Jenter, en fyr fra Island som synger, en fin og rar film, en magisk bok og enda flere jenter

 

Det er blitt februar. Den korteste måneden, fordi det også er den jævligste. Neida! Joda. Litt. Men dette skal vi overleve. Og her er noen ting som skal få oss gjennom, nærmere våren.

13. februar har Girls premiere på HBO Nordic med sin siste sesong. Jeg gleder meg sånn og har sett de første fem sesongene på nytt for å varme opp. Når jeg ser på Girls, så blir jeg så glad for at det finnes. Jeg elsker alle jentene og kanskje mest av alt elsker jeg Lena Dunham for å ha skrevet det, og ikke minst for å spille i det. Det er ikke gitt at alle elsker serien, jeg har møtt mange som hater det og de har sine grunner, som jeg kan forstå, men det de hater er ofte det jeg elsker. Det handler om fire selvopptatte jenter i New York med både ekte og uekte problemer, men heldigvis, for de aller fleste av oss, så er det sånne problemer vi har. Og vi takler dem bra og vi takler dem dårlig. Og for meg er det dette serien handler om. Det, og vennskap. Dunham skildrer så kleint og fint hvordan det er å være noenogtjue og være voksen, men allikevel ikke. Hun forteller en historie om dumme gutter og fine gutter, om å ta dårlige beslutninger og få svi for dem etterpå, om å prøve å finne seg sjæl, om å krangle og være urimelig, om å ha dårlig selvtillit og litt for god selvtillit samtidig, om å gå på fest og å bli hjemme, om å miste den man trodde man sto nærmest, om å miste seg sjæl, om alt i livet som ikke blir som vi hadde planlagt og alt som skjer på veien dit man tror man skal. Jeg elsker de små rare historiene hun forteller oppi den lange historien om Hannah, Marnie, Jessa og Shoshanna. Og mest av alt elsker jeg siste episode av femte sesong. Hvis den gir noen indikasjon på hva som venter oss i siste sesong, så kan jeg nesten ikke vente.

I want to write stories that make people feel less alone than I did. I want to make people laugh about things in life that are painful.

Word, Hannah Horvath/Lena Dunham. Word, sier jeg bare. Jeg gleder meg.

På musikkfronten skjer det sikkert mye jeg ikke får med meg, men noe jeg har fått med meg er at Ásgeir har sluppet ny singel. Unbound er en sånn låt jeg kan ha på repeat i timesvis, akkurat som det første albumet han slapp, Dýrð í dauðaþögn. Jeg husker ikke hvordan jeg fant ham, men jeg fant ham og jeg gir aldri slipp. Han er lyden av en sommer som både inneholder sol og regn, ensomhet og vennskap, å sitte aleine ved pulten og skrive og å ligge inntil noen i gresset. De som liker Bon Iver må absolutt sjekke ut Ásgeir.

I slutten av januar kom Kim Hiorthøys første spillefilm på kino, og jeg var så heldig å se den da med Krummis. Jeg hadde sett traileren litt for mange ganger og trailere er jo ofte det beste fra filmen, men jeg synes dere alle skal ta dere turen på kino allikevel. Filmen er morsom og rar, trist og fin, som det beste i livet. Hvis denne filmen var en låt, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys låt Ting som virker. Hvis denne filmen var en bok, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys bok Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Alt anbefales.

 

Jeg leste åtte bøker i januar og en av de beste var Neil Gaimans Havet ved enden av veien. Den synes jeg alle bør lese. Det er en slags barnebok for voksne, full av magi og ondskap, og dermed også heldigvis gode krefter som kjemper mot ondskapen, men i en realistisk setting. Spennende, umulig å legge fra seg, og da jeg var ferdig ville jeg anbefale den til alle. Så nå anbefaler jeg den til dere.

Unge lovende sesong 2 hadde også premiere. Jeg står ved alt jeg sa da jeg hadde sett første sesong, så jeg gjentar meg sjæl. 

