Lägg ditt hjärta i allt som du gör

Syrinene blomster og jeg går tett inntil dem, legger nesa nedi en lilla blomst og trekker inn, det er bare de utsprungne som lukter, de mørkere lukter ingenting. Det har regna noen dager, i går var det meldt tordenvær, men det merka jeg ingenting til. Jeg sykla til og fra jobb i duskregnet, på vei hjem er det et lyskryss som forvirrer meg, som regel går jeg av sykkelen og går fotgjengerovergangen. Jeg sykler så sakte. Bilene kjører så fort. En fotgjenger så meg da jeg gjorde tegn til at jeg skulle svinge inn på fortauet, hoppet sakte av sykkelen og trilla den bort for å trykke på knappen. «Du har grønt!» sa han, «Bare kjør på!» Men jeg tør ikke. Jeg bruker heller litt lenger tid. Triller. Går. Mens bilene kjører. Jeg er ingen effektiv syklist, jeg kunne sikkert gått like fort, men jeg liker å trille, liker å kjenne vinden i håret og hvordan hjulene går rundt under meg i sjette gir, en så liten bevegelse med mine bein og jeg flyr bortover sykkelstien.

Jeg skriver på tredjeutkastet mitt og prøver å tro på det. Gleder meg og gruer meg til å være ferdig. Gleder meg til å skrive noe annet. Gruer meg til å utgi boka. Tenk om jeg bare har sittet i tre år og sulla, jobba med noe som ikke er bra nok. Noe ingen forstår hvorfor jeg har brukt tida mi på. Burde blitt gartner i stedet, jobba med jord og planter. Eller sykkelbud, men med veldig få oppdrag per dag. Eller lagerarbeider, arkivmedarbeider et sted, kanskje regnskapsfører? Nei, jeg skjønner nesten ikke min egen selvangivelse, det ville nok gått dårligere enn skrivinga mi. Godt å vite.

Jeg var i Trondheim, drakk øl i sola etter å ha snakka om å være ung og lovende, blei sitert i Adressa  med at jeg ville være ung og lovende til jeg blir 80. Det kan jeg være fornøyd med. Har hørt på det siste albumet til kent på repeat siden det utkom, har ligget på gulvet og sunget, gleder meg til de tre konsertene jeg skal på i oktober. Men aller først gleder jeg meg til sommeren. Og til å skrive ferdig denne boka. Ville bare si hei.

Hei!

 

30

Så jeg fylte 30.

Den siste tida har jeg skrevet ferdig førsteutkastet på boka mi, og forsøkt å skrive ferdig det andre. Det går sånn passe. Nå har jeg fire skrivedager foran meg og jeg har en plan om å bli ferdig. Sola varmer endelig og vi tok den første ølen i bakgården etter jobb i dag. På jobb sendte jeg ut forhåndsbestillingene av den nye boka til Heidi, Ungdomsskulen, som jeg leste manus på for noen måneder sida mens jeg gikk hjem fra jobb i mars-sola og tenkte yes, dette blir saker. Da jeg begynte i Flamme var den første boka jeg skulle jobbe med debuten hennes, Parissyndromet. Jeg var fan av Heidi lenge før hun skreiv bøker, og jeg er fan av Heidi som person også utover at hun skriver. Men åh, for en fin start det var for meg å starte jobben med å forsøke å få folks øyne opp for bøkene våre med hennes vakre debut. Og åh, for en fin forsommer det skal bli å jobbe med Ungdomsskulen. Jeg håper den finner mange lesere der ute. Jeg skal gjøre mitt beste.

Og samtidig sitter jeg her og skriver. Da jeg debuterte selv i 2009 spurte redaktøren min meg hvor jeg ville være da jeg ble 30. Sånn i forfatterskapet. Hvor vil du? Hva vil du? spurte han. Jeg vil ha skrevet fem bøker, svarte jeg. Og ha vunnet en pris. Ikke en stor en, bare en pris. Eller ha blitt nominert. Det ble ikke helt sånn, men hvis man regner med mine forkasta førsteutkast, så har jeg runda fem bøker nå. Det er noe. Og jeg har skrevet to. Og jeg er snart ferdig med en tredje. Det går framover. Sakte, men sikkert.

