Dancing on my own

Jeg meldte meg på et dansekurs, litt for å få tida til å gå, litt for å tvinge meg selv til å trene, litt for å ha en rutine. Hver onsdag mellom kvart på sju og kvart på åtte har jeg dansa i et rom med vinduer langs den ene veggen, utenfor har det vært nesten 30 grader og inne i rommet har jeg forsøkt å herme etter instruktøren som gjør waves og bouncer og beveger kroppen sin på en sånn måte min ikke helt klarer å følge, men den har også gjort ting jeg har kunnet lenge, ting som sitter i kroppen min og har gjort det siden jeg var 7. I første time spurte instruktøren om noen av oss hadde dansa før. Jeg sa: det er hundre år sida, men ja. Noen av de andre sa ja, noen sa nei. Jeg visste at jeg var eldre enn de andre som går der, men ikke hvor mye. Jeg fant det ut da hun ene hilste på meg forrige gang. Hvor gammel er du? spurte hun. 32, sa jeg. ER DET SANT? sa hun. Det ser IKKE sånn ut. Jeg trakk på skuldrene i den fillete t-skjorta mi med (500) days of Summer-motivet som jeg har klippa opp så den henger ned over skuldrene, inspirert av Flashdance. (Det er lov å le om dere vil! Jeg liker det.) Jeg føler meg som 32, og føler jo at jeg ser sånn ut også, men det er sikkert fordi jeg vet hvor gammel jeg er. Jeg bor i denne kroppen.

Hva med deg? spurte jeg. Jeg er 16, sa hun. Jeg lo og tenkte, og sa kanskje høyt: jeg er faktisk dobbelt så gammel som deg. Koko! Hun smilte. Så begynte timen. Den timen hver onsdag har vært den raskeste timen i løpet av disse seks ukene, jeg går inn, vi varmer opp, jeg får til noe, jeg får ikke til noe annet, vi lærer koreografi, vi repeterer, vi teller, 5, 6, 7, 8, og jeg hører et ekko av meg selv som 9-åring, som 12-åring da vi ble flytta inn til byen på Spin-off, som 15-åring da jeg begynte på X-ray, som 16-åring da jeg av en eller annen sjuk grunn havna på viderekomne etter audition, jeg hører tellinga og jeg ser meg selv dra på trening tre ganger i uka, hvordan vi løp, gjorde sit-ups, push-ups, hvordan vi lo i pausene, og så kjørte gjennom koreografien en gang, tjue ganger, hundre ganger, hundre og tjue ganger. Hvordan jeg dansa i hodet på vei til t-banen, nikka til musikken og huska hvor armene mine skulle være på den takta, hvor beina skulle være på den andre. Det er helt likt, og helt annerledes nå. Kroppen min er eldre, stivere, når jeg prøver å gjøre en wave fra hodet og ned gjennom kroppen hører jeg stemmen til venninna mi på ungdomsskolen som tulla med at jeg led av The Norwegian Stiffnes Syndrome, det var en vits fra en reklame, men jeg nikka og sa ja, jeg kommer aldri til å lære det. Men jeg øver og øver og øver, det er bare å lære seg hvordan, så vil det gå tilslutt. Det er ikke magi, det er bare trening.

Jeg meldte meg på et nybegynner-kurs som bare gikk over 6 uker, og denne uka er den siste treninga før sommeren. Men jeg skal melde meg på igjen til høsten, jeg skal gå på et lenger kurs, og jeg skal kanskje aldri melde meg på noe annet enn nybegynner, ikke så lenge jeg lider av The Norwegian Stiffness Syndrome, men så lenge jeg har det gøy, så betyr det ikke noe. Jeg har planer om å endelig lære meg å slide, ikke med ullsokker på hyttegulvet som jeg får til på kjøkkenet hos A på fjellet, jeg snakker på ordentlig, moonwalk med joggesko som sitter fast i gulvet, jeg mener for realz. Det er bare trening, ikke magi. Men det ser ut som magi, og jeg vedder på at det vil føles som magi når jeg en dag får det til.

