Noen mediterer, jeg skriker inni meg

De siste ukene har jeg vært så stressa at jeg har begynt å gråte flere ganger. Det kan være overveldende, dette livet. Det er merkelig hvordan det kan være både bedre enn på lenge og samtidig så stressende at jeg ligger våken om natta og bekymrer meg for alt jeg skal og burde og ikke rakk. Og de tingene jeg gruer meg til, er ting som kanskje blir de fineste jeg gjør i år. Som å reise aleine til LA for å henge med en gammel venn i sola, løpe annenhver dag i t-skjorte ute, tøye ut, dusje, spise god mat, drikke øl på barer jeg aldri har vært på før, og så avslutte turen med å se Bon Iver, Bastille og The XX, blant annet, i en ørken i California. Jeg gruer meg til å reise og jeg gruer meg til å fly, jeg gruer meg til å kanskje glemme noe, selv om alt jeg egentlig trenger er penger, pass, billett og klær. Jeg gruer meg til det ukjente, alle flyplassene og løpinga hvis et av flyene blir forsinka så jeg nesten ikke rekker det neste, eller hvis jeg skulle miste et av flyene, hva gjør man da? Det finner man ut av. Jeg er voksen.

Vi er på fjellet, på hytta til A, for tredje gang, samme gjengen. I fjor måtte jeg gå på ski, halvveis fordi jeg var så dum å skrive i hytteboka at jeg skulle bli med neste gang da vi var der sist, og halvveis fordi T fikk omgangssjuke og alternativet å være igjen i samme hytte som en fyr som spøy i en bøtte virka hakket mer jævlig enn å gå på ski. Vi fikk forøvrig omgangssjuke da vi kom hjem, J og jeg, men det var bedre å få det hjemme, enn å få det for eksempel i bilen på vei hjem. Det kan alltids være verre. Men i år ville jeg ikke gå på ski. Jeg vil faktisk aldri mer gå på ski. Og da jeg sa til A at jeg grua meg til turen, fordi jeg grua meg til å bli tvunget med på ski, og faktisk heller ville bli igjen hjemme, enn å dra på hytte og måtte argumentere for hvorfor jeg foretrakk å lese en bok i sofaen over å gå bortover snøen på ski, så sa han at det skulle jeg selvfølgelig få lov til. Ingen som ikke vil gå på ski, skal gå på ski. Så med litt mindre klump i magen ble jeg med, og selv om hverdagen i mars har vært stressende og overfylt av avtaler, jobbturer, dødlinjer, reisemareritt og generell udugelighet, så satte vi oss i bilen på torsdag og kjørte mot fjellet.

Min angst for oppkast har vært temaet mang en gang i gruppechatten, og de tuller mye med meg. Såpass må jeg faktisk tåle, for det er ikke de som er rare, det er jeg. Det er jeg som alltid har vært redd for å kaste opp. Så redd at jeg noen ganger blir lammet av frykt og blir placebo-kvalm hvis noen såvidt som hinter om at de føler seg litt ugne. Men jeg er vant til det. Jeg har hatt denne frykten hele livet. Fra barnehagen, et mekka av basiller, der jeg synes å huske (sikkert feilaktig) at minst et av barna kasta opp i hvert fall en gang i uka, til voksen alder da jeg ikke turte å begynne å drikke, fordi jeg trodde drikking av alkohol var synonymt med at man alltid kasta opp etterpå. Jeg er vant til det. Det er mitt problem. Jeg lever med det. En fobi på lik linje som at andre er redd for høyder eller edderkopper. En tullete frykt.

Men der satt jeg, i baksetet i bilen, på vei til fjellet, og hørte på musikken min og så på utsikten og tenkte på alle vitsene om bilsyke og en gjentakelse av fjorårets omgangssjuke, og da jeg lukka øya så jeg for meg at jeg gikk ut av hytta, ut i snøen, og sto der og skrek ut alt jeg var redd for.

