Strekhjerte

Det er stille her, og jeg tenker mye på det, men jeg har ikke så mye tid til å skrive. Jeg jobber mye, men ikke egentlig mer enn før, jeg blir bare mer sliten av det enn før. Jeg går ut med vennene mine, ser på film, sover i båten til han jeg ligger inntil, snakker med katten, spiser middag, besøker pappa, går på kino, prøver å lese litt, i går sovnet jeg i en haug av aviser, enda klokka bare var ti.

Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om, det er mer det at jeg ikke har tid til å sette meg ned og faktisk skrive noe om det. Og det gjør meg lei meg, men jeg vet, at om bare 3 fredager, om bare tre jobb-uker i snøen, om bare 3 mandagsmorgener, så skal jeg reise til en by jeg har vært i mange ganger før, men aldri alene, og jeg skal bo i en leilighet alene, ha med meg pc’en min, en haug med bøker og et kamera. Jeg skal stå opp om morgenen og min eneste plan skal være å skrive bok. En hel måned skal jeg bo der, helt alene, og hvert eneste minutt skal være blankt.

Kanskje blir jeg ensom, kanskje kjeder jeg meg, kanskje blir det vanskelig, jeg er klar over det, men jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å ha tid til å gjøre hva jeg vil. Tid til å gå tur bare for å ta bilder. Tid til å skrive mailer eller brev til de jeg savner når jeg bor der. Tid til å jobbe med det prosjektet som har surra rundt i hodet mitt siden før jul, tid til å snurre det prosjektet rundt det N sendte meg på melding når han satt på toget og tenkte på hva jeg skulle skrive om. Tid til å lese bøker, for bøkene blir mitt eneste selskap.

Kanskje blir det også tid til mer tekster her, jeg håper i alle fall det.

I januar og februar hittil har det vært lite tid til meg selv i det hele tatt, men hver morgen har jeg nå 25 minutter for meg selv, for jeg har begynt å gå til jobb. Jeg går forbi fulle trikker og busser, jeg går forbi mennesker som står og fryser på holdeplassene, jeg går forbi de tomme bygningene som skal fylles av kontormennesker, og i dag slo det meg at jeg har gått på snø i over en måned og den følelsen som traff meg ved bussterminalen var det beste jeg vet: tørr asfalt.

Jeg går og hører på musikk, og jeg vet at om bare noen flere fredager, om bare noen flere mandagsmorgener, så er det tørr asfalt overalt, og jeg har bodd et annet sted i over en måned og alt skal være annerledes.

Jeg går på kino, vi kommer for seint, jeg kan høre at filmen har begynt før vi kommer helt inn i salen, jeg går forsiktig fordi jeg ikke ser noe i mørket, vi finner plassene våre, som noen har satt seg på, de flytter seg og jeg synker ned i setet, glemmer å legge fra meg jakka, glemmer å sette fra meg veska, jeg ser på Max som er opptatt av alt annet enn det læreren sier, jeg ser på Max som kaster snøballer og har bygget en igloo, jeg ser på at han gjemmer seg i senga si, at han er våt i ulltøyet han har på seg, og jeg hører samtalene A og jeg noen ganger har om å være barn, eller som A sier, det er hardt å være kid og jeg ser at denne filmen også har skjønt det, at det er tøft å være kid, at det er ensomt og vanskelig, at det skjer så mye som man bare får med seg litt av, så mye som man ikke skjønner, så mye som man vil være en del av, men ikke får lov til.

Det er lett å tenke at man vil rømme, også nå som man ikke lenger er en kid. Det er så mye som er vanskelig her i verden. Det er så mange samtaler man kvier seg for å ta, så mange morgener man skulle ønske man slapp å stå opp, så mange kvelder man skulle ønske man kunne bli sittende på denne trikken for alltid, aldri trenge å gå av, bare sitte akkurat der, ved vinduet, og se ut på at verden beveget seg mens du sitter stille, så mange vanlige ting man skal gjøre om og om igjen, som å gå ut med søpla, betale regninger, pusse tenner, vaske vinduene, ringe fatter’n, eller tante, eller onkel, eller mamma, og Max reiser seg, står på bordet, du skal høre på meg når jeg snakker, sier han i ulvedrakta si, og moren hans blir flau, hun har kjæresten sin på besøk, Mark Ruffalo, han jeg liker så godt i Eternal sunshine of the spotless mind, som kanskje hadde hjulpet på denne januar-måneden, når jeg tenker meg om, og Max hopper ned fra bordet og så rømmer han,

