Monthly Archives: mai 2006

…dagarna som går

Jeg sitter og stirrer på dette vinduet med plass til alle ordene mine. Jeg har prøvd å fylle det fire ganger i dag, men jeg har strøket alt jeg har skrevet hver gang. Så dro jeg for å spise middag hos mamma. Jeg gjentar meg selv når jeg er hos henne… hun spør hva jeg tenker på, og jeg svarer med navnet hans. Så forteller hun litt om jobben, også spør hun hva jeg tenker på… og jeg sier navnet hans en gang til. Lillesøsteren min er snart 3 år og og hun kaster mat rundt seg når hun spiser. Så nekter hun å spise. Også heller hun all fløten fra jordbærene ned på teppet rundt bordet. Jeg går ut på verandaen og legger meg ned på gulvet. Så sovner jeg mens moren min gjør lillesøsteren min klar til å legge seg. Midt på verandaen. Med solen i øynene. Så tar jeg etterhvert bussen hjem og jeg hører på gamle kent-låter og tenker på ham. For han er gamle kent-låter. Akkurat som han mener at jeg er May Irene.

Hur länge ska du stanna kvar ikväll?

Moren min ringer meg senere for å fortelle meg at farmor er blitt operert. Noe akutt. Jeg fikk ikke med meg hva det var. Men det gikk bra, hun lå på oppvåkningen nå. Fortsatt ingen reaksjon. Jeg begynner å bli litt sint på meg selv. Er det min feil? Er det meg det er noe galt med? Skjønner jeg ingenting? I tillegg til dette så er mamma lei seg fordi hun føler at jeg ikke liker lillesøsteren min. «Du ser på henne som om hun er et hår i suppa…» Tydeligvis er det meg det er noe galt med. Farmoren min er på sykehuset, og jeg gråter ikke. Og nå ser jeg på lillesøsteren min som om hun er et hår i suppa. Ikke det at jeg har noe i mot hår i suppa, jeg pleier bare å ta dem ut… Ferdig med saken. Jeg liker jo lillesøsteren min. Herregud, hva for slags tull er det at jeg føler jeg må argumentere for dette. Jeg liker jo selvfølgelig lillesøsteren min. Hun er jo magisk. Men hun er snart tre og jeg skjønner ikke hva hun vil hele tiden. Og da ser jeg sikkert litt rart på henne. Hvis hun kaster middagen sin på meg. Eller hvis hun klorer meg. Eller hvis hun slår meg fordi jeg står i veien. Men egentlig er hun magisk. Jeg har så mange bøker som jeg har kjøpt til henne, som står i den ene bokhylla mi. Jeg lurer så fælt på hvilken disneyfilm jeg skal vise henne først. Jeg ser for meg at hun skal sove hos meg, den store storesøsteren med den tjukke katten. At vi skal se på tegnefilm og spise godteri. Også skal hun klappe katten min og sitte i den grønne lenestolen min sammen med meg og lese bøker.

Her har vi det… Her sitter jeg i den store sofaen min i stua, under dyna, og tenker på alt det som kommer. Hvor blir det av her og nå? Her og nå, med en farmor som ligger på sykehuset og en eksamen på onsdag. Her og nå, der jeg legger meg alene og våkner alene. Her og nå, med et guttenavn på repeat dagen lang. Og kjempeskumle drømmer om at en dag snart, (det er virkelig ikke lenge til, det er under en måned til, det er kjempeskummelt) så skal han si

Jag ska stanna kvar länge ikväll

“When you want something, all the universe conspires in helping you to achieve it.”

