Strekhjerte

I går gikk jeg til Malins bakgård, kirsebærtrærne blomstrer og jeg ble stående under to av dem og se opp på himmelen gjennom trærne. De hvite blomstene lukter godt og solen fylte plassen mellom to høye hus ved siden av det jeg vet at Malin bor i. Damien Rice var den som sang til meg da jeg sto der, han sa at man måtte vite what makes her come, and what makes her stay, og da batteriet på mp3-spilleren min døde på vei hjem igjen fra Malin og kirsebærtrærne senere på kvelden, så sang jeg det selv, jeg lurte på det selv, jeg lurte på what makes the animal run, run away og det var mørkt og varmt og jeg tenker at jeg må gå mer, jeg må bare gjøre det, bare åpne døra og gå ut på asfalten, i solen, i regnet, man trenger ikke ha et sted å gå, man kan ta med seg musikken sin eller stemmen sin, og bare gå, oppdage nye veier, steder man ikke har vært før.

I dag har jeg også gått, ikke sett noen kirsebærtrær, men vært på kino og sett en morsom film med en venninne og hennes venninne, jeg lo og etterpå gikk vi ut i solen igjen og jeg drakk iskaffe på Aker Brygge, så gikk jeg på Platekompaniet for å bytte gavene jeg fikk til bursdagen min som jeg hadde fra før, og for å bruke gavekortet som var reservert den nye skiva til Ane Brun. Jeg har hørt at den er dårlig, jeg har hørt at den er bra, men jeg visste at jeg skulle ha den, for hun synger om Gillian Welch og den første gangen hun sang om Gillian Welch så jeg hørte det var jeg alene på Quart-festivalen, jeg hadde ligget på gresset og sovet etter en lang natt med samlegutten, hørt på Thomas Dybdahl og bandet som gikk forbi meg og snakka på den fine dialekten sin, og jeg var alene i Kristiansand, på gresset, på en festival som foregikk mest ute på byen og ikke på fesitivalområdet,

og Ane Brun gikk på scenen i sola, jeg reiste meg og tok med meg veska bort til scenekanten, det var kanskje 20 andre der i løpet av de første sangene, så kom det sakte flere, og hun begynte å spille på denne nye sangen etter å ha snakket i noen sekunder om Gillian Welch som jeg da ikke kjente til, men som jeg senere hørte på jobb på grunn av Kingosgate 3 og hans enorme musikksamling og som siden har vært en av mine heltinner, men Ane Brun, hun spilte og begynte å synge om hvordan musikken trøstet henne og tok henne med tilbake til perioder av livet hennes, Gillian spilte en sang og den var bare til henne, den dagen da alt var galt, Gillian sang i hjertet hennes og i ørene hennes og tårene rant nedover kinnet, hun så ned i bakken, Gillian sang om Elvis og tiden, dette kommer til å gå over snart,

og senere den sommeren sto jeg på öya-festivalen og Ane Brun spilte den igjen, denne sangen jeg ikke fant på nettet eller noen skiver, noe sted, og han sto ved siden av meg og skulle reise, denne sommeren jeg måler alt opp til, dette navnet jeg skriver om, denne avskjeden som er slutten på min film, og jeg sto helt foran ved gjerdet og Ane Brun sang om Gillian Welch og at alt ville gå over snart, og jeg lurte på når, jeg måtte gå og han ble igjen der fremme, det har ikke gjort så vondt siden, ingenting noensinne.

Du tror du vil falle fra hverandre, men det er bare den nye starten, det er bare starten på noe nytt, noe annet, og dette vil være over snart, og Ane Brun vugger fra side til side og hun synger denne sangen flere ganger og nå finnes den på en cd og jeg legger den i cd-spilleren og trykker meg frem til sporet, holder coveret i hånden, og jeg blir stående foran spilleren, mellom høyttalerne, og jeg er tilbake igjen på gresset i Kristiansand, jeg er tilbake igjen på støvete öya, jeg er tilbake igjen på Rockefeller ved siden av bestekameraten, måneder etter at han hadde reist, måneder etter at jeg hørte noe fra ham sist, og jeg husker at jeg bestemte meg for å sende et brev som jeg senere fikk et svar på. Den er ikke like fin på cd som den var på scenen, men kanskje er det jeg som er annerledes.

Kanskje har det endelig gått over nå.