I travelled by sea, I used to travel by air forteller han KW når de ligger i en mølje for å sove, KW som ser på ham med snille monsterøyne, Hey king, som hun sier med den myke stemmen sin, og det er så mye med den filmen som får meg til å gråte i kinosalen, det er så mye ved den jeg ikke engang klarer å sette fingeren på, kanskje er jeg bare dum som gråter, kanskje gråter jeg av helt andre grunner enn hva som skjer på lerretet, kanskje gråter jeg bare fordi det noen ganger er vanskelig å snakke sammen, fordi det noen ganger er vanskelig å være voksen, vanskelig å være glad i noen, vanskelig å få til ting, kanskje gråter jeg fordi de krangler på lerretet også, fordi KW lurer på hvorfor hun kom tilbake, fordi Carol ber henne om å stikke av, bli borte for alltid, selv om han ikke vil det, kanskje gråter jeg av Don’t go, I could eat you up, I love you so, kanskje gråter jeg av ulinga mot himmelen, kanskje gråter jeg av en slags hjemlengsel jeg ikke visste jeg hadde, et slags bilde av barneboka på fanget mitt, mens jeg sitter i fanget til farmor, pappas gamle utgave av Til huttetuenes land, som er slitt i permen av hvor mange ganger den har blitt åpna, lukten av mat på kjøkkenet hennes, der kveldsmaten alltid var varm, samme hvor mange hyss jeg hadde funnet på, de små fingrene mine som bladde om sidene alene, dro pekefingeren langs monstrenes streker, de gule øynene, favorittbildet mitt der de henger i trærne, på rekke og rad, kanskje fordi jeg aldri turte å klatre i trær selv, jeg var redd for å falle ned, alltid redd for noe, alltid noe som var skummelt.

Og ulvedrakta er så skitten, og Max er så sliten, og jeg gjemmer meg i ullgenseren min, prøver å ikke hulke høyt, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av hendene mine, så jeg krøller skjerfet mitt sammen i dem mens jeg blir helt varm og våt i ansiktet av at jeg gråter, og når rulleteksten går, blir jeg bare sittende, mens han stryker meg på låret, tar meg litt på kneet, og jeg tørker tårene, så dum jeg er, jeg vet ikke hvorfor jeg griner,

og vi går ikke ut derfra før rulleteksten er borte og lyset er skrudd på, vi kaster popcornet og jeg lener hodet mitt mot trikkevinduet på vei hjem, jeg går av på riktig stopp og før jeg sovner har jeg en trang til å ligge i en mølje, til å ha noen å ule mot månen sammen med, til å se inn i øyne så snille som KWs, til å være en utforsker, to travel by sea and air,

and I have no plans to eat anybody.

10: Jeg bor i ullgenseren min og drar rett hjem etter jobb hver dag, ser på tv-serier, og leser. Plutselig en torsdag drar jeg for å høre Pedro Carmona-Alvarez lese fra boka si, og jeg blir bedt på middag etterpå. Jeg våger meg ut blant folk igjen, vi spiser indisk og drikker øl, snakker om musikk og bra folk, senere er det slippfest for Vinduet og jeg øver meg på å snakke med folk jeg ikke kjenner, heldigvis er det mange jeg kjenner der også.
Jeg gjemmer meg fortsatt i ullgenseren, og når han sender meg melding og ber meg på øl, sier jeg nei fordi jeg har lyst.
Jeg drar til København og det er kanskje da jeg skjønner på ordentlig at jeg er glad i ham fortsatt, eller igjen. Jeg blir møtt med Corona og lime, vi drar og danser, drikker øl i køen til utestedet og jeg elsker København. Andreas ler av meg når jeg prøver å benekte at jeg tenker på T, og vi går ut og drikker øl på en skikkelig fin bok-kafé.
Hjemme i Oslo sover jeg oftere og oftere i båten, og noe av det fineste jeg vet er å stå opp om morgenen til lyset fra Akershus festning og speilingen i sjøen. Jeg faller ikke i vannet, selv om jeg er redd for det. Han sier at han skal redde meg om det skjer.

11: Årets fineste film er (500) days of summer og jeg gråter, selv om den egentlig er morsom. Tom Hansen er forelska i Summer Finn, og jeg er forelska i T. Jeg går fra å identifisere meg med Summer da jeg så traileren i april, til å identifisere meg med Tom når jeg ser filmen for andre gang på kino.
Vi drikker øl og spiller spill, julestresset begynner på jobb og jeg leser ikke ut en eneste bok. Noen søndager sover jeg hele dagen, noen søndager slår han meg i Scrabble.
Følte at alle skrev NaNoWriMo, mens jeg bare stirret ut av vinduene på trikken. Drakk kakao og savna Värmland. Så JJ på Blå og ble myk i hjertet. Dansa med hipsterne i (500) days of summer-t-skjorta mi, drakk jäger fra stort glass fordi jeg liker å nippe til den, gikk hjem i kulda med votter og mp3-spiller.
kent kom med ny skive og alt var på sin plass.

