«Når jeg er så godt i gang med en roman som det jeg er nå, skjer nesten alltid det samme. Jeg får lyst til å begynne på en ny. En helt annen bok. Et artig fenomen, særlig når jeg befinner meg så vel med stoffet som denne gangen. Med den erfaringen årene har gitt meg, er det ikke vanskelig å underrykke denne trangen til å stikke av, men som ung og uerfaren måtte jeg ofte ta meg kraftig sammen. For det handler om å stikke av, selv om hjernen ofte fabrikkerer bemerkelsesverdig gode argumenter for å hoppe over på et annet prosjekt.

Å skrive romaner handler veldig mye om å holde ut. Stå løpet. Ikke rømme.»
- Ingvar Ambjørnsen fra innlegget Nytt fra kontoret (3)

Det er mange ting å si om skriving, om etterarbeid og redigering, om å gi opp og å begynne på nytt. Om å ha et manus på 300 sider, 350 sider, 199 sider, om å printe det ut og rette med penn, om å gi opp igjen, om å ville slette alt, om å ville slette halvparten, om å ville skrive noe annet, om å skrive bare for å bruke backspace-knappen igjen, om å våkne og føle seg som kongen av verden, om å lage kaffe og tenke at jeg får til dette, jeg klarer dette, om å la folk få lov til å lese, om å få meldinger om at de leser, om å se på de nesten 15 eksemplarene av den første boka du har igjen i hylla di hjemme og tenke: Hvordan i HELVETE klarte jeg det der når jeg sitter her nå og sliter som en annen tulling?

Det er et slit. Jeg sier det som det er. Det er et helvetes slit og det er ikke en myte dette med den vanskelige andreboka. Det har vært lett og bedre, og så har det vært et helvete og verre enn å skrive den første. Det er noe med forventningene, forventningene til meg selv, skuffelsen over at jeg ikke får det til like fort som den første, de innbilte forventningene fra folk rundt meg, det å stå på vårlista, høstlista, vårlista og så høstlista igjen og boka lar vente på seg. Jeg har lest boka mi over 20 ganger. Jeg har strøket karakterer og store historier, jeg har hatt en kjærlighetshistorie og så ingen kjærlighetshistorie, jeg har hatt barndomshistorier og så ingen barndomshistorier. Jeg har bytta navn på en karakter fire ganger og han har fortsatt ikke fått et navn som passer.

Men selvfølgelig er det verdt det. Jeg skal klare dette. Og kanskje kommer den til høsten. Kanskje kommer den et annet år, en annen høst. Kanskje stryker jeg halve boka, kanskje skriver jeg 100 sider til. Selvfølgelig skrev jeg Roskilde på bare et halvt år, jeg hadde venta hele livet mitt på å skrive en bok. Jeg hadde vært på Roskilde fem ganger og historien bare lå der, i hodet mitt, i hjertet mitt, i fingrene mine. Den var sann og den var løgn og den var sår og den var morsom, og nå skriver jeg en helt annen historie og jeg har bare jobbet med den i 2 år. Hvis vi skal trekke fra min ordentlige jobb som gir meg penger til husleia og mat, så har jeg egentlig bare jobbet med den sammenhengende i 3 måneder. 3 små måneder i en gate i København, 3 små måneder der jeg har hatt all verdens tid til å skrive. Til å stå opp om morgenen og gjøre mitt beste.

Selv om jeg ga opp da også, så var det lettere å skjerpe meg igjen. Det var lettere å tenke at det kom til å gå bra. Jeg hadde all verdens tid. Hvis jeg ikke fikk det til en mandag, så hadde jeg alltids tirsdag. Her hjemme er det annerledes. Nå får jeg ny jobb i februar, og da blir det slutt på skrivedager. Da blir det sene kvelder på kontoret, tidlige lørdager etter arbeidsuker, sene søndager med kaffe på kanna og musikken på høyt. Men det skal gå.

Så jeg skriver dette, for å si at det er et helvete, men det er også det fineste jeg vet, når jeg får det til. Og det kommer til å gå bra. Den kommer til å bli ferdig. Dere kommer til å få lese den, dere som venter.

Jeg har ikke gitt opp.

Jeg har –

mista katten min, reist til Karasjok og sett nordlys, tatt propellfly mens jeg leste A fraction of the whole av Steve Toltz, vært på slippfesten til L.O.C.s Libertiner-album i grønn sekstitallskjole, drukket meg full før underskogspilsen på Ølbaren fordi jeg grua meg, tatt bussen hjem igjen til Oslo mer bakfull enn noensinne etter å ha sykla hjem sju om morgenen i mars 2011, men det burde vært mars 2010, alt skjedde på feil tid og alt var annerledes, men samtidig helt likt og bare noen få uker senere flytta jeg inn i en leilighet i Nørrebrogade og da kjæresten min reiste hjem, så hadde jeg så vondt i hjertet at jeg ikke kunne snakke, og jeg visste at han ikke kom til å være kjæresten min mer selv om ingen av oss hadde sagt det, det var kanskje begges feil, kanskje ingens feil, kanskje mest min, kanskje mest hans, men uansett hvem sin feil det var, så skal man ikke høre på Kate Nash som synger om å være ulykkelig forelska på avstand og ha det akkurat sånn, når han ligger ved siden av deg hver natt og allikevel føles kilometer unna, (I wish I was your favourite girl), men jeg flytta inn i leiligheten i Nørrebrogade og jeg åpna vinduet og april var der, København var der, sykkelen min over asfalten, Bruce Springsteen på hylla over meg, («Du er Bruce Springsteen og du skriver Darkness on the edge of town, ok?» Ok.)