Så jeg våknet med Tears for Fears’ Head over heels i hodet og jeg visste at dette ville bli en god dag. Jeg var våken da vekkerklokka ringte og Biggen gjespet i fotenden av senga før han trasket oppover mot hodet mitt, kattepoter tungt over magen og brystet og et dunk i haka da han kom frem. Jeg skriver i lunsjen og egentlig på kvelden, men noen kvelder går jeg rundt i byen og hører på musikk. Jeg hører på de samme sangene om og om igjen og jeg har en liten notatbok der jeg skriver ned alt som skjer i hodet mitt når jeg hører akkurat de sangene. I går kjørte jeg buss og da dukket det plutselig opp et slitent sommerhus, dagen før det kjørte jeg også buss, og da dukket det opp en vond krangel. Jeg spiser dinosaurkjeks til frokost og på jobben anbefaler jeg novellesamlinger og dikt, i går natt leste jeg ut Skutt i filler av Mads Mikkelsen og jeg kan med hånden på hjertet si at hun ikke har skrevet min bok allikevel. Men jeg må skrive, for hvis ikke er det noen andre som gjør det. Men først skal jeg kjøre mer buss, gå på quiz, feire bursdagen min* og lese flere bøker.

*Bursdagen min: I morgen den dag, 1.mai, fyller jeg 22. Det er meldt regn, så det blir mest sannsynlig feiret på Oslo Mekaniske verksted fra klokka tre, om det ikke regner, men er fint vær, så skal den feires med brask og bram i tradisjonen tro midt i Birkelunden med grilling, flotte folk, sjokomelk, dinosaurer og solkrem fra klokken ett og utover. Du er herved invitert. (Og du kan ringe meg på 93207041 om du våkner i morgen og ikke er sikker på om det er fint vær eller ikke og dermed heller ikke er sikker på hvor i verden dette bursdagskalaset finner sted.)

Det var høst på Mono og bestekameraten min hadde funnet seg en tjej, og jeg sto og ventet på Johan Harstad og trippet opp og ned fordi bestekameraten min hadde funnet seg en tjej og han fortalte om henne og jeg sa: Men er dere kjærester, da? og han så på meg med det blikket og sa at de ikke var kjærester, at de ikke kom til å bli kjærester, og jeg sa: Men er du ikke forelska? og han sa at det ikke var så viktig, at det ikke var som med meg. Du vet at det er ikke alle som synes at kjærligheten er det viktigste, det finnes andre ting å tenke på, andre ting som er mer viktig for noen,

og jeg husker at jeg ble flau og lei meg, og nervøs, fordi at han sto der, han jeg var sammen med, han jeg elsket som jeg ikke turte å fortelle at jeg elsket, og han hadde hørt det bestekameraten min sa, alt sammen, og han hadde sett meg trippe frem og tilbake, og han hadde sett at ansiktet mitt falt litt sammen og fra hverandre, men limte seg kjapt sammen igjen og jeg produserte et smalt smil og snudde meg mot scenen, forsøkte å tenke på noe annet, tenke på Johan Harstad og høre på stemmen hans fra scenen, ikke tenke på at kjærligheten ikke var viktigst for alle andre.

At det finnes andre ting å tenke på, og Johan Harstad leste om fedre som dør, at fedre dør hele tiden, og jeg dro til Bergen og lurte på om det var noe galt med meg, om det var noe rart med at jeg satte kjærligheten høyest, at jeg elsket så altoppslukende og evig hver gang, at jeg ga alt jeg hadde, var det galt av meg? skrev jeg og spurte jeg i dagboken min. Og jeg har ikke fått noe svar enda. Jeg vet ikke. Men jeg vet at det fortsatt er det viktigste. Kjærligheten. Den er viktigst hele tiden. Det er den jeg skriver om. Den er overalt. Den er i bøkene jeg leser. Den er i musikken jeg hører på. Den er alt jeg er, og hvordan kan ikke alt jeg er være viktigst for meg?

