Jeg sitter og stirrer på dette vinduet med plass til alle ordene mine. Jeg har prøvd å fylle det fire ganger i dag, men jeg har strøket alt jeg har skrevet hver gang. Så dro jeg for å spise middag hos mamma. Jeg gjentar meg selv når jeg er hos henne… hun spør hva jeg tenker på, og jeg svarer med navnet hans. Så forteller hun litt om jobben, også spør hun hva jeg tenker på… og jeg sier navnet hans en gang til. Lillesøsteren min er snart 3 år og og hun kaster mat rundt seg når hun spiser. Så nekter hun å spise. Også heller hun all fløten fra jordbærene ned på teppet rundt bordet. Jeg går ut på verandaen og legger meg ned på gulvet. Så sovner jeg mens moren min gjør lillesøsteren min klar til å legge seg. Midt på verandaen. Med solen i øynene. Så tar jeg etterhvert bussen hjem og jeg hører på gamle kent-låter og tenker på ham. For han er gamle kent-låter. Akkurat som han mener at jeg er May Irene.
Hur länge ska du stanna kvar ikväll?
Moren min ringer meg senere for å fortelle meg at farmor er blitt operert. Noe akutt. Jeg fikk ikke med meg hva det var. Men det gikk bra, hun lå på oppvåkningen nå. Fortsatt ingen reaksjon. Jeg begynner å bli litt sint på meg selv. Er det min feil? Er det meg det er noe galt med? Skjønner jeg ingenting? I tillegg til dette så er mamma lei seg fordi hun føler at jeg ikke liker lillesøsteren min. «Du ser på henne som om hun er et hår i suppa…» Tydeligvis er det meg det er noe galt med. Farmoren min er på sykehuset, og jeg gråter ikke. Og nå ser jeg på lillesøsteren min som om hun er et hår i suppa. Ikke det at jeg har noe i mot hår i suppa, jeg pleier bare å ta dem ut… Ferdig med saken. Jeg liker jo lillesøsteren min. Herregud, hva for slags tull er det at jeg føler jeg må argumentere for dette. Jeg liker jo selvfølgelig lillesøsteren min. Hun er jo magisk. Men hun er snart tre og jeg skjønner ikke hva hun vil hele tiden. Og da ser jeg sikkert litt rart på henne. Hvis hun kaster middagen sin på meg. Eller hvis hun klorer meg. Eller hvis hun slår meg fordi jeg står i veien. Men egentlig er hun magisk. Jeg har så mange bøker som jeg har kjøpt til henne, som står i den ene bokhylla mi. Jeg lurer så fælt på hvilken disneyfilm jeg skal vise henne først. Jeg ser for meg at hun skal sove hos meg, den store storesøsteren med den tjukke katten. At vi skal se på tegnefilm og spise godteri. Også skal hun klappe katten min og sitte i den grønne lenestolen min sammen med meg og lese bøker.
Her har vi det… Her sitter jeg i den store sofaen min i stua, under dyna, og tenker på alt det som kommer. Hvor blir det av her og nå? Her og nå, med en farmor som ligger på sykehuset og en eksamen på onsdag. Her og nå, der jeg legger meg alene og våkner alene. Her og nå, med et guttenavn på repeat dagen lang. Og kjempeskumle drømmer om at en dag snart, (det er virkelig ikke lenge til, det er under en måned til, det er kjempeskummelt) så skal han si
Jag ska stanna kvar länge ikväll
Jeg tror dette _er_ reaksjonen din, jeg. Ihvertfall akkurat nå. At du skriver som du gjør, at du tenker som du gjør og ikke skjønner noe. Det er jo en reaksjon det og, og den er veldig forståelig. Det kommer mer, jeg lover deg, men det er ikke noe å ha det travelt med.
Selvfølgelig liker man søsteren sin.
noen ganger tar det lang tid å like søsteren sin, men en dag så liker man henne veldig godt, og en verden uten henne ville ikke være verdt å leve i!
Det tok meg 16 år å like en bror, men selvfølgelig er ingenting bedre enn en bror nå. En dag føler nok du akkurat det samme, bare at det da er en søster.