Dårlig samvittighet

Livet mitt forbedres/ødelegges av utallige blogger, mailchallenges og instagram-kontoer fulle av tips og triks for et ryddigere hode, hjem og kosthold. Misforstå meg rett, jeg følger dem med vilje. De er en evig blanding av inspirasjon og målsettinger, og en god dose evig dårlig samvittighet. Jeg vil jo bli et bedre menneske. Bli en sunn veganer som redder jorda for hvert måltid, innrede hjemmet mitt med gjenbruksmøbler som ser ut som om de kunne vært på forsida av et fancy interiørmagasin, men her sitter jeg i en leilighet som alltid er litt rotete og uferdig, med en bunke bilder vi ikke har hengt opp, en brukt string-hylle jeg kjøpte på finn.no i fjor sommer som ikke er hengt opp ennå og et kattemøbel, som ærlig talt, gjør nytta si, men ser forferdelig ut. (Det har en hengekøye til den tykke katten og et lite platå oppe ved taket der den tynne liker å ligge og skue utover stua.) (Det kjøpte vi forøvrig også brukt og bar det med oss hjemover fra Vålerenga til Galgeberg en vårdag i fjor. Det var slitsomt, men vi klarte det.)

Jeg ser på stand-up når jeg burde lest en, nei, vent, skrevet en roman. I det minste har jeg laga meg en kopp te, riktignok ikke en smoothie av grønnkål, men det er bedre enn en øl.

Og kanskje kommer aldri leiligheten vår til å se ut som de bildene jeg til stadighet hjerter på instagram eller tumblr, men den er varm om vinteren og om sommeren kan jeg sitte i bakgården og kjenne på lufta. Og sånn nyhetene ser ut om dagen, så har vi alle større problemer enn om jeg har tørka støv av teakseksjonen eller investert i plassbygde bokhyller med en kattelabyrint inni. These are horrid times, sier jeg til meg selv mens jeg leser om vår samtid, og jeg er i villrede på hva jeg kan gjøre for å bidra til en bedre verden. Men jeg drikker nå denne teen min og skriver i dagboka mi om at vi må tro på at vi er bedre enn det som skjer nå. At vi må kjempe for forståelse og medmenneskelighet, åpenhet og dialog. Og selv om jeg ikke trente i dag eller har fulgt Adrienes yoga-challenge til punkt og prikke, så leser jeg i det minste fortsatt nyheter fra en fri og uavhengig presse, jeg forsøker å lære meg hvordan verden henger sammen, jeg donerer til organisasjoner som er out there og kjemper for humanitære formål og en fredeligere verden, og kattene er i hvert fall sjukt fornøyde der de ligger i kattemøbelet. De bryr seg tross alt ikke om hvordan det ser ut, de vil bare at det skal være mykt. Det er det. Og livet mitt er langt fra ødelagt. Jeg har fortsatt trua. Både på en bedre verden, og på et ryddigere hjem og hode. Jeg antar at jeg bare ville si det. Det, og hei. Jeg har feila totalt i nyttårsforsettet om å blogge hver dag, som ble til hver uke, som har blitt til oftere enn i fjor. Det er viktig å gi seg selv litt slack. Men det er også viktig å skjerpe seg. Så skål for det. Med te.

Hukommelse og virkelighet

Dette blei et slags spoiler-innlegg om skrivinga mi og bøkene mine. Så hvis du har lest dem og vil at det skal være meg, og ikke vil vite så mye om hva jeg egentlig driver med når jeg finner på ting, så kan du lage deg en kopp kakao og se en TV-serie i stedet for å lese dette. Det er lov!

Så:

Før jul snakka jeg med en som hadde lest Du dør ikke, som sa at han alltid syntes det var vanskelig å bedømme bøkene mine, da han kjente igjen mye, og det han ikke kjente igjen som sant, tok han seg i å forsøke å finne ut av om var sant eller ikke, og i hvilken form. Jeg nikka og tok en slurk av ølen min og tenkte ikke stort mer på det den kvelden, men det har kommet tilbake til meg igjen og igjen etterpå.

