I’m drowning in your dizzy noise – om å være 12, 13 og 14 for alltid

Jeg får mail fra Rockefeller om at Goo Goo Dolls kommer til Oslo i august. Jeg tenker meg ikke om engang før jeg har kjøpt to billetter. Eller, jeg tenker meg om etterpå og lurer på om jeg egentlig kjenner noen andre som liker dem, andre enn Nina som bor i Los Angeles og alt har sett dem flere ganger, sendt meg snaps fra konsertene og sagt at hun skulle ønske jeg var der. Jeg skulle også ønske jeg var der. Jeg har aldri sett dem live før. Men jeg sender mail til Krummis og spør om hun også likte Goo Goo Dolls en gang, for det demrer for meg at vi nok likte dem begge to, og hun svarer heldigvis ja til både at hun en gang likte dem og at hun vil være med meg på konsert. Så jeg trenger ikke gå aleine. Men jeg ville gått aleine også, jeg. Jeg fant dem aleine.

Jeg husker at jeg kjøpte Dizzy up the girl, jeg kjøpte den på Hysj, hysj på Linderud senteret, og jeg satte meg i bilen til pappa etterpå, mens de gikk på matbutikken. Jeg kunne høre på cd-en der, jeg satte den inn i bilstereoen og trykka på Play, og så satt jeg i baksetet og leste i coveret, leste tekstene og hørte på sangene. Jeg var 12 år. Det er 20 år siden nå. Jeg var 12 og jeg drømte meg vekk, til et annet liv, et voksent liv der noen skulle skrive sånne tekster om meg, der noen skulle ville redde meg, der jeg skulle være en manic pixie dream girl, før det begrepet en gang eksisterte. Jeg skulle være vanskelig og kompleks, jeg skulle være ensom og aleine, jeg skulle være vanskelig å fange og umulig å bli kvitt, jeg skulle rømme og bli funnet igjen, jeg skulle gjemme meg og glemme deg, jeg skulle rope og skrike, jeg skulle danse og løpe, jeg skulle rømme ut av vinduer midt på natta og du skulle følge etter. For et bråk, sa pappa, og skrudde av musikken da de kom tilbake etter å ha handla. Jeg hadde heldigvis discman med shock control, så jeg kunne høre på den, igjen og igjen, på repeat, mens jeg sto og gikk og satt, uten at noen ble plaga av det.

Noen ganger, på klubben, spilte de «Iris», den var på soundtracket til City of angels, som de hadde i cd-mappa si i DJ-båsen. Det var aldri noen som dansa til den, såvidt jeg kunne huske, men jeg kunne sitte der inne, på discoteket med blacklight og strobelys og høre på stemmen til John Rzeznik, som sang den vakreste kjærlighetslåta jeg noensinne hadde hørt. Tenk at dette finnes, tenk at noen kan elske noen så høyt, tenk om det skjer meg, tenk om det aldri skjer meg. Jeg vil bare du skal vite hvem jeg er. Og du kan ikke slåss mot tårene som ikke kommer, eller øyeblikket av sannhet i løgnene dine, så når alt føles som i filmene, YEAH, YOU BLEED JUST TO KNOW YOU’RE ALIVE! Åh, for en 12-åring, en 13-åring, en 14-åring med hjertet utapå kroppen, så fantes det ikke noe viktigere og riktigere enn dette.

Nå er jeg snart 32 og i august skal jeg se dem live. Det blir sikkert ikke like bra som om jeg hadde vært 12, men et sted inni meg er jeg fortsatt 12. Og 13, 14, 15 og 16. Det går aldri over. Det blir aldri borte. Det bare blir noe annet. Jeg håper dagens 12-åringer har noe tilsvarende det å kjøpe en ny skive av et nytt band og høre på det, religiøst, igjen og igjen og igjen, om ikke i bilen til faren sin, aleine, så på rommet sitt foran pc-en eller nettbrettet. Jeg håper de finner noe som får dem til å føle seg mindre aleine. Jeg fant Goo Goo Dolls. Og så kent. Og etter hvert så veldig mye annet. Det gikk bra med meg.

PS: Jeg skreiv forresten om Goo Goo Dolls en gang i 2006 også. Her kan dere lese det.

Hva jeg snakker om når jeg snakker om å begynne på ny roman

I desember-utgaven av BLA hadde jeg dette essayet på trykk. Nå som det har kommet flere numre etter dette, så tenkte jeg det var OK å poste det her. Men jeg anbefaler alle utgaver av BLA som jeg ikke er med i også. Det er min favoritt litteratur-avis. Sjekk den ut hvis dere liker bøker! Her kommer mitt essay som jeg skreiv i november i fjor, om historien bak hvorfor jeg skal sitte og skrive her hjemme et helt år nå i 2018:

I vår fikk jeg stipend for første gang. Brevet om at jeg var tildelt ett-årig stipend fra Forfatterforeningen hadde forsvunnet i posten, så jeg var ikke klar over det før jeg begynte å få gratulasjoner av venner og kolleger. Jeg husker at jeg ble fornærma, for jeg hadde jo sjekka Statens kunstnerstipend jeg, som alle andre, og jeg fant som vanlig ikke navnet mitt. De må forveksle meg med en annen. Jeg gikk til slutt inn på nettsidene til Forfatterforeningen, hvor jeg ble fortalt at jeg sto på lista. Og ganske riktig, der sto navnet mitt. Jeg husker at jeg reiste meg, brått, fra bordet hvor jeg satt sammen med noen venner og redaktøren min. Hjertet mitt hamra i brystet, jeg hadde problemer med å svelge, jeg så navnet mitt stå sammen med de andre forfatterne, og jeg husker at jeg rista på hodet og sa, eller kanskje hikstet, hvis jeg skal være ærlig: Det kan ikke stemme, det må være en feil, før jeg ble omfavnet av vennene mine og måtte løpe en runde mens jeg skrek i vårlufta før vi feira resten av kvelden.

Det var ikke en feil. Jeg fikk stipend. Et stipend som tilsvarer en halv årslønn for oss som har jobba i bokhandel eller små forlag hittil i livet. Hva gjør man når man får stipend? Man tar et års permisjon fra jobben. Et helt år, selv om pengene ikke egentlig strekker til. Hvorfor ikke? Jeg skal klare dette, tenkte jeg, og snakket med jobben om permisjon alt før sommeren, og nå, et halvt år seinere, skal jeg straks ut i denne lenge planlagte permisjonen, sparket i gang med et forsinka stipend en vårdag i mars. Det har vært lenge til lenge nå. Nå er det ikke lenger lenge til. Det er nå det skjer.

Jeg har hatt skrivepermisjon før, jeg har tatt en måned her og en måned der med ulønna permisjon fra jobben før, for å skrive, for å bo i København og enten begynne på en bok eller fullføre en. Men jeg har aldri tatt et helt år, uten å egentlig ha penger til det. For ikke å si: uten å egentlig ha en plan. For jeg har ikke begynt på ny bok. Ennå.

Å etablere en rutine
Jeg trenger rutiner. Jeg må stå opp tidligere om morgenen og legge meg tidligere om kvelden. Jeg må løpe mer, og skrive hver dag. Det tar visstnok bare sju dager å etablere en rutine. Gjør noe i sju dager i strekk, og det blir en vane. Jeg skal ikke løpe hver dag i sju dager, men jeg skal løpe minst to ganger i uka, i uoverskuelig framtid. Det er ikke det at jeg vil løpe, men det er det at jeg vil ha løpt. Jeg vil bli en som løper.

Hva er det viktigste for deg? spurte ei venninne meg. Er det å skrive eller å ha skrevet? Er prosessen, selve skrivinga, det vi som skriver liker best? Eller skulle vi bare ønske at hver kveld da vi gikk og la oss, så var det blitt produsert flere nye sider med tekst? For ikke å snakke om alt det andre bra man skulle utretta i løpet av dagen. Sunne middager, henge opp den hylla du kjøpte, rydde i kottet eller på loftet, ringt en venn eller et familiemedlem.

Jeg tror mitt svar ligger et sted mellom de to; å skrive og å ha skrevet. Det er litt som treninga jeg nå forsøker å få orden på, samtidig som jeg forsøker å få orden på skrivinga. Tilfeldigvis samtidig, men jeg tror at gode rutiner et sted i livet kan smitte over på et annet. Hvis jeg skjerper meg og løper, så skjerper jeg meg også og skriver. Det henger sammen, om så bare i hodet mitt, i bildet av den jeg vil være. En som løper. En som skriver. En som får det til. En som har styr på livet.

Jeg leser ofte om andre forfatteres skriverutiner, når på døgnet de skriver, hva som inspirerer dem, hvordan de arbeider. Jeg har ennå til gode å finne min rutine, selv om jeg alt har skrevet noen bøker, men jeg har testet ut mange andres. Jeg sto opp klokka fem hver dag i en uke for å skrive før jobb. Men jeg ble bare sittende å se på soloppgangen heller enn å skrive. En annen uke skrev jeg på bar og kafé etter jobb. Det ble for bråkete og mørkt, for lett å kjøpe en øl og ringe en kompis i stedet, for distraherende når det ble fullt rundt meg av pratete mennesker som lo og fortalte historier om mennesker de kjenner eller en gang kjente. Jeg har ikke klart å adoptere en rutine som funker, kanskje min rutine er å famle fram min egen ved å forsøke alle andres? Når jeg ser tilbake på bøkene jeg har skrevet og hva som funket og ikke, så er det eneste fellestrekket at de ble skrevet. De ble til slutt ferdige. Jeg har allikevel bestemt meg for å prøve igjen. Ikke å stå opp klokka fem eller å skrive på kafé eller bar, men akkurat som at jeg har lovet meg selv å trene to ganger i uka framover, så har jeg lovet meg selv å skrive hver dag framover. Hver eneste dag skal jeg skrive. Hver eneste dag.

