Sommerliste

rosser1-620x465

Kva skal du gjera i sommar?
Jeg skal på Roskilde igjen, på Øya i august og i mellomtida der skal jeg bade på Sørenga, løpe rundt Sognsvann og i Tøyenparken og lese masse bøker i bakgården.
Skal du reisa nokon plass?
Tar danskebåten til Roskilde og en full festivalbuss hjem igjen, ellers skal jeg bare sykle dit beina mine tar meg eller gå dit jeg orker. Kanskje kjøpe en og annen enkeltbillett på en buss, trikk elelr t-bane.

Kor lenge skal du ha ferie?
Jeg har fem uker som jeg skal ta litt usammenhengende. Jeg drømmer fortsatt om gamle dager da man hadde to måneder skoleferie, men fem uker er ikke så ille det heller. Og så kommer det alltid en lørdag og søndag.

Kva vil du mest rekka å få gjort?
Skal jo aller helst skrive ferdig en bok, da.

Kva trur du at du egentlig kjem til å få gjort?
Angste over at sommeren snart tar slutt

Kva gler du deg mest til?
Å åpne den første ølen på Roskilde, å få Øya-båndet på hånda, å legge meg i gresset etter å ha jogga ute, å hoppe uti vannet på Sørenga etter å ha sykla dit, å se en soloppgang enten her eller der. Og markjordbær!

Kva kan gå feil?
Alt kan jo gå skeis, men det prøver jeg å ikke tenke på. Langtidsvarselet for Roskilde-været viser 20 grader og sol og jeg pakker slagstøvler, ullsokker og gnagsårplaster og håper på det beste hvis det viser seg å bli overskya og regn.

Kven kjem du til å vera mest med?
Han jeg bor sammen med og de to kattene som også bor der. Og en haug med gode venner som trenger noe å fylle julikveldene sine med.
Kva kjem du til å bruka mest pengar på?
Festivalmat og festivaløl.

Kva kjem du til å kjøpa før sommaren?
Jeg kjøpte nettopp nye headphones, for mine gamle ble ødelagt. Jeg trenger også nye Converse-sko, men jeg tenkte å slite ut disse på Roskilde først og så unne meg et nytt par hjemme igjen.

Kjem du til å bruka det?
Definitivt.

Kjem du til å bli brun?
Med mindre det blir 30 grader og skyfri himmel på Roskilde, så nei. Jeg ble brun i 2005 da det var 30 grader og skyfri himmel. Ellers får jeg bare soleksem og blir solbrent om jeg ikke holder meg i skyggen. Jeg er god til å holde meg i skyggen.

Kva vil du sei til ditt sommar-deg?
Ikke sov bort sommernatta! Dra på eventyr! Husk solkrem!

Kva kjem du til å eta?
Grillpølser, jordbær, chili con carne, flæskestegsandwich, mango, pannekaker!

Kva kjem du til å drikka?

Smoothie så snart smoothiemaskinen kommer i hus, iskaffe, øl og Matilde-sjokolademelk!
Kva kjem til å gjera denne sommaren ekstra bra?
Lesetid og skrivetid

Kva kjem du til å ha på deg?
Shorts og t-skjorter, sommerkjoler, badedrakt, og ullgenser når det er kaldt.

Korleis kjem du til å skada deg?
Gnagsår på Roskilde, blåmerker etter sykkelpedalene når jeg må trille sykkelen og sikkert en strekk her og der etter jogginga.

Kva er du urolig for?
Vepsestikk og verden

Kva kjem til å bli ekstra spesielt i år?
Forhåpentligvis at jeg både klarer å slappe av og skrive ferdig boka mi samtidig

Korleis kjem du til å hugsa sommaren i september?
Som altfor kort, som vanlig, enda det er somrene som sitter igjen i minnet om mange år, mens vinteren falmer og forsvinner i en tåke av like dager