Jeg kan forstå at alle som kjenner meg leser meg inn i bøkene mine. At Eva, som dukka opp i Furuset og blei med videre i Du dør ikke ses på som et slags alterego, en forlengelse av meg, eller en annen versjon fra et annet univers, med gule gardiner f.eks. Men jeg har aldri egentlig kjent meg så veldig igjen i Eva. Hun er, slik jeg ser det og skriver henne, en fiktiv skikkelse. Jeg vet ærlig talt ikke helt hvordan hun ser ut, noen ganger har hun langt hår, andre ganger ikke, noen ganger har hun briller, noen ganger ikke. Hun løper så mye mer enn meg. Hun er tynnere enn meg. Hun er tøffere enn meg, og andre ganger utrolig mye reddere enn meg. Vi har begge hatt og har angst. Vi har begge Kent som favorittband, men hun i mye større og mer altoppslukende grad. Eva ville aldri vaska huset mens huns hørte på L.O.C. eller Justin Bieber. Eva ville aldri dansa hele natta. Vi kommer begge fra Furuset, men jeg flytta aldri tilbake. Jeg kunne ikke flytta tilbake heller, for mamma bor ikke der lenger. Ikke pappa heller. De har ikke vært gift engang, så de skilte seg heller ikke i 2013 da Furuset utkom.

Jeg skal forsøke å skrive noe om dette uten å stikke hull på noens tanker om boka, selv om det kanskje blir vanskelig. Dette er ikke et forsøk på å ta avstand fra bøkene mine, de kommer fra et sted inni meg, de kommer fra ting jeg har tenkt og opplevd, de kommer fra følelser og redsler jeg har kjent på, men de er også fiksjon. Jeg har vanskelig for å skrive noe som ikke begynner et sted inni meg, med noe som en gang skjedde, eller ikke skjedde, men som jeg skulle ønske hadde skjedd. Men når jeg skriver bøker, når jeg forsøker å skrive bøker, så begynner de kanskje med en side fra dagboka mi og så ender de opp et helt annet sted, et sted jeg aldri har vært før, med personer jeg ikke kjenner og hendelser jeg aldri har tatt del i.

Når jeg tenker på Du dør ikke, så vet jeg hva som er sant der inne, og det er skuffende lite. Jeg persa på 1500-meteren i tredje klasse, rekorden min var 7.12. Jeg har til gode å klare det på nytt. Men jeg vant tre melkesjokolader, det gjorde jeg. Jeg var også på de to siste kent-konsertene i Oslo, men jeg fikk ikke angst, og jeg skreiv om dem flere måneder før de faktisk spilte. Jeg har vært på et torp i Sverige en gang, det var en fin uke, en av de fineste. Det som egentlig skjedde der var for det meste nattbading, pannekake- og muffinslaging på kjøkkenet, jeg lå i en hengekøye og skreiv på Øya-singelen min, jeg drakk øl, jeg spilte Kubb (som jeg forøvrig er sjukt mye bedre i enn Eva), jeg var seint i seng og førstemann opp om morran, jeg tok oppvasken fordi jeg er dårlig til å lage mat, vi miksa drinker i Norgesglass og quizza hverandre, vi så en dårlig film med John Cusack en dag det regna, vi gikk tur langs skogsveien og visste ikke hvilken dag det var eller hvor mye klokka var så lenge vi var der ute. Jeg ville aldri hjem, og jeg vil alltid tilbake dit, men det ble bare med den ene turen. Det var til og med en slags kjærlighetshistorie der, en som kom tilbake etter mange måneder, det var en fin historie en gang.

Da torpet dukka opp i Du dør ikke, så ble det en helt annen tur, en tur jeg aldri har vært på. Det eneste sanne med turen var nok hvordan torpet så ut, hvordan skogen så ut rundt, hvordan man kan rømme fra hverdagen og ut i en svensk skog der alt kan forandre seg, eller være det samme.