Jeg går fra Ryen og hjem, jeg har spist kake til middag og kjøpt en globus som jeg gikk og bar på i hele dag etter jobb, og jeg går med musikken min og i hodet mitt lever det to mennesker som gjør ting hele dagen, de krangler mens jeg søker etter bøker på jobb, de ligger sammen mens jeg står opp om morgenen og går i dusjen, de savner hverandre i hvert sitt land når jeg tar på meg jakka for å gå hjem fra jobben, og jeg vet ikke om fiksjonen lever i meg eller om jeg lever i fiksjonen, men jeg går med hele verden i hånda og to mennesker jeg har laget i hodet og på veien hjem fra Ryen, det tar en halvtime å gå, så ser jeg en meitemark som åler seg ut mot bilveien og jeg stanser og ser ned på den, tenker at jeg vil løfte den opp og legge den tilbake i gresset, jeg sier høyt at du kommer til å dø om du kravler ut i veien, det kjører biler der, men så, etter at jeg har satt meg ned på huk for å ta den i hånden og løfte den til det jeg mener er trygghet, så tenker jeg plutselig at den kanskje har noe viktig den skal gjøre. At den kanskje skal noe i bilveien, noe jeg ikke kan forstå, fordi jeg ikke er en meitemark, så jeg reiser meg opp igjen og går videre hjemover, nedover den lange bakken som er lengre å gå enn å kjøre. Jeg reddet ingen meitemark i dag, for kanskje den ikke ville bli reddet?

Jeg kan ikke lese tanker.

Han fra lenge siden ringer meg og sier at hodet hans holder på å eksplodere, og bestekameraten min ler av meg når jeg sier at jeg skal til København. Jeg snakker om Dan Turéll og gatene og plassene jeg skal se på, skrive ned i notatboken min og la menneskene mine bo i og gå i og leve i, og jeg vet at han ikke tror meg, men det er nok at jeg tror meg selv. Og det er nok at jeg tror selv at kjærligheten er det viktigste. Selv nå når jeg er helt alene.

Dan Turéll skriver at han liker hverdagen. Jeg leser ut boken mens jeg sitter på en barkrakk, inntil DJ-båsen der Mia og Krummis spiller skiver på Uglebo. Jeg leser ut boken og putter den ned i veska, tar opp en ny. Det er nesten tomt i lokalet, men det kommer flere mennesker etterhvert. Jeg skal hjem, sier jeg. Så gir jeg jentene en klem og går ut av kjellerlokalet, opp trappen, ut i sola. Klokka er åtte og jeg går fortsatt ut i sola. Jeg tar på meg høretelefonene og Ingrid Olava synger den sangen,

den sangen, du vet, som har et pianospill i starten, som høres nesten helt likt ut som melodien i Radioheads Reckoner, den jeg liker så godt. Dan Turéll liker hverdagen og på bussen hjem ser jeg ut av vinduet, jeg svelger og har barberblader i halsen, jeg hoster vondt og er litt svimmel, men jeg har det fint. Jeg ser på en heisekran som det skinner i fordi solen fortsatt er her, og jeg tenker på at jeg skal betale internett-regningen min når jeg kommer hjem, at jeg skal lage mat, skrive, vaske opp, lese avisen, i morgen tidlig skal jeg lese avisen, pusse tenner, drikke Sanasol, gå med papiret før jeg går den lille strekningen opp til bussholdeplassen og drar på jobb. Jeg liker dette. Jeg liker alt vi gjør, hver dag, de ubetydelige tingene som egentlig er alt vi har.

Jeg liker å gå i trappene på Blindern, jeg liker å logge meg på pc’ene deres og skrive på mine egne ting, og ikke noe som noen skal karaktersette lenger. Jeg liker brosteinene ned mot Fredrikke, jeg liker t-baneholdeplassen og benken like ved 7eleven der nede, der Frøydis og jeg en gang satt og feiret at vi var ferdige med eksamen. Jeg liker alt vi feirer. Jeg liker at det går an å være en C-student som får A på det siste og viktigste hun gjør. Jeg liker at det alltid går en buss eller t-bane eller et tog et sted. Jeg liker at det er sol på heisekranene og at det er en trygg rytmikk i hvordan jeg fullfører en bok, for å bare trekke opp en ny fra veska og flytte bokmerket over i den.

Jeg liker å lage de samme tingene til middag om og om igjen mens katten ser på fra den grønne lesestolen under vinduet. Jeg liker at jeg våkner ti minutter før vekkerklokka ringer om morgenen og at jeg går sakte inn i dusjen, skrur på vannet mens jeg setter opp håret så det ikke blir vått, tråkker inn i den glovarme strålen og våkner på ordentlig. Jeg liker at min beste venninne er min beste venninne og at hun ber meg være med på grilling i parken i morgen.

