1 - 0 til deg
Da vi satt på en benk ved flytoget, så sa han at han gruet seg til å komme hjem og være alene. Jeg tenkte, på en buss på vei for å møte John litt senere, at vi er jo ikke alene. Vi har venner og familie. Ikke alene. Aldri.
Og nå, her jeg sitter, med en katt som sover i sengen min, så vil jeg ikke legge meg, alene i sengen. Jeg vil ikke lese en bok. Jeg vil ikke skru av musikken min. Jeg vil ikke skru av lyset. For jeg føler meg så alene.
July 25th, 2006 at 1:19
kjære søteste linn.
jeg tenkte på det der akkurat. at jeg ikke vil slå av thom yorke og legge hodet på puta. fordi det er så ensomt. enda det i mitt tilfelle egentlig ikke har ligget noen der siden en gang i april.
men det årner seg for snille jenter.
og vi er snille, selvom vi gjør dumme ting.
July 25th, 2006 at 23:58
Alene… det har jeg vært siden oktober en gang. Eller er det enda lengre? Det er ikke at man blir vant til det, det er bare hodet som umerkelig hopper over i andre spor. Helt til man leser noe som dette, eller møter noen selv…
July 26th, 2006 at 1:26
og forresten så pleier man ikke å telle mål som scores etter at kampen er slutt. så null null ble det vel. etter ekstraomganger.
July 26th, 2006 at 18:47
Tusen ganger tristere er det å være helt alene selv når man er sammen med kjæresten sin. Da er det søte vemod ved å øve seg på å være fullstendig i seg selv mye mer tilfredsstillende…