Kjøkkenbordet til farmor

Om sommeren tenker jeg alltid mye på farmor. Det kommer med syrinene. Nå er syrinene visne, men sommeren lever fortsatt, og jeg tenker på farmor hver dag. Det er over 10 år siden hun døde nå, jeg husker jeg skrev om det her, til og med. Så lenge er det siden, og så lenge har jeg skrevet her.

Når jeg tenker på farmor, så tenker jeg på de fine tinga. Som regel klarer jeg å ikke tenke på hvordan det var den siste tida, fra hun falt og brakk armen og det drøye året etterpå med sykehus og sykehjemsinnleggelser og en stadig mer tåkete farmor, men hvis jeg tenker på det, så lukker jeg øya og forsøker å huske de klare øyeblikkene hennes de siste månedene. Jeg husker fortsatt at jeg kom hjem fra interrail i all hast fordi mamma sa at det kanskje ikke var lenge igjen (det viste seg å være noen flere måneder, men det var mye opp og ned) og jeg kom inn på rommet hennes. Nei, sa hun, jeg orker ikke besøk. Mamma sa: men Marit, det er Linn. Farmor lukket opp det ene øyet og så på meg, rakk ut hånda si og tok min og holdt den hardt og så satt jeg bare der, i stolen ved siden av henne, fortalte om reisen jeg hadde vært på mens hun klemte hånda mi.

Farmor var alle somrene mine, lukta av markjordbær der hun bodde, hvor jeg gikk med avisa om søndagsmorgenene i over tre år, syrinene i hagen utenfor kjøkkenvinduet, endeløse dager med bare oss to, selv om jeg vet at både pappa og søsteren min også var der, men jeg husker bare oss to. Jeg husker turene på butikken for henne, å ligge på gresset utenfor kjøkkenvinduet, å låne 20 bøker på Furuset bibliotek og insistere på å ta dem med meg, fordi jeg hadde ingen planer om å dra hjem før de var utlest og måtte byttes inn i 20 nye, å løse kryssord på kjøkkenet hennes om morgenen etter frokost (eggerøre, hver dag). Jeg husker å ligge i senga mi og høre at hun skrudde på radioen da hun våkna, lyden av Nitimen og sola som skinte på veggen i gangen, reflektert fra kjøkkenvinduet og da jeg sto opp, satt hun ved kjøkkenbordet med et kryssord og en røyk.

Og jeg visste det ville bli en fin dag. En dag uten planer. Kanskje skulle jeg ligge i gresset, kanskje skulle vi lage saft, om kvelden skulle vi se på TV sammen, først jeg, med det som begynte etter barne-TV, Are you afraid of the dark, for eksempel, som jeg husker gikk om sommeren, og så kom farmor opp trappa med kaffekoppen sin og satte seg i stolen og jeg satte meg på gulvet foran. Vi åpna vinduene fordi det var så varmt, alltid så varmt der oppe, og utenfor var kanskje barn på min alder ute og lekte, som ble eldre og eldre, som meg, men jeg, jeg satt på gulvet foran TV-en og farmor, og så på NRK med henne, i en egen verden der oppe i andre etasje i varmen, med vinduene åpne og en fluesmekker klar til vepsen som kanskje sneik seg inn og ikke fant veien uten igjen. Jeg brukte fluesmekkeren til å vifte dem ned vinduet, til åpningen.

Det var begivenhetsløse somre, fram til jeg ble 14 og forelska første gang og begynte å tilbringe både dagene og kveldene ute, men jeg kom alltid hjem til farmor. Og TV-en ble bytta ut med at jeg satt ved PC-en ved skrivebordet pappa satte opp i stua, bortenfor TV-en, der kunne jeg sitte på internett, men veldig ofte ble jeg sittende med ryggen til PC-en og se på de samme, gamle programmene med farmor. Så flyttet vi TV-en ned på soverommet hennes, og da satt jeg noen ganger der i stedet. Internett kunne vente, i hvert fall til farmor sovna.

Nå sitter jeg her, i min egen leilighet 10 år etter at hun døde og jeg løser fortsatt kryssord og tenker på henne hver gang. I går kjøpte jeg Se og hør, som jeg noen ganger gjør om sommeren, fordi farmor kjøpte det hele tiden. For et grusomt blad, men det minner meg om å sitte ved kjøkkenbordet hennes, om å lære meg å lese overskriftene om kongehusene i Europa på fanget til farmor. Så mye rart vi gjør av savn.