Liste frå Mariell

Noen dager siden

På vei til jobb går jeg forbi en vareleveranse til 7-eleven. Den har velta, ut av bilen, jeg hørte smellet, dunket da pallen traff bakken, jeg hørte det vagt gjennom hodetelefonene, tok dem av meg nedi gata, så mot varebilen, hørte stemmer. Jeg gikk mot dem, to med 7-eleven-skjorter på seg, en sjåfør, jeg ble stående rett ved bilen, se på brusflaskene som lå innpakka i plast, på en pall, flatt mot bakken, plasten hadde revna flere steder, flaskene fløt utover brosteinen. Jeg vil tilby meg å hjelpe til, jeg har god tid, kan begynne når jeg vil på jobb, så lenge jeg kommer før ti og nå er klokka bare litt over åtte, og jeg står ved lastebilen, ser på dem og sjåføren snur seg mot meg, ser sint ut.
«Hva faen ser du på?» sier han surt.
«Sorry,» sier jeg og tar på meg hodetelefonene mine. Går derfra.
Bak meg hører jeg en av dem sukke, og jeg tenker: Så mye som går galt. Så mye ekstraarbeid. Så mye å gjøre. Jeg husker hvordan det var å jobbe i butikk, når pallene blei levert utenfor døra og vi måtte bære varene inn selv. Da budet plasserte pallen foran inngangsdøra så kundene ikke kom verken inn eller ut. Da vi bar og bar til vi var svette og slitne, jeg hadde merker oppover armene etter papirkutt fra pappeskene. Jeg husker det så godt og jeg savner mye ved å jobbe i butikk, men ikke dette. Ikke disse pallene. Ikke de sinte sjåførene. Og de savner nok ikke meg heller. Alt som går galt. Alle varene som skal leveres. Og køen på 7-eleven av folk som skal ha kaffe blir lenger og lenger og en av gutta med 7-eleven-skjorte må løpe inn og ta kassa, og han andre står der ute med den sure sjåføren, som mista pallen på grunn av en teknisk feil eller en tabbe eller bare uflaks og nå samler de brusflasker, setter til side de som er ødelagte, som ikke kan selges. Og jeg går til jobben med en klump i halsen, føler meg dum som bare sto der, ikke klarte å spørre om de trengte hjelp. Selvfølgelig trengte de hjelp. Alle trenger hjelp.

En helg som ikke ble som den skulle

Klokka fem på fredag satt jeg og Krummis på uteserveringa til Internationalen og så på det siste SKAM-klippet som blei lagt ut 16:59. Det var ikke avtalt, men jeg sjekka sida akkurat fem, viste det seg, fordi underbevisstheten min jo hadde hatt hashtaggen fredagklokken17 printa inn i et par dager allerede. Har du headsett? spurte Krummis. Seff, sa jeg. Så sa vi 1, 2, 3! Og så trykka vi Play og så på at Noora redde opp senga si, flytta på putene, venta på William, som kom, men ikke inn på rommet hennes, han venta nede i bilen til Chris. Klippet var 10 minutter langt og vi grein og lo samtidig, Krummis og jeg, så skålte vi etterpå, for SKAM og livet og jeg la ut et strålende bilde på instagram om dette gode sommerlivet, fullt av TV-serier, venner og kald øl. Så smalt det og jeg sykla hjemover, og siden da lå jeg i fosterstilling, i sofaen og i senga mi, jeg sov over 13 timer til lørdag og i går la jeg meg før ti. Jeg avlyste tre avtaler og sa nei til at en god venninne ville stikke innom, men folk forstår mer enn du tror, ingen ble sinte på meg, noen ble kanskje skuffa, men noen dager må man passe mer på seg selv enn å holde avtaler. Noen dager må man ta en pause, prøve å få kroppen tilbake i sync, prøve å fungere. Jeg har bestilt en legetime og skal sjekke at alle vitaminene mine fortsatt er på plass, prøver å ikke være redd for at denne murrende følelsen i kroppen er noe mer enn noe som lett kan fikses. Det er jo, heldigvis, som regel noe som lett kan fikses, man må bare ta seg tid til det.

Så jeg har lest bøker, jogga og spist mat, jeg har drukket vann og spist jordbær, jeg har kost med kattene og ligget inntil J, jeg har sett ut av vinduene på bakgården hvor folk har spilt Kubb og drukket øl i sola og jeg har tenkt at det snart er meg igjen, der ute et sted, bare ikke denne helga. Jeg har hengt med Carson McCullers og Tove Jansson, jeg har laga regnskap for å prøve å bli en sånn en som betaler regninger, både store og små, uten at det gjør altfor store innhugg i økonomien min, det handler om å planlegge framover.

Jeg våkna klokka fem i dag tidlig av at det var helt stille i verden, jeg så ut av vinduene på den grå himmelen og de lilla syrinene og så leste jeg litt før jeg sovna igjen klokka seks. Jeg vet at jeg bare må ta grep, at jeg må kjenne etter og gjøre det som skal til for å fikse det, det er lite i livet mitt som jeg ikke kan gjøre noe med, og jeg må bare være flink nok til å gjøre det. Ramma mi er såpass trygg og stabil nå at jeg nok skal få det til. Slappe av, ta meg tid, fikse ting. Og om alt går skeis, så har jeg jo alltid Carson McCullers og gjengen. Og biblioteket har åpent i hele sommer. Det skal nok gå.

