Different seasons

Bye, I’m telling this goodbye. Jeg går fort til t-banen og puster tungt ned i magen. Jeg har tatt på meg jakken min, den med den store hetta, og jeg går fort for å rekke banen ned til byen. Det er mørkt og jeg setter meg helt foran og ser ut gjennom vinduet. Jeg innser at jeg ikke har gjort dette siden jeg flyttet hjemmefra, for t-baneskinnene er ukjente. Denne strekningen er ikke det den alltid har vært før. Jeg holder hardt i vesken min og sender noen ord ut til forskjellige hjørner av byen. Unnskyldninger og svada. Jeg fyller alt med ord, nye ord som skal dekke over alle de gamle. Jeg leser andres ord for å dekke over mine egne tanker. Jeg skriver mine egne for å få noen til å høre på meg, se meg, forstå meg. Bye, I’m too tired to cry. Jeg legger haken min ned til den røde vinduskarmen i t-banevognen og ser ut i mørket. Jeg prøver å ikke tenke på den gangen jeg satt akkurat her, i en helt annen verden, i en helt annen t-banevogn, og det satt en liten jente ved siden av meg og snakket med meg om savn. Jeg var en annen dengang da. Jeg titter ut av vinduet og puster tåke foran speilbildet av ansiktet mitt. Jeg vil det skal bli høst. Jeg vil ha regn, skriver jeg. I know it’s only an illusion. They say it’s only an illusion. I guess it’s only an illusion. They say it’s only an illusion. Det regner når jeg går med raske skritt mot John Dee. Jeg hadde egentlig tenkt å bli hjemme, jeg var sliten og ville låse meg inne på rommet mitt med diverse pensumbøker og en kopp te. Jeg ville sette meg innerst i hjørnet av den store sengen min og lese, en dyne for stor for en person, og for liten for to. Ullsokker og te med honning. Jeg ville sovne med oppslåtte bøker rundt meg og bustete hår. Ingen som strøk fingre over verken krageben eller armer. Men jeg gikk altså ut. Ut av huset. Og så sto jeg utenfor John Dee og Maria kom på scenen. Try, it’s not too late to try. Try, our fear has got to die. Jeg gråter igjen, til nye sanger denne gangen, en ny høst, en ny følelse, som allikevel er helt lik den gamle. Kanskje er det selve følelsen av høst jeg lever av, den grå følelsen som kommer og gjør alt meningsløst og som blir der. Som blir værende når alt annet forsvinner, når alt glir inn i tåken, som jeg er sikker på at jeg lager selv med mitt eget sinn, som UnderByen synger. Jeg omringer meg med spøkelser og gamle sanger, setter minidiscen på shuffle og stirrer ut på høsten gjennom stripete regnvinduer. Jeg sitter våken om natten og skriver, med den samme, gamle følelsen i magen. Den som gjør at jeg fyller side på side med ord på repeat, uten å komme frem til noe som helst nytt under solen. I know it’s only an illusion. They say it’s only an illusion. I guess it’s only an illusion. They say it’s only an illusion… Maria Solheim har skjønt det. I guess it’s only an illusion. Denne høsten skal bli noe nytt. Noe annet. Jeg sier det høyt til meg selv og leser nye bøker og legger inn nye sanger på minidiscen min. Selv om, og dette vet du jo allerede, selv de nyeste sangene fortsatt handler om deg.