Monthly Archives: august 2006

Keep this scene inside your head

Jeg la meg ned i sengen og våknet en time senere av at telefonen ringte. Jeg skrudde av telefonen, og snudde meg rundt og sovnet igjen med en gang. Ingen tanker om hva han ville, han var sikkert full, uten at det nødvendigvis er noe negativt, han sier mye fint i fylla også. Klokken var seks over fire akkurat som sist gang, men forskjellen var at jeg nettopp var kommet meg i seng selv. Jeg hadde vært på prinsessefest tidligere på kvelden og hadde hatt på meg tiaraen min. Den jeg har hatt på meg på mang en tim-konsert uten å ha sjarmert en eneste vokalist. Ikke engang fra oppvarmingsbandet. Denne gangen ble jeg stående på kjøkkenet på festen i mange timer og snakke med en svært sjarmerende ung mann og jeg klarte til og med å lirke til meg en første kyss-historie fra ham. Han og kjæresten har vært sammen i 5 år, og det er ca. en liten evighet. Små evigheter må være fine å ha sammen. Jeg fikk følge til nattbussen og selskap under ventetiden av både ham og en søt skrivejente som kom hjem fra ferie og skulle få tak over hodet i min leilighet den ene natten før hun dro hjem til Bergen igjen. Nattbussen kom, og den kom frem til mitt stoppested og jeg la meg ned på sengen og så opp i taket og tenkte at jeg hadde hatt en veldig fin kveld. Telefonen ringte, og jeg skrudde av både lyd og strøm og sov videre. Kanskje ble han sint. Mest sannsynlig sovnet han uten å tenke mer på det. I går kveld kjørte Andreas meg hjem i det sinte regnet og jeg fisket Placebo-skiva opp fra veska mi, og puttet den forsiktig inn i cd-spilleren i bilen. Nummer ni, sa jeg. Jeg så ut av stripete regnvinduer og sang forsiktig. La denne høsten bli noe annet enn hule løfter og brotne von. Jeg har en magisk paraply og jeg har snakket med noen på fest. Det er ikke dårlig bare det.

as the bruises turn to yellow and the swelling goes down

And if you’re ever around in the city or the suburbs of this town, be sure to come around, synger Placebo og det er ekko i hodet mitt fra samtalen vår på stranden i går. Han ringer og er bakfull og jeg tar telefonen og setter meg opp på teppet. Jeg hadde badet og vist ekskjæresten min at jeg kan flyte på vannet, som en stjerne. Det var kaldt og last day of summer var ikke bare noe vi sa, det var noe både sporveien og universitetet hadde bestemt, for bussen sluttet å gå til Hvervenbukta og i dag begynte universitetet igjen. Men alt dette var langt unna i går, i går satt jeg på stranda og var våt i håret og han ringte meg for å snakke med meg om noe viktig. Jaså, sa jeg. Hele samtalen var egentlig en merkelig affære, men innimellom alle de høye stemmene og de oppgitte sukkene og enten jeg eller han som sa «Du er så dum!», så kom vi frem til mye. Vi kom frem til at jeg må slutte å lukke meg inne i meg selv. Vi kom frem til at han er en kynisk drittsekk som det er umulig å ikke være glad i. Vi kom frem til at det er bedre at jeg knuser en tallerken i hodet hans enn å slutte å snakke. Vi kom frem til at han kom til å ringe meg neste gang han var i byen. Og vi kom frem til at jeg ikke skal besøke ham i Molde, for det året han har brukt på å bli en mann, det har jeg brukt på å lære meg at jeg ikke skal være slem med meg selv. Vi la tilslutt på og han sa at han var glad i meg. Jeg sa at jeg var altfor glad i ham, og vi la på. Klikk. Jeg visste ikke helt om jeg skulle kaste mobilen min i sjøen eller svelge den eller bare legge den tilbake igjen i veska. Jeg har lært at jeg ikke skal være slem med meg selv, men heller ikke med andre. Så nå må jeg være alene. Helt til det er plass til noen andre sammen med meg. For sånn det er nå, så er det ikke plass til så mye annet enn meg og bøkene mine. Og en håndfull gode venner. Og alt dette skulle egentlig være en hemmelighet, men som dere alle vet, så er jeg dårlig med hemmeligheter. Be sure to come around, synger de og jeg klikker meg videre til neste låt. Det blir bra igjen, sier jeg til Lars og jeg tenker ikke bare på ham. Jeg tenker på oss alle. Det blir bra igjen, og det kommer en dag i morgen med blanke ark og fargestifter og nye cd’er og gode boksider. Og jeg ville lyve hvis jeg sa at det gjør så vondt som det en gang gjorde. Jeg tror jeg er over halvveis til dit jeg skal. Jeg skal vekk fra 2004, uten å svartmale de fine tingene. Snart kan jeg sikkert høre på Sigur Rós igjen også, uten å måtte plukke opp bitene av meg selv etterpå. Det blir bra. Det blir absolutt bra. Det er jo høst.

