Monthly Archives: september 2006

ingen kan slå seg nå

Det er sånn her det blir. Svevende lykke og lag på lag med gode ting. Høsten er gule blader i håret og slagstøvler med sommerfugler på. En rosa paraply og et buss-skur. Et platecover i svart-hvitt. En pakke i posten. Inviter til middag på Sinsen og gi meg bøker som heter det samme som byene jeg skal besøke. Gå på jobb og jobb med de elskede bøkene. Papirlukt på fingrene. Bokrygger er alt du kan se. Smugles Johan Harstad bak disken. Smil til kundene. Kjøp din egen kaffe, den smaker bedre enn den du skulle drukket med han med filmstjernesmilet. Stå opp tidlig for å kikke ut av vinduet og kjenne på regnet.

Dette er den beste høsten. Noensinne.
Og det er ikke engang oktober.

jeg blir, hvis du blir

Det er noen dager som ikke kan beskrives med ord. Skriften er ikke nok til å forklare hva som har skjedd, hva som er hendt, hva man har følt. Men jeg har en tendens til å tro på det som er skrevet, og derfor må jeg bare skrive ned dette. Dette som har skjedd de to siste dagene.

Det at jeg har sittet i et tre og dinglet med beina, og at det nå står risset inn R & L i det treet. Og at jeg hadde på meg det fine skjerfet mitt og at jeg så ned på Converse-skoene mine mens han sa at jeg var, og fortsatt er den mest fantastiske jenta han har møtt. Tenk at jeg kan være det, tenkte jeg. Jeg hadde brukt helgen på å skrive sinte dagboktekster til meg selv i papirdagboken min der jeg brukte ord på ord på å beskrive akkurat hvorfor jeg ikke har englevinger, sånn som noen tror, og hvorfor jeg ikke var den mest fantastiske jenta noen kan ha møtt.

Da jeg sto opp i dag fant jeg frem t-skjorta jeg kjøpte i barneavdelingen på H&M da jeg var på Roskilde. Supermann-logo på fremsiden. Det skulle bli en bra dag. Jeg møtte en barnehage på vei til jobb, og en av guttene stanset og pekte på t-skjorta mi og spurte om jeg var Supermann. Jeg sa ja og gikk videre, og han sa: Kuuuuult! før en av barnehagetantene dro ham med seg videre.

På vei til Betong hentet jeg en Sindri på Nasjonalteateret, og sammen gikk vi opp mot tim-konserten i smug, for han skulle overraske kjæresten sin og jeg var med på det. Det ble finere enn jeg hadde tenkt meg til og med da han kom inn i lokalet og hun så på ham og jeg så at hun tenkte: Hvem er han som ser helt lik ut som kjæresten min? før hun skjønte at det var kjæresten hennes, og da ble hun så glad og da hun klemte meg etterpå, så sa hun bare at jeg var best. Jeg følte meg ganske best

hele kvelden, egentlig.

Jeg var SuperLinn. Jeg var aller best. Jeg var den beste. Heite-Lars spanderte Solo og Krummis spanderte Solo og jeg drakk brus så jeg ble søtere enn sukker, og konserten var den beste.

«Hvor mange konserter har du vært på nå?» spør Adrian.
10, svarer jeg.

Jubileum, sier de. Jeg ler og drikker Solo.

Og nå skal jeg fortelle om det jeg må skrive ned for å tro at det kan ha hendt. Kanskje er det bare fiksjon, kanskje har jeg funnet på dette helt selv. Tim spiller, og de spiller best, akkurat som jeg tenkte, fra Magne har trykket ned den første tangenten og til Morten har sunget siste linje i en av låtene. De er best, alltid. Også blir de stille. Og Morten sier at de vil dedikere den neste sangen til noen, noen som er i salen i dag. Jeg ser meg rundt og prøver å se etter hvem det er. Ikke at jeg ville visst hvem det var, men dere vet, man ser jo rundt salen etter hvem det kan være for det. Så sier han at det er en som heter Linn, og jeg rekker egentlig ikke å tenke over hvem andre i salen som kan hete Linn, for Morten peker på meg og Colagutten peker på meg og jeg havner foran alle sammen og resten av det Morten sier blir borte, for jeg tenker ikke så mye, jeg står foran alle sammen og jeg skjønner ikke hva som skjer, men Colagutten har sagt at han sa noe sånt som at jeg har vært på nesten samtlige av konsertene deres det siste året og at det betyr veldig mye for dem. «Vi er fan av deg», mener han bestemt at Morten sa. Jeg hørte ingenting, jeg gjemte ansiktet i hendene mine og tenkte litt at noen lurte meg, og litt at det faen meg er det fineste som har skjedd meg noengang. Også spilte de Midt i byen, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg resten av kvelden.