SPYING

MAT

LIVET

KREFT

CELLEGIFT

Å VÆRE UBETYDELIG

Å ALDRI MER KLARE Å SKRIVE EN BOK

Å SKRIVE EN DÅRLIG BOK

DØDEN DØDEN DØDEN

ATOOOOOOOMKRIIIIIIIIG

Og så lo jeg for meg sjæl og skrudde opp lyden. Det hjalp, selv om det bare var i hodet mitt at jeg sto der og skrek utover fjellet. Noen mediterer, jeg skriker inni meg. Det går bra.

Stemmen til Thomas Dybdahl, tekstene til A tribe called Quest, en mer eller mindre vellykka mor, Sorkins regjering, et papirfirma å bli glad i, film om dikt, film om et liv og en feelgood-komedie å se i sofaen etter en lang dag

Vi overlevde februar! Gratulerer, alle sammen. Jeg starta mars med å ta fram skinnjakka og Converse-skoa, og så kom snøen igjen så det var en kortvarig glede, og støvlettene og vinterkåpa fikk sitte på noen dager til. Den hosten som hadde lura siden slutten av februar ble en forkjølelse verdig en gullmedalje nå i helga, så dietten min består av vann, Paracet og den maten jeg orker å spise (ikke så mye). Men jeg har dyne og to katter, og seks fulle bokhyller, så jeg klarer meg faktisk ganske bra. At hodet er fullt av bomull er bare et lite minus. Det går over. Håper jeg.

Jeg rakk over ganske mye bra saker i februar, 11 filmer, 11 sesonger av diverse TV-serier, 8 bøker og jeg hørte på masse bra musikk og podcaster mens jeg gikk til bussen i snøføyka og sola om hverandre. Jeg tenkte å tipse om det beste fra februar-bolken her, så da setter jeg bare igang:

Thomas Dybdahl slapp endelig nytt album. The Great Plains har vært en gjenganger på repeat siden det utkom. For alle som likte Dybdahl best i form av Oktober-trilogien og kanskje ikke har vært helt med på de andre tinga han har gjort, så kan jeg si at dette nye albumet er en slags vårversjon av oktober-albumene. Det er litt lysere, som om det lover en soloppgang et sted der borte i horisonten, det er en slags følelse av vårbris og hestehov her, og stemmen hans er som vanlig noe av det beste jeg kan ha i hodetelefonene mine.

Jeg oppdaga også det nye albumet til A tribe called quest, som kommer på Roskilde i år, We got it from here… Thank you 4 your service er noe av det chilleste og kuleste jeg har hørt fra hip-hop-fronten på lenge. Som Q-Tip sier i Melatonin: The world is crazy and I cannot sleep. Dette er bra saker. Jeg gleder meg som en gærning til å se dem på et jorde i Danmark.

Av bøkene jeg leste, vil jeg trekke fram Janne S. Drangsholts Winter i verdens rikeste land, andre bok om Ingrid Winter (jeg likte også den første, Ingrid Winters makeløse mismot veldig godt). Jeg tror jeg hadde solgt veldig mange av disse bøkene hadde jeg fortsatt jobba i bokhandel, de er lette å anbefale og lette å lese, jeg har snakka med noen som ikke har vært like fan som meg, men jeg har kost meg glugg. Dette er sånne bøker som jeg leser på en kveld, og jeg ler høyt mens jeg gjør det. Jeg elsker at Ingrid driter seg ut, jeg elsker at hun egentlig er så smart (hun er professor i litteratur) og så dum samtidig, jeg elsker skildringen av familielivet og jakten på lykke i hverdagen, mens alle egentlig er mest opptatt av sitt eget. Drangsholt har en unik evne til å se små situasjoner og gjøre dem store, altså, bare det å sette opp et stillas for å pusse opp huset gjøres til en farse i denne romanen, det er helt fantastisk. For de som ikke blir irriterte (eller, irritert, men på en god måte) av Bridget Jones, så må dere sjekke ut Ingrid Winter. En av mine litterære heltinner.