Jeg liker at vi kan stå utenfor HF og snakke om tullingene vi kjenner, gestikulere med armene, snakke om idioter, at vi er idioter, snakke om guttene, snakke om kjærligheten, snakke om bøkene, filmene, musikken og alt det vanskelige innimellom, og at det går bra tilslutt. Jeg liker at jeg sitter på bussen, på vei hjem, på en helt vanlig hverdag, at det kommer en sang jeg ikke har hørt på lenge på mp3-spilleren og at jeg tenker: Nå elsker jeg deg ikke lenger, og det er helt greit.

Jeg liker at hverdagen min er alt jeg har, og at jeg er glad jeg har den. Jeg liker hverdagen, akkurat som Dan Turéll. Og han var alt annet enn hverdagslig. Et sted der ute sitter det noen som tenker eller kommer til å tenke at jeg ikke er hverdagslig også. Jeg lurer på om han ville kile meg på beina når vi så på TV. Om han ville lese en bok ved siden av meg i sengen. Om han ville se på mens jeg lagde mat, eller om han ville laget maten mens jeg så på eller leste høyt for ham fra den grønne lesestolen, med katten i fanget.

Når er det man skjønner at dette går virkelig ikke lenger? Når man ser tilbake på tiden man har hatt sammen, tiden jeg har ligget ved siden av deg i en seng og tenkt, tiden vi har brukt på å avvente og se hva som skjer, når skjønte vi at det ikke kom til å gå lenger? Skjønte du det ikke før du sa det? Jeg skjønte det i så fall før deg. Jeg skjønte det lenge før deg. Jeg skjønte det, men lot være å si noe. Hvorfor? Fordi jeg fortsatt trodde det var smil igjen. Jeg trodde fortsatt det var fine øyeblikk å hente i oss. Og det var det.

Bare timer før du sa at du ikke elsket meg, så lå jeg inntil deg og jeg kjente hjertet ditt banke mot ryggen min, og jeg husker at jeg tenkte: Dette er noe av det fineste vi har gjort noengang. Så er bragden å få det øyeblikket til å ikke bli ødelagt av det faktum at du gikk fra meg bare timer etter den tanken og det øyeblikket. At det øyeblikket henger sammen med din tanke om at alt var feil, at det ikke var det fineste vi noengang hadde gjort sammen. Og det er det som gjør vondt, men er det ikke alltid skeivt fordelt? Er det ikke alltid sånn at man oppfatter ting på forskjellige måter?

Da jeg var sammen med S så var jeg så glad for at vi aldri kranglet, og da vi møttes før jul så brukte han fire timer på å fortelle meg at jeg må lære meg å krangle, at vi hadde vært sammen lenger om vi bare hadde kranglet. Og jeg ser på ham med tårer i øynene, over bordet på kafeen der vi sitter, og jeg forteller ham med lange pauser mellom ordene fordi jeg prøver å svelge bort gråten, at etter å ha vært i et forhold i to år der alt jeg kan huske er krangling, så kunne jeg endelig slappe av med ham, jeg så på det at vi aldri kranglet som en fordel. Det var noe av det fineste med oss. Så feil kan man ta.

Når skjønte jeg det med S? Det er et godt spørsmål.

Når skjønte jeg det med L? Da jeg spurte hvorfor er du sammen med meg, han svarte fordi det var hyggelig, og spurte så nervøst hvorfor jeg var sammen med ham, jeg svarte: Fordi jeg er forelska i deg. Han sa: Enda?

Enda. Og for alltid. Natalie Portman sier i Closer, I would have loved you forever. Det er kanskje like greit at hun ikke var sammen med Jude Law forever, jeg mener, han er en fløtepus, og det er bedre for meg at jeg ikke er sammen med L for alltid. Men jeg ville gjort det. Det er det som er poenget. Det er det som betyr noe. Det er det som er ekte. Det var bare det jeg ville si.

No walls, no chains can keep him to me. He’s a Montague, he always will be. My racing heart has made him stay behind… He’s got me pretending I see no finish line, but in the end there always is. There always is… – Ingrid Olava, Juliet’s Wishes

Hva kan jeg si? Jeg går i regnet, jeg hører på Ingrid Olava på repeat, jeg skriver, jeg rusker deg i håret før jeg går hjem tidlig for tredje gang denne helgen, jeg er hun som velger sitt eget selskap, jeg er hun som skriver alene om kvelden, hun som ikke skriver bachelor-oppgave selv om det nå er to uker igjen til den skal leveres. På fredag går natt-toget til Bergen og jeg er med, og sikkert min bærbare pc også, hotellrommet deles med mamma og jeg skal skrive bachelor-oppgave mens det regner i Bergen. Jeg tror det regner. Jeg har ingen penger, jeg har kjøpt nye briller som kommer snart, jeg lengter etter å sette punktum i dokumentet som heter Rapport der det står om kundene som handler på ARK Pocket, jeg lengter etter å kunne konsentrere meg om det viktige her i livet, det dokumentet som heter noe helt annet, den jobben som består av å rydde i bokhyller og smile til mennesker som kjøper bøker. Kvelder med smil som kanskje avsluttes tidlig, som tendensen har vært den siste uka.