Lägg ditt hjärta i allt som du gör

Syrinene blomster og jeg går tett inntil dem, legger nesa nedi en lilla blomst og trekker inn, det er bare de utsprungne som lukter, de mørkere lukter ingenting. Det har regna noen dager, i går var det meldt tordenvær, men det merka jeg ingenting til. Jeg sykla til og fra jobb i duskregnet, på vei hjem er det et lyskryss som forvirrer meg, som regel går jeg av sykkelen og går fotgjengerovergangen. Jeg sykler så sakte. Bilene kjører så fort. En fotgjenger så meg da jeg gjorde tegn til at jeg skulle svinge inn på fortauet, hoppet sakte av sykkelen og trilla den bort for å trykke på knappen. «Du har grønt!» sa han, «Bare kjør på!» Men jeg tør ikke. Jeg bruker heller litt lenger tid. Triller. Går. Mens bilene kjører. Jeg er ingen effektiv syklist, jeg kunne sikkert gått like fort, men jeg liker å trille, liker å kjenne vinden i håret og hvordan hjulene går rundt under meg i sjette gir, en så liten bevegelse med mine bein og jeg flyr bortover sykkelstien.

Jeg skriver på tredjeutkastet mitt og prøver å tro på det. Gleder meg og gruer meg til å være ferdig. Gleder meg til å skrive noe annet. Gruer meg til å utgi boka. Tenk om jeg bare har sittet i tre år og sulla, jobba med noe som ikke er bra nok. Noe ingen forstår hvorfor jeg har brukt tida mi på. Burde blitt gartner i stedet, jobba med jord og planter. Eller sykkelbud, men med veldig få oppdrag per dag. Eller lagerarbeider, arkivmedarbeider et sted, kanskje regnskapsfører? Nei, jeg skjønner nesten ikke min egen selvangivelse, det ville nok gått dårligere enn skrivinga mi. Godt å vite.

Jeg var i Trondheim, drakk øl i sola etter å ha snakka om å være ung og lovende, blei sitert i Adressa  med at jeg ville være ung og lovende til jeg blir 80. Det kan jeg være fornøyd med. Har hørt på det siste albumet til kent på repeat siden det utkom, har ligget på gulvet og sunget, gleder meg til de tre konsertene jeg skal på i oktober. Men aller først gleder jeg meg til sommeren. Og til å skrive ferdig denne boka. Ville bare si hei.

Hei!

 

30

Så jeg fylte 30.

Den siste tida har jeg skrevet ferdig førsteutkastet på boka mi, og forsøkt å skrive ferdig det andre. Det går sånn passe. Nå har jeg fire skrivedager foran meg og jeg har en plan om å bli ferdig. Sola varmer endelig og vi tok den første ølen i bakgården etter jobb i dag. På jobb sendte jeg ut forhåndsbestillingene av den nye boka til Heidi, Ungdomsskulen, som jeg leste manus på for noen måneder sida mens jeg gikk hjem fra jobb i mars-sola og tenkte yes, dette blir saker. Da jeg begynte i Flamme var den første boka jeg skulle jobbe med debuten hennes, Parissyndromet. Jeg var fan av Heidi lenge før hun skreiv bøker, og jeg er fan av Heidi som person også utover at hun skriver. Men åh, for en fin start det var for meg å starte jobben med å forsøke å få folks øyne opp for bøkene våre med hennes vakre debut. Og åh, for en fin forsommer det skal bli å jobbe med Ungdomsskulen. Jeg håper den finner mange lesere der ute. Jeg skal gjøre mitt beste.

Og samtidig sitter jeg her og skriver. Da jeg debuterte selv i 2009 spurte redaktøren min meg hvor jeg ville være da jeg ble 30. Sånn i forfatterskapet. Hvor vil du? Hva vil du? spurte han. Jeg vil ha skrevet fem bøker, svarte jeg. Og ha vunnet en pris. Ikke en stor en, bare en pris. Eller ha blitt nominert. Det ble ikke helt sånn, men hvis man regner med mine forkasta førsteutkast, så har jeg runda fem bøker nå. Det er noe. Og jeg har skrevet to. Og jeg er snart ferdig med en tredje. Det går framover. Sakte, men sikkert.