Paulo Coelho. Han prater om å ønske seg ting. Om at universet vil sette uante krefter i bevegelse for å oppfylle de sanneste ønskene. Vel, Paulo, jeg har noen ønsker til deg. Jeg har ganske mange. Og de er ekte, og de gjør vondt, og de er helt sanne. Jeg tror ikke på Paulo Coelho. Det er ikke det samme som å si at jeg ikke tror på Gud, for han tror jeg på. Men Paulo, han skal dere få billig av meg…

Jeg blir oppringt av søsteren min som forteller kort at farmor er lagt inn på sykehuset igjen. Jeg reagerer med… jeg reagerer ikke i det hele tatt. Jeg sier ok, og spør når vi skal besøke henne. Jeg jobber for mye, og har ikke tid uten å ta fri fra jobb, men i morgen er det helligdag, og jeg sier at jeg blir med. Jeg møter mamma til lunsj i byen, sitter ute ved et bord og leser i boken min til hun kommer. Hun setter seg ned og sier «Du har sikkert skjønt det, men nå er det ikke lenge igjen…» Pappa forbereder seg på å bli foreldreløs, og jeg klarer ikke å se for meg et liv uten farmor… som alltid har vært der. Hun pleier å si at jeg er den snilleste ungen hun noensinne har sett. Jeg tror jeg vet hvem jeg kan takke for det. Hun ligger i en sykeseng og nekter å spise. Hun hører snart ikke hva vi sier, og når jeg gir henne en klem, så vil jeg egentlig ikke slippe, men jeg vet at jeg må. Samtidig så er jeg redd for å knuse henne, holde for hardt. Så jeg tør nesten ikke være borti.

Jeg ønsker at farmor skal bli frisk.

Men dette gjør ikke så vondt enda. Jeg satt i sofaen til Andreas i dag og snakket om det, som om jeg skulle fortalt om hva jeg spiste til frokost eller når jeg tok t-banen fra Nasjonalteateret. Jeg vet at det kommer til å treffe. Jeg vet at det plutselig kommer til å slå meg i magen, og at det kan skje når som helst. Men det har ikke skjedd enda. Det er ikke engang virkelig når en lege sitter foran meg og forteller meg at farmoren min har kreft. Gamle mennesker får kreft. Det er sånn det er. Mange av dem dør av alderdom før kreften får satt igang arbeidet sitt uansett, så det er ikke sikkert det har noen innvirkning på livet. Men min farmor er ikke bare et gammelt menneske. Og allikevel er det akkurat sånn det føles… som om det bare er en hvem som helst. Som om jeg ser det på tv, men selv når jeg ser sånne ting på tv, så pleier jeg å gråte.

Og oppå dette. Over det faktum at farmoren min er på sykehuset igjen, og har sagt at nå vil hun ikke hjem mer… Over alt det, så sitter jeg på t-banen og taster inn ord på mobilen min, og tør ikke å sende dem allikevel. I hele dag har jeg laget meldinger der det står at jeg savner ham og tenker på ham, men jeg har ikke turt å trykke på send. Fordi jeg er redd. Jeg tør ikke. Det går ikke. Og jeg spiser middag og cookies hos Andreas og vi ler og smiler og jeg forteller om ham, gutten jeg tenker på hele tiden, og Andreas forsikrer meg om at han liker meg. Absolutt. Selvfølgelig. Ingen tvil. Og mens jeg trasker ut av hagen til Andreas for å ta banen hjem, så piper mobilen min og der står det jeg har prøvd å si i hele dag. Så enkelt kan det gjøres. Jeg tenker på deg, og jeg savner deg. Og jeg setter meg på t-banen og ønsker, som jeg har gjort lenge nå, at jeg kunne fly til Bergen og være der om natten… for så å være ansvarlig og studere og gå på jobb om dagen… også rømme tilbake igjen om natten. Til sommeren kommer og tar oss, og jeg kan slutte å være ansvarlig en stund. Men jeg kan selvfølgelig ikke fly. Og jeg kan ikke rømme til Bergen om natten.. det går ikke.