12: Jeg leser på litteraturhuset og T kommer for å høre på. Dro til Bergen med mamma, prøvde å slappe av, men drømte om jobben om natta. Kjøpte julekalender til meg selv og gråt av sinte kunder. Gjorde husarbeid på natta og drakk doble iskaffer. Ting falt på plass igjen da jeg så Studio 60s jule-episode to ganger på rad og skålte med øl med en av de beste i 2009. Skuldrene senkes, julemiddag med T og Colletivet, ribbe og rødkål, kortspill, poker og Bezzerwizzer.
Begynte å lese bøker igjen, begynte såvidt å skrive igjen, begynte å smile igjen og så minst 100 gullraketter på nyttårsaften.

Det nye året skal bli bedre, tøffere, mykere, fullere, mer våkent, varmere og fylt av ord.
Jeg skal lese 100 bøker igjen, skrive hver uke, drikke iskaffe hver morgen, stå opp tidlig selv om jeg har fri, ikke sove bort sommernatta, høre mer på musikk, flytte skrivebordet inn på soverommet, dra på Roskilde, danse i regnet, kysse mer, spise mer frukt, lære meg å jogge, svømme mer, nakenbade minst to ganger, ha flere fester på taket, spise makroner og jordbær oftere, ta permisjon fra jobben og reise til København for å skrive, tro på meg selv, og ta flere bilder.
Det burde gå, det?

07: Når det regner, så tenker jeg av en eller annen grunn at sommeren kommer til å vare evig. Vi har en evigvarende raincheck på nakenbading som det sikkert aldri kommer til å bli noe av, som med alle de andre planene jeg gleder meg til. Jeg sykler om natta mens jeg hører på Kleerup og innimellom må jeg riste på hodet, som for å riste deg ut av det.
Vi drar på Slottsfjell og bor i telt, når det regner står vi i drinkbaren. Hipsterkongen sender meldinger med fylle-skrivefeil, og jeg finner noe i meg selv som jeg trodde jeg hadde mista når Thomas Dybdahl går på scenen sammen med BigBang og synger «A thousand times over».
I slutten av måneden pakker jeg opp min egen bok, 51 eksemplarer, og setter på prislapper. Jeg setter den på plass på S i alfabetet og smiler hver eneste dag.

08: Om noen spør meg hvilken måned som var best, så svarer jeg august, og jeg gjør det igjen og igjen. Jeg smiler i sola og er debutant, Aftenposten tar det fineste bildet av meg, telefonen min ringer ustanselig i lomma på jobb, jeg har fullt hus på slippfesten og etter å ha danset i gjørma på Øya-festivalen, drukket øl og blitt syk, så rømmer vi til de svenske skogene i Värmland.
Vi drikker kakao, spiller kubb, lever det gode liv, jeg leser Rust og må lese ordene om og om igjen fordi det er noe av det beste jeg har lest noengang. Vi nattbader i tjernet med det elektriske gjerdet rundt, vi drikker vin og spiser verdens beste mat hver dag, vi spiller Trivial Pursuit og ligger på et pledd på gresset og spiser pannekaker til frokost. Når det regner ser vi dårlige filmer, og plutselig en dag står T der, og jeg øver meg på å være cool. Jeg rører i kakaoen vi lager og han gratulerer meg med boka.
Vi er de første som står opp, og jeg slår ham i kubb. Han røyker i hengekøya jeg skriver i når de andre går skogstur, vi drikker Budweisere og jeg får 84 myggstikk på leggene, når jeg går barbeint i gresset er jeg redd for å tråkke på små frosker, men Krummis sier at de hopper unna når de hører at vi går rundt.
Etter en uke på torpet skal vi tilbake igjen til Oslo, og jeg skulle ønske vi kunne bodd der resten av livet.
I slutten av måneden blir han med meg hjem for første gang siden februar, og jeg ser på My so-called life og er forelska i Jordan Catalano.

09: September er en måned som drukner i dårlig tid, jeg jobber hele tiden og prøver å skrive.
Jeg ser Thomas Dybdahl på Sentrum Scene og får nesten vondt inni meg når han har satt inn strykere på «Cecilia», jeg tror det er noe av det fineste jeg har hørt. Det regner når jeg går hjem, og jeg ser på My so-called life før jeg sovner.
Når jeg er ute, ringer han meg og jeg ender opp med å møte ham, selv om jeg sier til meg selv at jeg skal slutte med det.
Noen ganger er jeg ute med noen andre, og jeg prøver å date, selv om jeg ikke helt vet hvordan man gjør det. Jeg ender som regel opp med å gå hjem og gjemme meg under dyna, og jeg sender ham meldinger, selv om jeg ikke har lagret nummeret hans igjen etter at jeg sletta det i starten av året.

