ØYA 2018

I år som i fjor, og fjorten år før der igjen, så var jeg på Øya. Mens jeg var der, skreiv jeg litt på mobilen min, her er det jeg skreiv + litt mer:

Første Øya-dag: Jeg så Phoebe Bridgers, som jeg aldri har hørt før, og hun covra Gillian Welch, som jeg har hørt tusen ganger før og det var dritfint! Så spilte Band of Gold og da de spilte favoritten min, som jeg bare kaller Fleetwood Mac-jr, så kom sola! Så landa en sommerfugl på meg i mengden. Etter det tok jeg pause ved Ølparadiset med fine folk før Arcade Fire spilte den beste konserten av dem jeg har vært vitne til (!!!), jeg fikk endelig «We used to wait», som jeg har venta på, og allsangen på «Wake up» var til å grine av, så gikk jeg på Gundelach heller enn Arctic Monkeys, fordi den forrige Gundelach-konserten var fabelaktig selv uten at han hadde sluppet et album, men nå er albumet her og alle burde høre på det og konserten var bedre. Åååååå, Øya! Jeg var glad. På Gundelach var jeg aleine i mengden, og noen ganger er det å gå på konsert aleine bedre enn å gå sammen med noen, for jeg kunne gå langt fram uten å være redd for å angre meg, for hvis jeg angra meg, så kunne jeg jo bare gå bakover igjen uten å si fra til noen eller unnskylde meg. Så jeg gikk langt fram, og så sto jeg der til fem på halv elleve, for da hadde jeg bare en slurk øl igjen og så tenkte jeg: jeg rekker å kjøpe en til, så jeg gikk og kjøpte en til, og så gikk jeg inn igjen, inn i mengden, inn i musikken, og det var så bra. Morgenen etter våkna jeg med stemmen til Gundelach i hodet og det var fint.

Øya dag 2: jeg gikk glipp av Fieh, Zeshan Shakar var syk og dumplingene på Dagens var skuffende – men etter dette gikk det bare en vei! Moses Sumney var helt fantastisk, for en stemme, for en fyr! Jeg sto helt foran, fordi det var plass til meg, det var gøy. Marlon Williams var fint, der satt jeg langt bak i gresset, fordi det var plass til meg. På Fever Ray sto jeg utenfor ved treet og hang med alle venna mine som kom og gikk og så gikk vi til Kendrick der jeg fant kompisene mine Ashkan og Jan-Tore i mengden. Jeg fikk «m.A.A.d city» og var fornøyd, men det var snaut å bare spille en time, synes jeg. Vi vil ha mer Kendrick! Det får bli neste gang. Har lova JT å kunne alle låtene innen da, akkurat som han kan.

Øya dag 3: Jeg har glemt snus og vinden gjør at det knaker skummelt i scena der Susanna spiller, men de ville vel avlyst om det var farlig. Det er storm og et fuglereir blåste i hodet på noen som sto foran meg. Jeg kjøper kaffe og hører på vinden og Susanna fra langt unna. Jeg kan ikke stå her, sier hun som fikk reiret i hodet. Joda, sier kompisen hennes. Det kommer ikke flere. Jeg får selskap og vi går på konserter med harehjertene våre og skutter oss for vindkastene, men scenene står fortsatt og ett etter ett blir trærne i parken sikra, noen kutter av greiner og fikser gjerder og jeg blir så glad av folk som fikser. Så kjøper vi mat og venter på Tønes og jeg får låne en ullgenser, så kommer Tønes og spiller, og han har på caps fordi det skulle blåse sånn og han ikke ville at håret hans skulle se så rart ut, og jeg har rart hår i vinden og blir så glad av Tønes. Seinere ligger jeg i en hengekøye og så spiller Tønes en gang til på gjesteområdet, så jeg går fra hengekøya og dit. Det blåser og blåser og hele tida vurderer jeg å dra hjem, men det skjer noe fint også hele tida som får meg til å bli, litt til og litt til. Som Tønes spiller en sang til og en sang til. På delillos er halve publikum født etter 1993, men alle er glade. J tuller mellom sangene. Hvem er dette igjen, spør han. Postgirobygget? Trang fødsel? Nei, nå husker jeg det, di derre! Men jeg tror han koser seg, han liker tross alt Kokken Tor like godt som meg. Når Lykke Li begynner å spille har jeg kjøpt meg en mocktail, og hun spør etter åpningslåta: hur mår ni? Og jeg tenker: jeg er ganske kald og sliten, men du er kul. Jeg kommer nok allikevel til å smyge hjemover før du er ferdig. Skal tross alt se No. 4 i morra og være på plass her om bare 13 timer. Angster du? spør Julius. Nei, jeg danser, svarer jeg. Så gikk jeg hjem. Men jeg var glad. J sa etter å ha lest dette at det ikke er like morsomt at han spurte om jeg angsta da jeg dansa hvis man ikke så hvordan jeg dansa. Jeg dansa kult, sa jeg. Ja, sa han, men også rart. Det går an å være rar og kul samtidig. (Men han hadde egentlig rett, for jeg angsta litt og pleier å bote på det noen ganger ved å riste litt på knærne, henda, hodet, gjenta etter behov, til rytmen, og tilslutt blir det en slags dans. Knærne blir gele, håndledda blir gele, nakken blir gele, og så ser jeg for meg Erlend Øye eller Napoleon Dynamite, og så blir jeg til dem, eller min versjon av dem, og så glemmer jeg at jeg bare er meg selv.)