Det trenger ikke være lenge, det trenger ikke være bra, men det jeg håper å få ut av dette er en rutine som funker. Jeg har ingen plan for når på dagen eller hvor, men jeg har en plan om at det må skje hver dag. Om det blir før jobb, eller etter jobb, om det blir hjemme eller i pauser på kontoret. Jeg har ingen annen plan enn å skrive. Hvis skrivinga skal være en del av meg igjen, så må det være noe jeg gjør, hver eneste dag. Det finnes ikke helg, det finnes ikke fri. Hver dag må jeg skrive, om så bare litt.

Må skrive, må løpe

Never become a writer, sier Hank Moody i Californication, it’s like having homework every day for the rest of your life. Men han får også høre av faren sin, en far som aldri har fortalt sønnen hvor stolt han er av ham: Your books will be in libraries long after you’re gone.

Da kan det ikke være all bad, som man sier.

Det er sjeldent lystbetont når jeg bipper treningskortet før jobb, trer de blå plastposene utenpå skoene, skifter i garderoben mens jeg hører på podcast, gjesper mens jeg fyller vann på flaska, går ut og finner tredemølla mi, den nest borterst, foran vinduet, ikke TV-skjermen, går opp på den og løper og forblir på samme sted i en halvtime eller førti minutter. Det er egentlig mest jævlig. Jeg har lest mye om runner’s high, denne mytiske følelsen løpere snakker om, som visstnok kicker inn når man har løpt en stund. Jeg begynner å tro at jeg er immun mot den. Jeg er sliten allerede før jeg har begynt, det verker i beina og kroppen etter altfor kort tid, mens jeg løper tenker jeg egentlig bare på når jeg kan slutte å løpe, og når jeg endelig har nådd målet, selv om jeg står på samme sted som da jeg begynte, når jeg endelig har bikka enten det selvavtalte tidsintervallet eller distansen, så hopper jeg raskt av tredemølla, tørker av for neste løper, henter meg en matte og legger meg flatt på gulvet mens jeg venter på å få igjen pusten.

Pedro Carmona-Alvarez skriver i boka Hjemmelekser følgende setning: “Jeg må skrive, for hvis ikke er jeg en feiging og det kan man lett bli hvis man bare venter og venter.” Det er lett å vente, det er tryggere å vente, når man venter og ikke skriver, så skriver man heller ikke dårlig. Jeg pleide å ha den setninga til Pedro hengt opp over skrivebordet mitt. Nå er det lenge siden jeg har brukt skrivebordet mitt til skriving, det fungerer mer som oppholdssted for nyvaska klær jeg ikke har orket å brette, og lappen med sitatet fra Pedro forsvant i en flytting for noen år siden. Men jeg trenger ikke å ha det skrevet ned eller foran meg, den setninga ligger der, alltid i minnet mitt. Det er vanskelig å glemme ting man husker, det er lettere å ta ned bildene og lappene fra veggen før man flytter til et nytt sted, et nytt skrivebord.

Når jeg skriver, så vet jeg ikke hvor jeg skal, men hvis jeg bare begynner i stedet for å bare vente og vente, så vil jeg i hvert fall komme i gang og den som har kommet i gang, må også ende opp et sted. Jeg setter meg ned etter å ha ryddet skrivebordet, jeg ser opp fra skjermen og det blanke dokumentet og forsøker å finne ut hvor man begynner når man begynner på en ny roman. Hvis jeg skal ta skrivetips fra meg selv, så har jeg aldri visst hvor jeg skal når jeg først setter igang. Jeg har først skrevet en setning, og så skrevet en til, og etter hvert har jeg hatt mye tekst som enten henger sammen litt eller ikke i det hele tatt, men et sted der inne har det vært en historie. Jeg må skrive mye tekst for å finne ut hvor jeg egentlig var på vei da jeg begynte ut i ingenting. Slutt å prøve å skrive en ordentlig bok, sier redaktøren min til meg, bare skriv. Jeg har for høye skuldre, jeg er for feig, jeg tenker på hva kritikerne vil si, ikke hva leserne vil føle når de leser, og tristest av alt – jeg tenker ikke på hva jeg vil med det jeg skriver lenger. Så jeg trekker pusten og retter opp ryggen, og så begynner jeg.

Jeg løper sakte først, med stigning på mølla, jeg gjør det vanskelig for meg selv, fordi da kan jeg belønne meg selv også. For hver sang jeg har løpt til, så kan jeg trykke på minusknappen på stigning. Det gjør at jeg lurer meg selv, at jeg lurer kroppen og beina mine som går og går under meg. Kroppen min tror, fordi jeg senker stigningen nærmere og nærmere flat bakke, at jeg løper i nedoverbakke. Når jeg løper ute i sommerhalvåret liker jeg å løpe på steder hvor det er oppoverbakker, slik at jeg kan løpe i nedoverbakkene etterpå. Og på tredemølla lager jeg forestillingen om nedoverbakker ved å først lage oppoverbakker. Jeg premierer meg selv med falske nedoverbakker og øker samtidig farten på mølla fordi motstanden blir mindre. Jeg må bare løpe en halvtime, en halvtime er så lite tid i det store bildet, det går fortere enn man tror, men det føles så seigt når man begynner.