04: En av årets beste kvelder er 1. april, der jeg står bakerst ved vinduet på kontoret hos Flamme og er nervøs, Stig Sæterbakken leser, så leser Bård Torgersen, så er det min tur og jeg er så nervøs at jeg må sette meg ned, alle de andre har stått, og jeg leser to tekster fra manuset mitt og må ut i kulda etterpå for å kjøle meg ned, roe meg ned, og N tar rundt meg og gir meg en klem, Krummis gråter og smiler gjennom vinduet, Miriam skåler med meg og jeg mister ølpengene mine utover bordet foran Arne Borge, selv om jeg sa til meg selv hele tiden mens jeg sto i kø: Ikke mist pengene foran Arne Borge, ikke mist pengene foran Arne Borge, ikke mist pengene foran Arne Borge.
S er tilbake igjen i byen og han forteller A at han aldri mer vil snakke med meg. Det er for vanskelig, sier han, og jeg klarer ikke å late som at det er greit, så når A nevner i en bisetning at S har vært her, at de har drukket øl, så skjønner jeg etter tre setninger at det bare er å gi opp, så jeg slipper det jeg har i hendene og begynner å gråte. Jeg bestemmer meg for å slutte å blogge når alt jeg skriver bare handler om ham, det er ikke som om han kommer til å våkne og ombestemme seg, selv om jeg har trodd det de siste fire årene.
Jeg oppdager Robinet og går hjem om morgenen sammen med fuglene. Det er begynt å bli varmt og alt det som gjør vondt, blir bedre i sola. Jeg kysser Christoff når jeg er i Trondheim og er varm og myk inni meg hele veien hjem på toget. Jeg ser en elg gjennom vinduet og klapper i hendene. Det er kjekke gutter overalt og noen av dem drikker øl med meg, men ingen av dem blir med meg hjem.
John Cage og jeg danser om morgenen, Ally McBeal og jeg drømmer om dem vi elsket da vi var 18, men hun kommer til å møte Robert Downey Jr. og jeg håper at jeg gjør noe av det samme. Når Ally snakker om kjærligheten, så vil jeg alltid reise meg og si skål, for hun gir liksom aldri opp. Aldri aldri aldri. Og hvis det blir trist, så danser de. Og når Billy skriker til henne og sier at hun aldri kommer til å bli lykkelig, fordi hun ikke VIL bli lykkelig, så senker hun stemmen, men hever hodet, akkurat som jeg gjorde, og så sier hun jo. Og du kommer ikke til å få være med.

05: Sommermånedene blir de lengste kapitlene. Jeg fyller 23 på taket mitt og møter en fantastisk fyr som blir forelska i katten min. Jeg tar toget til Göteborg og det regner, jeg finner hotellrommet mitt og skriver fire tekster den første morgenen, jeg går ut i Göteborgs gater, der S bor, og jeg prøver å ikke lete etter stedene der han kanskje drikker øl, kaffe, går på date, ler, lever, og jeg står i et kryss med et kart med et kryss, og det slår meg at jeg står rett foran skolen hans, og jeg sier faen, før jeg finner antikvariatet jeg lette etter, der jeg finner Linda Skugges Saker under huden og en bok om kent. Jeg går på en kafé og i stedet for å skrive, snakker jeg med Christoff, og jeg drikker øl mens jeg leser gjennom manuset mitt, jeg skjønner at det snart er en ferdig bok, og jeg blir redd og glad på samme tid. Om kveldene ser jeg på filmer på hotellet og jeg er ensom og rastløs, Göteborg er stedet for gjenger, ikke jenter som er alene bortsett fra pc og en bok. Jeg går på kino alene, for det er det eneste stedet der ingen ser på meg og lurer på hvorfor ingen kommer og sitter ved siden av meg.
Paradise Hotel har finale, og jeg går på forlagsfest i stedet for finalefest, og det slår meg når jeg står der og hilser på folk jeg allerede vet hvem er, at dette er livet mitt nå, bare en liten bit av det, men jeg står der, strålende med et glass vin i hånda og jeg skjønner at det ikke er tull, her står jeg og jeg er en del av det. Når jeg sier at det er den beste kvelden i mitt liv, så tuller jeg ikke, selv om de bare ler av meg, og når vennene mine kommer og møter meg etter sin Paradise Hotel-fest, så klarer jeg ikke å slutte å smile og fortelle om hvor fint det var. Vi spiser en burger mens jeg snakker med mat i munnen, og de smiler og ler av meg og jeg rister på hodet og sier herregud, herregud, dette er mitt liv.
17. mai tilbringer jeg i en bakgård med tidenes fineste gjeng og frokost, jeg ler så mye at jeg får vondt i magen, og vi drikker champagne blandet med juice og kaffe blandet med Baileys og siden griller vi i Frognerparken og jeg sovner på en sofa mens vennene mine fortsatt er våkne.
En ny tradisjon opprettes, utenfor regner det katter og hunder, og jeg drikker fem øl mens vi ser Wonder Boys i en sofa på et utested, det er varmt og nesten sommer, et annet sted i byen sitter Christoff og jeg sier hadet med en high five, før jeg hopper på en trikk og prøver å ikke være nervøs for å se ham igjen, fordi vi kyssa da jeg var i Trondheim tidligere i år. Det går fint, som det alltid gjør, og jeg bruker mine siste penger på bussbilletter for å besøke ham i Trondheim i slutten av mai. Jeg vil ikke bli kjæreste, sier jeg, og jeg tror han er enig.
På nattbussen hører jeg på Donkeyboy og skriver en mail til S som jeg ikke sender. Det er akkurat et år siden vi snakket sammen sist, og bussen til København kjører ut fra sporet ved siden av mitt, alt er forandra, selv jeg.
Jeg blir kalt wondergirl, og i kor sier vi «Take a bow, James» og det er et faktum at boka mi skal utgis.