Øya dag 4: Jeg dro inn tidlig for å se No. 4 med en Munkholm, og mens alle andre sover, eller hviler, eller har Øya-vors, lever vi – de matcha armbåndet mitt og midt i konserten tok to i bandet en bitteliten pause med en øl bak på scena, og jeg liker så godt sånt. Etterpå drakk vi øl og prata skit, noen skifta til varmere klær, for sola som var lova fram til i dag tidlig kom ikke allikevel. Så kom jeg for seint til Dungen, men ikke altfor seint. På Neneh Cherry var det så få folk ett minutt før det begynte at jeg trodde vi hadde gått feil, men det var riktig. Jeg fikk vondt i ryggen og gikk ut fra kremplassen for å sitte litt på en fortauskant, men lyden utafor teltet er jo heldigvis nesten like bra som inne, så jeg hørte allikevel. Halvveis takka hun for at vi fortsatt var der, for hun spilte mest helt nye låter som vi ikke kjenner enda. Men snart kan dere dem, sa hun. Men på festival vil de fleste synge noe de kan, så en etter en går folk ut og forbi meg, vekk fra Neneh og ut til en annen scene eller bar for å sjekke stemninga. Jeg finner noen venner i gresset og vi snakker om å være gamle og ikke klare å sitte på bakken. Man må tøye, sier jeg. Men egentlig må vi vel trene også, trene kjernemuskulaturen. Ikke i dag. Vi har aldri vært så gamle som i dag. Men det er jo sant. Vi møter en del av gjengen og Laugen sier hun har peaka for tidlig, for hun er full og glad og fin. Det årner seg, du får drikke vann og danse det av deg, så klarer du Cez for pres seinere på kvelden. Eller Kris Karlsen, som Julius kaller Cezinando. Og en halv Alex Cameron-konsert seinere sitter vi og drikker øl og koser oss, og Laugen får to kyss på kinnet før vi må løpe på Cezinando og hun har klart å holde på peaken, og vi kommer nesten helt foran selvom det var dokø og jeg blir helt blown away av hele produksjonen. Det er så bra, så sjukt bra. CEZ KASTA MIKROFONSTATIVET mot slutten og spurte Øya, er dere med meg? Ja, for hælvette!!!!! Og så griner jeg, for sånn er jeg, og venna mine ler og nå er Øya over for i år, og jeg gleder meg allerede til neste gang. Takk for i år, Øya. Og takk for konserten, Cez. Cez for pres!

Den varmeste sommeren

Jeg hopper fra brygga i Malmö som er over to meter høy, og jeg rekker å tenke at jeg håper jeg ikke dør før jeg treffer vannet. Men jeg gjør det igjen etterpå, og så igjen enda en gang hjemme i Norge ved en like høy brygge. J står ved siden av meg og sier at vi kan hoppe sammen, men jeg står med harehjerte og ser ned i sjøen og sier at jeg skal hoppe selv, jeg skal hoppe selv, og så hopper jeg, eller jeg hopper ikke, men jeg tråkker utfor der det ikke lenger er brygge og så lander jeg i vannet noen millisekunder seinere og jeg lever ennå. Jeg ligger uti vannet i sikkert et kvarter, flyter som en stjerne og kjenner på sommeren, og på brygga jeg hoppa fra er det en guttegjeng, kanskje i slutten av tenåra, kanskje i starten av 20-åra, og de roper og hopper sammen, noen tar bilde, og jeg tenker: dette er sommeren deres, neste år er dere kanskje ikke like mange, noen har flytta, noen har fått dame, noen har falt ut, men nå er dere sammen, og dere tror at dette er det beste, this is it. Dere kommer til å huske denne sommeren, jeg lover, selv om livet forandrer seg. Til slutt svømmer vi inn igjen til stranda, soltørker og så drar vi på fest hvor de spiller beerpong og vi ser ikke blodmånen for bare trær og skyer.