Å skrive en halvtime hver dag kan alle få til. Det trenger ikke ta hele dagen, bare ta den halvtimen, ta den ut av den vanlige hverdagen, gjør plass til den, sett deg ned og skriv, ikke tenk, ikke vær feig, bare skriv. Så jeg begynner, og selv om jeg ikke veit hvor jeg skal når jeg begynner, så begynner jeg. Og plutselig har en tekst jeg ikke trodde skulle finnes i verden oppstått, og når jeg lurer på hvorfor jeg skrev den, så skriver jeg en annen som svar, og etterhvert, med halvtime etter halvtime, begynner det så smått å danne seg sammenhenger. En halvtime går fort, og noen dager skriver jeg hele kvelden. Jeg takker nei til å gå på konsert, jeg takker nei til kaffe og prating, jeg må visst utsette den kinoturen vår, og så får jeg kanskje litt dårlig samvittighet for vennene mine, som i vintermørket bare trenger noe å gjøre, noen å være sammen med, men det kommer flere dager, jeg håper det kommer flere dager, og jeg skal ikke bruke all den ledige tida mi på denne begynnelsen, og siden, forhåpentligvis, en fortsettelse, det er bare at akkurat nå må jeg rydde plass til den, etablere en rutine.

Å ta tida

Jeg husker Johan Harstad en gang sa, i et intervju eller i en samtale, på Blå eller Litteraturhuset, at før han slo gjennom som forfatter, så var det ikke så mange som skjønte at han brukte all tida si på skrivinga. For hver øl han takka nei til og hver kveld han tilbragte hjemme foran maskina for å skrive, ble kompisene mer og mer masete. Men da bøkene utkom, så var det som om de skjønte det. Og tok seg i det. Er det dette du har drevet med hele tida? Alle timene, alle ølene han ikke drakk, alle quiz-ene han ikke rakk, alle konsertene han gikk glipp av, de ble bøker som skal være på biblioteket lenge etter at han og du og jeg er borte.

Jeg står opp tidlig for å rekke å løpe før jobb og jeg forsvarer det for meg selv, snakker ut i lufta i den tomme garderoben, jeg vet at du ikke vil, sier jeg mens jeg snører skoene, jeg vet at du helst vil spise marsipan og ligge på sofaen hele livet, runde Netflix og bare ha det chill, men du kan gjøre det etterpå. Du må bare løpe disse tre kilometerne, du må gjøre som du har lovt deg selv, du må bare gjøre det, gjøre det bedre. Så jeg fyller vannflaska og går ut og finner meg en ledig tredemølle og så løper jeg. Seigt først, med stigning, så lettere og lettere, og så skjer det. Denne helt vanlige novemberdagen, så løper jeg plutselig fem kilometer. Målet jeg har løpt mot siden 2014 da jeg lasta ned appen C25K – Couch to five kilometres. Jeg klarte å løpe en halvtime i strekk, men jeg løp aldri fort nok til å runde fem kilometer på den tida. Jeg har ikke klart å løpe lenger enn en halvtime, men denne dagen gjør jeg det. Jeg ser at kilometertelleren har bikka godt over 4,5 når jeg egentlig er ferdig og jeg tenker: 500 meter. Hva er vel det? Det går fort. Vel, det går ikke fort for en sliten kropp før jobb, men det går i hvert fall. Da jeg er ferdig, legger jeg meg ned på gulvet og er så stolt av meg selv, at jeg klarte det, at jeg runda fem kilometer.

Du trenger ikke skrive bra og du trenger ikke skrive mye, sier jeg til meg selv når jeg setter meg ned etter jobb. Du trenger bare å skrive noe, kanskje er det i dag du finner ut hvem du skriver om? Kanskje det skjer noe, kanskje ikke, kanskje blir det bare forglemmelige ord på en side, kanskje det blir starten på denne nye boka, denne ikke-ordentlige-boka, og kanskje sida strykes rett før boka går i trykken om noen år, men det blir ingen bok av å ikke skrive noe. Så jeg spiser julemarsipan i november og så skriver jeg. Og noen dager, akkurat som den dagen jeg løp fem kilometer for første gang, så skriver jeg noe jeg ikke har skrevet før og jeg tenker at jeg kanskje er på rett spor, at det kanskje skjer noe her, at den jeg skriver om plutselig dukker opp på neste side og den etter der igjen, at jeg kanskje begynner å skjønne hvor jeg skal hen nå, selv om jeg bare sitter på samme sted når jeg er ferdig.

Gode og dårlige dager

Jeg har gode løpedager og jeg har dårlige løpedager. Men det føles alltid bra når jeg er ferdig. Hvis kroppen min og hodet mitt bare klarte å huske, på ordentlig, hvor deilig det føles når jeg er ferdig med å løpe, så ville jeg aldri slitt med å motivere meg for å faktisk gjøre det. Men kroppen og hodet glemmer ting. Det er derfor man får flere barn, sa mamma til meg en gang.

Jeg har gode skrivedager og jeg har dårlige skrivedager, jeg skriver ting som aldri kommer til å bli lest av noen andre og jeg skriver ting som kanskje, etter mye arbeid, vil bli en del av en bok en gang. Skriver du? Spør redaktøren min på melding. Noen ganger lyver jeg og sier ja, men angrer med en gang, for jeg har jo ikke sendt ham noe på lenge. Det tar tid med meg.