timtimtim

så var det tid for det obligatoriske «kom på tim, de spiller i kveld»-innlegget.

KOM PÃ… TIM, DE SPILLER I KVELD!

klokken 2300 på Skuret, smil mot smil, may irene på en sky, skuret sier på sine nettsider at gutta i bandet skal få deg til å falle 11 etasjer ned og at de ikke kan garantere at du klarer å reise deg igjen, og det høres bra ut for meg. jeg har skrevet utallige anbefalinger om dette bandet før. jeg er klar. kom kom kom. bare gjør det. sleng med deg de 30 kronene det koster å komme inn, og penger til litt pils eller et pent smil så noen spanderer. jeg har tatt frem tiaraen for anledningen og gleder meg som en gærning.

kom kom kom.

jeg tuller ikke.

kom!

4O minutter av mitt liv

Det siste sporet er en live-versjon av Den döda vinkeln. Og jeg kan ikke noe for at jeg tenker: Var det meningen? Var det fordi jeg skrev om den i det forrige innlegget? Var det fordi han vet at jeg elsker den sangen? Eller, var det bare tilfeldig? Problemet mitt er at jeg tenker for mye. Jeg tenker for mye på hva folk mener. Med det de gjør. For jeg har laget mixtapes i mange år nå. Til meg selv og andre. Jeg mener alt. Jeg velger sangene på grunn av ordene og tekstene, og hvordan de får meg til å føle og hvordan jeg skulle ønske de kunne få andre til å føle. Men det er ikke alltid at sangene betyr det de ser ut til å bety. Winter killing av Stina Nordenstam, f.eks. Jeg gråt første gangen jeg hørte den. Julen i 2004. You’re safer with me here, synger hun, og jeg mente at han var det. Han var tryggere med meg her, men jeg mente sammen med meg. Stina synger om et forhold, utroskap, og hvordan han er tryggere med henne her, altså, et annet sted. Hver for seg. You’re safer with me here, and you there. Og det er sikkert sant. Men for meg, så var han tryggest hos meg, det mente jeg, og det trodde jeg, og sånn var det for meg. Så jeg klippet og limte sammen en mixtape, og for å ha mitt på det tørre, så skrev jeg i et brev som fulgte med at, dette betyr ikke det du tror det betyr. Disse sangene betyr bare det de betyr. Ikke ta alt bokstavelig, skrev jeg. Selv om hver eneste bokstav var så bokstavelig som den kunne bli. Hver tone, hvert jeg elsker deg, hver eneste setning. Den gutten som fikk den mixtapen, han mener ingenting. Han ber om å få låne 40 minutter av mitt liv, akkurat som han gjorde før vi ble kjærester og jeg satt i sovesofaen hans og hørte på at teitur spurte Do you want to be my one and only love, og jeg måtte konsentrere meg for å ikke rope ja så høyt jeg kunne. Jeg