Jo i bøkene mine finnes ikke i virkeligheten. Jeg har en bestevenn fra barndommen, men han heter noe annet og jobber ikke på IKEA. Han bor ikke på Furuset lenger heller. Det er det nesten ingen som gjør. Jo i bøkene mine er nok et ekko av flere gutter som har betydd og betyr noe for meg, i Du dør ikke er han en blanding av et par ekser, min nåværende samboer, karakterer jeg har sett på film og Johan fra Fucking Åmål, liksom. Miriam-karakteren skulle egentlig hete Philip og være ekskjæresten til Eva. Han ble først strøket fra Furuset fordi konsulenten mente boka ikke trengte noen kjærlighetshistorie, som viste seg å være riktig, men jeg likte sidene om Philip og Eva så utrolig godt. Jeg syntes de var viktige. Så vi prøvde et triks, vi gjorde om karakteren bare, men samtalene forble ganske uforandra, og vipps, så var Miriam der. En ekskjæreste ble en bestevenn, et forhold ble et annet forhold. Sånn kan det gå. Stakkars Philip, han var med i noen utkast av Du dør ikke også, men ble strøket derfra og. Det skal visst ikke være med noen kjærlighetshistorier i bøkene mine, i hvert fall ikke ennå.

Jeg har hatt angst, ganske likt hvordan Eva har angst, men der Eva gjemmer seg bort fra livet og er for redd til å snakke med noen og gå ut, så gjorde jeg det stikk motsatte. Jeg snakka om angsten min til alle som ville høre. Jeg fortsatte å gå på fest, selv om jeg et par ganger måtte stenge meg inne på do og puste med magen mens vannet rant. Jeg dro ut for å danse selv om jeg noen ganger måtte dra hjem med dundrende hjerte og en overbevisning om at de kom til å finne meg død i senga mi neste morgen. Men hvis boka mi skulle funke sånn jeg ønska den skulle funke, så kunne ikke Eva takle angsten sin like bra som jeg gjorde. Hun måtte ha et problem. Et stort jævla problem som skulle løses eller ikke løses. Og bestevennen hennes måtte forsvinne, og bestevenninna hennes måtte være fraværende, sånn at de ikke kunne fikse det i første kapittel allerede. Da ville det jo ikke blitt noen bok. Eller, den ville blitt en helt annen.

Jeg har også snakket med venner som sier de kjenner seg igjen, som peker på setninger i boka og ting som skjer og sier: Det er så rart å lese, for det stemmer jo ikke. Det var jo ikke sånn.

Nei, det var ikke sånn, for det var ikke deg. Og det var ikke meg. Men at jeg, når jeg skriver, bruker ting som har skjedd en gang, og bruker de i en helt annen setting, eller legger ord i munnen på noen andre, eller vrir om på ting, det er jeg nok skyldig i. Jeg sitter jo egentlig bare her ved kjøkkenbordet mitt med en kaffekopp og et blankt dokument foran meg og juger så det renner av meg. Det er det jeg elsker med å skrive. At jeg kan finne på ting. At jeg kan bli en annen. At jeg ikke lenger er Linn Strømsborg, men har fått lov til å være Eva i noen år. Og nå er jeg en annen. Nå prøver jeg å skrive den kjærlighetsromanen jeg hele tida har forsøkt å skrive. Men han heter ikke Philip. Eller kanskje han skulle få lov til å hete det denne gangen, og kanskje han ikke blir strøket nå? Vi får se.