Jeg løper ikke fort, men jeg løper.

Kanskje var det den ene gangen?

Og så, på enda en av de mange dagene da jeg ikke egentlig vil trene, men trener, opplever jeg min første runner’s high. Denne trigginga av endorfiner som visstnok kicker inn etter å ha løpt så og så fort eller så og så langt, eller i mitt tilfelle: i 35 minutter, 5,1 kilometer, på hastighet 9,1 på tredemølla. Da jeg avslutter løpinga denne kvelden, etter 43 minutter, 6,03 kilometer, min lengste, raskeste og beste treningsøkt noensinne, så legger jeg meg nok en gang på gulvet og puster med magen, mens jeg gliser som en dust. Jeg var ikke immun allikevel. Det skjedde. Når jeg senere på kvelden forteller en venninne om det, så sammenlikner jeg det med folk som har sluppet Jesus inn i hjertet sitt. Jeg vil at alle skal løpe, sier jeg, at alle skal oppleve det rushet jeg opplevde i dag. Hun ler og spanderer en øl. Jeg kan nesten ikke vente til neste løpetur, men samtidig er det en del av meg som sier, advarende, at det kommer ikke til å bli sånn hver gang.

Det er heller ikke sånn at man, hver gang man skriver, skriver noe som funker, noe man kjenner er bra, noe å jobbe videre med. Men de gangene det skjer, så er det noe av det beste jeg veit. Arild Nyqvist skal ha sagt, på svar til Jan Erik Vold som påpekte at han hadde utgitt mye bra, men mye dårlig også, at uten det dårlige, så ville ikke det bra heller eksistert. Og jeg liker den tanken til Nyqvist, det med at det dårlige må finnes for at det gode skal oppstå.

En god løpedag kommer plutselig, som en god skrivedag, en god tekst oppstår etter mye hardt arbeid, mange treige dager, seige timer, dårlige formuleringer og fantastiløst pjatt. For en ting er sikkert, det blir ingen bok av å feige ut. Jeg håper jeg i det minste har lært meg å våge å skrive etter å ha skrevet hver eneste dag i en hel måned. Det blir litt som en vane, som å pusse tenner, eller sjekke mailen. Jeg liker det, at skrivinga skal bli en del av meg, mer enn et arbeid. Selv om det også bare er et arbeid. Som løpinga.

Murakami og jeg og alle andre

Og det er ikke som om å sammenligne skriving med løping er genialt, let’s face it, Murakami og mange andre har gjort det før meg, og vil gjøre det igjen, men det slår meg hver gang jeg går på tredemølla, eller hver gang jeg setter meg ned; det er kanskje et slit å gjøre det, men det føles alltid bra å ha gjort det. Så jeg skal ikke si at jeg nyter løpinga eller skrivinga fra start til slutt hver gang, noen ganger er det kjedelig, noen ganger flyter det dårlig, noen ganger skriver jeg ærlig talt så svakt at jeg skammer meg, men det er aldri bortkasta.

Det var alltid verdt det. Enten det var en god tur hvor beina mine fløy over båndet, eller det var som å dra kroppen bortover en gjørmete sti, enten jeg nådde målet mitt før tida bomma stygt, når jeg ligger på gulvet der, på den matta, og får igjen pusten, tøyer mens jeg hører på musikk og slår takta mot de dunkende beina mine, puster med magen og kjenner svetten renne ned i nakken under hestehalen, da husker jeg hvorfor jeg gjør det, igjen og igjen. Det er fordi det er noe av det beste jeg veit. Å kjenne at jeg kan bruke kroppen min sånn. At jeg er en kropp i verden, ikke tynn eller veltrent, men en kropp, en som får til dette, som kan bevege seg sånn, som kan skrive hver dag, som kan ta seg tida, gjøre en innsats.

På skrivebordet mitt ligger en skrivebok jeg kjøpte på et antikvariat i København da jeg hadde en måneds skrivepermisjon for å jobbe med det som skulle bli Furuset. Den har tittelen Skriv din satan. Jeg har ikke lest den, men jeg har latt boka ligge godt synlig på skrivebordet, med ryggen ut, slik at når jeg løfter blikket fra skjermen for å stirre tomt ut i lufta og være feig, så skal blikket mitt hvile på den.

Skriv din satan.

Dette er livet mitt nå

Skrivepermisjonen min begynte 29. januar. Vi hadde avskjedsfest for meg fredagen før, jeg fikk øl og quiz av det fine forlaget mitt. Jeg tapte quizzen, men så ba jeg om en Dirty Dancing-quiz, og den vant jeg med glans. Jeg ønsker meg mer Dirty Dancing-quiz. Den første uka mi i permisjon gjorde jeg alt jeg ønska meg. Jeg trente, jeg jobba på kafé, selv om det egentlig er for dyrt, men jeg unna meg både brus og kanelbolle og kjøpekaffe for å feire den første uka. Jeg hadde møte med redaktøren min om manuset jeg sendte inn rett over nyttår, og det gikk bra. Vi er i gang. Jeg sto opp tidlig, jeg lagde budsjett, jeg tok på meg frilans-oppdrag for å ha penger til kanelboller, kjøpekaffe og quizkvelder, jeg lagde meg rutiner. Jeg hadde min første dag som ringevikar på Norli, og begynte nesten å grine da jeg gikk derfra fordi jeg var så glad for å være bokhandler igjen, om så bare litt. Dette er livet mitt nå, tenkte jeg.

