Livet er urettferdig

Jeg skulle vært i LA nå. Jeg la meg tidlig på søndag, skulle opp klokka seks, det første flyet gikk fem på ti. Jeg sjekka igjen og igjen, har jeg alt? Pass, penger, pillett. Bøker til turen. Den skulle ta 20 timer. To flybytter. Først til Frankfurt, så til Toronto, så til LA. Jeg var redd for å ikke komme inn i USA fordi verden er blitt som den er blitt, men jeg sjekka og dobbeltsjekka, og ESTA-søknaden har vært godkjent siden januar. Jeg tok flytoget, jeg prøvde å sjekke inn, det kom et pip, et sånt man ikke vil høre, så jeg måtte til service-skranken.

Har du visum? spurte de.

Ja, sa jeg, og viste fram den utprinta ESTAen.

Nei, til Canada, sa de.

Canada?

Ja, det er nytt. Bare noen få måneder siden. Man må ha visum for å komme inn.

Men… jeg skal mellomlande? Dette visste jeg ikke, herregud, sorry.

Ikke noe problem, det tar fem minutter å fikse, du er ikke den eneste som har stått her med meg, dette får vi til. Du har jo møtt opp i god tid også.

Så hjalp hun meg å søke. Skrev ned passnummer, navn, oppgi grunnen for reisen: Transit to US, skrev hun.

Så venta vi.

Ingenting.

Ingenting i fem minutter, ti, tjue, en halvtime.

Du har fortsatt god tid, sa hun. Flyet ditt må ikke boarde før om nesten førti minutter. Sett deg der så lenge, så sjekker vi til vi ikke har mer tid. Det kommer til å gå bra.

Det gikk ikke bra.

Visumet til Canada ble godkjent da flyet mitt boarda. Jeg hadde gått, trukket kortet og kommet inn på flytogetområdet igjen, grått i telefonen mens jeg snakka med både J og NØ. Jeg følte meg så dum, jeg har jo alltid ting på stell, men så klarte jeg å ikke få med meg at Canada også har innført visum. Jeg reiste jo via Canada sist og det var så hyggelig å mellomlande der. Det er virkelig ingen myte at canadere er verdens hyggeligste folk. Så plinga det på telefonen min og en epost ønsket meg velkommen til Canada. Jeg bråsnudde, løp bort til en sikkerhetsvakt og sa at jeg måtte inn igjen, tilbake, at jeg kanskje rakk flyet mitt allikevel.

Løp! sa han, og løfta en sperring så jeg kom gjennom. Og jeg løp, med kofferten på slep, løp tilbake til skranken der det var lang kø, så jenta som hadde hjulpet meg, som jeg hadde sett navneskiltet til. Lisa, ropte jeg. Lisa! Og holdt mobilen i hånda, viste mailen med godkjennelsen, som kom akkurat for seint.

Kom hit, ropte Lisa, og jeg løp til henne, de ringte flyet, kryssa fingra mens jeg så på.

Kan dere få med en til? Hun har vært her lenge, hun fikk godkjent visumet for seint, det pleier jo ikke å ta så lang tid, er det noen som helst sjanse for å få henne med?

Nei, sa de. Flyet er på vei. Det er for sent.

Dette går bra, sa de til meg, strøk meg på armen, mens jeg tørka tårene, følte meg så dum, så dum som gråter på en flyplass. Det ordner seg. Gå og snakk med de der borte, de kan kontakte flyselskapet og få deg på et annet fly. Pust med magen nå, dette ordner seg.

Så jeg gikk bort til de som skulle hjelpe meg. De ga meg et telefonnummer å ringe, til Air Canada. Damen som svarte var uhøflig, jeg forsøkte å forklare hva som hadde skjedd. Jeg skulle vært på et fly, sa jeg, men jeg er ikke det. Jeg må bytte, vi må finne en alternativ rute.