2016/4

skjermbilde-2016-12-29-kl-00-36-24

I oktober dro jeg til Trondheim for å se kent. Da jeg våkna om morgenen på hotellet var jeg blitt anmeldt i Klassekampen. Anmelderen sa at jeg hadde skrevet en håpefull bok om angst, så jeg feira med en ekstra stor kaffe og senka skuldrene. Kent-konserten var den første av tre, og den var fantastisk selv om den fikk terningkast 2 eller 3 i avisa. Jeg gråt og gråt, og selv om jeg var redd for å ikke rekke morgentoget hjem igjen dagen etterpå, så dro jeg og møtte en kompis fra Furuset som bor i Trondheim til en siste øl etter konserten. Jeg rakk toget. Jeg leste Bergen Ungdomsteater av Pedro Carmona-Alvarez og spiste kjøttkaker i kantinevogna, det beste med å ta toget. Uka etter var det to konserter i Oslo Spektrum, og jeg gråt og gråt der også, men på helt forskjellige låter enn på den i Trondheim, og det var så fint. I Dagsavisen fredagen før konsertene var det en artikkel om avskjedsturneen og et lite intervju med meg, jeg tror kanskje det kuleste som har skjedd i år, om ikke hittil i livet, er at det var et bilde av meg ved siden av kent i avisa. Jeg tviler på at Linn (14) ville trodd på det om noen sa det kom til å skje. Jeg veit ikke om jeg tror på det sjæl. Noen dager etter den siste konserten for min del, fikk jeg melding av Julie  i København som sa at hun hadde fått tak i billett til den konserten de skulle ha i København i november. Vil du også ha? spurte hun. Ja, sa jeg. Ja, ja, ja! Og så kjøpte jeg en billett til den også, det skulle bli den fjerde og siste for min del.

I november gikk jeg i hi, bortsett fra turen min til København i slutten av måneden. Jeg så fem sesonger av The Office, fire sesonger av Glee, en hel haug dårlige filmer på Netflix og gikk tur med podcast på øret for å prøve å gå mer enn 10 000 skritt om dagen. Det gikk sånn passe. Men så dro jeg til København, kjøpte meg en ISAK + EVEN-genser, så på SKAM, drakk billig øl i kollektivet til Julie, sykla med votter og spiste spagetti bolognese som jeg lagde nesten helt selv hos A. Og så dro vi på konsert. Det vil si, vi kom oss ikke på konsert, for Joakim Berg hadde mista stemmen, så vi dro på mitt gamle stamsted Tjili pop og drakk øl i stedet. Juleølen var kommet og København er verdens beste by også uten en fjerde og siste kent-konsert. Julie og A bestemte seg for å komme og hente meg i Oslo uka etterpå, siden de flytta konserten en uke, og jeg gråt og sa ja takk. Men så kom livet i veien, på mange måter. Og jeg dro ikke allikevel. Sånn kan det gå.

Så kom desember, og den gikk så altfor fort. Jeg klarte ikke å stå opp tidlig, jeg trente ikke to ganger i uka, jeg rakk ikke juleposten, jeg skrev ikke nok julekort, jeg rakk å kjøpe alle gavene, heldigvis, og så ble det jul. Jeg ble syk siste uka før julaften og sov mye, med en katt på hver side i senga. Jeg rakk ikke å lese 70 bøker, men jeg leste 66. Jeg skreiv litt om de beste av dem, og begynte såvidt på noe nytt selv. Vi får se hvor mange år jeg bruker på å skrive ferdig den. Selv om jeg var sjuk, så ble det lille julaften-pils, den fineste juletradisjonen jeg har. Og 1. juledag så jeg Karl Bertil Jonssons julafton på nett-tv mens jeg lagde frokost, så det var ikke så aller verst.

Året som nå har gått, her jeg sitter på nyttårsaften og skriver dette, har muligens vært bedre enn jeg husker det. Jeg gikk tur i dag, i den timen der himmelen blir rosa, og det slår meg at jeg føler jeg har hatt lite å skrive om i disse oppsummeringene, men det har nok skjedd mer fine ting enn jeg husker. Men de fine tinga har vært vanlige. Man husker gjerne ikke de vanlige tinga. En kveld med gode venner på en bar, en spillkveld hvor man vinner, den morgenen på vei til jobb da alt klaffa og du enten rakk å lage kaffe hjemme og drikke den på bussen eller akkurat kjøpe en på Kaffebrenneriet før bussen suser inn på holdeplassen idet du ankommer, en kveld hjemme uten planer der jeg kan ligge med hodet i fanget til J og se på en tv-serie eller lese en bok mens han spiller xbox. De vanlige dagene har det vært mange av, men de glir inn i hverandre og forsvinner. Allikevel håper jeg på flere av dem i 2017.

