A thousand other boys could never reach you, how could I have been the one?

Jeg gikk på Platekompaniet og kjøpte en skive av det bandet som betydde mest for meg i hele verden som 13 og 14-åring. Goo Goo Dolls. Samme oppskriften som alltid, tenker jeg når jeg setter det på. Men jeg blir plutselig 13 igjen. Jeg sitter på rommet mitt med langt, vått hår nedover ryggen og hører på tekstene de synger ut i rommet mitt. Jeg har alltid sagt at jeg har lært alt jeg kan om kjærlighet av Joakim Berg, men jeg tror det egentlig var John Rzeznik som lærte meg det jeg kan i dag. Joakim kom inn i livet mitt litt senere, men han har lært meg en del han også. For all del. Men disse guttene fra USA. Disse sinte karene som egentlig kanskje aldri har fått den berømmelsen de fortjener her i Norge. Jeg skrev ned så mange av tekstene deres i dagbøkene mine… De hang på veggen min. Jeg lå våken om natten og hørte på dem. Jeg bodde et helt annet sted, jeg hadde en helt annen utsikt gjennom vinduet mitt… Og jeg satt oppe om natten, med langt og bustete hår ned i ansiktet. Et langt blikk ut av vinduet. En altfor stor sove-t-skjorte på meg som jeg trakk rundt bena mine. You could hide beside me, maybe for a while, and I won’t tell ’em your name. Jeg hadde discman da, ikke minidisc. Jeg hadde fortsatt store høretelefoner, og jeg husker at jeg alltid hadde med meg spilleren på skolen. Når jeg var ferdig med alt det jeg skulle gjøre på skolen, så satt jeg og skriblet ned sangtekstene i notatbøkene. Could you whisper in my ear, the things you wanna feel… Jeg satt hjemme hver kveld med dagboken min og biblioteksbøkene med slitte kanter og matt kontaktpapir som omslag. En gang skulle jeg bety noe for noen, tenkte jeg. En gang skulle noen sende meg teksten til Iris i posten… eller enda bedre, legge den i postkassen min selv, uten frimerke. Hemmelige brev. And you can’t fight the tears that ain’t coming, or the moment of truth in your lies. When everything feels like the movies, yeah, you bleed just to know you’re alive.

Mye har skjedd siden den gang. Jeg har hatt kjærester og de har gått fra meg, og jeg har hatt kjærester jeg selv har gått fra. Men ingen av dem har noengang sitert Iris for meg. Og jeg har heller ikke sitert Goo Goo Dolls for dem. Men i dagbøkene mine er det fortsatt tekstlinjer som festet seg da jeg var 13 og enda ikke har sluppet taket. I thought I lost you somewhere, but you were never really ever there at all. Jeg sto lenge foran reolen der den nyeste skiva deres var frontet på tre plasser. Jeg hadde sett den før. Da var den til fullpris, nå var den satt ned. Også satt ned en gang til. Jeg så på coveret. Svart og rødt. En jente på forsiden. Alltid en pen jente på forsiden. Jeg gjør det. Jeg kjøper den. Og selvfølgelig er den fantastisk. Akkurat som de fire andre skivene jeg har av dem. Og jeg har langt, vått hår nedover ryggen og en helt ny utsikt. Jeg har en grå katt igjen og fortsatt slitte biblioteksbøker. And I’ll burn this lonely house down, if you run with me. I’ll stay with you, the walls will fall before we do. Take my hand now, we’ll run forever.

We’ll run forever. Det er juni og snart skal tiden stå stille. Jeg fant et pariserhjul i går. Det så ensomt ut.