Du må ringe reiseselskapet, sa hun. Vi kan ikke hjelpe deg med mindre du er på flyet. Men jeg hadde vel ikke ringt om jeg var på flyet? sa jeg. Og de ba meg ringe dere, sa jeg.

Nei, du må ringe reiseselskapet, gjentok hun, tonløst. Jeg begynte å gråte igjen og beklaget at jeg hadde ringt. Du må ringe reiseselskapet, gjentok hun og jeg la på, ringte reiseselskapet som sa: Du må ringe flyselskapet. De ba meg ringe dere, sa jeg. Det er ingenting vi kan få gjort. Du kan kjøpe nye billetter?

Kan jeg avbestille hjemreisen, da?

Den er allerede kansellert, om du ikke bruker til-billettene, så avlyses hjemreisen automatisk.

Hvorfor det?

Sånn er det.

Så jeg må kjøpe ny tur-retur?

Ja.

Ja.

Det er billigere å kjøpe ny tur-retur enn bare tur, sa damen.

Nei, sa jeg, mens jeg søkte etter ny reise. Det er det ikke. Men ok, takk for hjelpen.

Jeg trilla ned igjen til flytoget, møtte sikkerhetsvakta som så trist ut. Gikk det ikke? Nei, sa jeg, og tørka tårene igjen, følte meg så dum, så dum, som gråt og gråt. Hvor skulle du? LA, sa jeg.

Åh… nei, sa han. Kan du bestille ny tur?

Jeg vet ikke, sa jeg. Jeg vet ikke.

Gjør det, sa han. Du må jo dra til LA. Tenk så fint det blir?

Ved siden av ham sto det en som jobba i flytoget.

Han fikk med seg hva vi snakka om, så meg stå der oppløst i tårer med kofferten ved siden av meg.

Men kjære deg, sa han, har du betalt for flytoget allerede?

Ja, sa jeg, det går bra.

Nei, vet du hva, han snudde seg og skrev noe på en lapp, ga den til meg. Her har du en fribillett, du kan ikke bruke den nå, for du har jo betalt, men bestill en ny tur, gjør det. Og så reiser du gratis hit. Jeg håper vi ser deg i morgen eller snart. Kom deg på tur. Så klemte han meg og ønska meg lykke til.

Noen timer seinere pratet jeg med noen venner, de sa: Du må jo dra. Du kan ikke ikke dra.

Men det koster altfor mye, sa jeg.

Ja, men hva skal du med penger?

Du har jo fått stipend!

Du har sparepenger.

Føkk ju-money!

Du kommer til å angre om du ikke drar, men du kommer ikke til å angre på å ha brukt pengene om noen måneder. Dra!

Så jeg bestilte nye billetter. Tre ganger så dyre som de første. Jeg pusta med magen. Jeg tenkte: Wiz Khalifa sier jo at man ikke kan ta med seg penga sine når man dør uansett, så hva er vel føkk ju-kontoen til om ikke dette.

(Føkk ju-kontoen, eller fuck you money, er en konto Malin og moren hennes har lært meg. Penger man sparer til noe bra. Til en reise. Eller et eventyr.)

Så begynte det. Vipps. Det dura i telefonen. Jeg hadde skrevet inn mastercard-kortnummeret, lukka øya og bestilt. Det dura og dura, fra alle hold kom det hundrelapper og femtilapper. Fra nære venner og venner av dem igjen. Ordet hadde spredd seg. Dra på tur, tullsjur! Sto det. Du må dra! Dra dra dra! Sto det. God tur! Sto det. Lykke til! Sto det. Og hele kvelden fortsatte det.

Nå sitter jeg på Gardermoen og venter på flyet mitt. Jeg er like redd for å fly som alltid, men jeg har i hvert fall kommet meg gjennom sikkerhetskontrollen, passkontrollen og flyet er en og en halv time forsinka, men det skal gå. Nå mangler jeg bare å komme fram, og å komme inn i landet. Jeg kan jo fortsatt bli stansa inn i landet, men det skal jo ikke skje. Jeg er bare en vanlig tjej, på vei til California, med fire bøker i sekken og en godkjent ESTA-søknad. En Coachella-billett som venter på meg.