Jeg har hørt mindre på musikk enn jeg pleier, mer på podcast. Jeg har kanskje blitt litt klokere, kanskje ikke. Jeg har lest avisene mine og bøker, jeg har prøvd å lage sunnere middager, men spist mye Fjordland og burgere også. Jeg har løpt mindre enn i fjor, men gått mer enn noensinne. I 2017 vil jeg lære mer om verden, men høre mer på musikk også. Jeg vil løpe mer og spise sunnere, stå opp tidligere og være mer hjemme uten at å være hjemme betyr å være syk. Jeg vil lese enda flere bøker og rydde oftere, i leiligheten og i hodet. Jeg vil begynne å skrive mer dagbok igjen, og forsøke å begynne på en ny bok på ordentlig, ikke være redd, ikke gi opp før jeg har begynt.

Selv om jeg hørte lite på musikk, så lagde jeg to spillelister. En på starten av året som heter henda i været og som rommer den første halvdelen. Et slags forsøk på å overleve vinteren, med låter om å gå ut og møte venna dine selv om det er kaldt. En i sommer som heter said i’d be gone by five but it’s sunrise and i’m still in your bed som rommer resten av det. Jeg tror det er en av de beste listene jeg har laga noensinne. Den var vel også et forsøk på å overleve høsten, med låter som får meg til å nikke mens jeg går, noen som får meg til å danse og noen som kan få meg til å grine.

Og siden jeg liker lister, så får dere en før jeg stikker i nyttårsmiddag:

Topp 10 låter fra 2016 i tilfeldig rekkefølge:

Ramón – Runnin
Alicia Keys – In common
No. 4 – Henda i været
Cherrie – Aldrig igen (må sådär)
Bear’s den – Red earth & pouring rain
The 1975 – Somebody else
Major Lazer, MØ & Justin Bieber – Cold water
Kent – Andromeda
Bon Iver -666 ?
Sval – Tilbakefall

Jeg håper 2017 blir alt dere ønsker dere og mer. Jeg håper vi slipper å grine av å se på nyhetene og at vi går en fredeligere verden i møte, selv om det ser skummelt ut. Jeg tror jeg sa det best i november, Nå må vi ikke gi opp. Nå må vi møte de som er uenige med oss med åpenhet og motargumenter som ikke sårer, som ikke fordummer, som ikke tar for lett på det de mener. Alle dere som er redde for hva framtida bringer, jeg forstår dere så godt. Det er lov å være redd. Men la oss være redde sammen, så blir det ikke like ille. Og hei, Ellen Degeneres fikk en medalje i går og NOAS har fått inn over tre millioner kroner til arbeidet de gjør for alle de som har rømt gjennom verden og endt opp her, hos oss – og jeg har penger til både kanelbolle og kaffe etter å ha bidratt litt sjæl, så la oss ikke gi opp helt ennå, hæ? La oss holde ut. Være her. Vi veit ikke hva som kommer. Kanskje blir 2017 det beste året i livet vårt. Vi må aldri gi opp. Alltid stå opp, både om morran og for det vi mener er riktig.

Godt nyttår, dere, hvem enn dere er.