På veien hjem hører jeg på Goo Goo Dolls sin setlist fra London, de spilte to konserter der denne uka, og fordi internett finnes og har forandra livene våre, så kan man finne setlista deres, og jeg lager en liste på Spotify med alle låtene, og hvis de spiller disse låtene 7. august, så dævver jeg av lykke, jeg kommer til å grine så mange ganger, og jeg kommer til å grine enda mer om de ikke spiller disse låtene, og jeg gleder meg mer til denne konserten enn til hele Øya tilsammen, men Øya blir også fint. Jeg har vært på Øya hvert år siden 2004, aldri ikke vært der. Et år tenkte jeg at jeg ikke gadd, men så booka de The XX og så booka de meg til å lese fra Roskilde-boka mi i biblioteksteltet, og så booka de Robyn til dagen etter at jeg fikk dagspass for å lese, og så vant jeg et Øyapass to dager før festivalen og lovte meg selv og alle eventuelle høyere makter at jeg aldri skulle droppe å kjøpe Øyapass igjen – så det har jeg ikke gjort. Aldri mer ikke Øya, jeg bor der nå, dere blir ikke kvitt meg.

Jeg hører på Goo Goo Dolls og som jeg har skrevet om før, så blir jeg 12 år igjen, og båten går fra Nesodden til Aker Brygge og jeg rekker en buss til Jernbanetorget og bussen videre hjem kommer akkurat når jeg runder hjørnet til holdeplassen min og jeg sitter i et sete og ser ut på Oslo i sommernatta, etter den varmeste dagen noensinne, og det er ikke noe jeg bare sier, det er fakta, varmerekorden er slått og man kan grine eller late som at det ikke betyr at klimaendringene finnes, men denne varme dagen hoppa jeg i sjøen fra en to meter høy brygge, jeg hoppa aleine og jeg overlevde, enn så lenge, og Goo Goo Dolls synger om da jeg var 12 og nå er jeg 32 og jeg skal se dem for første og garantert siste gang, og de skal synge sangene sine til meg fra scenen dagen før Øya, og jeg har blitt et voksent menneske siden jeg fant dem for første gang.

John Rzeznik har skrevet låter siden han var tenåring sjæl, jeg så et intervju med ham om Name, den første store låta de hadde, som han skreiv da han var blakk og kjæresten hans var lei av at han spilte i et band som ikke tjente noen penger og husleia måtte betales og livet går videre selv om du sitter med en gitar og klimprer i garasjen, og han tenkte: javel, nå må det skje, og så skreiv han Name og den kom på radio, og nå over 20 år seinere, skal han stå på scena med bandet sitt, og kjæresten han hadde da er ikke kjæresten hans lenger, men bandet hans er det samme, og ansiktet hans er ikke lenger det samme, for han har operert seg og sprøyta inn botox og sikkert både nippa og tucka, men en gang var han ung og usikker han også, og jeg tror han husker det. Han drømte om å ta over verden, om å spille gitar og synge til hundre tusenvis av mennesker, og han var ung og hadde langt hår, og nå er han eldre og har kortere hår, men tekstene hans finnes fortsatt, og selv de nyeste låtene kommer til å få meg til å grine. Jeg er bare en vanlig tjej i Oslo, som aldri ikke har vært på Øya, siden første gang jeg var der, og jeg kommer ikke til å operere ansiktet mitt for å jage ungdommen, men jeg kommer alltid til å høre på de banda jeg fant da jeg satt aleine på et rom i en blokkleilighet og drømte om å bli voksen, om å bli funnet, om å bli elska, om å bli en annen.