Ei venninne av meg fant en kommentar jeg skreiv til henne på hennes Livejournal for nesten ti år sida. Den går sånn her:

og jeg drømmer om å jobbe med bøker, gi ut en bok selv, berøre mennesker, og ha en leilighet der jeg kan sitte i vinduskarmen og drikke te eller sjokomelk og lese bøker. jeg drømmer om å bli nöjd. jeg drømmer om å få være meg. jeg drømmer om å berøre, om å bli husket… jeg vil bli husket.

Hvis jeg skal måle det å bli 30 utifra det målet der, som jeg satte meg uten helt å huske det, så har jeg klart det ganske bra. Check, som vi sier.

Jeg feira bursdagen min med å invitere folk jeg liker hjem til oss på Galgeberg. Det regna og var kaldt, så vi fikk ikke grilla, men vi stekte pizza og hadde musikkquiz på stuegulvet, vi dansa ikke, men vi sang, og da J gikk og la seg i femtida, så gikk Krummis, A og jeg ut i soloppgangen, vi tok med noen øl i et bærenett og gikk til Tøyenparken i duskregnet, vi møtte en tjej som vi gjetta på om var på vei hjem eller ut. Hun var på vei hjem. Vi satte oss på en benk og så begynte det å regne på ordentlig, så vi gikk hjem til Krummis, rista brødskiver og hadde på gulost, og plutselig hørte vi korpsmusikk og løp til stuevinduene, hang ut av dem og klappa for Kampen Janitsjar som marsjerte bortover klokka sju om morgenen 1. mai. Kirsebærtrærne blomstra og jeg var fylt 30. Klokka åtte gikk jeg hjemover og så sovna jeg ved siden av J, sov i fire timer, før sola vekte meg og jeg rydda huset, spiste en lang og treig frokost, vi så på West wing og lå anføttes i sofaen, jeg løste kryssord og leste bøker, og jeg var blitt 30.

Jeg tror man kan si jeg har fått det til. Jeg føler selv at jeg har fått det til. Jeg er glad. Så glad at jeg sjelden skriver her lenger, men det betyr ikke at jeg kommer til å slutte eller sitte og vente på at det går dårlig før jeg stikker innom dere igjen. Det er mye fint å skrive om også fra lykken. Jeg må bare prøve å finne det. Finne stilen. Leite det fram.

I sommer skal jeg bade mer enn jeg gjorde i fjor, lese flere bøker enn jeg gjorde i fjor, skrive ferdig en, sykle til jobb, drikke kaffe som jeg har laga hjemme og frakta med meg til jobb i koppholderen jeg fikk til bursdagen min, jeg skal på Roskilde igjen, om det så blir aleine, jeg skal på Øya igjen, borti gata, og jeg skal forhåpentligvis være frisk og glad. De eneste gangene jeg skal grine er foran en konsertscene. La oss skåle for det.

Det känns bra. Jag er nöjd. Selv om kent slipper sitt siste album 20. mai. La det bli et godt et.

Stand up like a soldier, baby

I går syklet jeg inn til sentrum for å gå på kino. Jeg så How to be single, som jeg syntes var søt. Jeg syklet meg bort på vei hjem, men jeg hadde heldigvis lys på sykkelen og etterhvert fant jeg Søerne og veien til Østerbro igjen.

Det er uvant å bo i dette området, jeg brukte all min tid på å lære meg Nørrebro da jeg bodde der og nå bor jeg bare ti minutter unna på sykkel, men alt er opp ned og speilvendt. Allikevel var det som om jeg sakte ble yngre mens jeg sykla i solen på vei til kveldsforestillingen på Palads – sola traff meg i øynene og jeg skrenset inn ved Plenum på Sankt Hans Torv, husket en sein kveld der jeg lo høyt av han jeg skulle være forelska i av og på i flere forsommermåneder de neste par årene.

Jeg trillet sykkelen min sakte ned mot Nørrebrogade og husket middagene med Eira og da hun måtte hente meg på Harbo den triste dagen i april da det egentlig var for kaldt til å sitte ute, men hun tok meg med til Dronning Louises bro der alle sitter med vårsolen i ansiktet og en øl foran seg, og hun åpna en øl og ga den til meg, sa at det kom til å gå bra. Herfra går det bare oppover, og det gjorde det.