I disse dager har det vært både litt skummelt og trøstende å gjense Aaron Sorkins TV-serie West wing. Den utkom i 1999 og gikk til 2006, men flere av problemstillingene som tas opp har vært skremmende aktuelle. Det handler om Det Hvite Hus i USA, om president Bartlett og staben hans, om gjenvalg og siden valget om hvem som skal følge etter ham i Det Hvite Hus, om demokrater og republikanere, om kriser og verdensproblemer, om taleskriving og avstemninger. Da serien gikk i sin tid var det visst flere amerikaneren som skrev brev til Martin Sheen (som spilte Jed Bartlett) og spurte hvorfor han ikke kunne stille til valg som president, for de ville stemt på ham. På en måte skulle jeg ønske USA, og verden, var skrevet og regissert av Sorkin, så jeg skjønner dem godt. Men det er fint å se på. Fint, provoserende, lærerikt og morsomt. Så mange smarte folk finnes jo i verden på ordentlig også. Jeg må tro på det. Hver dag må jeg fortsette å tro på det. Selv om det er lett å bli Toby:

 

En hyggeligere, men til tider også irriterende serie jeg har sett ferdig, er den amerikanske versjonen av The Office. Det er overraskende mange sesonger, hele 9, men dette er også en TV-serie som jeg har blitt mer og mer glad i for hver eneste episode som har autostarta på HBO mens jeg har ligget på sofaen etter en lang dag. Den handler om et papirfirma. That’s it. Men det er jo mye mer enn dette. Det handler om et kontor, om en arbeidshverdag som både likner og ikke likner på vanlige folks arbeidsplasser. Det handler om forelskelse og krangling, om sjefer og økonomiavdelinger, om julefester og sommerferier, bryllup og brudd. Men å følge disse rare folka i ni sesonger har gjort at de nesten har blitt kompiser av meg. Jeg kunne alltid se en episode og bli i bedre humør, sammen med dem. Det gir meg trua på at i ethvert firma, enhver avdeling, så sitter det massevis av rare folk som ikke ligner på deg, men som kan komme til å bli de viktigste og fineste folka i livet ditt, om du lar dem bli det. Verden er et fint sted, folkens. Full av rare folk, som deg og meg.

Jeg har vært på kino en del ganger hittil i år – endelig et nyttårsforsett jeg har klart allerede i februar! (Gå flere ganger på kino enn i fjor – check!) De to beste jeg har sett er Paterson med Adam Driver, som jeg skreiv litt om på Flamme-sida, siden den handler om en bussjåfør som skriver dikt (jobbrelevant nok til å blogge om det der, syntes jeg). Filmen var fantastisk. Løp og se!

Den andre filmen jeg vil trekke fram fra kinomørket er Oscar-vinneren Moonlight, som jeg så dagen før den vant for beste film. Jeg tror det er en av de sterkeste kino-opplevelsene jeg har hatt. En så utrolig vakker film, hvor jeg ble overraska over hvor mye som kan fortelles med såpass lite dialog. Som om historiene ligger i alt som skjer mellom scenene vi får se, mens de scenene som faktisk vises bare er øyeblikksbilder fra det vi forstår er et helt liv. Den er vakker, hjerteskjærende, vond og viktig.

Og helt til slutt, for de som ikke orker å gå på kino, men vil se en film hjemme i sofaen og har Netflix. En film jeg har bladd forbi så altfor mange ganger fordi jeg syntes den så kjedelig ut både i beskrivelsen og bildene som er valgt for å beskrive filmen, The Intern, med Robert De Niro og Anne Hathaway. Det var J som hadde sett den aleine en kveld og som sa: Du kommer til å like den, tro meg, så vi så den sammen en kveld og allerede fra de første minuttene var jeg solgt. Jeg elsker at rollene er snudd, at den vellykka sjefen er en ung kvinne, mens praktikanten er den eldre mannen. Jeg skulle ønske jeg jobba med Ben Whittaker, han kunne lært meg å knyte slips og å puste med magen. Det trengs. Jeg lover’ei.

