveld. Jeg hadde tenkt å sitte en stund ved sengen hennes, som jeg har gjort de to siste ukene, og holde henne i hånden. Men jeg var så sliten, og da jeg ringte pappa, så hadde han dratt hjem etter å ha sittet der hele dagen, så jeg droppet det. Så typisk at jeg droppet det den dagen hun faktisk døde. Men igjen, det ville ikke gjort noen forskjell om jeg hadde dratt, hun hadde dødd allikevel. Jeg kunne ikke reddet henne ved å synge lavt for henne. Jeg kunne ikke gitt henne tilbake varmen ved å holde henne i hånden som tilslutt ikke klemte tilbake. Jeg kunne ikke pustet liv i ordene hennes, de hun ikke klarte å få frem mot slutten. De som stoppet bak de tørre leppene.
Min farmor er død, og på fredag begraves hun i samme grav som farfar. Han var også en bra kar. Han kunne vifte med ørene og knipse ti-kroner så de snurret fort bortover kjøkkengulvet. Vi spiste napoleonskake sammen, og så døde han. Jeg var fire år, og husker ikke så mye av det, bortsett fra at jeg likte å løpe frem og tilbake i gangene på sykehuset.
Min farmor er død, og jeg sa hadet i går. Jeg kan si det igjen, på fredag. I år er det to stykker vi skal tenne lys for på kirkegården på julaften. Det er to stykker vi skal tenke på når vi spiser julemiddagen, som ikke er der. Det er to stykker som ikke fins lenger.
Mamma sender meg melding og sier at hun gråter i dag, men at det er lov. Jeg sov på sofaen hennes i natt og så tok vi følge til jobb. Jeg hadde på meg lue og votter og vinterjakke og hadde røde øyne. På jobb fikk jeg besøk av alle de vakre menneskene, kakao og boller og klemmer og muligheter til å holde på smilene litt lengre enn noen få minutter. Som John sa for litt siden, det kan ikke stoppe opp helt, men litt. Litt stopper det opp. Derfor sitter jeg hjemme i dag, i den grønne stolen min, og gråter og hører på Thomas Dybdahl live fra Amsterdam. Også skriver jeg. Til jeg ikke har flere ord.
For meg var farmor udødelig, skriver mamma, og jeg vet hva hun mener. Det er som om den gamle damen som lå i sykesengen i går ikke var farmor. At hun fortsatt sitter på kjøkkenet sitt og venter på at jeg skal komme på besøk, at jeg skal gå og handle for henne, løse kryssord med henne, snakke om hva jeg gjør for tiden, fortelle henne om menneskene mine. Gå i skapene hennes og hente sjokolade, som vi deler. Alt dette er jo betydningsløst for alle dere, det er kjedelig lesning. Men hun var farmor. Den udødelige, evige farmor. Og nå er hun død. Hun er borte.
Min farmor er død, damen som alltid fortalte meg historier fra jeg var liten. Hun fortalte om ting jeg sa, ting jeg gjorde, ting jeg drømte om, alt jeg ikke husker selv. «Du var verdens snilleste unge», sa hun alltid.
Jeg tror jeg vet hvem jeg kan takke for akkurat det.
Jeg kondolerer. Hvis jeg hadde din adresse skulle jeg sendt deg en kurv med boller. Klem
*klem*
Jeg føler med deg.
Men det er ikke kjedelig lesning. Du skriver så fint om det at jeg gråter litt for min egen farmor, for første gang, egentlig.
Jeg sender deg en stor klem, selv om jeg ikke kjenner deg. Det er så vondt, og jeg er enig med John i at det stopper opp litt. Det du sier til slutt om å ha noen som forteller historier fra man var barn… Jeg har tenkt på det så mange ganger. Det var noe helt spesielt ved å ha besteforeldre, som jeg aldri kommer til å glemme. Så trygt og godt det var at de alltid hadde vært der og sett de tingene og smilt de gode smilene sine og ønsket meg alt godt i hele verden. Du skriver veldig fint. Og du har lov til å la ting stoppe litt opp.
Besteforeldre er magiske, desverre blir de borte. Ofte før man er klar for det. Men magien vil alltid henge igjen. I luften, i minnene og varmen. Sender deg en klem om du vil ha.
Varme tanker sendes, selv om jeg ikke kjenner deg. Og det er absolutt ikke uinteressant, det fikk meg til å tenke på og gråte litt over de tre jeg kjente og savner, og han jeg aldri møtte men savner litt for det.
En stor, stor klem til deg.
Dette har jeg gjort tre ganger selv – og siden den ene bestefaren min døde ti år før jeg ble født, betyr det at jeg nå har vært besteforeldreløs en stund.
Det er ikke kjedelig å lese det du skriver. Slettes ikke. Blant annet minner du meg på alt det jeg hadde selv sammen med besteforeldrene mine.
Jeg kan ikke si så mye, du fikk sagt det aller meste og du sa det så vakkert. Alt jeg kan gjøre er å kondolere, og gi deg en klem.
Jeg klarer visst aldri å slutte å syns at det er rart at det går an å dø, å slutte og leve. Men det gjør jo det.
Og jo eldre jeg blir jo fortere raser livet av gårde, uka går fort, og vops var det jul igjen.
Jeg er besteforeldreløs, om en stund skal jeg bli foreldreløs, og så er det jeg som skal bli gammel og dø. Hvis alt går i en naturlig rytme, og det håper jeg jo.
Sånn, det var jo ikke akkurat noen trøst dette, men likevel.
Jeg er så lei meg for det……… Det er så vondt og trist når besteforeldrene dør, jeg har mistet alle mine. Men du skriver så fint, og jeg ble veldig rørt. Mamman min har vært alvorlig syk i snart to år nå, og jeg kjenner igjen så mange av tankene….
Varm klem
Det rare er at livet gjerne er på sitt vakreste og sitt fæleste samtidig.
Varme fra meg.
når du sier noe om farmoren din, sier du noe om alle bestemødre i hele verden. jeg kjente iallefall igjen min i det du skrev.
hun kommer aldri tilbake. men hun forsvinner aldri helt heller, for hun er en del av oss, alltid med oss, om du skjønner?
men det er lov å gråte. det gjør jeg.