Jeg sykler forbi en pub der jeg vet at jeg så en fotballkamp en gang, og på veien dit syklet jeg i skjørt mens Medina sang i ørene mine – nå tør jeg ikke sykle med hodetelefoner, selv om jeg ser mange andre som gjør det. Men de er tøffere enn meg. De bor her. Jeg øvde meg på å sykle uten hender og han ropte bak meg langs Nørrebrogade, Strømsborg, ropte han, henda på styret! Og jeg lo og gjorde som han sa, men jeg klarte det, i noen sekunder klarte jeg det.

Jeg bor i en leilighet på Østerbro og jeg står opp tidlig, før sju våkner jeg av solen som skinner inn på gulvet, og jeg tar på meg joggeskoene og jeg går raskt mot Fælledparken, der jeg løper med Justin Bieber, Medina, ODESZA og Major Lazer på øret. Stand up like a soldier, baby, synger hun i øret mitt og jeg hopper bortover i takt før jeg spurter så langt jeg kan, så jogger jeg, så spurter jeg igjen. Intervaller er godt for hjertet.

Jeg skriver og etter å ha mista trua, så fant jeg den igjen. Jeg er jo vant til dette, som jeg fortalte dere sist vi snakka sammen. Jeg vet at det går opp og ned. Skriveselvtilliten min tåler ingenting, men når jeg får en idé, eller ikke det engang, når jeg skjønner hva jeg egentlig driver med, når jeg ser på manuset mitt og det plutselig står klart for meg hva som skal skje, hva jeg har gjort feil, så blir jeg så sjukt glad, det bobler inni meg og jeg ser på alle orda mine, alle disse 40 000 orda som jeg har jobba med så lenge, og jeg har lyst til å gi dem en high five og si at nå snakker vi. Henda på styret, Strømsborg. Men det er når du klarer å sykle i ti sekunder med lukka øyne og uten hender at det bobler. Fordi det er skummelt. Men det er det du skal drive med. Det som gjør at du risikerer å tryne skikkelig er det du skal skrive. Og så får det gå som det går.

Meget mere af det hele

Jeg tar en øl med meg selv og dagboka mi på turen over. Det er fire år siden jeg skrev i den sist, men det har vært to bøker i mellomtiden. Allikevel er det nok minst et halvt år siden sist jeg satt med penn og skriblet ned noe for meg selv. Jeg leser her og der i denne boka som jeg begynte på i 2008. Jeg leser om å være redd for å gi ut boka mi, om å være glad da den utkom. Om forlagsfester og guttene jeg kyssa etterpå, om å jobbe i bokhandel og ha lyst til å skrive hele tiden. Om han som forsvant og han som kom og gikk. Og så ble det stille, midt i boka, i januar 2011.

Jeg tar en øl med meg selv og dagboka mi på turen over og prøver å skrive noe for å fylle de siste fem årene. Det kan sikkert recappes enkelt og greit, kommer jeg fram til; meget mere af det hele. Og så går jeg og legger meg mens en fyr med gitar covrer Bruno Mars på gitar oppe i baren og jeg ligger på lugaren og er redd noen skal komme inn og stjele tingene mine. Jeg har bare denne macen og det er den jeg skal henge med resten av påska. Den er grunnen til at jeg er her.

Det er en balkong i leiligheten jeg leier, jeg har ikke sittet på den enda. Det er for kaldt. Men jeg har gått uten jakke i sola og jogget i Fælledparken, jeg har syklet på en litt vinglete gjestesykkel, jeg har også gått innom en sykkelsjappe og fått han som jobber der til å sette ned setet litt. Han var så søt, så jeg kjøpte likesågodt noen lykter der også. Nå har jeg alt jeg trenger. En mac, en sykkel, lykter hvis det blir mørkt og en presskanne på kjøkkenet.

Jeg har allerede hatt en krise med manuset mitt, men fordi jeg skriver dagbok, så husker jeg at det er sånn det alltid er. Jeg gir opp og så går det bra. Jeg ga opp Furuset 26 ganger, men skrev allikevel. Vi satte punktum på det 27. forsøket. Nå er jeg inne på fjerde runde med denne boka og vet at det er uendelig langt igjen, og at mange av tekstene jeg i dag er glad i må skrapes, at hele karakterer forsvinner, at flere ting som skjer ikke kan skje allikevel, og at vi ender opp et helt annet sted enn jeg først kanskje forestilte meg. Men fordi jeg har skrevet om dette før, så prøver jeg å ikke gi opp på ordentlig.