Jeg skal kaste Alkymisten…

Jag kan få dig när du vill

Klokken fire i natt begynte det nesten å bli lyst igjen. Jeg ble stående litt i vinduet mitt, der sommerfuglen bor, mens jeg så opp over jordet. Det var mørkt og vått ute, men et sted, bak alle trærne, så var det morgen allerede. Og det var ikke lenge før den kom hit. Da jeg hadde skriblet trøtte ord i dagboken min og skulle slå av lyset, så var det lyst utenfor vinduet mitt. Jeg ble liggende lenge og se på at det ble morgen.

Jeg våknet til øsende regn, og sa høyt: Du klarer ikke å lure meg til å tro at jeg er i Bergen, samme hvor mye regn du plasker i hodet mitt. For det er ikke regnet jeg savner…

Så sto jeg opp og satte meg i lenestolen min. Jeg gjorde ingenting. Jeg leste ikke, jeg skrev ikke, jeg tenkte ikke. Jeg satt bare stille under et ullpledd og så på at klokken ble såpass at jeg skulle knyte på meg skoene og traske ut i sølepyttene, med det lange skjerfet mitt flagrende i vinden etter meg. Det er sommer ifølge morgenlyset, men høst ifølge vinden. Jeg satte meg inn i bakerste vogn på t-banen og lente hodet mot ruta. Så surret klokken forbi stengetid i butikken min, og mens jeg telte pengene i kassa, så gikk strømmen. Det ble helt stille. Og helt mørkt. Ute øste det ned og lyset var gått i hele kvartalet. Jeg gikk sakte mot døra og tittet ut. Det var mørkt overalt og helt stille. Jeg tror ikke at jeg kunne høre bussene og trikken engang, selv om jeg så at de kjørte forbi utenfor. Rett før jeg låste meg ut senere på kvelden, kom lyset på igjen og alle lydene man tror ikke er det satte igang. Jeg visste ikke at det var så bråkete overalt. Det var som om jeg ikke hadde hørt ordentlig stillhet før verden sluttet å bruke strøm i noen minutter.

Så gikk jeg i regnet og hørte på Kim Hiorthøy og jeg plasket uti alle vanndammene jeg fant, selv om jeg visste at joggeskoene mine kom til å bli våte. På Platekompaniet lot jeg pengeproblemer og husleie fly, og gikk rett bort til kassa og forlangte å få den nyeste til Red Hot Chili peppers. Takk, sa jeg. Også gikk jeg ut igjen, med de våte joggeskoene og det altfor lange skjerfet. Og en ny cd.

Om jeg ikke kan få verken deg eller solskinn, så får jeg nøye meg med Red Hot Chili peppers i stedet.

Regn-te og tastetrykk mellom to byer

Jeg drikker regn-te (Earl Grey med honning), min tredje kopp i dag. Jeg gjemmer ansiktet mitt i hendene innimellom, når en rød R skriver et svar på et eller annet jeg har sagt. Jeg sitter timesvis hver kveld og gjemmer ansiktet mitt i hendene og rødmer. I dag har jeg kastet bort dagen på å ligge inntil katten min og puste i englepels. Jeg orket ikke gjøre stort annet, ikke en gang da solen kom frem og tørket regnet vekk fra asfalten. Jeg kunne satt meg ut på verandaen og lest til eksamen, som nå plutselig er om en uke. Jeg kunne skrevet noe fint. Jeg kunne svart på et brev som har ligget altfor lenge nå. Jeg kunne gått på butikken og kjøpt ting jeg vet at jeg kommer til å trenge i morgen tidlig. Jeg kunne gjort noe nyttig. Men i dag stengte jeg døra, og skrudde på pc’en og drakk te i stedet. Mens jeg smiler og lar sommerfuglene flakse litt rundt. Så kan jeg være fornuftig i morgen i stedet. Det kommer mange dager. Heldigvis.