Det er ingen skam i å dra hjem tidlig, Ingrid Olava venter, Radiohead venter, stereoanlegget venter, katten venter, ordene venter. En kopp te ved siden av meg på skrivebordet, et åpent vindu, beina oppe i stolen under meg, jeg sitter i indianer-stilling og jeg skriver.

Jeg er penere inni enn utenpå med brillene, men det er helt ok. Det er helt ok. Det er ikke plass til at noen skal synes at jeg er pen lenger nå. Det er ikke rom for det. Det kommer en dag når jeg våkner og du ikke lenger tar så stor plass, du og det at du ikke er her, du er ikke her, du er ikke hos meg, du finnes ikke lenger, du er bare en gutt, du er ikke min, jeg kan bare rufse deg i håret på avstand, møte blikket ditt der du sitter ved et annet bord enn meg og se ned igjen med en gang etterpå. Det er ikke plass til noen andre enn meg selv og ordene mine. Og det er greit.

Så jeg skal gjemme meg bak nye briller, regnet og det Ingrid Olava synger om kamikaze-forhold.

Mamma kommer innom jobben min tidlig om morgenen og på kontoret når vi leter etter et lese-eksemplar som hun kan få med seg hjem, så sier jeg det. Jeg sier hva jeg gjorde i går, og hun spør hva den første setningen er. Jeg sier den første setningen, og hun omfavner meg, helt spontant, ut av det blå, hun tar tak i skuldrene mine og gir meg en klem og hun blir nesten forskrekket av seg selv og går kjapt unna meg igjen, med et smil om munnen, hun løfter hånden opp til munnen og sier: Åh, Linn, det er en god første setning. Det er det!

Mamma klemmer svært sjeldent. Hun er ikke en spontan person.

Hun ga meg troen på meg selv i dag tidlig da hun gjorde det. Kanskje det er det mammaer er til for. Å gi folk troen på seg selv.

Jeg har fortalt det til mange mennesker, jeg føler at dette egentlig er ting man ikke forteller til folk, men på den annen side så tenker jeg at hvis jeg forteller folk det, hva jeg gjør, så kommer folk til å spørre, og fordi jeg ikke er en som liker å måtte si til folk at jeg ikke klarte det, så kommer jeg til å måtte gjøre det. Jeg kommer til å måtte fullføre dette. Helt på ordentlig. Jeg kommer til å sitte oppe like sent som jeg har gjort i går og i dag mange mange mange netter fremover, og jeg kommer til å bruke lang tid på alle setningene. Jeg kommer til å føle at jeg ikke duger til noenting. Jeg kommer til å føle at jeg har mistet tråden, men så lese gjennom og se at den er der, at den må jobbes med, men at den er der. Og jeg kommer til å bli ferdig. Jeg skal feire på side 50. Det er allerede det lengste jeg har skrevet.

Jeg skal bli refusert gang på gang, jeg skal gå på en smell eller tusen, jeg skal gi opp, og miste troen på alt, jeg skal tro at det aldri var meningen allikevel, at dere har løyet til meg alle mann, men så skal jeg gjøre det på nytt igjen. Det er som med alle kjærlighetsforholdene mine, dette. Det er kjærlighetsforholdet mitt.

En av mine beste sa en gang at jeg føler i bokstaver.
Det gjør jeg. Nå skal jeg gjøre det på fulltid.

Jeg har en arbeidstittel, jeg har en første setning, jeg har en plan. Jeg skal fullføre, selv om det blir tidenes dårligste samling av tekster. Jeg mener det. Dette er våren det skal skje. Dette er året. Jeg tuller ikke.

Dere får heie på meg når jeg trenger det som mest.

Jeg leser høyt for meg selv, og det er vanskelig å lese når man gråter.