06: Jeg bader på Bygdøy alene, leser Twilight-bøkene og heier på Jacob i stedet for Edward. Jeg leser dem når jeg går hjem fra byen, og jeg føler meg som en 14-åring, det eneste som hjelper er M83. Jeg har fri fra jobb for å fullføre manuset, og jeg skriver om morgenen mens jeg drikker smoothie. Christoff kommer til Oslo igjen og igjen, og når han prøver å holde meg i hånda, må jeg si at jeg ikke kan ha kjæreste.
Jeg drar på Hove og det lukter nesten som Roskilde, vi nattbader på skarpe steiner i årets første tropenatt og Mike Patton er like heit som jeg forestilte meg.
Lørdagen jeg ellers ville tatt buss til Roskilde, prøver jeg å tenke på noe annet, og jeg ligger igjen alene i senga mi og litt etter litt blir det like varmt som i teltet på Roskilde. Jeg får ikke sove om natta, så jeg er ute i stedet, det eneste som hjelper er å bade og å lukke øynene og flyte som en stjerne.

01: Jeg går inn i det nye året med en skål om at jeg ikke skal bli forlatt denne gangen. Alle de andre skåler med meg, løfter glassene sine og senere på kvelden går vi ut og jubler over gullrakettene, han ringer meg fra Stavanger, jeg går bortover det iskalde gresset, vekk fra alle andre, og han sier at han savner meg utrettelig. Jeg går hjem i lufta som lukter desember, selv om det har blitt januar, og jeg sovner med mobilen i hånda.
Januar er Blinderns lesesaler med det gule lyset, kaffe i vinduskarmene og å jobbe med et manus jeg ikke lenger tror på, enda jeg skriver det på nytt og på nytt. Jeg sender det inn til de som ber om det, og prøver å ikke tenke at jeg ikke duger. To av tekstene handler om Roskilde, om å se Eternal sunshine på kino og bare se den som sitter ved siden av meg, om å savne noen som ikke lenger er der, og jeg trykker på ’send’ og prøver å glemme det etterpå.
Jeg krangler med T og prøver å forstå hvordan man blir venner igjen. Jeg tenker at et sted der ute må det finnes en som jeg kan være sammen med som ikke kjeder seg hvis man ikke krangler.

02: Jeg går langs fortauene og er redd for å få istapper i hodet. Noen ganger går han ved siden av meg, og jeg skjønner at det ikke kommer til å gå. Jeg tenker mer og mer at jeg var lykkeligere da jeg var alene, jeg prøver allikevel å få det til å fungere, prøver å si ting som er morsomme, prøver å få ham til å fortsette å være glad i meg. Han sitter mer og mer våken om natta, i stedet for å sove ved siden av meg, jeg prøver å gjøre mer og mer uten ham, i stedet for å være sammen med ham.
Jeg drikker øl med han som skal bli et av de beste menneskene i 2009, vi snakker om bøker og filmer, jeg blir så full at jeg må le av meg selv, og han sier at han skal passe på meg og når jeg drar hjem til T og han sier at vi ikke skal være sammen, så er han den første jeg sender melding til.
Jeg svømmer om morgenen og skriver på onsdager, jeg drømmer om varm asfalt og jeg gråter ikke, men en gang skriker jeg i skogen før jeg skrur på mp3-spilleren igjen og skipper alt som minner meg om T.

03: Jeg sender meldinger til folk jeg bare nesten kjenner og ber dem om å drikke øl med meg, noen av dem svarer ja, men det blir aldri noe av. Jeg kjører buss og lener hodet mot bussruta, manuset vokser dag for dag og jeg skriver en Håkan Hellström-tekst som sitter på første forsøk, jeg drar til London for å se på dinosaurer, der jeg også egentlig bare kjører buss og går for å se Dirty Dancing på teater, bokmarkedet på South Bank er stengt, men Müller-yoghurtene smaker det samme.
Jeg er på gangfest på Chateu Neuf og en blond fyr prøver å sjekke meg opp, jeg sier nei hver gang, men ler av hva han sier, og til slutt står jeg og snakker med en dørvakt i fire-tida, som kysser meg før jeg går for å finne en drosje.
Paradise Hotel begynner på norsk tv, og jeg skjønner at det er dansk jeg skulle vært, de norske bare krangler, og de to som liker hverandre godt blir stemt ut med en gang.
Jeg øver meg på å lese høyt og sletter nummeret til T.