Ei venninne av meg fant en kommentar jeg skreiv til henne på hennes Livejournal for nesten ti år sida. Den går sånn her:

og jeg drømmer om å jobbe med bøker, gi ut en bok selv, berøre mennesker, og ha en leilighet der jeg kan sitte i vinduskarmen og drikke te eller sjokomelk og lese bøker. jeg drømmer om å bli nöjd. jeg drømmer om å få være meg. jeg drømmer om å berøre, om å bli husket… jeg vil bli husket.

Hvis jeg skal måle det å bli 30 utifra det målet der, som jeg satte meg uten helt å huske det, så har jeg klart det ganske bra. Check, som vi sier.

Jeg feira bursdagen min med å invitere folk jeg liker hjem til oss på Galgeberg. Det regna og var kaldt, så vi fikk ikke grilla, men vi stekte pizza og hadde musikkquiz på stuegulvet, vi dansa ikke, men vi sang, og da J gikk og la seg i femtida, så gikk Krummis, A og jeg ut i soloppgangen, vi tok med noen øl i et bærenett og gikk til Tøyenparken i duskregnet, vi møtte en tjej som vi gjetta på om var på vei hjem eller ut. Hun var på vei hjem. Vi satte oss på en benk og så begynte det å regne på ordentlig, så vi gikk hjem til Krummis, rista brødskiver og hadde på gulost, og plutselig hørte vi korpsmusikk og løp til stuevinduene, hang ut av dem og klappa for Kampen Janitsjar som marsjerte bortover klokka sju om morgenen 1. mai. Kirsebærtrærne blomstra og jeg var fylt 30. Klokka åtte gikk jeg hjemover og så sovna jeg ved siden av J, sov i fire timer, før sola vekte meg og jeg rydda huset, spiste en lang og treig frokost, vi så på West wing og lå anføttes i sofaen, jeg løste kryssord og leste bøker, og jeg var blitt 30.

Jeg tror man kan si jeg har fått det til. Jeg føler selv at jeg har fått det til. Jeg er glad. Så glad at jeg sjelden skriver her lenger, men det betyr ikke at jeg kommer til å slutte eller sitte og vente på at det går dårlig før jeg stikker innom dere igjen. Det er mye fint å skrive om også fra lykken. Jeg må bare prøve å finne det. Finne stilen. Leite det fram.

I sommer skal jeg bade mer enn jeg gjorde i fjor, lese flere bøker enn jeg gjorde i fjor, skrive ferdig en, sykle til jobb, drikke kaffe som jeg har laga hjemme og frakta med meg til jobb i koppholderen jeg fikk til bursdagen min, jeg skal på Roskilde igjen, om det så blir aleine, jeg skal på Øya igjen, borti gata, og jeg skal forhåpentligvis være frisk og glad. De eneste gangene jeg skal grine er foran en konsertscene. La oss skåle for det.

Det känns bra. Jag er nöjd. Selv om kent slipper sitt siste album 20. mai. La det bli et godt et.

Stand up like a soldier, baby

I går syklet jeg inn til sentrum for å gå på kino. Jeg så How to be single, som jeg syntes var søt. Jeg syklet meg bort på vei hjem, men jeg hadde heldigvis lys på sykkelen og etterhvert fant jeg Søerne og veien til Østerbro igjen. Det er uvant å bo i dette området,… Les mer…

Meget mere af det hele

Jeg tar en øl med meg selv og dagboka mi på turen over. Det er fire år siden jeg skrev i den sist, men det har vært to bøker i mellomtiden. Allikevel er det nok minst et halvt år siden sist jeg satt med penn og skriblet ned noe for meg selv. Jeg leser her… Les mer…

Jeg er ikke så rask

Utenfor kjøkkenvinduet vårt i bakgården er det en sirkel av benker, i midten er det et stort tre. Sola skinner rett på to av de fem benkene, og i dag satt det en eldre dame der. Hun hadde boblejakke og satt med lukkede øyne med hele ansiktet fullt av sol. Det minte meg på noe… Les mer…

Welcome to the OC, bitch

Sida det nye året begynte, har vi sett på The O.C. Jeg ser det på nytt, for tredje, fjerde eller femte gang, kanskje. J ser det for første gang. Vi står opp om morgenen og ser en episode mens vi spiser frokost, og ungdommene i Orange County er akkurat som de var den gangen jeg… Les mer…

2016 hittil

Jeg prøver å stå opp tidlig, jeg legger meg tidlig, jeg leser i stedet for å se på TV, jeg tenker på å skrive hele tiden, men får det ikke ordentlig til, jeg går på biblioteket, jeg går tur, jeg løper på tredemølla, jeg speiler meg i garderoben etterpå og fortrenger det jeg ser, jeg… Les mer…