Løping og skriving og februar

Noen ganger (hele tida) spør jeg meg selv om jeg egentlig vil skrive. Ofte vil jeg bare veldig gjerne ha skrevet. Litt som når jeg jogger. Jeg vil jo ikke egentlig jogge, men jeg vil bli tynnere og sterkere og sunnere og jeg vil slå rekorden min og gå svett og mørbanka i garderoben etterpå. Jeg vil jo leve dette livet, men jeg vil også bli gammel og tenke at jeg gjorde noe bra. Å, så mange dumme tanker.

Dagene går. Februar er en så fin og stygg liten måned. Så tung til tider, og samtidig så full av håp. I går da jeg kom hjem fra jobb var det ikke snø igjen i bakgården og jeg tenkte at jeg skulle ha på meg converse i dag. Så snødde det i hele natt. Sånn går det. Verden skremmer vettet av meg, men jorda snurrer mot vår allikevel. Jeg skal til California i april og jeg er redd for å reise, for flyturene og det store landet, men jeg bor jo også i et stort land, og alt kan skje, når som helst, også her. Man kan ikke slutte å gå ut. Men noen ganger har jeg litt lyst. Til å slutte å gå ut.

Snart skal jeg ha på meg converse og skinnjakke, og snart, enten det er et år eller tre til, så skal jeg ha skrevet denne nye boka. For jeg gjør det jo igjen, skriver, selv om det er en kamp mot klokka og oppoverbakkene og redselen og selvopptattheten. Det er jo dette jeg gjør og har gjort så lenge jeg kan huske. Jeg har skrevet. Først for meg selv. Så for internett. Så for redaktøren min. Så for så utrolig mange fine lesere. Jeg har skrevet om ting jeg har opplevd og aldri opplevd, om små ting og store ting, om mennesker jeg ikke kjenner og mennesker jeg har kjent nesten hele livet. Jeg har vært skamløs og utleverende, og så tilbakeholden og redd. Litt som på tredemølla.
Jeg går på den og hører på drittmusikken min, og når Justin Bieber synger at han bare vil ha noen å elske, så trykker jeg opp tempoet, og når det løsner foran tastaturet, så skriver jeg til jeg ikke vet hva som skal skje mer på neste side, og så skriver jeg plutselig en til. Når Swedish House Mafia synger at jeg ikke må bekymre meg, så hever jeg motstanden og løper i en liksomoppoverbakke, selv om jeg egentlig står stille. Klokka tikker og rundene, som jo bare er et bånd som snurrer under føttene mine, forsvinner under meg. Jeg løper fortere og fortere og utenfor står sola opp tidligere og tidligere. Jeg går på jobb og så går jeg hjem. Jeg legger meg og får sove om natta. Og så skriver jeg. Jeg skriver noe som er sant, til dere. Og så skriver jeg noe som ikke er sant og lagrer det. Forsøker å få til noe. Forsøker å slå rekordene mine. Forsøker å gjøre noe viktig. Om så bare for meg.

Jenter, en fyr fra Island som synger, en fin og rar film, en magisk bok og enda flere jenter

 

Det er blitt februar. Den korteste måneden, fordi det også er den jævligste. Neida! Joda. Litt. Men dette skal vi overleve. Og her er noen ting som skal få oss gjennom, nærmere våren.