Jeg trekker pusten og prøver å senke skuldrene, men det er som om de har hektet seg fast der oppe, oppunder ørene. Jeg puster bare rolig når jeg går ute i kulda, puster inn den kalde snøen, hører på kent og tenker at jula snart er over nå, snart er alt rolig igjen, alle puster litt roligere, alle tenker litt lenger før de snakker, alle legger seg litt tidligere, bruker litt lenger tid på morgenkaffen, og så blir det sakte lysere utenfor og plutselig våkner man av vekkerklokka og det er ikke lenger mørkt.

Hun ser på meg og sier at jeg var frekk da jeg ba henne bruke den andre kort-automaten. Jeg pakker inn en julegave for henne, og spør i den pinlige stillheten som fulgte om det er frekt å si ‘kom hit’ på svensk, for det var det jeg sa. Jeg pekte på den riktige kortautomaten og sa ‘kom hit’, og hun ble sur. Det er frekt på alla språk, sa hun. Hm, sa jeg. Kanskje det er en generasjonsforskjell? Jeg surret båndet rundt fingeren min, knøt knuta helt selv, for det kan jeg nå, det lærte jeg mitt første år i bokhandel, for snart seks år siden, og hun sa at hun visste at mange hadde problemer med nordmenn i service-yrker. God jul, sa jeg og ga henne pakka. Hun glemte meg kanskje da hun gikk ut av butikken. Jeg tenker fortsatt på henne, og vil så gjerne vite hvorfor hun syntes jeg var frekk, da alt jeg ville var å hjelpe henne, få henne til å taste koden sin i riktig maskin, smile til henne mens jeg pakka inn boka hun kjøpte til noen hun kanskje er litt mer glad i enn de andre vennene sine, sende henne ut i snøen igjen med en god følelse, en følelse av å ha gjort noe hun har venta lenge på, noe hun kan stryke av lista, noe å fjerne fra skuldrene, vekten på dem, alt man skal gjøre i desember, denne måneden som aldri tar slutt, denne lange, kalde, stressa måneden, som på TV er den fineste av dem alle.

Mange har problemer med nordmenn i service-yrker, sa hun. Jeg sto på bussholdeplassen mange timer senere, sliten som bare en sliten katt kan være, fortsatt ikke senkede skuldre, og jeg fant endelig setninga jeg hadde lett etter: Jeg tror at uansett hvor flink man er i jobben sin i butikk, så vil man oppleve en avsindig mengde med skit fra alle menneskene man snakker med i løpet av dagen, sikkert mer enn du har opplevd på mange år.

Noen er glad i meg også, jeg er en snill tjej, en sjarmerende tjej, ganske morsom til tider og ganske høflig, selv om du ikke syntes noen av delene de to minuttene du tilbragte sammen med meg.

Kanskje er det jeg som er usunn, jeg tenker jo til og med at Hitler sikkkert var en god bestefar, at det kanskje var hans beste side, hvem vet.

Jeg trekker pusten og prøver å senke skuldrene, så kommer Frøydis bort til meg og gir meg en klem bakfra, hun har akkurat stengt butikken, og sammen står vi og venter på bussen og bedre tider. Snart er jula over, og vi kan puste igjen.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger står jeg opp tidlig aleine selv om jeg har sovet ved siden av noen, jeg står opp og kler på meg, samler sammen tingene mine og åpner luka for å gå ut. Båten har en luke, ikke en dør. Man skyver den opp, og så er den åpen. Jeg teller til tre så hopper jeg ned på brygga, det er nesten som å sitte i treet som var i hagen til farmor, jeg telte til tre også hoppa jeg. Jeg var den siste som lærte meg å hoppe fra det treet. Jeg fortsatte med det helt til de kutta det ned da jeg var 15, så jeg var kanskje den som holdt ut lengst også, om man regner etter.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger sover jeg lenge på skrivedagen min, jeg har alltid på vekkerklokka, sju eller kanskje åtte, men noen ganger slår jeg den bare av, eller slumrer til den slår seg av selv. Noen ganger durer mobilen så lenge at den faller ned fra nattbordet. Noen ganger orker jeg ikke finne den igjen, så jeg bare drar dyna over hodet og duringa fra mobilen glir over i duringa fra katten som maler ved siden av meg. Når jeg først står opp, så ser jeg en episode av noe, kanskje House, kanskje Early Edition, kanskje Grey’s Anatomy selv om jeg sier til meg selv at jeg har slutta å se på det. Jeg burde skrive, men jeg glemmer det innimellom.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger står jeg opp for å være en av de som står tett i tett på en trikk, hvis den må bråbremse blir vi plutselig et fellesskap, folk hjelper hverandre opp igjen hvis noen har falt, folk ler eller rister på hodet, de som sitter tilbyr plassene sine til de som slo seg eller raste fremover i vogna. Noen ganger tror jeg at vi trenger en liten katastrofe for å huske at vi bryr oss om hverandre.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen søndager står jeg aldri opp, jeg spiller Scrabble og taper, jeg har blitt skikkelig dårlig i spill, før pleide jeg å vinne Scrabble med å bare ha 184 poeng. Nå spiller jeg mot en fyr som klarer å skrive ‘cyanid’ på trippelt ordpoeng. Det er bare å kaste inn håndkleet, eller trekke dyna over hodet igjen og si at nå gidder jeg ikke å stå opp, denne dagen er offisielt over før den har begynt.

