4O minutter av mitt liv

Det siste sporet er en live-versjon av Den döda vinkeln. Og jeg kan ikke noe for at jeg tenker: Var det meningen? Var det fordi jeg skrev om den i det forrige innlegget? Var det fordi han vet at jeg elsker den sangen? Eller, var det bare tilfeldig? Problemet mitt er at jeg tenker for mye. Jeg tenker for mye på hva folk mener. Med det de gjør. For jeg har laget mixtapes i mange år nå. Til meg selv og andre. Jeg mener alt. Jeg velger sangene på grunn av ordene og tekstene, og hvordan de får meg til å føle og hvordan jeg skulle ønske de kunne få andre til å føle. Men det er ikke alltid at sangene betyr det de ser ut til å bety. Winter killing av Stina Nordenstam, f.eks. Jeg gråt første gangen jeg hørte den. Julen i 2004. You’re safer with me here, synger hun, og jeg mente at han var det. Han var tryggere med meg her, men jeg mente sammen med meg. Stina synger om et forhold, utroskap, og hvordan han er tryggere med henne her, altså, et annet sted. Hver for seg. You’re safer with me here, and you there. Og det er sikkert sant. Men for meg, så var han tryggest hos meg, det mente jeg, og det trodde jeg, og sånn var det for meg. Så jeg klippet og limte sammen en mixtape, og for å ha mitt på det tørre, så skrev jeg i et brev som fulgte med at, dette betyr ikke det du tror det betyr. Disse sangene betyr bare det de betyr. Ikke ta alt bokstavelig, skrev jeg. Selv om hver eneste bokstav var så bokstavelig som den kunne bli. Hver tone, hvert jeg elsker deg, hver eneste setning. Den gutten som fikk den mixtapen, han mener ingenting. Han ber om å få låne 40 minutter av mitt liv, akkurat som han gjorde før vi ble kjærester og jeg satt i sovesofaen hans og hørte på at teitur spurte Do you want to be my one and only love, og jeg måtte konsentrere meg for å ikke rope ja så høyt jeg kunne. Jeg fant jo fort ut at han mener ingenting med disse sangene. Han mente det ikke da han sang Nick Cave for meg i den samme sovesofaen noen måneder tidligere, are you the one that I’ve been waiting for? Nei, det var ikke meg. Jeg burde jo ha skjønt det. Jeg tenker på dette når han igjen, nå, evigheter, evige minutter, lange sekunder, endeløse dager senere sender meg en melding og ber om å få låne 40 minutter av mitt liv igjen. Til en dansk sangerinne. Tina Dickow? Ja. Hun. Han setter på cd’en og jeg er stille. Jeg prøver å snakke, men han sier at han vil at jeg skal høre på akkurat den sangen. Jeg tenker for meg selv at jeg vil IKKE høre på akkurat den sangen. Jeg vil ikke tenke på hva hun synger og hva det kan bety, for han mener ingenting med det. Det er det som er, han mener ingenting med det og han har aldri gjort det. Aldri, ikke da og ikke nå. Så han kunne egentlig bare ha driti i det. Men det var ikke dette som var poenget, for poenget mitt er at jeg lager mixtape. Nei, ikke til han som ikke mener noenting, jeg lager en til han som mener noe. Han jeg vil skal mene noe. Han som sender dem i posten, sammen med ordene sine, selv om writing never takes the place of living, så betyr dette så mye mer. Selv om han kanskje ikke mener det. Hvert ord, hver tekstlinje. Selv om det kanskje bare er fine sanger, som han hører på og som han vil at jeg skal høre på. Uten å tenke på hva de kan bety. Hva man kan lese mellom linjene, der vokalisten er stille. Jeg lager mixtape, og jeg klipper og limer. Jeg stryker sanger og begynner på nytt. Og det er rart, hvordan den esken min med ord fra ham, som han mener ikke betyr noenting, at de ikke er viktige, at de ikke kan måle seg med virkeligheten, den han egentlig er, at den er, og dette er helt sant, det fineste jeg eier. Det vakreste jeg noensinne har samlet på. Jeg sitter våken om natten og leser ordene hans, på papir, skrevet med kulepenn, og det at han har skrevet dem til meg, det at jeg har fått dem og at de har betydd noe engang, om ikke nå også, det er på sin måte finere enn noe annet. Finere enn de mange 40 minuttene jeg har lånt bort og som jeg aldri vil få igjen. Finere enn kyssene og de skitne laknene, finere enn sommeren i 2004. Jeg ville vel bare si det. Til noen. At jeg eier det vakreste i verden, og at det bor i en sommerfugl-eske. Og i en gutt som snart kommer hit. Til byen min. Så kanskje living takes the place of writing igjen, sånn det skal være. Men jeg har alltid ordene. Selv om gutten forsvinner, så vil jeg ha ordene.