Men kjøkkenbordet jeg sitter ved nå? Det var farmors. J synes det er slitt og gammelt, og det er det jo. Men det er farmors. Det er vårt kjøkkenbord. Og i bakgården der jeg bor, der er det syriner.

We are Roskilde Festival ’17

Jeg er tilbake igjen i verden. Våkna av meg selv kvart på seks i går etter nærmere to døgns søvn, først på en båt tilbake igjen fra Danmark og så la jeg meg klokka ni på mandag, før hverdagen tok meg igjen. I går kveld møttes noen fra Roskilde-gjengen til et slag kubb i parken nedenfor der vi bor, det begynte å regne, men vi spilte videre. Det blir ikke så ille som i ’07, sa jeg, og vi lo. Det var en replikk vi sa flere ganger på Roskilde i år, mens vi sjekka værmeldinga hver dag, flere ganger. For det skulle bli regn. Og det blei regn. Men det blei også dette:

Vi kom fram, vi pumpa opp madrasser, vi kjøpte til og med pumpe, for første gang kjøpte vi en pumpe, enda jeg har vært der 11 ganger før og blåst opp madrassen med luft fra mine egne lunger. For et pes. For en luksus å kjøpe en pumpe i Camping gear-teltet og så låne den bort til alle naboene våre da de ankom, en etter en. Vi festa i campen til Julie og gjengen, vi hørte på musikk og hver gang jeg rakk ut hånda fikk jeg en ny øl.

Vi fant en camp som spilte Gabrielle og løp dit for å danse, og da vi kom fram satt det to pandaer og en Tussi på taket og det var tre av de fineste minuttene på Roskilde i år. Etterpå spilte de Boten Anna, og Krummis sa: disse som danser her er jo ikke gamle nok til å vite hva dette er engang! Det er retro, svarte jeg, og så dansa vi oss videre tilbake til vår egen gæmlis-camp hvor vi hadde musikkquiz og drakk øl.

Jeg var redd for køene på vei inn på området. Vi bodde ved siden av en politimann som fortalte at det sto bevæpnet politi rundt hele festivalen, de hadde satt opp veisperringer for at ikke lastebiler skulle kjøre inn og over teltene våre, de hadde sikkert en haug med flere nye sikkerhetstiltak som vi aldri fikk vite noe om, og jeg følte meg trygg, men også redd. Køene var for store da de åpna, så vi kjøpte nye øl og hang i campen, nesten aleine, mens vi gikk glipp av den første konserten, men vi var trygge. Så kom vi inn og så The Weeknd som braka løs klokka ti presis, rett på motherfuckings Starboy, og videre gjennom alle låtene jeg liker best. Jeg blei overraska og glad da han spilte Wicked games, jeg sang meg hes til Can’t feel my face, vi kjøpte mojito hos mojitobussen allerede første dagen, vi så Rag’n’bone man etter The Weeknd og Roskilde-avisa ga konserten en treer, men det kan jeg ikke forstå, for det var en av de fineste konsertene vi så i år, og vi fikk frysninger selv av låtene jeg ikke hadde hørt før, og publikum var så fine, som de alltid er på Roskilde, de jubla og sang med, det var rolig stemning i det lille teltet, med flagg og hender i været og Thomas kjøpte shots til alle og så løp vi videre til Justice og så løp vi i seng, klare for en ny dag på dette store jordet i Danmark, hvor jeg velger å tilbringe somrene mine år etter år etter år.