2016/3

skjermbilde-2016-12-29-kl-02-05-00

I juli hadde jeg sommerferie, men var innom kontoret hver mandag. Jeg elska det. Jeg gikk barbeint i bakgården, og på kontoret. Jeg bada og leste bøker, løste kryssord og leste bøker i bakgården, jeg lasta ned Pokémon Go og parkerte sykkelen til fordel for å gå gatelangs og fange digitale monstre (jeg har ikke slutta enda), jeg drakk øl på sommerquiz (vi kom på andreplass på Månefisken en gang!) og lå generelt mye i gresset og bare så på himmelen og skyene. Forsøkte å ikke sove bort sommernatta, men fikk det ikke til, som vanlig. I juli og august skrev jeg ferdig boka mi, og de siste par ukene var hektiske. Et par dager før den gikk i trykken satt vi på kontoret og skrev om, redaktøren min og jeg. Jeg følte vi var med i en episode av Newsroom,  der jeg satt ved pulten min og fikk ti og ti sider om gangen med endringer for å rekke å trykke den så den skulle utkomme før oktober. Det var gøy og slitsomt. Etter det har jeg ikke skrevet noe nytt, og det var egentlig først nå da jeg skjønte hvor lenge sida det var at jeg ble litt redd. Men jeg skal vel skrive noe mer en gang. I mellomtida skriver jeg dette.

I august var det Øya, som vanlig. Den beste konserten var New Order, på nytt, som var bedre på Øya enn på Roskilde, og det var allerede fantastisk på Roskilde, så da kan dere kanskje tenke dere. Jeg ble heldigvis ikke sjuk på Øya i år, føler at jeg alltid får enten halsbetennelse eller urinveisinfeksjon perfekt tima til den festivalen, men jeg klarte meg. Sliten ble jeg dog, så jeg dro hjem før den legendariske Anderson.Paak-konserten på lørdagen, men angrer ikke. Angrer aldri! Jeg leste tross alt en bok i stedet, det er aldri feil. Jeg leste for eksempel I love Dick av Chris Krauss en glovarm dag på Sørenga, jeg bada og leste, bada og leste. Sørenga er det beste som finnes i sommer-Oslo. En dag jogga jeg til og med dit og hoppa i sjøen etterpå. Det anbefales.

September kom og var varmere enn noensinne, mitt siste bad i år var seint i september, og vi kjøpte is på vei hjem. Så kom boka mi i slutten av måneden, og jeg lå våken om natta og grua meg til anmeldelsene. For hva er verst, å bli anmeldt, men å få dårlige anmeldelser, eller å ikke bli anmeldt i det hele tatt? Jeg klarte ikke å bestemme meg og fikk ikke sove. De lot vente på seg, men jeg døde ikke av dem, heldigvis. Og jeg tror det er verre å ikke bli anmeldt, enn å bli det. Det var i hvert fall noen triste uker fram til den første kom. Men den kom ikke før i oktober, så det blir neste post!

2016/2

I april dro vi på fjellet til hytta til A, sammen med Tobi, Anna, Ea og Camilla. Jeg hørte på kent hele veien til og fra. Så fikk vi omgangssyke. Eller, heldigvis ikke alle sammen samtidig på hytta, det var bare T som fikk det der. Så han gikk glipp av en skitur, og jeg… Les mer…

2016/1

Det er siste uka i 2016. Et år som nok ikke har vært det beste for så mange. Noen år er sånn. Og så blir det bedre. Eller verre, men det må vi ikke tenke på, da gir vi opp, og det må man aldri. Men noen fine ting har det jo vært. Selv om… Les mer…

Tips fra en gammel bokhandlerske:

Jeg jobba i bokhandel i 10 år. Jeg savner det stadig. Heldigvis jobber jeg fortsatt med bøker, og jeg leser like mye som før (om enn ikke like mye som jeg skulle ønske.) Og nå når det nærmer seg jul, og et nytt år, så ville jeg for bare fire år siden stått bak disken… Les mer…

Just keep swimming

For fire år sida på denne tida stakk jeg til Køben for å se L.O.C. i Falconersalen. Jeg sykla i november, gjennom nysnøen i Fælledparken og var ganske lykkelig, selv om året 2012 hadde vært ganske trått og tungt. 2012 var året da jeg ble diagnostisert med angst. Det var året da alt gikk til… Les mer…