I en drosje på vei til Sinsen får jeg en håndskrevet spilleliste av Colagutten, som han har plukket med seg fra Betong og jeg har ikke helt skjønt hva som har skjedd i kveld enda, selv om jeg har tatt drosje fra Sinsen og til Skullerud, og selv om jeg ikke har gått og lagt meg enda. Da jeg gikk og la meg i går tenkte jeg at det hadde vært den beste dagen på lenge, og hva skal jeg tenke når jeg nå går og legger meg? Dette er jo bedre enn noe kunne blitt? Hva skal jeg drømme om nå, om det ikke skal være at tim skal dedikere en sang til meg?

Tusen takk, sa Morten da de var ferdige med Midt i byen. Ut mot publikum. Og tusen takk, sa han, mot meg.

Jeg var superhelt for en dag. SuperLinn som henter kjærester på Nasjonalteateret, SuperLinn som bringer folket til tim og tim til folket, SuperLinn som følger gutter med sykkel hjem og SuperLinn som smiler så hun gråter på konsert med alle de andre superheltene. De beste superheltene, de som lager musikk som kiler i magen.

Jeg gir meg ende over. Det er ingenting jeg kan skrive for å beskrive den kvelden her. Det er ikke oppfunnet ord som betyr det jeg har inni meg nå. Den var til meg. Midt i byen var til meg. Det er helt sant.

Er du også skribent?

Jeg holder lange taler om at man må kunne ofre en natt med søvn for kärleken, og her sitter jeg og tenker at jeg må da kunne ofre litt søvn for skriften også. Bokstavene. Mine fingre over tastaturet. Jeg er barbent og jeg har skiftet sengetøy, verandadøren står oppe og jeg prøver alt jeg kan å bli forkjølet. Da vil jeg ha et svar når folk spør hvorfor jeg går med det lange skjerfet.

Jeg har vært på fest på Spasibar, der ordene satte seg i veggene, utenpå kroppen min, festet seg i ørene og øynene mine. Debutantene leste og en av dem var min Colagutt, og mens han leste var det noen som veltet mitt colaglass utover min utgave av Signaler. Min utgave av Signaler er full av cola, og kanskje ville den vært det uten at noen faktisk måtte helle cola utover den. En av mine favorittforfattere sitter foran meg og biter negler, og ute blir jeg presentert for en annen av mine favorittforfattere og det første han spør meg om er: Er du også skribent, og jeg må le og ser ned og sier at nei, jeg er bare en blogger. Jeg bor i en blogg. Det er her jeg bor, det er her jeg sitter oppe om natten og skriver ned mine melankolske og selvsentrerte ord.

Jeg legger nesen min inntil skulderen hans bakfra, så kinnet. Marianne leser dikt fra scenen og jeg vet at jeg er fan allerede idet jeg finner diktene hennes i en rask gjennomblaing av Signaler. We have the facts and we’re voting no, skriver hun og jeg vet at jeg er enig. Jeg sier hadet til henne når jeg går, og forteller henne at jeg er fan og at jeg håper jeg ser mer til henne i bokform. Så trasker jeg ut i regnet

og setter meg på t-banen med min røde blyant og en novellesamling som ikke er utkommet enda. Jeg øver meg på å bli forlagskonsulent, men jeg ville ikke blitt en god en, for jeg ser kun etter det positive. Det er ikke sånn det fungerer her i verden, man kommer ikke langt med det.

Pedro strøk på eksamen i litteraturvitenskap, og jeg trøster meg med det mens jeg ser på bunken av uleste kompendier og pensumlitteratur. Jeg vil mye heller lese romanene mine, sier jeg og krøller meg sammen under dyna. Jeg er stor nok til å lese med nattlampen på, jeg trenger ingen lommelykt. Og jeg har det fint, akkurat som jeg er, jeg trenger ingen gode karakterer på litt.vit. eller litteraturformidling. Den eneste grunnen jeg kan komme på for at jeg går der nå, er for å få noen skarve kroner av Lånekassen pr. bestått eksamen.

Dette er bare en blogg, men den er min og det er ingen som skriver det jeg skriver. Dette er mitt lille bidrag til alle verdens bøker. Det kan aldri bli for mange av dem. Det er jeg enig i. God natt.

I will hold my breath until these shivers subside

Jeg kjører frem og tilbake med t-banen mens jeg hører på R.E.M. Jeg skjønner at jeg burde hørt på fatter’n da han sa: Denne skiva må du kjøpe, og pekte på Automatic for the people. Jeg var åtte eller ni år gammel og syntes ikke R.E.M. var så fryktelig interessant. Nå skjønner jeg hva han mente.