Vi spiste uendelige mengder knekkebrød med smøreost, vi sjekka værmeldinga, som aldri fikk bestemt seg, det skal regne i dag, nei, i morgen, det skal regne mye i morgen, nei, litt i dag, det skal regne. Det skal regne, OK? OK, sa vi, og pakka regntøyet. Så dro vi hjemom i campen en tur mellom Solange (som var fantastisk) og The XX, fordi jeg ville sitte litt, og så la jeg igjen regnjakka mi i teltet fordi værmeldinga sa: Neida, det skal ikke regne før i morra. Så dro vi på The XX og så begynte det å regne. Og jeg snudde det solbrente, tørre fjeset mitt opp mot himmelen og stjernene og lot regnet treffe ansiktet mitt mens Romy sang og jeg grein da de spilte Loud Places og lyset på scenen blei regnbuefarga, og så venta vi på Nas ved mojitobussen, og en etter en forsvant campen min, men vi holdt ut, vi siste holdt ut, og vi kjøpte Irish coffee og var våte, men vi fant SKAM-graffitien av Even og Isak og Alt er love, og vi dro på Nas, og en etter en forsvant der også, og jeg gikk til Arena og Jesus and Mary Chain da han hadde spilt The message og den jeg ønska meg aller mest, It ain’t hard to tell, med Michael Jackson-intro, akkurat som på Coachella nights, og etter konserten på Arena kjøpte Krummis og jeg enda en øl og gikk på tokt ut til Mad max, som er det vi kaller camping-området på East, der vi lette etter en fest, og fant flere. Vi så en soloppgang, men det var overskya, så vi var usikre på om det telte, men det blei lyst, og så kom regnet på ordentlig. Apokalypsen, som vi kalte det, der regnet ikke lenger dryppet, men slo fra himmelen.

Vi hang i teltet og hadde musikkquiz mens konsertene fløt forbi oss en etter en inne på området i regnet, men alt jeg måtte se den kvelden var Foo Fighters, og da slutta det å regne. Jeg måtte bli båret over den verste gjørma av Krummis fordi jeg ikke hadde med meg vanntette støvler, men de var gjørmetette, så med en gang regnet ga seg, så var jeg good to go, bokstavelig talt. Og vi så Foo Fighters, og en del av campen dro til Arena for å se Lorde, men jeg blei på Foo Fighters, kanskje mest fordi Dave Grohls første ord var et rungende

RRRRRRROSKILDE, ARE YOU READY? Og jeg begynte å grine av å se på alle flagga og menneskene og lysa fra Orange, og jeg måtte vente helt til slutten på den to timer lange konserten for å få høre Best of you og Everlong, men det var verdt ventinga. Det var så verdt det.

Den siste dagen var det overskya, men opphold mesteparten av dagen, og vi hadde tørre hettegensere med Roskilde på hetta og vi dro på Slowdive, men den slitne siste festivaldag-ryggen min ga seg og jeg gikk ut aleine og satte meg på en benk, og mens jeg satt der med lukka øyne og hørte på Slowdive som spilte der framme, så hørte jeg plutselig at folk jubla rundt meg, og da jeg åpna øya kjente jeg varmen i fjeset og så at alle jubla for sola, ikke musikken. Hundrevis av mennesker rundt konsertscenen jubla og klappa som om det var Arcade Fire som hadde begynt noen timer for tidlig og jeg begynte å grine av det også. Det var så fint.

Så dro vi på Arcade Fire og sang med til alle låtene og alle fikk favorittlåta si, unntatt meg, men jeg fikk mange andre som jeg feira med å skåle i jäger med Krummis, og vi avslutta festivalen med å dra på fest klokka to på natta til Camp bodega, som vant årets camp, de hadde bygget en bodega i Dream city hvor de spilte danske slagere og hadde det villeste dansegulvet, og så så vi en faktisk soloppgang, i det minste en enda lysere en enn den vi så noen dager i forveien, mens vi sto på en høyde og telte ned til fem over fire, og så var det over på ordentlig.

Jeg døde ikke. Jeg følte meg trygg. Jeg drakk kaffe og lunken øl, jeg klemte venna mine, jeg grein på konsert og av andre fine ting som skjedde, jeg sov godt, jeg fikk shots av nabopolitimannen, jeg leste ut to bøker, men kjøpte ingen på antikvariatet i år, jeg gikk over 20 000 skritt nesten hver dag, jeg hadde vondt i føttene og i ryggen, jeg hadde verdens mest bustete og støvete hår, jeg spiste god mat, jeg fikk henge med Julie igjen den siste dagen og da vi dro hjem, var jeg så klar for å dra hjem, men da jeg våkna i går, av meg selv, kvart på seks, så savna jeg det igjen. Igjen og igjen og igjen savner jeg det. Roskilde, det fineste stedet jeg veit om. Måtte du alltid være der for oss.

