Festival, festival

Det er her jeg skal fortelle dere hvor fantastisk Roskilde var, hvor mange soloppganger jeg så og hvor mange konserter jeg gråt på av glede. Jeg danset ikke i regnet. Da det regnet, la jeg meg med hodet langt under soveposen og var litt sint fordi det ikke lå en colagutt ved siden av meg. Men det regnet heldigvis bare første dagen. Det tordnet og regnet, og lyden av regn på telt er egentlig mer skummel enn fin. Roskilde var preget av ufattelig mye hasjlukt og humoren i campen gikk ut på å kaste loff og rundstykker i hodet på folk og å skrive ting i ansiktet på folk som sover med sprittusj. Ikke helt min greie. Så jeg og Krummis gjorde vår egen greie. Vi spiste karameller og leste bøker og lo av våre ufattelig dumme internvitser, så hasjcampen syntes nok at vi var forferdelige. (les: dumme og barnslige og teite og overlegne) Det er greit for meg. Jeg hadde det fint. Jeg har blitt solbrent og sliten. Jeg har drukket ufattelig mye cola, uten å ha en å dele den med på ordentlig. Jeg har sett en topp 5-film. Spol tilbake her:

I kino-teltet på Roskilde er det mørkt og det lukter popcorn. Vi hadde sett Adams Epler og skulle se Kiss kiss bang bang etterpå, og mellom dem gikk det en film jeg ikke hadde hørt om. Det var Scarlett og John, så vi ble enige om å se den. Jeg satte meg ned i setet etter en endeløs do-kø, og drakk cola. Filmen begynner og John Travolta går langs et sørstatslandskap mot en begravelse. Nesten to timer senere sitter jeg og hulker inn i genserermet mitt uten å lage en lyd, mens rulleteksten går over skjermen til en låt som heter det samme som filmen. A love song for Bobby Long.

Roskilde har vært litt hulking inn i genserermet. Sigur Rós kom inn bak forhenget sitt og satte i gang med Glósóli og jeg hadde ingen å holde meg fast i, så jeg måtte holde meg fast i meg selv. Tårene rant nedover kinnene mine og da de fortsatte med Ný batterí, så var det plutselig vinter igjen og verden var grå og hjertet mitt var i tusen biter og mer til, men det var ikke vinter. Det var Roskilde og det er lenge siden det var vinter. Den konserten var en blanding av gode og vonde minner og følelser, stjernesnø og glitter, et marching band på scenen og jeg tror aldri jeg har vært så tversigjennom lykkelig mens jeg har grått noensinne. Det eneste som var trist var jo at den beste konserten var på den første dagen, så etterpå var det liksom bare downhill.

Death Cab sang om avstand og jeg gikk hjem til teltet og savnet colagutten enda mer. I need you so much closer, skrev jeg på et kort før jeg sovnet. UnderByen sang Hjertebarn for meg og jeg lukket øynene og smilte. Roger Waters klimpret på gitaren foran en gigantisk måne på Orange, og jeg tok bilde av folkehavet. Roskilde var over for denne gang, og jeg og Krummis kjøpte med en cola på vei hjem til campen. Vi sov ute på en luftmadrass som noen av hasjmenneskene la igjen til oss, og sov i et buss-sete på vei hjem. Da bussen kjørte ut fra festival-området, så jeg på alt søppelet og alle de nedtaggede teltene, og jeg tenkte at det er rart jeg liker meg så godt der. Så mange folk som er dritings og dopa på et sted, så mange festivaltullinger, så mye rot og skrot og ting man helst ikke vil tenke på at man puster inn. Og så mange smil.

Jeg fikk ingen soloppgang, og ingen svensk kille att hångla med, som var planen da jeg kjøpte billetten en gang i februar. Nå vil jeg mye heller ha en colagutt som sender meg meldinger fra London og som kommer til Oslo på onsdag. Ingen svensk kille i hele verden kan erstatte ham. Ikke engang Håkan eller Jocke. Tenk det.

Takk for all sjokomelken til frokost, all solen, alle festivaltullingene, alle smilene, alle konsertene jeg sang med på, hengekøyene ved Odeon der jeg leste bøkene mine, takk til alle som ville spandere øl, men som jeg sa nei takk til, takk for pasta med pesto og Maxi Karamell, takk for stjernene om natten og de gode klemmene jeg fikk. Sees neste år, Roskilde.