Så fikk jeg influensa. Denne uka har jeg ligget i senga med feber, og feber som voksen, det er faen meg det verste. Det gjør vondt i hele kroppen, man fryser under to dyner, man svetter og skjelver, det gjør vondt bak øynene, i hodet, i jekslene, i huden, i skjelettet, alt gjorde vondt. Jeg bøyde sakte på hendene mine, anklene, knærne, albuene, jeg pekte på alle stedene det gjorde vondt. Her. Og her. Og her. Der, der, der. Jeg så alle Twilight-filmene i feberrus, jeg sov mesteparten av døgnet ellers, jeg klarte ikke å lage annen mat enn Fjordland, men det gjorde ikke noe, for det smakte papp uansett, alt smakte papp, og det gjorde vondt å svelge. Jeg prøvde å kose med kattene, men det gjorde vondt.

I dag våkna jeg av meg selv før åtte. Jeg trakk pusten og kjente at kroppen ikke lenger gjorde like vondt. Jeg sto opp, gikk en tur på butikken, kjøpte Colabrus, en banan, tulipaner, pålegg til frokosten, smoothie-ingredienser og en is til hver av oss. Jeg fanga en hval-pokemon på raid. Jeg har ikke lagt meg igjen. Det er bedring. Jeg har ikke lagt meg igjen. Jeg tok notater i manuset, hjernen min begynner sakte å fungere igjen, jeg lagde meg til og med en kopp kaffe som jeg nå drikker, og det skal nok gå denne gangen også. Jeg gikk glipp av en ukes skriving, to quizzer jeg hadde gleda meg til, en bursdagsfest som er i morgen som jeg nok ikke orker å dra på, men jeg lever. Og det er god tid igjen. Dette er livet mitt nå.

Jeg var hos legen for å sjekke at jeg ikke var dødssyk. De prikka meg i fingeren for å sjekke om jeg hadde noen skumle bakterier i stedet for virus. Den var på 49. Grensa er 50. Legen sa jeg kunne få en sykemelding. Jeg er frilanser, sa jeg og hosta. Da kan du bare gå hjem og legge deg igjen, sa han. Så jeg gjorde det. Jeg er frilanser nå. Kroppen min gjør ikke lenger vondt. Neste uke skal jeg jogge og jobbe igjen. Kanskje til og med i morgen. Det heter ikke helg dette året. Det heter ny dag, nye muligheter. Det heter skriv bok. Det heter dette får du til. Det heter kjør på. Men først skal jeg drikke opp kaffen min og ta en ny Paracet fordi jeg begynner å få hodepine igjen. Man må ikke ta for hardt i. Man må være syk når man er syk. Og frisk når man er frisk. Det skal nok gå.

Snikskryt og KROPPEN

Jeg leste en artikkel om snikskryt. Det sto at hvis man synes dårlig om seg selv, så er sjansen større for at man snikskryter. Man snakker seg selv ned, men i settinger hvor andre ville svart med: så flink du er. Jeg husker jeg tegna på barneskolen, og jeg ble aldri fornøyd med tegningene mine, så jeg sa de var stygge. Det var sant, jeg ble aldri fornøyd, men de andre syntes kanskje jeg var flink allikevel. På ungdomsskolen var sjøldigger et skjellsord, nå sier vi noen ganger at noen er høye på seg sjæl, og det er som regel ikke ment positivt. I 2018 skal jeg bli høy på meg sjæl. Jeg skal bli en sjøldigger. Jeg er på god vei!

I går løp jeg etter jobb, jeg løp 5 kilometer, selv om jeg bare skulle løpe 4. Jeg fant en ledig tredemølle, det var midt i rushen, men jeg trenger heldigvis bare én. Så løp jeg. I 35 minutter. De ved siden av meg gikk av, nye mennesker kom på, de gikk av igjen, og jeg bare løp. Seigt og sakte og jevnt løp jeg, mens noen spurta ved siden av meg, noen gikk med høy stigning og veivende armer, vi gjør alle vårt for å trene disse kroppene vi bor i, for å forsøke å bo i dem så lenge vi kan og får lov til. Jeg vurderte å løpe en kilometer til da jeg nådde 5, men da ble jeg kvalm, så jeg stoppa. Jeg stoppa og lente meg mot en kald vegg og tenkte på snikskryt-artikkelen.