«Du dør ikke» har kommet i pocket

 

Jeg har kanskje glemt å si det, men boka mi kom i pocket for noen uker sida. Sammen med Heidi sin pocket, akkurat som forrige gang. Det føles fint. Du kan bestille boka her eller så kan du mase på favorittbokhandleren din om å bestille den. Det er en fin bok. Den handler om angst. Og løping. Og Kent. Og om en eviglang indian summer, et sommerhus i Värmland og noen unge, svenske nabogutter. Om at det nok skal gå bra, selv om det ikke alltid føles sånn.

I går var en sånn dag, hvor det ikke føltes sånn, jeg var sliten og stressa, men så dro jeg på quiz allikevel. Jeg gikk dit etter jobb, gikk en omvei gjennom Kubaparken, langs elva, satte meg ned ved et ledig bord på Månefisken da jeg endelig kom fram, det var fullt ute, så jeg satte meg inne. Etterhvert kom laget mitt, en etter en, og det ble jo veldig hyggelig. Quiz er jo tross alt det beste jeg veit, selv om jeg har sovet lite og jobba for mye og spist junkfood til middag i stedet for grønnsaker og ikke pakka til Roskilde ennå. Uansett, det blei quiz, den første i sommersesongen, og vi var så flinke. Vi svarte riktig på nesten alt. Jeg drakk alkoholfri øl og hadde det ganske fint, tenkte: Dette er ikke så verst.

I pausen kom det en fyr bort til bordet vårt og spurte om jeg var meg. Altså, han sa: Er du Linn Strømsborg? Ja, sa jeg. Jeg må bare si at jeg liker bøkene dine skikkelig godt, sa han. Og så sa han mange andre fine ting som fikk meg til å rødme og jeg blei så glad, og da jeg rusla hjemover før vi fikk resultatet (5. plass av 63 lag, så ikke så verst, men ingen seier heller) og hørte på musikk i den lyse sommerkvelden, så tenkte jeg: Ja, for det finnes sånne folk. Som sier at de liker bøkene mine. Heldigvis.

Har du skrevet bøker? spurte en av de på quizlaget mitt som jeg ikke kjente før i går, men som jeg nå har blitt quizvenn med. Ja, sa jeg, litt flau. For, som jeg sa: Jeg har skrevet tre bøker. Det er ikke så mange som har lest dem. Men, sa jeg. De som har lest dem, er skikkelig, skikkelig fine.

Så takk, du fyr som sa hei, nå turte jeg å poste bildet av pocketboka mi, som jeg jo er veldig, veldig stolt av. Den finnes. Jeg finnes. Sommeren er her. Hopp fra ei brygge, gå på en quiz, spis en is, gi noen en klem, kyss en du ikke har kyssa før (eller en du har kyssa tusen ganger før), ta deg fri, spis lunsj ute, gå barbeint, les en bok, se en tv-serie når det regner, drikk en øl, drikk iste, drikk iskaffe, smør deg med solkrem, og husk alltid: Høsten kommer fort nok. Men nå. Nå er det sommer.

Den siste dagen i mai

Jeg åpner vinduet med en gang jeg kommer på jobb. Går gjennom mailboksen, svarer, ordner, streker ut alt jeg gjør. Neste år skal jeg ha skrivepermisjon. Det føles langt unna, og jeg klarer ikke helt å se det for meg. Et helt år liksom? For å skrive? Gjør man sånt? Noen gjør det. Jeg sier at jeg ikke har begynt på noe nytt enda, men det er løgn. Jeg har begynt på to ting, og fortsatt på to andre, men det er langt igjen før noe av det kan ligne noe som en gang skal ligne noe annet. Nå er det bare dokumenter jeg veksler mellom, etter humør, etter været. Det begynner å regne og jeg blir sittende og se på dråpene som legger seg på det åpne vinduet, som vipper litt utover, fanger regnet og lyden av det.

Jeg rydder skrivebordet mitt når jeg kommer hjem etter å ha løpt. Jeg løp i Svartdalsparken, inn til der de har stengt av stien, det begynte å regne mens jeg løp, vanndråper i panna og risling i trærne over meg. Jeg løper sakte, men jeg løper. Stemmen til Runkeeper avbryter musikken min hvert femte minutt, forteller meg hvor langt jeg har løpt, selv om jeg løper i sirkler. Seven. point. twentyeight. seconds. per. kilometer, sier dama. Så fortsetter musikken og jeg løper videre. Når hun har snakka til meg seks ganger er jeg ferdig. Jeg teller ned allerede fra den første gangen hun avbryter.