fant jo fort ut at han mener ingenting med disse sangene. Han mente det ikke da han sang Nick Cave for meg i den samme sovesofaen noen måneder tidligere, are you the one that I’ve been waiting for? Nei, det var ikke meg. Jeg burde jo ha skjønt det. Jeg tenker på dette når han igjen, nå, evigheter, evige minutter, lange sekunder, endeløse dager senere sender meg en melding og ber om å få låne 40 minutter av mitt liv igjen. Til en dansk sangerinne. Tina Dickow? Ja. Hun. Han setter på cd’en og jeg er stille. Jeg prøver å snakke, men han sier at han vil at jeg skal høre på akkurat den sangen. Jeg tenker for meg selv at jeg vil IKKE høre på akkurat den sangen. Jeg vil ikke tenke på hva hun synger og hva det kan bety, for han mener ingenting med det. Det er det som er, han mener ingenting med det og han har aldri gjort det. Aldri, ikke da og ikke nå. Så han kunne egentlig bare ha driti i det. Men det var ikke dette som var poenget, for poenget mitt er at jeg lager mixtape. Nei, ikke til han som ikke mener noenting, jeg lager en til han som mener noe. Han jeg vil skal mene noe. Han som sender dem i posten, sammen med ordene sine, selv om writing never takes the place of living, så betyr dette så mye mer. Selv om han kanskje ikke mener det. Hvert ord, hver tekstlinje. Selv om det kanskje bare er fine sanger, som han hører på og som han vil at jeg skal høre på. Uten å tenke på hva de kan bety. Hva man kan lese mellom linjene, der vokalisten er stille. Jeg lager mixtape, og jeg klipper og limer. Jeg stryker sanger og begynner på nytt. Og det er rart, hvordan den esken min med ord fra ham, som han mener ikke betyr noenting, at de ikke er viktige, at de ikke kan måle seg med virkeligheten, den han egentlig er, at den er, og dette er helt sant, det fineste jeg eier. Det vakreste jeg noensinne har samlet på. Jeg sitter våken om natten og leser ordene hans, på papir, skrevet med kulepenn, og det at han har skrevet dem til meg, det at jeg har fått dem og at de har betydd noe engang, om ikke nå også, det er på sin måte finere enn noe annet. Finere enn de mange 40 minuttene jeg har lånt bort og som jeg aldri vil få igjen. Finere enn kyssene og de skitne laknene, finere enn sommeren i 2004. Jeg ville vel bare si det. Til noen. At jeg eier det vakreste i verden, og at det bor i en sommerfugl-eske. Og i en gutt som snart kommer hit. Til byen min. Så kanskje living takes the place of writing igjen, sånn det skal være. Men jeg har alltid ordene. Selv om gutten forsvinner, så vil jeg ha ordene.