Og mens jeg øver, skal jeg telle inni meg, lære koreografi, sykle opp til Carl Berner, være 32 og kanskje 33 og 34 på dansetrening med tenåringer, for alt jeg veit er jeg eldre enn instruktøren også, men alder har ikke noe å si, så lenge kroppen min fortsatt kan øve på de samme tinga, de samme trinna. Det er noe av det beste jeg har gjort som voksen, å begynne å danse igjen. Jeg har forsøkt mange ganger, gått på utallige prøvetimer og kurs, men ikke funnet min greie før nå. Commercial hip-hop er min greie. Jeg og 80-talls t-skjortene mine. Hvis jeg lukker øya, kan jeg late som at jeg er 17 igjen og vil danse bak Outkast eller Missy Elliott på scena. Men jeg danser bare for meg sjæl nå. Det har jeg jo egentlig alltid gjort.

Et godt liv

Jeg løp til Sørenga, fikk gnagsår og litt soleksem på skuldrene på grunn av sekken. Jeg skifta til bikini og klatra ned stigen til vannet, det var for kaldt, så jeg klatra opp igjen. Da kom det en dame til på min alder som også skifta til bikini, klatra ned stigen, svømte et par tak, dukka under og så klatra hun rolig opp igjen og satte seg på brygga. Jeg reiste meg og prøvde på nytt, kunne ikke feige ut når hun hadde klart det så bra. Jeg slapp meg nedi vannet, slapp også ut et hvin eller et skrik, dukka raskt under og famla etter stigen som en våt hund, klamra meg fast til den og klatra halvveis opp igjen. Hun lo mot meg og sa at det var kaldt. Du var så grasiøs, sa jeg, så jeg måtte bade jeg også. Jeg turte bare ikke å skrike som deg, sa hun og så klatra jeg helt opp og satte meg til å tørke i sola. Det kom fire eldre damer i slåbrok som alle bada lenger enn meg, jeg tok et gruppebilde av dem etterpå. Bak meg var det en yoga-gruppe i sirkel som bøyde og tøyde, jeg tenkte at de var fine og så kledde jeg på meg og gikk hjemover med vått saltvannshår.

På 17. mai var vi i frokost hos en kompis av J som nå er naboen vår. Da de vokste opp bodde de 1,1 kilometer fra hverandre. Nå bor vi 1,0 kilometer fra hverandre. Vi spiste mat og prata, så dro J og jeg tilbake til bakgården vår der vi fikk besøk av Theobror, vi spilte Mariocart som jeg tapte grådig i, så dro J og jeg på fest til en kollega av ham på Slemdal. Da vi ankom hagen fikk jeg en skje med en potet på i hånda og så var det potetløp, så sekkeløp, så kasting på blikkbokser og så fikk vi høre at det var en trampoline på den andre sida av huset. J og jeg snek oss inn mellom buskene og klatra opp på trampolina der jeg hadde latterkrampe fra vi begynte og til vi slutta. Jeg satte meg ned og ba ham om å hoppe meg, han tok sats og hoppa sånn at kroppen min fløy til værs mens latteren min trilla ut av hagen og ned mot naboene, eller var det kanskje russen?, som hørte på Beautiful people og hadde sin egen fest. Så satte jeg meg under et blomstrende epletre med en øl og mange timer seinere dro vi hjem i en taxi med bållukt i håret og klærne. Det var en fin dag, en fantastisk en. Jeg har ikke vært så glad som jeg var da jeg fløy og hoppa rundt på trampolina, og tror jeg må få meg hus med trampoline når jeg blir rik. Eventuelt en venn jeg kan komme og hoppe litt hos.

Dagene glir inn i hverandre, som de ofte gjør når sola skinner og kalenderen viser røde dager på begge sider av helga. Men nå har jeg satt meg ned for å skrive igjen og sagt nei til både øl, bading og grilling på diverse kanter. Det kommer flere dager. Jeg har en kald Tøyen-Cola, isbiter i fryseren, jordbær i en skål og en bok å skrive. Litt og litt. Jeg må huske å plukke en syrin eller to før de forsvinner, men det er min eneste plan utover å skrive, lese og jobbe litt i bokhandel den neste uka. Det er et godt liv.