Og så må jeg prøve å skrive med hjertet, prøve å skrive den boka jeg selv vil skrive. Så får det gå som det går. Men hvis det betyr noe for meg, så kan det hende det betyr noe for dere også. Så når jeg får en krise, så går jeg en tur. I sola eller i skyggen. Jeg prøver å bli kjent med nabolaget, og jeg fant en bokhandel, rett nedi gata her, og jeg gikk inn, som jeg alltid må, og selv om jeg ikke har all verdens med penger, så møtte jeg en ny utgivelse av Jakob Ejersbo med en gang der inne, den lå der, en samling av tidligere uutgitte noveller og andre begyndelser, som det sto på coveret. Ejersbo er død, så jeg ble overrasket, men så glad for å finne noe jeg ikke hadde fra før. Det var perfekt. Så jeg kjøpte den, og jeg kjøpte noen blanke ark å skrive på, og så gikk jeg på kafeen på hjørnet og kjøpte bakervarer og hylleblomstsaft. Så var med ett livet ikke så verst allikevel.

Jakob Ejersbo skrev og skrev, i mange år, før han ble utgitt. Han døde av kreft før han fikk fullført trilogien sin, som redaktøren hans fullførte for ham. Eksil, Revolution og Liberty. Noen år før dette utga han min favorittbok, Nordkraft, som jeg har lest så mange ganger og som jeg angrer på at jeg ikke tok med meg hit denne gangen også. Kanskje kjøper jeg mitt tredje eksempar bare for å ha den med meg her nå, her jeg er aleine i København. Det skal nok gå. Jeg får det nok til. Jeg må bare ikke gi opp. Ikke slutte å prøve. Ikke slutte å skrive begynnelser, som kanskje en dag kan bli fullført, dratt i havn med litt hjelp av redaktøren min.

Jeg er ikke så rask

Utenfor kjøkkenvinduet vårt i bakgården er det en sirkel av benker, i midten er det et stort tre. Sola skinner rett på to av de fem benkene, og i dag satt det en eldre dame der. Hun hadde boblejakke og satt med lukkede øyne med hele ansiktet fullt av sol. Det minte meg på noe Frøydis sa, eller skrev engang, eller tegna, om at når våren kom, eller når sola kom tilbake etter den lange, kalde vinteren, så sto alle menneskene på togstasjonen som blomster med ansiktene vendt mot sola. Jeg satt ikke med sola i ansiktet, jeg satt på kjøkkenet og skrev, og innimellom kikka jeg ut på dama i boblejakka på benken, lurte på hva hun tenkte på, hvor varmt det var i sola. Hun frøs ikke. Hun ble sittende en time.

Snart er det mars og jeg skal lese på åpninga av Furuset bibliotek den 1. Den 11. mars skal jeg lede Åpen mikrofon på Litteraturhuset i Oslo. Alle dagene imellom og etter har jeg full kalender, så mange fine ting, men jeg kjenner allerede nå at jeg blir litt sliten av å ikke ha noen åpne dager i kalenderen. Kristofer Schau sa i går på Krisemøte-podcasten jeg hørte på at han måtte si nei. Nå var det rett og slett for mye. Noe må gå. Sånn har jeg det ofte, men jeg vet at jeg er heldig også. Så mange fine folk og ting som skal skje, som står i den rare kalenderboka mi. Så mange fester og middager og feiringer og møter. Ofte skulle jeg ønske jeg kunne være på to steder samtidig. At mens en del av meg feira noens 30-årsdag, så lå en annen del av meg hjemme i sofaen og så på Netflix. Når en del av meg skrev bok, så kunne den andre delen av meg løpe på tredemølla. Når en del av meg gikk en tur, så kunne den andre delen av meg vaska badet.