Og livet er urettferdig. For jeg er verdens heldigste, som allerede har det bra, og som opplevde å ikke komme meg avgårde fordi jeg selv ikke hadde fått med meg at Canada også hadde innført visum, som møtte opp tidlig, men ikke tidlig nok, som trakk mastercardet og tenkte at jeg skulle bruke sparepengene mine på denne nye turen, men som fikk bidrag fra nesten alle jeg kjenner, som alle sammen satt et sted og tenkte at jeg fortjente dette, at de ville hjelpe meg. Og jeg ble så glad og så overraska og jeg sa til ei venninne at det var jo helt koko. Det er ikke koko, sa hun. Du må jo forstå at du er en av verdens fineste venner, og det er en glede å få være det tilbake når det trengs. Når du griner en hel morgen, så fortjener du at vi hjelper til.

Men verden er jo ikke sånn at de som fortjener det får det, for da ville jo verden vært et helt annet sted enn det er i dag. Men denne gangen var jeg heldig, så heldig. Jeg fikk ta flytoget gratis, jeg fikk hjelp til billettene jeg måtte kjøpe, jeg fikk klemmer og meldinger og hurrarop. Jeg fikk så mye mer enn jeg fortjente, for å ha dumma meg ut. Jeg visste ikke, da jeg sto og gråt på Gardermoen på mandag, at jeg hadde så mange mennesker rundt meg, som jeg kjenner og ikke kjenner, som heiv seg rundt for å hjelpe meg. Jeg er heldig, bortskjemt vil noen kanskje si, eller jeg sier det selv, her og nå. Bortskjemt med verdens fineste folk rundt meg. Og nå har jeg en øl, og fire bøker, og når flyet en gang går, så håper jeg vi kommer trygt fram, og jeg håper jeg er trygg i LA, jeg håper det blir to fine uker, og jeg håper jeg kommer trygt hjem igjen. Og når jeg blir redd eller lei meg, så må jeg huske hvor mange venner jeg har som passer på meg, som møter meg på Postkontoret dagen jeg har mista flyene mine, som klemmer meg og ønsker meg god tur, som vippser små bidrag som tilsammen blir så altfor mye, som finnes. Jeg må huske dette. Dette er ingen selvfølge. Tvert imot.

Noen mediterer, jeg skriker inni meg

De siste ukene har jeg vært så stressa at jeg har begynt å gråte flere ganger. Det kan være overveldende, dette livet. Det er merkelig hvordan det kan være både bedre enn på lenge og samtidig så stressende at jeg ligger våken om natta og bekymrer meg for alt jeg skal og burde og ikke rakk. Og de tingene jeg gruer meg til, er ting som kanskje blir de fineste jeg gjør i år. Som å reise aleine til LA for å henge med en gammel venn i sola, løpe annenhver dag i t-skjorte ute, tøye ut, dusje, spise god mat, drikke øl på barer jeg aldri har vært på før, og så avslutte turen med å se Bon Iver, Bastille og The XX, blant annet, i en ørken i California. Jeg gruer meg til å reise og jeg gruer meg til å fly, jeg gruer meg til å kanskje glemme noe, selv om alt jeg egentlig trenger er penger, pass, billett og klær. Jeg gruer meg til det ukjente, alle flyplassene og løpinga hvis et av flyene blir forsinka så jeg nesten ikke rekker det neste, eller hvis jeg skulle miste et av flyene, hva gjør man da? Det finner man ut av. Jeg er voksen.