Jeg har blitt en som hopper fra to meter høye brygger og ned i vannet, jeg har blitt en som kan flyte som en stjerne i sjøen og i bassenger uten saltvann, jeg har skrillex-hår fordi jeg liker det, og korte skjørt, jeg har venner som blir med meg på konserter og en kjæreste som blir igjen på fest når jeg drar, men som elsker meg, jeg har to rare katter som ligger i senga mi når jeg sover og et huslån på en leilighet på Galgeberg, som ligger 40 minutter unna jobben min om jeg går, 20 minutter unna på sykkel og 11 minutter unna med bussen. Jeg har hatt somre som har vært de beste, flere år på rad, men alle forskjellige. Jeg har et bilde fra Roskilde 2005, etter russetida, med gjengen min når vi nettopp har kommet av bussen fra Roskilde, og vi visste ikke at det skulle bli det siste bildet vi tok sammen, men da vi tok det tenkte vi at det var oss mot verden og at det kom til å forbli sånn, selv om vi sikkert visste at vi skulle forsvinne, at vi skulle få andre kjærester, bo i andre byer, bli andre mennesker, bli voksne. Jeg har blitt en som jogger for å holde angsten på avstand, selv om jeg snuser og ikke lever et særlig sunt liv ellers. Men hjertet mitt slår fortsatt, og John Rzezniks stemme kommer til å synge for meg også etter at han og bandet hans ikke lenger finnes – hvis jeg lever så lenge. Det håper jeg. Måtte det aldri aldri aldri ta slutt. (Selv om jeg veit, så godt, at det kommer til å ta slutt – en gang.)

Åh, Florence

Vi tok toget til Sør-Frankrike. Først tok vi nattbussen fra Oslo og jeg så ut på himmelen som sakte ble mørkere etterhvert som vi beveget oss mot Sverige og videre til Danmark. Jeg våkna hver gang vi stoppa, snudde meg i setet, fikk låne jakka hans fordi jeg frøys. Vi ankom København klokka seks og gikk og fant frokost, så venta vi på reisefølget som kom seinere, og så gikk toget til Hamburg. Jeg var nervøs, som jeg alltid er på reise (eller, som jeg alltid er), men vi fant alle togene våre, vi fant køyene i sovevogna. Vi gikk forbi en fyr som satt aleine i en seating car med en øl og en bok og jeg tenkte at det så fint ut, det så ut som det aller fineste. Men så la vi oss, jeg sov øverst og var redd for å falle ned, men jeg våkna før vekkerklokka dagen etter og hadde ikke falt ut, jeg hadde bare sovet hele natta, gjennom Tyskland og hele veien inn til Sveits. Vi fant togene videre og sakte ble det varmere og varmere, blåere og blåere himmel, grønnere åkre og tilslutt sto vi på kaia i Toulon og fant en ferje vi skulle ta over til St. Mandrier og fordi vi er dumme turister, så hadde vi ikke cash, så vi fikk kjøre gratis. Vi som tok toget var de første som ankom sommerhuset vi hadde leid, og ingen av oss kan fransk, men vi klarte å kommunisere såvidt og tilslutt kom onkelen til J som kunne prate med naboen som viste oss huset og hvordan alt fungerte. De kom med bil og hadde kjørt helt fra Norge i løpet av fire dager. De som skulle fly og komme først kom aller sist, fordi flyet ble kansellert, men alle kom fram til slutt. Den første kvelden bada vi i bassenget, jeg tok en kald dusj etter to dager på tog og buss, og så satt vi i sofaen i stua og prata, drakk øl og spiste pizza, og jeg la meg relativt tidlig og våkna av stemmer utenfor soverommet mitt da de siste ankom og jeg hørte J hviske: her inne sover Linn. Jeg sovna igjen med en gang etterpå, men jeg rakk å tenke at han var fin som hviska selv om jeg våkna av det. Jeg har alltid likt å sove når andre er våkne rundt meg, jeg liker lyden av dem, av mennesker.

Vi var der en uke. Noen dro på utflukter, noen gikk turer, noen bada hver dag. Jeg jogga noen morgener, det var så bratt der, vi bodde på toppen av mange snirklete bakker som alle førte ned til stranda og havna og å løpe opp der etter klokka ni om morgenen var en tabbe, så neste gang var jeg ute klokka åtte. Jeg kjøpte baguetter og gikk turer, vi drakk øl om kvelden, jeg fikk hundre myggstikk, jeg fløt i Middelhavet og hadde salt over hele kroppen etterpå som ble svett igjen på veien opp, og jeg dusja det av meg i den kalde dusjen før middag. Dagene gikk sakte, og så fort, plutselig skulle vi hjem igjen. Vi satte oss på et tog til Paris, tok inn på hotell og jeg la meg under dyna i hotellsenga og så på The Affair og morgenen etter gikk toget til Tyskland, der reisefølget vårt skulle bli igjen på hotell før neste togdag, mens vi vinka hadet i Hamburg og fant kveldstoget til København.