Å forsøke å få orden på livet

Siden sist har jeg vunnet musikkquizzen på danskebåten på vei hjem aleine. Jeg kalte laget mitt All by myself, som Bridget Jones, og vant et glass musserende. Jeg leste biografien til Jakob Ejersbo mens jeg drakk det, og leste den ut på lugaren aleine, gråtende, halv ett. Klarte allikevel å stå opp til frokost sju dagen etter. Hjemme igjen ble det etterhvert vår. Krummis kom på besøk og vi dro på Nada Surf-konsert, de spilte hele Let go-albumet, og selv om jeg fikk angst før konserten, så var det fint. Vi gikk før neste sett, fordi jeg fikk angst, men jeg fikk hørt hele skiva jeg kom for. Jeg holdt meg selv i hånda og kjente hjertet dundre med bassen og trommene og jeg tenkte hele tida at jeg ikke kom til å dø, trøsta meg selv mens de sang låtene jeg oppdaga for mange, mange år sida. I den gamle leiligheten min hadde jeg tekstutdrag fra ting jeg liker klistra opp litt her og der, og over ringeklokka der man kunne se hvem som ringte på hang linja: Same damn planet everytime I look, fra Paper boats.

Jeg har forkasta 200 sider og grått åpenlyst på kafeen der vi hadde møte. Selv om de 200 sidene jeg har jobba med hittil i permisjonen nå ligger i mappa for alt jeg skriver som ikke blir bok, så har jeg også begynt på nytt. Forkasta betyr jo aldri kasta, men det betyr at det ikke ble den boka jeg trodde jeg skreiv. Sånn kan det gå. Jeg er ikke så god til å ha skrivepermisjon, jeg er ensom og har høye skuldre, jeg forsøker å legge kabalen med skriving og andre ting, forsøker å bekjempe følelsen av å være udugelig. Det begynner å gå seg til. Jeg klarer ikke å skrive 8 timer hver dag, men jeg må huske på at lesing også er jobbing. Og det viktigste er å produsere noe i det tempoet som funker. Jeg er i gang igjen, etter en grop av udugelighet. Jeg måtte trekke meg selv opp av den, tørke tårene, knytte nevene og begynne på nytt. Jeg vil jo ikke bare skrive en bok, jeg vil skrive en bra bok. Jeg har forkasta 200 sider og beholdt ideen om hvilken bok jeg prøvde å skrive, og nå forsøker jeg på nytt.

Jeg har stått på scenen på Ingensteds og fortalt en historie på Salonghistorier, selv om jeg sa da de ringte og spurte om jeg ville være med at jeg ikke turte. Men man kan ikke la være å gjøre noe fordi man ikke tør, jeg er voksen nå, jeg dør ikke av det. Så jeg øvde og øvde, jeg fortalte og fortalte igjen, skrev og skrev om igjen, og så sto jeg på scenen, skjelvende og nervøs, men jeg fortalte historien min og jeg fikk applaus. Og det var så fantastisk gøy. Jeg var nervøs det første minuttet, men så sto jeg bare der, så ut på publikum som smilte mot meg, og jeg fortalte en historie fra livet mitt, som de lo av og da jeg var ferdig tenkte jeg at jeg må gjøre det igjen en gang. Det er noe av det morsomste jeg har gjort noensinne. Tenk at man kan gå og grue seg i to uker, og så viser det seg å være så gøy å gjennomføre det.

Jeg har vært i konfirmasjonen til min yngste søster, hun hadde på seg dress og var så fin. Jeg skulle ønske jeg også hadde konfimert meg i dress, men jeg hadde skjørt og jakke i olastoff. Under jakka hadde jeg en Bertine Zetlitz-t-skjorte som jeg kunne vise fram på familiefeiringa etter seremonien i Rådhuset. En av jentene som konfirmerte seg samtidig som søsteren min gjorde det i hvit t-skjorte og militærbukser. Hun var min favoritt ved siden av søsteren min. Våren slo ut for fullt da kirsebærblomstene i gata blomstra, og siden da har det bare vært varmegrader og sol, en evig rekke av nydelige dager utenfor vinduene i leiligheten vår.

Jeg har fylt 32 og feira med quizbursdag. Den varte til halv fire på natta, og leiligheten vår var fylt av fine folk jeg kjenner som hadde laga quizzer til meg. Helga etter hadde jeg familieselskap i bakgården med brus og pizza. Det var så varmt at jeg måtte ta av meg strømpebuksene. Jeg har løpt ute i sola og måttet søke etter skygge fordi det nesten var for varmt, jeg har gått barbeint i bakgården, drukket øl i parken og snart må jeg bade.