Vi er på fjellet, på hytta til A, for tredje gang, samme gjengen. I fjor måtte jeg gå på ski, halvveis fordi jeg var så dum å skrive i hytteboka at jeg skulle bli med neste gang da vi var der sist, og halvveis fordi T fikk omgangssjuke og alternativet å være igjen i samme hytte som en fyr som spøy i en bøtte virka hakket mer jævlig enn å gå på ski. Vi fikk forøvrig omgangssjuke da vi kom hjem, J og jeg, men det var bedre å få det hjemme, enn å få det for eksempel i bilen på vei hjem. Det kan alltids være verre. Men i år ville jeg ikke gå på ski. Jeg vil faktisk aldri mer gå på ski. Og da jeg sa til A at jeg grua meg til turen, fordi jeg grua meg til å bli tvunget med på ski, og faktisk heller ville bli igjen hjemme, enn å dra på hytte og måtte argumentere for hvorfor jeg foretrakk å lese en bok i sofaen over å gå bortover snøen på ski, så sa han at det skulle jeg selvfølgelig få lov til. Ingen som ikke vil gå på ski, skal gå på ski. Så med litt mindre klump i magen ble jeg med, og selv om hverdagen i mars har vært stressende og overfylt av avtaler, jobbturer, dødlinjer, reisemareritt og generell udugelighet, så satte vi oss i bilen på torsdag og kjørte mot fjellet.

Min angst for oppkast har vært temaet mang en gang i gruppechatten, og de tuller mye med meg. Såpass må jeg faktisk tåle, for det er ikke de som er rare, det er jeg. Det er jeg som alltid har vært redd for å kaste opp. Så redd at jeg noen ganger blir lammet av frykt og blir placebo-kvalm hvis noen såvidt som hinter om at de føler seg litt ugne. Men jeg er vant til det. Jeg har hatt denne frykten hele livet. Fra barnehagen, et mekka av basiller, der jeg synes å huske (sikkert feilaktig) at minst et av barna kasta opp i hvert fall en gang i uka, til voksen alder da jeg ikke turte å begynne å drikke, fordi jeg trodde drikking av alkohol var synonymt med at man alltid kasta opp etterpå. Jeg er vant til det. Det er mitt problem. Jeg lever med det. En fobi på lik linje som at andre er redd for høyder eller edderkopper. En tullete frykt.

Men der satt jeg, i baksetet i bilen, på vei til fjellet, og hørte på musikken min og så på utsikten og tenkte på alle vitsene om bilsyke og en gjentakelse av fjorårets omgangssjuke, og da jeg lukka øya så jeg for meg at jeg gikk ut av hytta, ut i snøen, og sto der og skrek ut alt jeg var redd for.

SPYING

MAT

LIVET

KREFT

CELLEGIFT

Å VÆRE UBETYDELIG

Å ALDRI MER KLARE Å SKRIVE EN BOK

Å SKRIVE EN DÅRLIG BOK

DØDEN DØDEN DØDEN

ATOOOOOOOMKRIIIIIIIIG

Og så lo jeg for meg sjæl og skrudde opp lyden. Det hjalp, selv om det bare var i hodet mitt at jeg sto der og skrek utover fjellet. Noen mediterer, jeg skriker inni meg. Det går bra.

Stemmen til Thomas Dybdahl, tekstene til A tribe called Quest, en mer eller mindre vellykka mor, Sorkins regjering, et papirfirma å bli glad i, film om dikt, film om et liv og en feelgood-komedie å se i sofaen etter en lang dag

Vi overlevde februar! Gratulerer, alle sammen. Jeg starta mars med å ta fram skinnjakka og Converse-skoa, og så kom snøen igjen så det var en kortvarig glede, og støvlettene og vinterkåpa fikk sitte på noen dager til. Den hosten som hadde lura siden slutten av februar ble en forkjølelse verdig en gullmedalje nå i helga, så dietten min består av vann, Paracet og den maten jeg orker å spise (ikke så mye). Men jeg har dyne og to katter, og seks fulle bokhyller, så jeg klarer meg faktisk ganske bra. At hodet er fullt av bomull er bare et lite minus. Det går over. Håper jeg.