“I was waiting at the stop light of life and thinking a little too carefully about your eyes. it meant nothing the way I told it, I can’t tell you how it was. there are things I never meant to think about do say and hear across the room on the phone overheard words can break a heart. these things are true: love is not everlasting. anything worth anything will run away from you. when you tell the truth, close your eyes and it won’t hurt as much. when I think of you standing on the grass high above the world on a hill my spine tingles and I fall into spasms taking place only on the inside. no matter how hard you try you will fuck up everything you want to take care of. the thing about cars is they always break down. every road is uphill both ways.

enough said.”

-lightfallsup

Ikke gi opp, ikke gi opp, ikke gi opp, og trikken kommer i snøen, jeg går hjem med bøyd hode, jeg går i snøen med sorte converse-sko og på tuppen av skoene står det kärlek, jeg er jenta med kofferten som går over brua, trikken kjørte og jeg kunne høre den, men ikke se den, jeg går på bar asfalt så lenge jeg kan og må tilslutt gi opp og tråkke uti snøen,

jeg er kald på bena og i sofaen til Mia drikker jeg te og jeg kan ikke noe for at jeg gråter når Carrie går fra Big for andre gang, når hun skriker til ham og kaster mat på veggene hans, hyler til seg selv at hun er så dum, hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? spør hun og han står på den andre siden av kjøkkenbenken og ser ned, og jeg kan ikke noe for at jeg tenker at det ikke er hennes feil, det er ikke din feil,

det er ikke din feil, vi er de modige menneskene, we are the brave ones, og jeg må si det til meg selv, si det til meg selv, og han ringer på døren hennes halv tre, ingen har noengang ringt på døren min halv tre om natten, ingen har noensinne løftet meg opp og båret meg inn på soverommet og jeg har ikke sittet i vinduet og røykt når han har våknet og visst at nå var det over, nå er det slutt, go to Paris, I’m not coming, og jeg prøver å tørke tårene mine uten å virke dum, og jeg går inn til meg selv igjen og jeg skriver ikke, jeg bare ser, jeg ser meg rundt i hybelen min og jeg gråter ikke,

jeg gråter ikke

jeg lyver når jeg skriver, det er derfor det blir litteratur, og ikke gi opp, ikke gi opp, jeg er jenta med kofferten og jeg skal skrive, jeg skal skrive om lykkelig kjærlighet, jeg skal lyve om ulykkelig kjærlighet, jeg skal skrive om at du går og aldri kommer tilbake, at du kommer tilbake mens jeg skriver romanen min, kortprosasamlingen min, diktsamlingen min, dokumentaren min, om brustne hjerter og at du aldri kommer tilbake,

du og du og du, at vi krangler på et kjøkken, at vi krangler på en sti i skogen, at vi krangler i en stue jeg aldri har sett før, at vi krangler på et bibliotek og at mennesker må hysje på oss og jeg har aldri blitt hysjet på, jeg krangler ikke, jeg overdøver skrikene mine med musikken min og jeg går med mp3-spilleren inntil hjertet og jeg skriker til Explosions in the sky og jeg drukner alt jeg føler i for høy musikk om morgenen, jeg er jenta med kofferten, jeg har bøker i den, jeg har musikk i den, jeg har kulepenner i den og jeg kan rømme, når som helst, jeg kan rømme, and I can go to the mountains, I can go to Israel, Afghanistan, og du kommer ikke til å være der, ingen av stedene, så jeg må skrive om deg for at du skal være virkelig.

I natt drømte jeg at noen kilte meg på ryggen og at jeg ikke måtte lese høyt for meg selv for å ikke være alene.

Han lener seg over disken etter å ha fått papiret med ordene sine på, og han kysser meg på kinnet, i munnviken. Han vinker med arket i hånden og går ut. Jeg drikker en slurk til av iskaffen min og dagen før da vi trodde vi sa hadet på ordentlig, så han meg inn i øynene og spurte hvem jeg skulle tenke på nå. Deg selv, sa han. Deg selv, og bare deg selv. Jeg hadde visst gjort for lite av det, sa han. Han sa det da, og han sa det før jul, og han sa det i november i byen hans, og han sa det på Roskilde, og han har alltid sagt det. Men han har også vært en av dem jeg har tenkt mer på enn meg selv en gang.

Nå er det bare meg.