I København venta et fancy hotellrom med den mjukeste dyna jeg har sovet under noensinne, og to og en halv dag med gode venner, brunsj på tre forskjellige steder, hvor jeg på hvert sted hvinte etter å ha tatt de første bitene av maten, for brunsj er det aller beste jeg veit. Roskilde-gjengen kom inn til byen og vi spiste middag sammen og spilte spill, snakka om festivalen og jeg fikk se programmet som jeg ikke har turt å se på i frykt for at jeg skal angre på at jeg ikke var der. Jeg angrer ikke på grunn av programmet, men jeg angra litt allikevel. Heldigvis var det utsolgt, så jeg kunne ikke være koko og bli med dem tilbake i teltet uten verken bagasje eller billett hjem. Men jeg tenkte på det. Jeg gjorde jo det. Så klart jeg gjorde det!

Jeg ble i København i stedet, kjøpte flere bøker på antikvariat enn jeg hadde kvitta meg med ved å lese dem ut på ferie (jaja, det var jeg som måtte bære dem hjem!), spiste mer brunsj, drakk øl i sola og i skyggen, jogga rundt Søerne og tilslutt dro vi hjem til to litt snurte katter som mente at to uker på ferie var litt i overkant. Jeg synes det var altfor kort, men savna også kattene og senga mi og Oslo, så det var greit å dra hjem.

Midt i ferien kom Florence + the machine med nytt album, jeg løp ned på soverommet og hørte på de to første låtene uten hodetelefoner (jeg fant dem ikke), så jeg sto der med mobilen mot øret og kjente hjertet mitt slå og tenkte herregud, ja, nå snakker vi, Florence. Og da jeg fant igjen hodetelefonene mine, så hørte jeg på albumet hennes igjen og igjen, på repeat, i 300 kilometer i timen på tog gjennom Europa, mens jeg jogga i oppoverbakkene, mens jeg leste bøker, og mens jeg hørte på henne, så kjente jeg noe inni meg som jeg ikke tror jeg har kjent sida jeg var tenåring og de første store musikkforelskelsene mine traff meg, midt i magen, midt i hjertet. Jeg har alltid likt Florence, det er lite som kan måle seg med den stemmen hennes, og det første albumet hennes husker jeg at jeg elska, det andre albumet elska jeg deler av, det tredje albumet mista hun meg på, så at hun skulle slå meg i bakken nå med sitt fjerde var en overraskelse, men en god en. Jeg og Florence har jo vært kompiser hele tida, jeg har aldri slutta å høre på henne, men jeg har tenkt at det ikke blir bedre enn det hun har gjort, men at jeg alltid vil ha de gamle låtene. Og så kommer dette – og jeg tror det har vært vanskelig å lage det, det høres ut som at det har tatt mye, at hun har funnet noe i seg sjæl, sikkert noe som har vært der hele tida, men som hun har måttet grave fram, som hun har jobba beinhardt for å finslipe, og så kommer dette albumet og folkens, jeg sier som Tommy Wiseau; you’re tearing me apart, Florence!

Jeg hører på det så høyt og jeg kjenner hjertet mitt banke i kroppen min, og jeg løper i skogen og synger uten lyd, mens pusten går fort inn og ut av kroppen min, og hun synger om en sult hun har kjent på siden tenårene, som vi alle har inni oss, og jeg slår i lufta med knyttnevene mens jeg løper og jeg roper ja inni meg, for jeg kjenner på den samme sulten, og jeg ser for meg konserten hennes i mars når vi skal rope sammen med henne, at we all have a hunger (we all have a hunger), og hun synger om at det ikke blir bedre enn dette, og at alt hun noensinne har gjort bare var for å finne en annen måte å rope navnet ditt på, igjen og igjen og igjen, og hun synger for å trøste oss, for å trøste seg selv, og hun synger for å få oss til å danse, og hun synger fordi hun må, og selv om ferien min var fin, så er albumet til Florence det fineste som har skjedd hittil i sommer, og det blir ikke borte. Det skal finnes, helt til høsten, helt gjennom vinteren, helt til vi står foran henne i mars og skal rope navnet hennes, rope så hun hører oss. Alle oss som veit hva hun snakker om, som trenger at hun snakker til oss. Jeg skal løpe mye med Florence innen da. Jeg anbefaler alle andre å gjøre det også. (Eller gå, om dere ikke liker å løpe.)