I morgen er det 1. juni. Denne uka har jeg klart å stå opp før sju to av tre dager. Jeg har løpt en av to ganger. Jeg har kryssa ut halvparten av oppgavene i boka på jobbskrivebordet mitt. Jeg har jobba fire timer overtid, men det er bare fordi det er sommertid og bygningen er tilnærma tom alt klokka tre. Sommertid, for et fantastisk konsept. Jeg skulle ønske det var sommertid hele året. Neste år kan jeg ha det. Ferdig på jobb klokka tre, kan jeg si, mens jeg sitter og skriver. Her eller der. Ved et bord eller et vindu eller ved dette skrivebordet. Og så kan jeg løpe. Eller jeg kan begynne dagen med å løpe. Det skal nok gå. Det skal nok bli noe av de dokumentene jeg pusler med. Jeg begynte på den ene teksten sommeren 2015, og da jeg leste over sidene på nytt forrige helg lo jeg høyt. Det ligna på SKAM. Før SKAM kom. Og da jeg så første sesong hadde jeg helt glemt de sidene jeg satt og skrev i Grimstad, mens Krummis jobba med masteren sin. Jeg skriver ting, glemmer dem, og noen ganger blir de til noe, noen ganger blir de bare glemt. Neste år skal jeg tørre å skrive det ferdig i hvert fall. Alle disse begynnelsene. Et sted må de jo ende også. De kan ikke bare bli glemt. Men om hundre år er jo allting glemt uansett. Jeg skal være borte også. Men vi gjør det vi kan med det vi har, nå. Står opp, krysser ut oppgaver etterhvert som vi gjør dem. Går hjem klokka tre. Eller klokka fem. Eller seks. Løper en tur mens Runkeeper prater. Lukter på regnet. Stjeler en syrin. Gjør det igjen.

Historier med Tina Dickow

Jeg husker at jeg satt på toget på vei hjem fra Trondheim etter å ha klina med en fyr jeg skulle fortsette å kline med noen måneder framover. Dette var vel i 2009. Jeg var glad og trøtt og utenfor føk landskapet forbi og jeg hadde mp3-spilleren min (ja, herregud, dette var jo før Spotify, folkens, jeg er eldgammal) på shuffle og så kom Craftmanship & poetry på, og jeg hadde ikke lagt merke til den låta for seg selv før, bare hørt på den i albumsammenhengen, men fy flate, for en låt, og den slo til meg gjennom hodetelefonene, når låta liksom legger seg ned, stryker deg over håret, «stop spilling red wine on the carpets, you know the stains don’t come off anymore» synger Tina, i låta om en kvinne som har mista gangsynet, som har mista oversikten, kontrollen, lykken, oh, the silence in your house and in your head and in your heart is so loud. Og jeg husker et grønt landskap, og jeg husker stemmen til Tina og at halsen min snørte seg sammen, ikke av sorg, men av en sånn dum lykke, en sånn nyforelska lykke, i låta og i dette albumet og litt i han fyren som jeg endte opp med å bare møte et par ganger til før det fada ut, som

første låta på albumet fader ut, Count to ten, først med et smell, en nedtelling og en bråstopp, og siden i et ekko av en annen låt, som jeg husker at jeg klikka meg bakover i hele tida mens jeg gikk hjemover langs gjerdet på Oslo hospital en lys sommerkveld, jeg kjørte låta til 4.22 og skrudde opp, igjen og igjen, knitringa fra en vinyl, er det det? og så et lavt ekko av Tinas stemme og en melodi som jeg er sikker på er en av de fineste jeg har hørt, men jeg klarte aldri å kjenne den igjen, jeg bare klikka meg fram til 4.22 igjen og igjen og hørte på disse små sekundene mens jeg gikk hjemover langs epletrærne, til senga mi der ingen andre venta på meg, der jeg bodde sammen med en tjukk katt og for mange bøker og forsøkte å skrive en bok selv, forsøkte å fortelle historier som