13. februar har Girls premiere på HBO Nordic med sin siste sesong. Jeg gleder meg sånn og har sett de første fem sesongene på nytt for å varme opp. Når jeg ser på Girls, så blir jeg så glad for at det finnes. Jeg elsker alle jentene og kanskje mest av alt elsker jeg Lena Dunham for å ha skrevet det, og ikke minst for å spille i det. Det er ikke gitt at alle elsker serien, jeg har møtt mange som hater det og de har sine grunner, som jeg kan forstå, men det de hater er ofte det jeg elsker. Det handler om fire selvopptatte jenter i New York med både ekte og uekte problemer, men heldigvis, for de aller fleste av oss, så er det sånne problemer vi har. Og vi takler dem bra og vi takler dem dårlig. Og for meg er det dette serien handler om. Det, og vennskap. Dunham skildrer så kleint og fint hvordan det er å være noenogtjue og være voksen, men allikevel ikke. Hun forteller en historie om dumme gutter og fine gutter, om å ta dårlige beslutninger og få svi for dem etterpå, om å prøve å finne seg sjæl, om å krangle og være urimelig, om å ha dårlig selvtillit og litt for god selvtillit samtidig, om å gå på fest og å bli hjemme, om å miste den man trodde man sto nærmest, om å miste seg sjæl, om alt i livet som ikke blir som vi hadde planlagt og alt som skjer på veien dit man tror man skal. Jeg elsker de små rare historiene hun forteller oppi den lange historien om Hannah, Marnie, Jessa og Shoshanna. Og mest av alt elsker jeg siste episode av femte sesong. Hvis den gir noen indikasjon på hva som venter oss i siste sesong, så kan jeg nesten ikke vente.

I want to write stories that make people feel less alone than I did. I want to make people laugh about things in life that are painful.

Word, Hannah Horvath/Lena Dunham. Word, sier jeg bare. Jeg gleder meg.

På musikkfronten skjer det sikkert mye jeg ikke får med meg, men noe jeg har fått med meg er at Ásgeir har sluppet ny singel. Unbound er en sånn låt jeg kan ha på repeat i timesvis, akkurat som det første albumet han slapp, Dýrð í dauðaþögn. Jeg husker ikke hvordan jeg fant ham, men jeg fant ham og jeg gir aldri slipp. Han er lyden av en sommer som både inneholder sol og regn, ensomhet og vennskap, å sitte aleine ved pulten og skrive og å ligge inntil noen i gresset. De som liker Bon Iver må absolutt sjekke ut Ásgeir.

I slutten av januar kom Kim Hiorthøys første spillefilm på kino, og jeg var så heldig å se den da med Krummis. Jeg hadde sett traileren litt for mange ganger og trailere er jo ofte det beste fra filmen, men jeg synes dere alle skal ta dere turen på kino allikevel. Filmen er morsom og rar, trist og fin, som det beste i livet. Hvis denne filmen var en låt, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys låt Ting som virker. Hvis denne filmen var en bok, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys bok Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Alt anbefales.

 

Jeg leste åtte bøker i januar og en av de beste var Neil Gaimans Havet ved enden av veien. Den synes jeg alle bør lese. Det er en slags barnebok for voksne, full av magi og ondskap, og dermed også heldigvis gode krefter som kjemper mot ondskapen, men i en realistisk setting. Spennende, umulig å legge fra seg, og da jeg var ferdig ville jeg anbefale den til alle. Så nå anbefaler jeg den til dere.

Unge lovende sesong 2 hadde også premiere. Jeg står ved alt jeg sa da jeg hadde sett første sesong, så jeg gjentar meg sjæl. 

Dårlig samvittighet

Livet mitt forbedres/ødelegges av utallige blogger, mailchallenges og instagram-kontoer fulle av tips og triks for et ryddigere hode, hjem og kosthold. Misforstå meg rett, jeg følger dem med vilje. De er en evig blanding av inspirasjon og målsettinger, og en god dose evig dårlig samvittighet. Jeg vil jo bli et bedre menneske. Bli en sunn veganer som redder jorda for hvert måltid, innrede hjemmet mitt med gjenbruksmøbler som ser ut som om de kunne vært på forsida av et fancy interiørmagasin, men her sitter jeg i en leilighet som alltid er litt rotete og uferdig, med en bunke bilder vi ikke har hengt opp, en brukt string-hylle jeg kjøpte på finn.no i fjor sommer som ikke er hengt opp ennå og et kattemøbel, som ærlig talt, gjør nytta si, men ser forferdelig ut. (Det har en hengekøye til den tykke katten og et lite platå oppe ved taket der den tynne liker å ligge og skue utover stua.) (Det kjøpte vi forøvrig også brukt og bar det med oss hjemover fra Vålerenga til Galgeberg en vårdag i fjor. Det var slitsomt, men vi klarte det.)