Alle kontorene mine

Jeg har hatt skrivepermisjon i et halvt år nå. Jeg har skrevet 200 sider som ikke ble en roman, og så har jeg skrevet litt over 100 sider på det jeg håper blir en roman. Jeg veit ikke om jeg har knekt koden for å ha skrivepermisjon ennå, men fordi gode Kristin Storrusten skreiv litt om hvordan hun jobber best, og ville høre hvordan jeg jobber best, så skal jeg prøve å svare på det her:

Da jeg fikk stipend og skjønte at jeg kunne ta et helt år skrivepermisjon, så jubla jeg og tenkte tilbake på mine kortere permisjoner der jeg rømte til København og skreiv i en måned, så to måneder året etterpå, så tre uker i innspurten med Du dør ikke. Å komme meg vekk, selv om det er til min andre hjemby København, har fungert hver eneste gang. Jeg har bodd i en leilighet som ikke er min, gjort andre ting enn jeg gjør hjemme, skrevet på morgenen eller kvelden, lest bøker, sykla, gått tur, tenkt, skrevet litt mer, hatt all verdens tid, selv om jeg veit at jeg skal hjem igjen om en måned eller en uke. Å ha skrivepermisjon et helt år er noe helt annet.

De første månedene satt jeg mye aleine og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å jobbe 8 timer. Jeg tenkte ikke på at min vanlige jobb ikke er å gjøre den samme tingen i 8 timer, jeg sitter kanskje på kontoret i 8 timer, men jeg har jo massevis av forskjellige arbeidsoppgaver. Nå i skrivepermisjonen har jeg én oppgave: jeg skal skrive.

Etter noen sammenbrudd, blant annet åpenlys gråting på kafé på møte med redaktøren min, så begynte jeg på nytt. Jeg satte av kortere økter til skriving, og så begynte jeg å lese bøker i stedet. Gå turer. Møte venner. Spise lunsj med noen. Og jeg jobber som ringevakt i bokhandel, og merkelig nok jobber jeg aller best de dagene jeg plutselig får en vakt og må pakke med meg Norli-uniformen og sykle ned på Kaffebrenneriet og skrive en drøy time før jeg skal inn og rydde på plass bøker og snakke med kunder. Hvor er logikken i at jeg skriver fire gode sider på en time når jeg må gjøre noe annet i fem timer etterpå, mens jeg såvidt skriver en halv god side når jeg har en helt åpen dag foran meg? Jeg vet ikke, men jeg trenger ikke nødvendigvis vite det. Jeg bare liker at det går an. At jeg får til å skrive, å jobbe, at det går framover, og at jeg kan gjøre andre ting også, uten dårlig samvittighet.

Jeg skriver best med hodetelefoner på, gjerne på en bråkete kafé, nå om sommeren er mitt favoritt-skrivested bakgården på Kaffebrenneriet på Grønland, det er skygge der, og jeg sitter der med en dagens kaffe og en limonade og tværer ut av meg to-tre skrivetimer i skyggen mens spurvene spiser smuler fra de andre bordene, mens folk møter vennene sine ved siden av meg, mens noen har møter ved siden av meg, mens noen drikker en ensom kaffe på en feriedag, og hele tida skriver jeg på macen min uten å ense sånn egentlig hva som skjer rundt meg. Plutselig har det gått noen timer og jeg kan gå hjem, gjøre noe helt annet.

Sånn sett burde jeg jo kunne klare å skrive hvorsomhelst, så lenge jeg har hodetelefonene mine og macen min, og noen ganger går det, men som regel må jeg gå et sted. Late som at det stedet er jobben min. Og så må jeg sitte der, uten å ha for høye forventninger til hvor lenge, og så må jeg gå derfra igjen.