Tina Dickow gjør i låta My business, historier om knuste hjerter og alle menneskene du ikke kjenner, om de du møter på byen og på t-banen, om folka som fyller byene der vi bor, byene som

kanskje kan ligne Paris, som hun synger om i Sacre Coeur, som minner meg så altfor mye om slutten av 2007, da et forhold var på vei til å briste, da jeg gikk tur aleine i kulda og frosten og ikke turte å gjøre det slutt selv, selv om jeg visste det kom, der borte et sted, jeg kunne nesten se det, men jeg klamra meg fast, jeg nekta å gi opp, jeg var så forelska og jeg ville bare at det skulle gå, men det skulle det jo ikke, og jeg visste også at det kom til å gå bra, for Tina Dickow sang, hun sang om nettopp dette, om å gjøre det slutt, om å velge å bli i Paris (mens min fyr valgte å forlate Oslo etterhvert) og jeg skrev i dagboka mi om han som skulle dra, og om han som dro noen år tidligere, som

sendte meg den første Tina Dickow-skiva mi i posten. Jeg tror du vil like denne, skreiv han i brevet som inneholdt en brent versjon av Notes, skreiv han med sin knotete håndskrift som jeg håpa på å se på en konvolutt i postkassa mi hver eneste dag i så altfor mange måneder, og jeg tror det er det fineste han noensinne gjorde for meg, å gi meg Tina Dickow. Ikke at han kunne vite hva hun skulle komme til å bety for meg, ikke at han skulle vite at jeg i 2008 sto og grein på Roskilde mens hun sang Open Wide, mens hun sang You know better, mens hun sang alle sangene som har trøsta meg og røska i meg og holdt meg med selskap og som har blitt virvla inn i tekster jeg har skrevet da og siden, som har blitt utgitt etter at jeg sto der i 2008 og grein på Roskilde, dette Roskilde-året som jeg endte opp med å skrive en bok om, en bok som inneholdt essensen av alt som skjedde og ikke skjedde mellom mitt første år på Roskilde i 2004 og de åra som skulle følge, med og uten ham og alle andre, med Tina Dickow på øret og stemmen hennes i hjertet, og det har gått 10 år siden hun utga Count to ten, 10 lange år som også føles som et kvarter, som

skal feires i en park på Frederiksberg første helga i juni i år med en jubileumskonsert der Tina skal spille hele albumet, og jeg har kjøpt billett og jeg har kjøpt togbillett, og på veien ned skal jeg høre på Tina igjen, og i parken skal jeg kanskje grine, mens jeg tenker på alle åra som har gått og alle åra som skal komme, men en ting veit jeg helt sikkert: det har gått bra med meg. Jeg har kommet helt hit. Og enda skal jeg lenger. Heldigvis.

Livet er urettferdig

Jeg skulle vært i LA nå. Jeg la meg tidlig på søndag, skulle opp klokka seks, det første flyet gikk fem på ti. Jeg sjekka igjen og igjen, har jeg alt? Pass, penger, pillett. Bøker til turen. Den skulle ta 20 timer. To flybytter. Først til Frankfurt, så til Toronto, så til LA. Jeg var… Les mer…

Noen mediterer, jeg skriker inni meg

De siste ukene har jeg vært så stressa at jeg har begynt å gråte flere ganger. Det kan være overveldende, dette livet. Det er merkelig hvordan det kan være både bedre enn på lenge og samtidig så stressende at jeg ligger våken om natta og bekymrer meg for alt jeg skal og burde og ikke… Les mer…

Stemmen til Thomas Dybdahl, tekstene til A tribe called Quest, en mer eller mindre vellykka mor, Sorkins regjering, et papirfirma å bli glad i, film om dikt, film om et liv og en feelgood-komedie å se i sofaen etter en lang dag

Vi overlevde februar! Gratulerer, alle sammen. Jeg starta mars med å ta fram skinnjakka og Converse-skoa, og så kom snøen igjen så det var en kortvarig glede, og støvlettene og vinterkåpa fikk sitte på noen dager til. Den hosten som hadde lura siden slutten av februar ble en forkjølelse verdig en gullmedalje nå i helga,… Les mer…

Løping og skriving og februar

Noen ganger (hele tida) spør jeg meg selv om jeg egentlig vil skrive. Ofte vil jeg bare veldig gjerne ha skrevet. Litt som når jeg jogger. Jeg vil jo ikke egentlig jogge, men jeg vil bli tynnere og sterkere og sunnere og jeg vil slå rekorden min og gå svett og mørbanka i garderoben etterpå.… Les mer…