«When love can come as a complete surprise» står det på coveret

Jeg har plassert meg i den store sovesofaen i stua mi. Jeg har dyne, tegneblokk, dagbok, pc, penn, blyant, tegneserie, middag og en bok. Jeg har sett på siste episode av The O.C, sesong 2 og grått hver gang Imogen Heap har sunget. Nå ser jeg på Before Sunrise, og jeg lurer på om jeg skal lære meg noen triks. De går bare rundt, liksom. I Wien. Hun bare ble med ham, av toget… sånn helt uten videre. Det er her jeg har det fra. Alle mine drømmer om å gå rundt om natten. Jeg leter etter parker og benker og steder der man kan se byen min. Helt på ordentlig. Sånn den egentlig ser ut. Peter viste meg en benk en gang. Like ved Carl Berners plass. Den er på toppen av en bakke. Jeg vet ikke hvordan den ville vært om natten, for jeg har bare sittet der om dagen. I solen. Jeg vet ikke om byen ser magisk ut fra den benken. Jeg vet ikke om vinduene der det fortsatt er lys vil se ut som stjerner. Jeg vet ikke om det er lyst lenge der om sommeren. Jeg vet ikke så mye om den i det hele tatt. Men jeg vet at jeg har lyst til å sitte der. Jeg har lyst til å finne det ut.

Jeg har fri fra jobb en uke i sommer, der jeg ikke har noen planer. Jeg har fri i nesten fire tilsammen, men tre av dem er på Roskilde og Kypros, så de teller ikke… Jeg har fri en uke og det er det. You cannot conquer time, siterer Ethan Hawke på en fontene i Wien. Jeg har lite tid i sommer. Jeg må erobre tiden. Jeg må gjøre mer enn det er plass til på den ene uken. Sommeren min varer en uke, og han kommer ikke engang før den uken nesten er slutt. Og jeg tror ikke jeg tør å hoppe på en buss med en gang jeg går ut døren på jobben og låser etter meg, for så å ha fri en uke. Hvor skal jeg bo? Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke bare rømme til Bergen med en gang jeg er ferdig med min eksamen og forvente at han skal bli glad for å se meg når han er fullt opptatt med å lese til sin egen… Og jeg kan ikke tro at jeg sitter her og ser på dette som et reelt problem, for jeg kommer jo aldri til å faktisk bare dra til Bergen.

Selv om det er alt jeg tenker på nå om dagen.

Tom fredag

Jeg har kjørt trikk frem og tilbake i dag, med hodet lent inn mot bakruta og tankene et helt annet sted. Jeg rømte litt fra verden i fem timer, mellom å ha møtt søte Frøydis på biblioteket og å se en film, som forøvrig var skikkelig dårlig, på kino. Jeg tråkket sakte i vanndammer mens… Les mer…

Luft og sommerfugler

Jeg går på luft og sommerfugler og jeg tar buss frem og tilbake mellom holdeplassene. «Hvorfor i all verden gjorde du det?» spør menneskene, og jeg vet veldig godt hvorfor, men jeg svarer heller at jeg syntes synd på buss-sjåførene som måtte kjøre alene på 17. mai. Så derfor satt jeg litt sammen med dem.… Les mer…

Kanskje

Håper at du vil forstå… Jeg løp fra Kingosgate 3 i går. Nå må jeg gå, sa jeg til ham. Nå må vi gå. Ut i den store verden. Nei… sa han. Jo, sa jeg. Nå må jeg gå, og sånn blir det. Jeg skulle gått for lenge siden. Jeg er glad du ble så… Les mer…

Feil mennesker

Sorrow drips into your heart through a pinhole Jeg skal hjem til noen etter jobb i dag og levere nøklene jeg har hatt et halvt år. Jeg skal gå ut døren og lukke den etter meg uten å låse. Og han skal sitte i sofaen og være sint på meg. Jeg skulle gjort dette for… Les mer…

Brostein og strekhjerter

Jeg går inn på bussen og trykker på play på minidisk-spilleren. Det suser i ørene mine etter litt høy lyd på konserten. Det er ikke helt magien lenger. Men det er bra for det. Jeg drakk en halv øl og lo høyt etterpå sammen med bestekameraten som mobbet meg fordi jeg bare smilte hele dagen.… Les mer…