Jeg ser på stand-up når jeg burde lest en, nei, vent, skrevet en roman. I det minste har jeg laga meg en kopp te, riktignok ikke en smoothie av grønnkål, men det er bedre enn en øl.

Og kanskje kommer aldri leiligheten vår til å se ut som de bildene jeg til stadighet hjerter på instagram eller tumblr, men den er varm om vinteren og om sommeren kan jeg sitte i bakgården og kjenne på lufta. Og sånn nyhetene ser ut om dagen, så har vi alle større problemer enn om jeg har tørka støv av teakseksjonen eller investert i plassbygde bokhyller med en kattelabyrint inni. These are horrid times, sier jeg til meg selv mens jeg leser om vår samtid, og jeg er i villrede på hva jeg kan gjøre for å bidra til en bedre verden. Men jeg drikker nå denne teen min og skriver i dagboka mi om at vi må tro på at vi er bedre enn det som skjer nå. At vi må kjempe for forståelse og medmenneskelighet, åpenhet og dialog. Og selv om jeg ikke trente i dag eller har fulgt Adrienes yoga-challenge til punkt og prikke, så leser jeg i det minste fortsatt nyheter fra en fri og uavhengig presse, jeg forsøker å lære meg hvordan verden henger sammen, jeg donerer til organisasjoner som er out there og kjemper for humanitære formål og en fredeligere verden, og kattene er i hvert fall sjukt fornøyde der de ligger i kattemøbelet. De bryr seg tross alt ikke om hvordan det ser ut, de vil bare at det skal være mykt. Det er det. Og livet mitt er langt fra ødelagt. Jeg har fortsatt trua. Både på en bedre verden, og på et ryddigere hjem og hode. Jeg antar at jeg bare ville si det. Det, og hei. Jeg har feila totalt i nyttårsforsettet om å blogge hver dag, som ble til hver uke, som har blitt til oftere enn i fjor. Det er viktig å gi seg selv litt slack. Men det er også viktig å skjerpe seg. Så skål for det. Med te.

Hukommelse og virkelighet

Dette blei et slags spoiler-innlegg om skrivinga mi og bøkene mine. Så hvis du har lest dem og vil at det skal være meg, og ikke vil vite så mye om hva jeg egentlig driver med når jeg finner på ting, så kan du lage deg en kopp kakao og se en TV-serie i stedet… Les mer…

2016/4

I oktober dro jeg til Trondheim for å se kent. Da jeg våkna om morgenen på hotellet var jeg blitt anmeldt i Klassekampen. Anmelderen sa at jeg hadde skrevet en håpefull bok om angst, så jeg feira med en ekstra stor kaffe og senka skuldrene. Kent-konserten var den første av tre, og den var fantastisk… Les mer…

2016/3

I juli hadde jeg sommerferie, men var innom kontoret hver mandag. Jeg elska det. Jeg gikk barbeint i bakgården, og på kontoret. Jeg bada og leste bøker, løste kryssord og leste bøker i bakgården, jeg lasta ned Pokémon Go og parkerte sykkelen til fordel for å gå gatelangs og fange digitale monstre (jeg har ikke… Les mer…

2016/2

I april dro vi på fjellet til hytta til A, sammen med Tobi, Anna, Ea og Camilla. Jeg hørte på kent hele veien til og fra. Så fikk vi omgangssyke. Eller, heldigvis ikke alle sammen samtidig på hytta, det var bare T som fikk det der. Så han gikk glipp av en skitur, og jeg… Les mer…

2016/1

Det er siste uka i 2016. Et år som nok ikke har vært det beste for så mange. Noen år er sånn. Og så blir det bedre. Eller verre, men det må vi ikke tenke på, da gir vi opp, og det må man aldri. Men noen fine ting har det jo vært. Selv om… Les mer…