Nå er jeg kattepasser i Rælingen, her har jeg skrevet fire-fem sider siden jeg kom i går. Jeg skal teste ut å sitte ute på terrassen i skyggen seinere i dag, med en iskaffe, og se om jeg kan være på jobb der. Jeg har vært på ferie i Sør-Frankrike og ikke skrevet med et glass rosévin på kveldene som jeg planla, men det ble noen sider her og der mellom lunsj og middag, mellom den ene og den andre boka jeg valgte å lese i varmen. Jeg var i København i påsken for å skrive, og jeg skrev ikke ett ord, selv om skrivebordet i kolonihagen jeg lånte virka som det mest perfekte stedet for skriving noensinne. Jeg prøvde, men det gikk ikke. Så jeg gikk tur og grein i stedet. Sånn kan det gå.

Og så skriver jeg her, og i dagboka mi, om hvor vanskelig det er å skrive, og så går det kanskje bedre etterpå.

Og når alt annet feiler, så ser jeg på filmer jeg har sett før, ofte får de meg til å ville skrive. A love song for Bobby Long, for eksempel. Everyone knows that books are better than life, that’s why they’re books, roper Scarlett Johansson, og jeg får lyst til å skrive en. En bok som er bedre enn livet. Så jeg setter på meg hodetelefonene, og går inn på kontoret mitt. Som kan være hvor som helst, egentlig. Men det må være en god dag for det. Si fra om dere finner ut hvordan en dårlig skrivedag kan bli en god en, for jeg aner ikke.

Når jeg er tilbake på jobb, så håper jeg at jeg klarer å beholde noe av det jeg har lært. For det jeg har lært er jo at jeg bare trenger en time her og en time der. Ikke at en hel roman blir til på en time hver dag i noen uker, tvert imot, det er mye mer jobbing som skal til, men å skrive; det gjør jeg på en time, gjerne før jobb, med en kaffe, hodetelefoner og kanskje til og med en limonade. Og noen ganger må jeg gi meg på topp, men da veit jeg akkurat hvor jeg skal begynne igjen neste gang. Midt i. Og hvis det ikke er midt i, men på starten, vel, da kan jo hva som helst skje. Det er det aller beste.

Dancing on my own

Jeg meldte meg på et dansekurs, litt for å få tida til å gå, litt for å tvinge meg selv til å trene, litt for å ha en rutine. Hver onsdag mellom kvart på sju og kvart på åtte har jeg dansa i et rom med vinduer langs den ene veggen, utenfor har det vært nesten 30 grader og inne i rommet har jeg forsøkt å herme etter instruktøren som gjør waves og bouncer og beveger kroppen sin på en sånn måte min ikke helt klarer å følge, men den har også gjort ting jeg har kunnet lenge, ting som sitter i kroppen min og har gjort det siden jeg var 7. I første time spurte instruktøren om noen av oss hadde dansa før. Jeg sa: det er hundre år sida, men ja. Noen av de andre sa ja, noen sa nei. Jeg visste at jeg var eldre enn de andre som går der, men ikke hvor mye. Jeg fant det ut da hun ene hilste på meg forrige gang. Hvor gammel er du? spurte hun. 32, sa jeg. ER DET SANT? sa hun. Det ser IKKE sånn ut. Jeg trakk på skuldrene i den fillete t-skjorta mi med (500) days of Summer-motivet som jeg har klippa opp så den henger ned over skuldrene, inspirert av Flashdance. (Det er lov å le om dere vil! Jeg liker det.) Jeg føler meg som 32, og føler jo at jeg ser sånn ut også, men det er sikkert fordi jeg vet hvor gammel jeg er. Jeg bor i denne kroppen.

Hva med deg? spurte jeg. Jeg er 16, sa hun. Jeg lo og tenkte, og sa kanskje høyt: jeg er faktisk dobbelt så gammel som deg. Koko! Hun smilte. Så begynte timen. Den timen hver onsdag har vært den raskeste timen i løpet av disse seks ukene, jeg går inn, vi varmer opp, jeg får til noe, jeg får ikke til noe annet, vi lærer koreografi, vi repeterer, vi teller, 5, 6, 7, 8, og jeg hører et ekko av meg selv som 9-åring, som 12-åring da vi ble flytta inn til byen på Spin-off, som 15-åring da jeg begynte på X-ray, som 16-åring da jeg av en eller annen sjuk grunn havna på viderekomne etter audition, jeg hører tellinga og jeg ser meg selv dra på trening tre ganger i uka, hvordan vi løp, gjorde sit-ups, push-ups, hvordan vi lo i pausene, og så kjørte gjennom koreografien en gang, tjue ganger, hundre ganger, hundre og tjue ganger. Hvordan jeg dansa i hodet på vei til t-banen, nikka til musikken og huska hvor armene mine skulle være på den takta, hvor beina skulle være på den andre. Det er helt likt, og helt annerledes nå. Kroppen min er eldre, stivere, når jeg prøver å gjøre en wave fra hodet og ned gjennom kroppen hører jeg stemmen til venninna mi på ungdomsskolen som tulla med at jeg led av The Norwegian Stiffnes Syndrome, det var en vits fra en reklame, men jeg nikka og sa ja, jeg kommer aldri til å lære det. Men jeg øver og øver og øver, det er bare å lære seg hvordan, så vil det gå tilslutt. Det er ikke magi, det er bare trening.