Precis när mörkret tändes upp igen

Jeg kommer ut fra jobb og låser døra bak meg, og der står de, parkert rett utenfor døra. Tøffe Andreas og Alec, en bil med cd-spiller, potetgull og plass til oss alle tre. Vi ruller ned vinduene og setter på kent. Jeg sitter i baksetet for meg selv, og styrer cd-spilleren og jeg har det bra. Jeg synger med når Joakim Berg ytrer linje på linje om alle tingene jeg tenker på, og håret mitt pisker meg i ansiktet. Du lärde mig att fullständigt försvinna og verden utenfor blir grønnere og full av bondegårder og skog. Den raser forbi mens vi kjører i 120 på vei mot en liten festival, på et hemmelig sted inni skogen. Inngang: 2 pils. Vi følger selvlysende, små piler og nærmer oss festivalen. Vi blir vinket inn på en improvisert parkeringsplass og tar med oss telt og potetgull inn i skogen. De dype skogene i Larvik. Halvveis møter vi en kar med en champagne-flaske i hånda og jeg tenker at jo, det er festival, helt på ordentlig. Så møter vi blomstrende bannere og navnet «Vi smaa en alen… Den 17. festivalen» skrevet med maling ved inngangen. Jeg gir fra meg mine to Corona og neier når jeg har fått festivalpasset, en tynn ulltråd rundt håndleddet, rett ved Roskilde-båndet. Menneskene mine stråler og kvelden forsvinner i en tåke av dansende mennesker, karameller og festivalstemning. Jeg møtte et av bandene i matkø ved ett-tiden, og min manglende evne til å snakke med nye mennesker ødela for meg denne gangen også. You guys were great, sa jeg, og engelskmennene strålte i suppe-kø, fortalte litt om hvordan de hadde syntes det var, og så var det min tur igjen til å si noe. Stillhet. Så fikk de suppen sin og jeg ble stående igjen og vente til de hadde vekslepenger til meg og min egen suppe. En mann spurte om jeg hadde det bra og jeg svarte ja, før jeg gikk i sikksakk tilbake til konserten med en varm suppekopp mellom hendene. Så tror jeg at jeg ble så slått ut av tanker om at jeg klarer ikke dette, å snakke med folk, å bli kjent med nye mennesker, så jeg trakk meg tilbake til teltet. Jeg gikk glipp av Blokk 5 som var grunnen til at jeg dro på den festivalen, men jeg hørte dem i teltet. Jeg lå under et teppe og småfrøs og halvsov mens jeg hørte en dempet utgave av konserten deres. Avstand, femti fulle mennesker og en teltvegg i mellom. Da vi gikk i morgenlyset i dag for å kjøre hjem igjen, satt det mennesker og drakk, det var kø i den lille baren, det lå folk i gresset og sov. Det var festival og det var lenge til den var slutt. Men jeg er ikke kjent for å holde ut like lenge som alle andre. Kanskje jeg rett og slett er en sånn en som kapitulerer. Og angrer på det etterpå. Som da vi satt i bilen i dag og la Alen-festivalen bak oss. Jeg skulle ikke kapitulert. Jeg skulle sett på soloppgangen, jeg skulle funnet igjen det engelske bandet og fortalt dem at jeg ikke pleier å tørre å danse på konserter, men at de var så søte og flinke at jeg ikke klarte å motstå. Jeg burde fortsatt å danse, delt ut den siste karamellen til en jeg aldri har snakket med før, drukket brus og kanskje skaffet meg enda en suppekopp. Det hjelper ikke å tenke at jeg klarer det neste gang. Jeg må bare gjøre det. En gang. Jeg tar t-banen hjem fra Andreas og leser om Kafka Tamura som nå har forvillet seg ut i skogen. Jeg går fra t-banen og hjem med nesa nede i boksidene, noe som gir meg subbende gange fordi jeg ikke ser fortauet. Jeg sovner på sofaen etter å ha dusjet og leser så ut boken. Jeg er ikke så flink med mennesker og forhold, men bøkene mine er jeg flink med. Det er en god ting å være flink med. Jeg fant en bok på gata, Om forlatelse av Ian McEwan. Den må jeg lese, også legge igjen et annet offentlig sted. Akkurat det skal jeg nok klare. Så får vi ta resten en annen gang. Neste sommer. Eller kanskje allerede nå til høsten. Snälla kan du hjälpa mig att fly? skal jeg si til gutten. Og alt skal bli bra. På den ene eller den andre måten.

It takes a road to go nowhere

I går satt jeg i en trappeoppgang, i en vinduskarm, med mobiltelefonen inntil øret mitt og stemmen hans som noen ganger ble borte i en spraking. Mobil-spraking. Togene kjørte forbi innimellom, for John lyver nemlig ikke om at han bor ved togskinnene, det er helt sant. Jeg har sett dem selv. Jeg har hørt dem… Les mer…