Jeg kan legge meg tidlig eller jeg kan legge meg seint. Jeg kan rydde leiligheten eller la det være rotete. Jeg kan smile til de som kjøper bøker eller jeg kan la være. Jeg kan skrive eller jeg kan slutte med det. Jeg kan tilby setet mitt på trikken til noen selv om den ikke nesten har kræsja, eller jeg kan bli sittende, med hodet lent mot vinduet og filmmusikken på øret. Jeg kan gi opp eller jeg kan fortsette. Jeg kan bli eller jeg kan gå. Jeg kan fortsette å våkne i en båt eller jeg kan velge å bli hjemme. Jeg kan ta en ekstra øl eller jeg kan ta siste trikk hjem. Det er opp til meg.

Jeg kan legge meg tidlig eller jeg kan legge meg seint. Noen ganger når jeg legger meg seint, sitter jeg bare og stirrer på de samme nettsidene og ingenting skjer. Det er ikke alltid det faller meg inn at det er opp til meg også, at det er litt min oppgave å få ting til å skje. At jeg kanskje må skrive for at verden skal gå rundt. For at min verden skal gå rundt, og ikke stoppe opp.

Jeg liker å lese det debutantene i Signaler skriver i presentasjonen av dem selv. Når de har blitt spurt hvorfor de skriver. Det er så mange forskjellige svar. Mange ganger liker jeg svarene deres bedre enn tekstene som er blitt publisert. Man kan ikke like alt. Jeg liker å lese forordet til Pedro Carmona-Alvarez, der han f eks skriver at dette skal være en begynnelse, noe om den de en gang var, noe de skal se tilbake på, og det er kanskje ikke like bra som det de en gang kommer til å skrive, men det er derfor det er en begynnelse. Alle må begynne et sted.

På lanseringsfesten til Signaler i 2006 sto jeg i bakgården på Spasibar, Anders Heger og Lars Saabye Christensen sto i nærheten av meg, Pedro Carmona-Alvarez sto og pratet med R, og tidligere det året hadde R og jeg vært kjærester og han hadde funnet La det bare bli blåmerker igjen i kjelleren på ARK og tatt den med seg til meg, han hadde sagt at på lanseringsfesten skulle han ta meg med bort til Pedro og si: Hei Pedro, dette er jenta mi. Jeg var ikke jenta hans lenger, jeg var bare en tjej som sto der og så dum ut, og så på at R prata med Pedro, at Anders Heger prata med Lars Saabye Christensen, og jeg lurte på hva jeg egentlig gjorde der, jeg hadde ikke skrevet noe, jeg bare blogga, hver dag. Skrev dagbok om pojkarna, om kents tekster, om å være ung i Oslo, om å lengte etter at alt skulle begynne. R tok tak i meg og presenterte meg for Pedro, men ikke som jenta hans, han sa: Dette er Linn. Hei, sa Pedro. Hei, sa jeg. Er du også skribent, spurte han. Nei, jeg bare blogger, sa jeg. Så sa han: Du vet, at det er når du begynner å lyve i dagbøkene dine at det blir litteratur. Så snakket han litt mer med R, om skriving og alt annet som er viktig her i livet, og jeg drakk opp colaen min og gikk hjem.

I 2009 har det begynt, jeg har sittet på det lille kontoret på Grünerløkka, i vinduskarmen, der jeg liker å sitte, og jeg har skrevet tekstene på nytt og på nytt, lagt a4-ark utover gulvet på Flamme, tråkket meg gjennom kapitlene, delt inn Roskilde-festivalen i dager, følelser, tekster, løgner og minner jeg ikke lenger vet om er sanne. Jeg har kastet noen a4-ark, sagt at jeg ikke orker å gjøre dem om mer, vi stryker den, har jeg sagt, vi tar den bare bort, vi trenger den ikke, bort bort bort, noen av dem har jeg tatt med igjen, andre har bare blitt liggende der, på gulvet på Flamme, siden i en søppelkasse et sted.