Jeg har posta bilder av hvor vondt det er å løpe, jeg har posta bilder av tredemølla en tidlig morgen, fordi jeg klarte å komme meg opp, jeg har posta bilder av et slitent fjes som mye heller vil spise julemarsipan enn å løpe, jeg har posta bilder av meg sjæl foran løpedama, en serie i massevis av deler på snapchat, hvor jeg poserer foran plakaten av den smilende, irriterende blide løpedama på Fitness24. Det er ikke for å få skryt, det er for å dele hvor vondt jeg synes det er å løpe, og hvor digg jeg synes det er å ha løpt. Jeg har kanskje tenkt at løping var digg en gang, en gang har jeg opplevd en runner’s high, men alle de andre gangene tenker jeg bare på når jeg skal få lov til å gi meg. Det blir lenger og lenger til for hver gang, for jeg skal jo tross alt løpe 10 kilometer i løpet av denne våren. Rekorden min er 6. LOL.

Men det er altså ikke snikskryt, eller, kanskje man kaller det det, men jeg liker ikke det ordet. Jeg vil ikke nødvendigvis at folk skal si at jeg er flink, jeg vil at folk som tror de ikke kan trene, eller ikke liker å trene, skal se at det går an å bruke kroppen sin selv om man ikke klarer å løpe et maraton, eller et halvmaraton engang, at det er plass til oss også på treningssenteret, ved siden av de kjekke gutta som løfter vekter og de tynne jentene som går på stepmachines, at vi er mange helt vanlige, litt pløsete, slappe, pæreforma, epleforma, firkantforma, sterke, sunne, godtesugne folk som hiver etter pusten der også. Og man trenger ikke henge på treningssenteret heller, gåing kan man gjøre hvor som helst, DET ER ET FRITT LAND! Jeg leste om han fyren som løp maraton rundt sitt eget hus. Altså, folk er jo koko, men det er fint, ikke sant?

Vi er koko, og vi lever og vi finnes og vi har kropper som vi kan bruke, enten vi kan bruke dem til å gjøre fantastiske ting eller bare til å være inni mens vi ligger i senga, men vi finnes, ikke sant. Vi er her. Vi og kroppene våre. Så jeg skal fortsette å snikskryte, jeg skal klage og være glad, jeg skal ta selfies med løpedama hvor jeg ikke er pen, men sint, jeg skal løpe lenger enn jeg har gjort noengang før, og jeg skal feire med øl eller sjokolade eller BEGGE DELER etterpå og jeg skal kjenne på at disse låra jeg syntes var for tjukke før, den magen jeg skamma meg over at buler ut over bukselinningen, at denne kroppen jeg har studert så nøye i speilet før, veid og funnet for tung, nå bærer meg rundt i verden, på tredemøller med stigning og langs fortau hvor sola har smelta snøen om våren, i parker i andre byer og inn i skogen om sommeren. Så mange eventyr har den vært med på. Alle mine beste og verste stunder.

Shtimandude, jeg håper det blir mange flere. Av begge deler. Jeg vil være her, i denne kroppen, for alltid. Føkk å være pen, jeg vil være lykkelig! Jeg sier det til meg sjæl hver dag. Og øl og sjokolade smaker tross alt sjukt mye bedre enn salat, det er dessverre sånn. Jeg gleder meg til de finner opp salat med sjokoladesmak. Da skal jeg bli megasunn, jeg lover.

Et helt nytt år

Jeg begynte det nye året med å gå på en fest jeg trodde jeg ikke ville på. Jeg var full av angst og engstelse. J og jeg så ferdig Fringe på sofaen og spiste lasagne med en god salat til, og så gikk vi ut av huset litt over ti. Vi kan dra hjem når du vil, sa J, og holdt meg i hånda. Jeg nikka. På festen var det fullt av fine folk, og det var deilig å late som at jeg ikke var engstelig lenger, jeg kunne nikke til det de sa til meg, jeg kunne ta små slurker av ølen min, jeg kunne se på at J lo av noe, jeg kunne få en klem av A, og ti på tolv åpna han proseccoen og helte oppi et glass. Spretter du den nå? spurte jeg. Ja, man må være klar til å skåle klokka tolv, sa A.

Så klokka tolv skålte vi og festen hoppa, kyssa og klemte, og da vi traska hjemover halv fire sa J at det hadde vel vært hyggelig. Ja, sa jeg. Det blir jo ofte hyggelig, selv om man har angst.

Dagen før nyttårsaften så jeg Peter’s friends hos NØ, den beste nyttårsfilmen, den beste nyttårstradisjonen, og vi har allerede avtalt å se den i år. 29. desember.