I will try not to breathe, synger Michael Stipe og jeg holder pusten mens vi kjører i en tunnel. Jeg gjemmer nesen min nedi skjerfet mitt og jeg lengter etter høsten. Jeg møtte samlegutten på fest her om dagen, og da han spurte hva jeg hadde gjort siden sist, så ville jeg bare si ingenting. Det er et år siden sist, men jeg vil bare si ingenting. Jeg har sovet i tre forskjellige senger, jeg har gått og kommet tilbake igjen, jeg har vært rasende på en gutt som har forflyttet seg raskt mellom Danmark, min leilighet, Molde og diverse fester i Oslo. Jeg har hatt kjæreste, og selvfølgelig ødelagt alt på tre sekunder. Dette går ikke lenger tar ikke lenger tid enn det å si.

Jeg har ikke sjekket opp en eneste vokalist, jeg har ikke lært meg å fly, jeg har ikke skrevet noe, jeg har ikke lært meg hvordan man ser at en gutt er forelska i en, jeg har ikke gitt ut skiva til tim, jeg har ikke badet naken, jeg har ikke lest 100 gode bøker, og jeg har ikke fått A på eksamen.

Nå tar jeg ned bilder fra veggen min, og flytter rundt på det som blir igjen. Jeg skal på kino med min beste venn, og så skal jeg spise middag hos noen fine folk. Frøydis har lært meg å kaste ting, og snart skal jeg til London og Paris. Det skjer fortsatt ingenting.

Neste gang noen spør hva jeg har gjort siden sist, så vil jeg fortelle noe fint. Jeg kunne fortalt ham at jeg plukket et godt eple fra et tre, over et gjerde, og at det smakte veldig godt, men det gjorde jeg ikke før jeg hadde gått fra festen med halen mellom bena og blikket i asfalten. Det eplet reddet virkelig kvelden min.

Different seasons

Bye, I’m telling this goodbye. Jeg går fort til t-banen og puster tungt ned i magen. Jeg har tatt på meg jakken min, den med den store hetta, og jeg går fort for å rekke banen ned til byen. Det er mørkt og jeg setter meg helt foran og ser ut gjennom vinduet. Jeg innser at jeg ikke har gjort dette siden jeg flyttet hjemmefra, for t-baneskinnene er ukjente. Denne strekningen er ikke det den alltid har vært før. Jeg holder hardt i vesken min og sender noen ord ut til forskjellige hjørner av byen. Unnskyldninger og svada. Jeg fyller alt med ord, nye ord som skal dekke over alle de gamle. Jeg leser andres ord for å dekke over mine egne tanker. Jeg skriver mine egne for å få noen til å høre på meg, se meg, forstå meg. Bye, I’m too tired to cry. Jeg legger haken min ned til den røde vinduskarmen i t-banevognen og ser ut i mørket. Jeg prøver å ikke tenke på den gangen jeg satt akkurat her, i en helt annen verden, i en helt annen t-banevogn, og det satt en liten jente ved siden av meg og snakket med meg om savn. Jeg var en annen dengang da. Jeg titter ut av vinduet og puster tåke foran speilbildet av ansiktet mitt. Jeg vil det skal bli høst. Jeg vil ha regn, skriver jeg. I know it’s only an illusion. They say it’s only an illusion. I guess it’s only an illusion. They say it’s only an illusion. Det regner når jeg går med raske skritt mot John Dee. Jeg hadde egentlig tenkt å bli hjemme, jeg var sliten og ville låse meg inne på rommet mitt med diverse pensumbøker og en kopp te. Jeg ville sette meg innerst i hjørnet av den store sengen min og lese, en dyne for stor for en person, og for liten for to. Ullsokker og te med honning. Jeg ville sovne med oppslåtte bøker rundt meg og bustete hår. Ingen som strøk fingre over verken krageben eller armer. Men jeg gikk altså ut. Ut av huset. Og så sto jeg utenfor John Dee og Maria kom på scenen. Try, it’s not too late to try. Try, our fear has got to die. Jeg gråter igjen, til nye sanger denne gangen, en ny høst, en ny følelse, som allikevel er helt lik den gamle. Kanskje er det selve følelsen av høst jeg lever av, den grå følelsen som kommer og gjør alt meningsløst og som blir der. Som blir værende når alt annet forsvinner, når alt glir inn i tåken, som jeg er sikker på at jeg lager selv med mitt eget sinn, som UnderByen synger. Jeg omringer meg med spøkelser og gamle sanger, setter minidiscen på shuffle og stirrer ut på høsten gjennom stripete regnvinduer. Jeg sitter våken om natten og skriver, med den samme, gamle følelsen i magen. Den som gjør at jeg fyller side på side med ord på repeat, uten å komme frem til noe som helst nytt under solen. I know it’s only an illusion. They say it’s only an illusion. I guess it’s only an illusion. They say it’s only an illusion… Maria Solheim har skjønt det. I guess it’s only an illusion. Denne høsten skal bli noe nytt. Noe annet. Jeg sier det høyt til meg selv og leser nye bøker og legger inn nye sanger på minidiscen min. Selv om, og dette vet du jo allerede, selv de nyeste sangene fortsatt handler om deg.