Er du også skribent?

Jeg holder lange taler om at man må kunne ofre en natt med søvn for kärleken, og her sitter jeg og tenker at jeg må da kunne ofre litt søvn for skriften også. Bokstavene. Mine fingre over tastaturet. Jeg er barbent og jeg har skiftet sengetøy, verandadøren står oppe og jeg prøver alt jeg kan å bli forkjølet. Da vil jeg ha et svar når folk spør hvorfor jeg går med det lange skjerfet.

Jeg har vært på fest på Spasibar, der ordene satte seg i veggene, utenpå kroppen min, festet seg i ørene og øynene mine. Debutantene leste og en av dem var min Colagutt, og mens han leste var det noen som veltet mitt colaglass utover min utgave av Signaler. Min utgave av Signaler er full av cola, og kanskje ville den vært det uten at noen faktisk måtte helle cola utover den. En av mine favorittforfattere sitter foran meg og biter negler, og ute blir jeg presentert for en annen av mine favorittforfattere og det første han spør meg om er: Er du også skribent, og jeg må le og ser ned og sier at nei, jeg er bare en blogger. Jeg bor i en blogg. Det er her jeg bor, det er her jeg sitter oppe om natten og skriver ned mine melankolske og selvsentrerte ord.

Jeg legger nesen min inntil skulderen hans bakfra, så kinnet. Marianne leser dikt fra scenen og jeg vet at jeg er fan allerede idet jeg finner diktene hennes i en rask gjennomblaing av Signaler. We have the facts and we’re voting no, skriver hun og jeg vet at jeg er enig. Jeg sier hadet til henne når jeg går, og forteller henne at jeg er fan og at jeg håper jeg ser mer til henne i bokform. Så trasker jeg ut i regnet

og setter meg på t-banen med min røde blyant og en novellesamling som ikke er utkommet enda. Jeg øver meg på å bli forlagskonsulent, men jeg ville ikke blitt en god en, for jeg ser kun etter det positive. Det er ikke sånn det fungerer her i verden, man kommer ikke langt med det.

Pedro strøk på eksamen i litteraturvitenskap, og jeg trøster meg med det mens jeg ser på bunken av uleste kompendier og pensumlitteratur. Jeg vil mye heller lese romanene mine, sier jeg og krøller meg sammen under dyna. Jeg er stor nok til å lese med nattlampen på, jeg trenger ingen lommelykt. Og jeg har det fint, akkurat som jeg er, jeg trenger ingen gode karakterer på litt.vit. eller litteraturformidling. Den eneste grunnen jeg kan komme på for at jeg går der nå, er for å få noen skarve kroner av Lånekassen pr. bestått eksamen.

Dette er bare en blogg, men den er min og det er ingen som skriver det jeg skriver. Dette er mitt lille bidrag til alle verdens bøker. Det kan aldri bli for mange av dem. Det er jeg enig i. God natt.