Siden jeg var ferdig på videregående har jeg alltid drømt om å ta permisjon hele sommeren, ha 8 uker ferie som vi hadde da vi var barn og ikke trengte å jobbe. Selv om jeg ikke har fått dreisen på denne permisjonen min, så tenker jeg at jeg må benytte meg av den nå. Jeg må gjøre alt jeg drømte om da jeg nettopp hadde blitt voksen og vanlig. Jeg må lese bøker og skrive, jeg må ligge i en hengekøye, jeg må bade og spise is, jeg må la dagene flyte avgårde og kjenne på sommeren hver eneste dag. En stor del av den drømmen var å rømme ut i de svenske skogene til et torp, men jeg får lukke øya og tenke at leiligheten vår på Galgeberg er like bra som en liten rød stuga. På mange måter er den kanskje bedre. Jeg er ikke aleine her.

En siste kaffe på Tjili pop før hjemreisen

Gatene i København er varme i vårsola og når jeg lukker øya kjenner jeg alle sykkelturene mine, alle åra jeg har vært her, alle forsomrene jeg har tilbragt på forskjellige adresser, noen har vært mine i en uke eller åtte, noen har tilhørt de som har knust hjertet mitt eller gitt meg sommerfugler i magen, som regel begge deler i diverse rekkefølger. Jeg ser på utsikten, alle de danske gatene og husa, de trange kjøkkenene, tregulvene, jeg husker kjøkkenet som ble pussa opp og som jeg ikke kunne gå barbeint på fordi jeg fikk flis, jeg husker madrassene på gulvet som jeg har sovet på, jeg husker lysene man skrur på i oppgangen, det åpne vinduet da det hadde vært innbrudd og noen stjal laptopen min. Jeg husker smaken av min første Hoegaarden, lukta i Assistens og å ligge under et tre og lese.

Jeg har vært på Assistens nå også, flere ganger, lett etter graven til Jakob Ejersbo til jeg tilslutt fant den i tåka, under et tre. Jeg gikk på Krummis der, helt tilfeldig, dagen før vi uansett skulle møtes og spise frokost. I hele, store København går vi på hverandre på Assistens, som også er stor, det vet jeg, for jeg har gått og gått og lett etter en grav, men jeg fant den tilslutt. Jeg la igjen en penn til Ejersbo og gikk på Laundromat og begynte på biografien hans etterpå.

Alt dette er gater jeg kjenner, gater jeg kan, jeg vet hvilken retning jeg skal gå og hvor jeg skal stoppe. Her er krysset hvor vi sykla midt på natta etter å ha tatt en øl for mye på Tjili, her er bommen vi alltid måtte sykle rundt og jeg var så usikker på den smale åpningen jeg skulle manøvrere sykkelen og meg selv gjennom, redd for at styret eller pedalene skulle hekte seg fast, men jeg kom gjennom, hver gang. På kartet rett borti her kan man se gata hvor du bodde for mange år sida, da jeg kom på besøk og venta på deg i bakeriet i underetasjen, trappene som er smale, så smale at det ville vært vanskelig med kofferten jeg nå reiser med, men som gikk greit når jeg bare hadde en liten bag over skulderen.

Bakeriet fikk levering klokken fem om morgenen, de åpner halv sju, og da vi kom hjem etter en fest på teateret der dere kjøpte øl på 7-eleven og jeg kjøpte Matilde sjokomelk, var det ferske kanelsnurrer med melis, fortsatt varme, i bakgården. Vi stjal en, den åpne delen på brettet som ville avsløre oss når medarbeiderne kom en stund etter at vi låste oss inn i baktrappen, kanskje var de allerede på jobb og bare inne for å sette på plass noe før de skulle ut igjen og hente brettene. Vi spiste kanelsnurren på vei opp trappa, tok en bit og ga den videre til det ikke var flere biter igjen og vi endelig sto foran døra i femte etasje.

Jeg sitter ved det samme bordet på Tjili pop som da jeg var her for sju år siden, stedet har nesten ikke forandret seg, selv om de har utvidet til begge lokalene ved siden av, men dette partiet, det opprinnelige, er stadig likt seg selv. De gamle vaklevorne bordene, det grønne interiøret, Tuborg-plakaten fra 60-tallet, ølflaskene som står utstilt har et millimeter-tykt lag med støv på seg, men menyen er utvidet, de serverer mer mat enn de pleide, fra ostemad til middagsretter, hummus og quinoa. Jeg har aldri smakt quinoa og jeg får vondt i magen av hummus. Jeg får vondt i magen av så mye.