Jeg har fått gode anmeldelser og noen ikke så gode anmeldelser. Noen har sagt at bokas største styrke ligger i at den får selv mennesker som aldri har vært på Roskilde til å ville dra dit, andre har sagt at bokas største svakhet er at den utestenger alle de som aldri har vært der, at det er en mimrebok. Jeg fikk en artikkel på Wikipedia og var vitne til en diskusjon om jeg fortjente tittelen forfatter, siden jeg tross alt hadde utgitt en bok ‘om sine opplevelser på Roskilde-festivalen, og ikke en roman’. Jeg har lest anmeldelser jeg har hatt lyst til å henge opp på veggen, jeg har fått en avis i fanget der jeg fikk lyst til å ringe anmelderen og si unnskyld for at jeg ikke hadde skrevet en god nok bok for ham.

Jeg har lurt på om jeg skal sende boka til L og S, lurt på om jeg skal si unnskyld eller vær så god, lurt på om de kanskje alt har lest den, lurt på om menneskene som har lest boka tror at alt er sant, når 80% av det er løgn. Lurt på om alle tror at ‘jeg’ er jeg, når jenta i boka er så mye tøffere enn meg.

Også har jeg lurt på hvor skrivingen min ble av, hvor den følelsen jeg pleide å få i magen når jeg skrev har blitt av. Lurt på hvor det har blitt av alt sammen. Og jeg fikk en mail som fikk meg til å fortstå hvor det kanskje hadde blitt borte. I mailen sto det noe om å finne sin egen stemme, om å utvikle noe som er sitt eget, om å øve, skrive, øve mer og skrive mer, og gjennom det klare å gjøre det vi har gjort, skrive bøker. Og jeg skjønner at jeg ikke kan lyve i dagbøkene mine når jeg ikke skriver noen. Så jeg tror dette er en ny begynnelse. Hvis jeg får lov.

Hvis det er greit for dere.

2009: Jeg svømmer til flytebrygga og tilbake igjen, i trappa ned til sjøen står det en solbrun gutt, han er tynn og har brunt hår, litt stor nese og jeg stopper opp i vannet, ser mot brystkassa hans, søkket mangler, men jeg er allikevel ikke sikker på om det bare er sola som spiller meg et puss, at det er 18-åringen som står der, at det er 18-åringen som hopper uti vannet og svømmer langt og lenge under det, jeg trekker pusten og svømmer bort fra trappa under vann, om det er ham vet jeg ikke hva jeg skal si, jeg vil være penere og kulere enn jeg er akkurat nå, og hvis det ikke er ham, så har jeg uansett ikke noe å si, og det har heller ikke noe å si hvordan jeg ser ut. Jeg svømmer under vann til det gjør vondt i brystet. Jeg hopper fra stupebrettet, jeg kan ikke stupe, men jeg hopper, og jeg prøver å komme så dypt jeg kan. Jeg sykler hjem og Bell X1 synger “How your heart is wired” og det blir tittelen på en playlist jeg lager når jeg kommer hjem. Det er varmt, å ligge i senga om kvelden er som å våkne i teltet på Roskilde, men jeg er ikke i teltet, og jeg har blitt kynisk, men ikke voksen, for hjertet mitt har ikke dødd, det har bare slutta å slå (så hardt) for de samme tingene som i fjor. I går avsluttet vi arbeidet med boka, boka som ikke er den jeg begynte på i april i fjor, men boka jeg begynte på i januar i år, boka som skal begynne seksjonen i bokhylla som skal være reservert til meg og etternavnet mitt.

“Og kanskje en dag kommer det ut en bok med navnet mitt på, akkurat som Erik også får det til tilslutt, kanskje skal det stå på baksiden, som det står på favorittfilmen, at dette er en bok om kjærlighet og andre katastrofer.”

Det er en bok om kjærlighet og andre katastrofer, det er en bok om festivalen og festivaltullingene i mitt liv, det er en bok om fortida, framtida og alt det som aldri skjedde, det er en bok om vennskap, om musikk, om å drikke øl i sola og å se på at den går ned, og at den kommer opp igjen om morgenen, det er en bok om brua mellom East og West, om lysene på Orange om kvelden, om å ikke få sove i campen, om møkkete joggesko og å se det bakhodet man har lett etter alle dagene og ikke vite hva man skal si når han endelig står der. Det er en bok om 2004, 2005, 2006, 2007 og kanskje mest av alt 2008, og den utkommer høsten 2009 og den heter Roskilde.

Og jeg er så stolt, det var bare det jeg ville si.