Jeg meldte meg på et nybegynner-kurs som bare gikk over 6 uker, og denne uka er den siste treninga før sommeren. Men jeg skal melde meg på igjen til høsten, jeg skal gå på et lenger kurs, og jeg skal kanskje aldri melde meg på noe annet enn nybegynner, ikke så lenge jeg lider av The Norwegian Stiffness Syndrome, men så lenge jeg har det gøy, så betyr det ikke noe. Jeg har planer om å endelig lære meg å slide, ikke med ullsokker på hyttegulvet som jeg får til på kjøkkenet hos A på fjellet, jeg snakker på ordentlig, moonwalk med joggesko som sitter fast i gulvet, jeg mener for realz. Det er bare trening, ikke magi. Men det ser ut som magi, og jeg vedder på at det vil føles som magi når jeg en dag får det til.

Og mens jeg øver, skal jeg telle inni meg, lære koreografi, sykle opp til Carl Berner, være 32 og kanskje 33 og 34 på dansetrening med tenåringer, for alt jeg veit er jeg eldre enn instruktøren også, men alder har ikke noe å si, så lenge kroppen min fortsatt kan øve på de samme tinga, de samme trinna. Det er noe av det beste jeg har gjort som voksen, å begynne å danse igjen. Jeg har forsøkt mange ganger, gått på utallige prøvetimer og kurs, men ikke funnet min greie før nå. Commercial hip-hop er min greie. Jeg og 80-talls t-skjortene mine. Hvis jeg lukker øya, kan jeg late som at jeg er 17 igjen og vil danse bak Outkast eller Missy Elliott på scena. Men jeg danser bare for meg sjæl nå. Det har jeg jo egentlig alltid gjort.

Et godt liv

Jeg løp til Sørenga, fikk gnagsår og litt soleksem på skuldrene på grunn av sekken. Jeg skifta til bikini og klatra ned stigen til vannet, det var for kaldt, så jeg klatra opp igjen. Da kom det en dame til på min alder som også skifta til bikini, klatra ned stigen, svømte et par tak,… Les mer…

Å forsøke å få orden på livet

Siden sist har jeg vunnet musikkquizzen på danskebåten på vei hjem aleine. Jeg kalte laget mitt All by myself, som Bridget Jones, og vant et glass musserende. Jeg leste biografien til Jakob Ejersbo mens jeg drakk det, og leste den ut på lugaren aleine, gråtende, halv ett. Klarte allikevel å stå opp til frokost sju… Les mer…

En siste kaffe på Tjili pop før hjemreisen

Gatene i København er varme i vårsola og når jeg lukker øya kjenner jeg alle sykkelturene mine, alle åra jeg har vært her, alle forsomrene jeg har tilbragt på forskjellige adresser, noen har vært mine i en uke eller åtte, noen har tilhørt de som har knust hjertet mitt eller gitt meg sommerfugler i magen,… Les mer…

Det går sakte, men det går framover

Jeg burde kanskje tatt en prat med deg før du begynte på dette, sa han. Det er ikke bare lett å ha permisjon. Han er ikke den eneste som har sagt det, jeg har snakka med flere som forteller om lange dager uten mål og mening, om skyldfølelse for å ikke skrive nok, om redselen… Les mer…

Stockholm 2004 / Stockholm 2018

Jeg husker at vi tok tog til og fra. Jeg husker broene. Jeg husker at noen bodde på en båt. Jeg husker at vi så Vänta på Godot (eller at noen andre så det og fortalte meg om det?) Jeg husker at jeg kjøpte den grå dagboka som skulle påbegynnes i en seng på sovesalen,… Les mer…