 

Jeg husker veien herfra og til Harbo, jeg husker veien herfra og hjem til mange adresser, jeg har nesten hatt flere her i byen enn hjemme. Vi går forbi Rust og jeg sier at det var der jeg drakk meg full første gang, eller, ikke der inne, for der tok vi bare en øl, men så kjøpte vi en sekspakning på 7-eleven og satt i en rundkjøring og drakk dem sammen, og du ringte og ringte og jeg tok tilslutt telefonen og du spurte meg hvor jeg var, og jeg sa: i en rundkjøring på Nørrebro. 

Vi var på Tivoli om høsten, det var 2 for 1 på alle turene, vi kjørte Det gylne tårn og noen røyka tivolisigg i køen til Den røde dragen, vi lo av det. Jeg dro på tivoli alene nå og kjørte Det gylne tårn to ganger, men til full pris denne gangen. Jeg sto aleine i køen og dingla med beina fra setet, kjente suget i magen på vei opp og suset hele veien ned når de slipper og man er vektløs i noen sekunder. 

Vi gikk på Morgenrød eller hva var det bodegaen het igjen? Jeg husker ikke, den er nedlagt nå. Bartenderen mangla en fortann og det var to øl og to jäger for 62 kroner, en fyr som het Allan skrev en lapp til meg som han leverte til bordet, det sto at han gjerne ville ta meg med ut en gang, at han arbeider som kokk og kunne lage mat til meg. Du skålte til ham og sa at jeg var din, og han skålte tilbake og sa selvfølgelig er hun det. Det var spillemaskiner der inne og noen fikk jackpot og det ramlet ut mynter, lyden av singlende penger som kunne kjøpt i hvert fall ti øl og jäger.

Jeg sykla hjem om morgenen uten batteri på mobilen og hele veien hjem i de tidlige morgengatene sang jeg på Florence + the Machines You’ve got the love, og jeg vingla ikke en eneste gang på sykkelen langs hele Jagtvej og hjem til Andreas, jeg sykla over Dronning Louises bro i sola forbi alle menneskene med ølbokser, jeg sykla ut til Christiania og hjem til deg, jeg sykla til og fra Tjili pop nesten hver dag, jeg sykla på butikken og kjøpte Frosties og pasta, jeg sykla til Onkel Dannys plads, jeg sykla til Kødbyen og hjem igjen, jeg sykla langs Søerne og på kino aleine, jeg sykla til Jægersborggade og Musiksmag. 

Jeg har sykla så mange veier her i København, på lånte sykler, til lånte leiligheter. Livet mitt i København er et annet enn hjemme, men alt bor inne i meg også der, på min faste adresse i byen jeg kjenner like godt som denne. Snart skal syrinene i bakgården blomstre og det skal komme en ny sommer, og nok et år har jeg tilbragt noen dager og uker i København for å tjuvstarte den. Det har vært kaldere her enn hjemme, og vinden er aldri så isende kald i Oslo som den er her, og fordi jeg er en idiot hadde jeg ikke pakka varme klær, men varmen kom tilslutt. Jeg fikk en løpetur i sola før jeg dro hjem, den ble 7 kilometer lang, min lengste hittil. Jeg fikk en utepils i Kødbyen, og en utekaffe i sentrum, jeg fikk ikke drukket øl på Dronning Louises bro, men jeg gikk forbi alle de som tok en. Jeg gikk ikke på kino aleine, men jeg så flere filmer aleine i kolonihagen. Jeg skrev ikke ferdig boka mi, men jeg skrev litt. Jeg fikk ikke hjertet mitt knust, men jeg snakket med en om hvordan det føles, og at det viktigste ikke er å ikke få hjertet sitt knust, men å tørre å risikere det.

Det går sakte, men det går framover

Jeg burde kanskje tatt en prat med deg før du begynte på dette, sa han. Det er ikke bare lett å ha permisjon. Han er ikke den eneste som har sagt det, jeg har snakka med flere som forteller om lange dager uten mål og mening, om skyldfølelse for å ikke skrive nok, om redselen for å ikke få det til. Om presset, om prestasjonsangsten, om udugeligheten og ensomheten. Jeg hadde perm i ni måneder, sa han, jeg har aldri skrevet så lite.