Jeg skriver lange Underskog-poster med jenta med det lange håret, vi forteller hverandre ting fra de innerste krokene i oss selv og blir overrasket begge to over hvor ærlige vi er med hverandre. Jeg får en post et annet sted med et spørsmål om jeg har lyst til å være på et EP-cover, fordi avsenderen av posten alltid tenker på meg når han ser for seg et EP-cover, og jeg har ikke svart enda, men jeg vet ikke hvordan jeg skal se ut på et EP-cover.

Jeg har vært sammen med en fotograf i et helt år og han klarte nesten ikke å ta bilder av meg. Han knipset og så ned på skjermen på kamerat og rynket på øyenbrynene. Han tok flere bilder, og så igjen ned på skjermen. Jeg hørte ikke at han slettet bildene, men jeg skjønte det allikevel. Jeg hadde tatt av meg alle klærne for ham om han hadde trodd at bildene ble fine. Jeg ville jobbet i mange timer og gjort alt han ba meg om, men han ba meg aldri om noenting.

En gang mens han fortsatt bodde på det rommet der vi hadde det fint, så ba han meg om å posere med hodet vendt mot ham og kroppen den andre veien. Jeg følte meg fryktelig dum og turte ikke. Så gråt jeg etterpå. Han brukte det siste bildet sitt på noe annet. Det er nok min feil at jeg aldri ble favoritt-modellen hans.

Men jeg sa jo aldri noe heller. Jeg kunne sagt at jeg ville han skulle ta bilder av meg. Men jeg sa det alltid i sånne situasjoner at han ikke tok meg seriøst. I løpet av den siste tiden tror jeg at jeg sa at jeg ville at han skulle ta bilder av meg. Jeg ville ha bilder av meg selv som han hadde tatt. Jeg ville at han skulle se meg. Han tok bilder av hendene mine foran lyset og ble overrasket selv over hvor fine bildene ble. Men de hendene kunne vært hvem som helst sine hender.

Jeg kunne sagt at jeg elsket ham. Jeg kunne sagt at jeg ville at han skulle være sammen med meg, og ikke dra på byen. Jeg kunne sagt at jeg ville at han skulle bli med meg til København, at han var en dårlig kjæreste i Paris og at han burde benytte sjansen til å gjøre det godt igjen i favoritt-byen min. For tid er den lengste avstand mellom to steder, sto det på arket jeg ga ham.

Jeg reiste ikke til månen, jeg reiste enda lenger, begynte han i et rom senere på dagen. For noen år siden satt han i en slitt drama-sal på Nissen og sa de samme ordene. Han hadde hvit skjorte på seg, og jeg husker ikke om vi var kjærester, skulle bli eller hadde vært. Men jeg husker at jeg elsket ham en gang og at vi så på Simpsons etter skolen og at han lo verdens fineste latter mens jeg smurte brødskiver på det lille kjøkkenet hans. Han tok flere bilder av meg enn fotografen noengang gjorde. Og de hang på veggen hans.

Fotografen hadde et trøtt Polaroid-bilde av meg på døren sin engang. Under en lapp der det sto Linn, du er den fineste jeg veit. Jeg har ikke vært der inne siden det ble slutt, men jeg tror han har tatt det ned nå. Akkurat som at jeg har erstattet bildene av ham på veggen min med en plakat av Mannen som elsket Yngve, med blå himmel og vind i håret, de aner ikke hvordan alt skal gå til helvete med speedbåt bare måneder senere. Og det begynner med tennis. Det begynner med de rareste ting.

Ut i vår hage 2, bytte av rom, flytting, blindtarm-betennelse, flytur fra Paris, en tur på søndagsmarkedet på Blå, sykdom i familien, at jeg klippet av det lange håret mitt, at vi kjørte trikk og så på snøen. Jeg mener, det begynner med de rareste ting. Og det er ingenting å gjøre for å stoppe det.

Man bare ser at det kommer og man kan ikke gjøre noenting. Men neste gang vil jeg ikke at jeg skal sitte der, år senere, måneder senere, uker senere og tenke på alle gangene jeg burde kysset ham og sagt at jeg elsket ham. Om det alt har gått til helvete, så er det egentlig akkurat det samme når det skjer. Så om han går når jeg sier at jeg elsker ham, så går han da, i stedet for noen måneder senere, uten at jeg har turt å si det hver gang jeg har sett på ham med tårer i øynene og vært sprekkferdig med kjærlighet.

(Teksten på papiret er fra Glassmenasjeriet av Tennessee Williams)