15. mars reiser jeg til København igjen. Der skal jeg være helt alene i to uker. Jeg gleder meg sånn. En tom leilighet jeg har leid av noen jeg ikke kjenner. Nye rom og en ny seng, nye vinduer og ny utsikt, en by jeg kjenner så godt, men ikke er hjemme i på ordentlig. Helt blanke dager der jeg bare skal skrive, tidlig eller seint, spise hjemmelaga middag, mest sannsynlig pasta og grønnsaker, kanskje drikke en øl etter klokka seks, kanskje legge meg klokka åtte for å stå opp tidlig dagen etter. Jeg var der i 2010, skrev hele førsteutkastet på Furuset som utkom først tre år etterpå. Jeg er ikke så rask. Jeg var hjerteknust fordi han gikk fra meg dagen før jeg dro. Vi ble sammen igjen da jeg kom hjem. Jeg husker ikke hvordan. Det skjedde så mange ganger.

I 2011 bodde jeg der igjen, denne gangen i to måneder, skrev og skrev, gjorde det slutt med ham igjen, hadde en romanse med han høye, tynne som bodde der. Jeg lå i Assistens og leste bøker, jeg satt i vinduet mitt i Nørrebrogade og så på folka. Jeg skrudde opp lyden på musikken min og dansa etter å ha skrevet en ny tekst eller ti. Fortsatt var det Furuset. Jeg er ikke så rask, men den ble ferdig til slutt. To måneder var så uendelig mye lenger enn en måned. Det føltes som et halvt år. Jeg fikk besøk, vi dansa hele natta, han kasta småstein på vinduet mitt, en høy førsteetasje, jeg hadde innbrudd i leiligheten fem dager før jeg skulle hjem, de stjal laptopen min og raserte hele leiligheten. A henta meg midt på natta og trilla bagen min hjem til seg, trøsta meg da jeg gråt til jeg sovna. Jeg fikk ikke skrevet noe mer da, men jeg mista bare to eller tre sider som jeg ikke hadde backup på. Man må alltid ta backup. Ikke at de tre sidene betydde noe fra eller til. Boka ble ferdig et år senere. Det gikk til slutt. Jeg er ikke så rask.

Nå skal jeg bo der i to uker, og forhåpentligvis skal de føles som en måned. På den gode måten. Jeg er ikke så rask, men jeg jobber hardt. Trives alene. Gleder meg til en tom kalender. Og til å komme hjem igjen til alle vennene mine, til våren i april, til Paradise Hotel og hestehov. Til sola i ansiktet, kanskje på den benken i bakgården en ettermiddag uten planer.

Welcome to the OC, bitch

Sida det nye året begynte, har vi sett på The O.C. Jeg ser det på nytt, for tredje, fjerde eller femte gang, kanskje. J ser det for første gang. Vi står opp om morgenen og ser en episode mens vi spiser frokost, og ungdommene i Orange County er akkurat som de var den gangen jeg… Les mer…

2016 hittil

Jeg prøver å stå opp tidlig, jeg legger meg tidlig, jeg leser i stedet for å se på TV, jeg tenker på å skrive hele tiden, men får det ikke ordentlig til, jeg går på biblioteket, jeg går tur, jeg løper på tredemølla, jeg speiler meg i garderoben etterpå og fortrenger det jeg ser, jeg… Les mer…

«Hun hata Furuset, forresten»

Jeg finner en dagbok fra 2009. Den handler om å være på Hove og høre på andres samtaler, om å vente på en telefonsamtale som aldri, aldri kom, om å ringe ham klokka tre når jeg skal hjem fra Revolver eller Mono eller hvor som helst og at han alltid svarte «gi meg femti minutter,… Les mer…

2015: from the perfect start to the finish line

Vi reiste til Los Angeles med det nye året. Jeg leste bøker på flyet, hørte på musikk, var ikke redd for å dø, sånn som jeg pleier. Vi løp gjennom tre flyplasser på vei til, og rusla rolig gjennom flyplassene på vei hjem en måned seinere. Men aller først skulle vi lande i LA, over… Les mer…

Topp 10 2015: å sykle med regnet i ansiktet

De 10 beste låtene i 2015 Da jeg sjekka mitt år på Spotify, noe av det beste jeg veit når året nærmer seg slutten, så var det en soleklar ener på både album og låt. Sufjan Stevens’ siste album er det som har gått på heavy rotasjon helt siden det utkom, og det har stått… Les mer…