Så mye skal skje før 29. desember. Så mye har skjedd siden jeg starta denne bloggen i 2006. Jeg pleide å få haugevis av kommentarer, vite at noen leste det jeg skreiv, jeg skreiv her før jeg hadde skrevet en eneste bok, nå skal jeg snart ha permisjon for å skrive min fjerde. For akkurat fem år sida sto jeg på ARK Klingenberg og grein av lykke fordi Leif Ekle anmeldte boka mi og sammenlikna Eva fra Furuset med Goethe og Hamsun. Facebook-feeden min er i dag fylt opp av minner fra den dagen, da det hagla inn gratulasjoner og klemmer, mens jeg sto med kaffen min og var målløs. Jeg hadde klart det. For et og et halvt år sida ga jeg ut en bok det føltes som at ingen brydde seg om, fordi fallhøyden var stor etter den dagen for fem år sida. Jeg våkna hver morgen etter å ha kaldsvetta om natta, klar for å få verden i trynet, eller jeg trodde jeg var klar for å få verden i trynet, men det er man vel egentlig aldri, men jeg forberedte meg på å få vite at boka jeg hadde skrevet var dårlig, og i stedet fikk jeg ikke noen verdens ting. Da anmeldelsene etterhvert kom var de helt greie, jeg overlevde. Men det var ingen feiring, ingen grining, det var bare en helt vanlig bok som var utkommet, om ei helt vanlig, engstelig jente jeg hadde håpa skulle redde verden, om så bare litt.

Da jeg fikk stipend for å skrive en bok til, etter dette, så trodde jeg ikke på det. Det var mars i fjor, og jeg fikk stipend. Jeg trodde ikke noe på det, jeg vet ikke hva andre forfattere som får stipend tenker, men jeg trodde ikke på det i hvert fall. Jeg husker at jeg reiste meg da jeg så navnet mitt på lista, at jeg reiste meg, sånn man gjør på film, der stolen nesten velter bak deg, og jeg så på NØ og spurte ham om han kunne se at navnet mitt sto der han også. Ja, sa han. Det må være en feil, sa jeg, og jeg husker at jeg sa det med gråtkvalt stemme, eller kanskje hadde jeg allerede begynt å gråte og så sa jeg det sånn Claire Danes ville sagt det under en av gråtescenene hennes. Det er rart at man gråter når man egentlig er glad, men kanskje var jeg ikke egentlig glad, kanskje var jeg overvelda og skrekkslagen også, i tillegg. Jeg tror jeg var det.

Nå skal jeg bruke dette stipendet, i 2018, hver dag fra 1. februar og fram til 29. desember og enda lenger enn det, skal jeg bruke stipendet på å skrive en ny bok. Og jeg kommer sikkert til å skrive her også, akkurat som jeg har gjort siden 2006. Og før det, andre steder på internett. Jeg vet ikke hva jeg ville si med dette innlegget, jeg ville si at jeg overlevde overgangen til det nye året, at det til og med var hyggelig på fest, at jeg klarte meg, at jeg har overlevd den nye uka i det nye året, at jeg har ny kalenderbok med blanke ark og fine planer, at jeg har trent og er støl, at jeg har spist god mat, at jeg har spilt Bezzerwizzer og tapt en gang og vunnet en annen allerede i år, at jeg har lest to bøker, at jeg har sovet for lenge om morgenen, som vanlig, at jeg har drukket god kaffe, at jeg har skrevet tre bøker hittil i livet, pluss en boksingel folk plutselig har begynt å spørre etter igjen (den er dessverre utsolgt, men den er trykka opp som et siste ekstra kapittel i pocketversjonen av Roskilde, så den er ikke umulig å få tak i), og nå skal jeg skrive en annen. Jeg vil skrive en bok og jeg vil at den skal være bra. Men den kommer ikke til å redde verden, det er det opp til Oprah Winfrey å gjøre i 2020. Og deg og meg, litt hver dag.

Godt nyttår, da, dere. Hvem enn dere er.

Start det nye året med sanger man blir glad av

Mine kjære venn Frøydis ønska seg en liste med sanger man blir glad av til jul. Jeg satte meg ned for å lage en liste, og innså da jeg begynte å lage den at 1) jeg hører mest på trist musikk (men blir litt glad av det også) 2) mange av de glade sangene mine… Les mer…

18 av 99

Det er tre dager igjen av året. Jeg har lest 99 bøker. Her er litt om de beste: Winter i verdens rikeste land – Janne Stigen Drangsholt: Ingrid Winter er heltinna du ikke veit at du trenger i livet ditt. Det er hun som gjør sitt beste og allikevel dummer seg ut, det er hun… Les mer…

Det kunne vært gøy

Jeg prøver å lage kaffe hjemme for å spare penger, men noen dager orker jeg ikke. Det er så mye styr. Koke vann, sette sammen aeropressen, søle kaffepulver utenfor, brenne meg på vannkokeren, presse ned feil slik at jeg får kaffe over hele meg (det har bare skjedd én gang, altså, og jeg fikk bare… Les mer…

Det skjedde i de dager

Jeg begynte å jobbe på ARK Klingenberg i 2007. De la ned den første bokhandelen jeg jobba i da 2007 begynte, jeg jobba litt der, på gamle Qvist, hvor jeg hadde vært siden 2004, og så begynte jeg sakte å jobbe mer på Klingenberg. Det ble et år der, før jeg ble ansatt i Storgata,… Les mer…

Runner’s high – trass og trash

Jeg løper to ganger i uka for tida. Det er ikke som om jeg synes det er digg å løpe, jeg må som regel overtale meg selv. Kvelden før, samme morgen, på vei ut døra, på vei til treningsstudioet. Du vil dette, sier jeg. Det er jo løgn, sier jeg også. Ja, ok, så vil… Les mer…