April var varmt og mai var varmere, og året fortsatte. Det var 2011 og jeg har:

feira 17. mai i en park i København mens vi spiste is på pinne, spist sushi minst femti ganger, levd vegetarisk i nesten to måneder, åpna vinduet mitt fordi en gutt kasta småstein på det, ligget våken en hel natt fordi en gutt knuste hjertet mitt, dansa hele natta, dansa i knust glass, dansa i øl, dansa på gata, dansa på et sted der man egentlig ikke danser, men der bartenderen rydda danseplass til oss, spist moreller på en brygge, hoppa uti vannet fra en brygge, en båt, et stupebrett, en murkant, bada naken midt på natta, bada mens det fortsatt var for kaldt til å bade,

kommet hjem igjen til Oslo fra København akkurat tidsnok til å se Paradise Hotel-finalen på storskjerm på Grønland, blitt ringt av en tidligere Paradise Hotel-deltaker på bursdagsfeiringen min, kjøpt en kjole jeg aldri brukte, vært så forelska at jeg måtte skrive en vegg av tekst om det som aldri – aldri,aldri – kan publiseres noe sted, grått på fest, grått på kafé, grått på sykkel i regnet, grått på jobb, vært på Veronica Maggio-konsert 3 ganger, sykla uten hender, fått skrubbsår, fått flis, hatt bustete hår, barbert vekk noe av håret mitt, hatt det beste Roskilde hittil i mitt liv, gått rundt på jordet midt på natta med et ølbrett i hendene og Tobi ved min side, sett på stjernene og lyskasterne og teltene og alle menneskene og skjønt at det sjelden blir bedre enn dette, akkurat her er det vi er, akkurat her skal vi være akkurat nå, sett på Miriam på Kings of Leon-konsert og sagt rett før de spilte låta mi, at nå kommer låta mi – og så kom den, stått alene på L.O.C.-konsert og tatt en shot Fiskefjæs når han spilte låta mi, ligget på bakken og venta på bussen hjem når den første vi hadde billett til ble altfor fort full, og det gjorde ikke noe, vi kom oss hjem, vi kommer alltid hjem,

ligget på bakken utenfor merch-boden etter å ha kjøpt «Nu kan du få mig så lätt»-skjorte, grini på Håkan Hellström-konserten seinere når han sang vi är inte sånna som i slutet får varann, ligget på bakken igjen, vært mange meter over den, tatt sovetog, vært i Bergen, drukket lambrusco – så utrolig mye lambrusco med verdens fineste folk, sittet på Musikksmag til de stengte, sittet på Robinet til de stengte, sittet på Internationalen til de stengte, sittet på Revolver til de stengte, sittet på Mono til de stengte, dansa på Tempest til de stengte,

fått pc’en min frastjålet og leiligheten i København endevendt, fått mobilen min frastjålet, blitt kredittkortsvindla, fått igjen nok penger på skatten til å dra til USA neste år, jobba mindre enn i fjor, lest færre bøker enn i fjor, begynt å løse kryssord igjen, gått med kjole på jobb, gått med shorts på fest, gått alene på kino, kjøpt en ullgenser på Fretex, grått foran nyhetene, grått i bakgården på Dattera til Hagen, oppretta tacotirsdag med noen av de fineste folka jeg kjenner for å overleve november, klina med en amerikaner, vært så glad i jobben min at jeg ikke ville gå hjem, vært så sliten etter jobb at jeg tok feil buss og endte opp et helt annet sted enn hjemme, blitt enda flinkere til å lese mens jeg går, oppdaget Bonanza på Youngstorget, sett Drive på kino og hørt på Desire – Under your spell hver dag siden (den scenen, den festscenen, herregud, det er noe av det fineste jeg har sett på film noen gang, lyden gjennom veggen, hun som sitter på gulvet, blikket hennes når Standard holder tale og denne låta blir høyere, I don’t eat, I don’t sleep, I do nothing but think of you, og Ryan låser seg ut av leiligheten sin, herregud, den låta her, den filmen der),

sagt hadet til Nina da hun flytta, begynt å grine på jobb da hun kom innom for å si hadet en gang til, hatt de beste kveldene med henne og gjengen som følger med, fått Drive-plakat til å henge opp på kontoret mitt, for jeg har fått ny jobb i 2011, jeg har fått ny jobb og blir bokhandlerske på dagtid på ARK Klingenberg og daglig leder-bokhandlerske på kveldstid på bakrommet som jeg kaller kontoret, der skal jeg sitte ved skrivebordet med Ryan Gosling ved min side og det skal bli bra, og dere må komme innom og drikke kaffe med meg i butikken, dere må komme innom når dere skal på kino, dere må komme innom og kjøpe alle bøkene jeg skriver om, og selv om jeg skal jobbe mye, så skal jeg også skrive, og mitt eneste nyttårsforsett for 2012 blir å skrive ferdig boka mi, eller – det er feil, for nyttårsforsettene mine er å ikke jobbe meg ihjel, men gjøre en bra jobb, skrive ferdig eller så nærme ferdig jeg kan komme på et år, stå opp tidlig og trene, sykle til jobb igjen fra mars eller april, skrive flere brev, lese flere bøker enn de 70 jeg rekker i 2011, gå på kino, bade naken, ikke være redd, gi alt jeg har, vite at det kommer til å gå bra, at jeg er en bra en.

«Jeg var ikke gal, jeg var forelska.»
«Hold hodet kaldt og hjertet varmt.»
«Framtiden är så ljus att jag må ha solbrillor»
Måtte 2012 bli det beste året hittil.

Godt nyttår.