Jeg leser en kommentar på instagram om at Ibsen ble spurt av en journalist om hvor mye han arbeidet. Jeg arbeider fra åtte til tolv hver dag, svarte han. Det var lite, sa journalisten. Ibsen pekte på hodet sitt og sa: Men her, unge mann, her arbeider jeg hele tiden!

Jeg vasker kjøleskapet, jeg skriver en tekst. Jeg ser fire episoder av Gilmore Girls, har hoppa inn der Jess ankommer byen og ødelegger alt, samtidig som han fikser alt. Jeg redigerer en tekst. Jeg klapper en katt og sovner. Jeg flytter en tekst. Jeg leser et manus og skriver en konsulentuttalelse. Jeg ser på manuset mitt og sletter noe, setter det inn igjen.

Jeg tar en øl med en venninne og sier at jeg har mest dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg har gjort såpass små ting hver dag at jeg innbiller meg at jeg kunne gjort det i tillegg til å jobbe. Du ville ikke gjort det, sier hun, og jeg vet hun har rett, for jeg jeg har jo jobba fullt i mange år nå og jeg har ikke gjort små ting hver dag, jeg har gått hjem etter jobb og sett ti episoder av Gilmore Girls og ikke flyttet en eneste tekst eller skrevet noe mer, jeg har ikke vaska kjøleskapet heller, for det har jeg ikke orka, og jeg har ikke laget linsegryte fra bunnen av mens jeg i pausene skriver en ny tekst på innfall.

Så nå er jeg på Ibsen-tid. Jeg står opp sju, og jobber fra åtte til tolv, og etter det har jeg lov til å se på Gilmore Girls så lenge jeg vil. Jeg har lov til å gå en tur i sola, som endelig er tilbake. Jeg har lov til å vaske badet mens jeg hører på podcast. Jeg har lov til å skrive dagbok. Og selv mellom åtte og tolv, så har jeg lov til å skrive dette i en pause fra manuset, for sånn fungerer hjernen min.

Og det er jo ikke som at jeg ikke har gjort noe. Manuset jeg sendte inn før jeg tok permisjon var på 150 sider. Nå har jeg strøket en del, og allikevel er det på 200. Det går framover. Kanskje like sakte som snøen smelter, men det går framover. En dag skal vi stå i sola og kjenne at den varmer, vi skal ha på oss Converse-sko og kjenne asfalten under oss, vi skal børste snøen av syklene våre og hoppe på dem og suse ned mot sentrum, vi skal legge oss seint etter å ha sett på Paradise hotel og vi skal kjenne at sommeren snart er her. Snart skal jeg sende inn manuset på nytt og det skal gå framover. Det går kanskje sakte, men det går framover, og det går fortere enn det ville gjort om jeg hadde jobba fullt. På dette året kommer jeg til å få gjort mer enn jeg ville gjort på et vanlig år. Jeg har allerede gjort det på en måned. Det bare føles sakte, her jeg sitter og det såvidt er over 0 grader og bakgården stadig er full av snø. Men det blir vår. Og jeg får skrevet.

Og kjøleskapet er reinere enn det noensinne har vært.

Stockholm 2004 / Stockholm 2018

Jeg husker at vi tok tog til og fra. Jeg husker broene. Jeg husker at noen bodde på en båt. Jeg husker at vi så Vänta på Godot (eller at noen andre så det og fortalte meg om det?) Jeg husker at jeg kjøpte den grå dagboka som skulle påbegynnes i en seng på sovesalen,… Les mer…

Dette er livet mitt nå

Skrivepermisjonen min begynte 29. januar. Vi hadde avskjedsfest for meg fredagen før, jeg fikk øl og quiz av det fine forlaget mitt. Jeg tapte quizzen, men så ba jeg om en Dirty Dancing-quiz, og den vant jeg med glans. Jeg ønsker meg mer Dirty Dancing-quiz. Den første uka mi i permisjon gjorde jeg alt jeg… Les mer…

Snikskryt og KROPPEN

Jeg leste en artikkel om snikskryt. Det sto at hvis man synes dårlig om seg selv, så er sjansen større for at man snikskryter. Man snakker seg selv ned, men i settinger hvor andre ville svart med: så flink du er. Jeg husker jeg tegna på barneskolen, og jeg ble aldri fornøyd med tegningene mine,… Les mer…