Jeg rakk over ganske mye bra saker i februar, 11 filmer, 11 sesonger av diverse TV-serier, 8 bøker og jeg hørte på masse bra musikk og podcaster mens jeg gikk til bussen i snøføyka og sola om hverandre. Jeg tenkte å tipse om det beste fra februar-bolken her, så da setter jeg bare igang:

Thomas Dybdahl slapp endelig nytt album. The Great Plains har vært en gjenganger på repeat siden det utkom. For alle som likte Dybdahl best i form av Oktober-trilogien og kanskje ikke har vært helt med på de andre tinga han har gjort, så kan jeg si at dette nye albumet er en slags vårversjon av oktober-albumene. Det er litt lysere, som om det lover en soloppgang et sted der borte i horisonten, det er en slags følelse av vårbris og hestehov her, og stemmen hans er som vanlig noe av det beste jeg kan ha i hodetelefonene mine.

Jeg oppdaga også det nye albumet til A tribe called quest, som kommer på Roskilde i år, We got it from here… Thank you 4 your service er noe av det chilleste og kuleste jeg har hørt fra hip-hop-fronten på lenge. Som Q-Tip sier i Melatonin: The world is crazy and I cannot sleep. Dette er bra saker. Jeg gleder meg som en gærning til å se dem på et jorde i Danmark.

Av bøkene jeg leste, vil jeg trekke fram Janne S. Drangsholts Winter i verdens rikeste land, andre bok om Ingrid Winter (jeg likte også den første, Ingrid Winters makeløse mismot veldig godt). Jeg tror jeg hadde solgt veldig mange av disse bøkene hadde jeg fortsatt jobba i bokhandel, de er lette å anbefale og lette å lese, jeg har snakka med noen som ikke har vært like fan som meg, men jeg har kost meg glugg. Dette er sånne bøker som jeg leser på en kveld, og jeg ler høyt mens jeg gjør det. Jeg elsker at Ingrid driter seg ut, jeg elsker at hun egentlig er så smart (hun er professor i litteratur) og så dum samtidig, jeg elsker skildringen av familielivet og jakten på lykke i hverdagen, mens alle egentlig er mest opptatt av sitt eget. Drangsholt har en unik evne til å se små situasjoner og gjøre dem store, altså, bare det å sette opp et stillas for å pusse opp huset gjøres til en farse i denne romanen, det er helt fantastisk. For de som ikke blir irriterte (eller, irritert, men på en god måte) av Bridget Jones, så må dere sjekke ut Ingrid Winter. En av mine litterære heltinner.

I disse dager har det vært både litt skummelt og trøstende å gjense Aaron Sorkins TV-serie West wing. Den utkom i 1999 og gikk til 2006, men flere av problemstillingene som tas opp har vært skremmende aktuelle. Det handler om Det Hvite Hus i USA, om president Bartlett og staben hans, om gjenvalg og siden valget om hvem som skal følge etter ham i Det Hvite Hus, om demokrater og republikanere, om kriser og verdensproblemer, om taleskriving og avstemninger. Da serien gikk i sin tid var det visst flere amerikaneren som skrev brev til Martin Sheen (som spilte Jed Bartlett) og spurte hvorfor han ikke kunne stille til valg som president, for de ville stemt på ham. På en måte skulle jeg ønske USA, og verden, var skrevet og regissert av Sorkin, så jeg skjønner dem godt. Men det er fint å se på. Fint, provoserende, lærerikt og morsomt. Så mange smarte folk finnes jo i verden på ordentlig også. Jeg må tro på det. Hver dag må jeg fortsette å tro på det. Selv om det er lett å bli Toby:

 

En hyggeligere, men til tider også irriterende serie jeg har sett ferdig, er den amerikanske versjonen av The Office. Det er overraskende mange sesonger, hele 9, men dette er også en TV-serie som jeg har blitt mer og mer glad i for hver eneste episode som har autostarta på HBO mens jeg har ligget på sofaen etter en lang dag. Den handler om et papirfirma. That’s it. Men det er jo mye mer enn dette. Det handler om et kontor, om en arbeidshverdag som både likner og ikke likner på vanlige folks arbeidsplasser. Det handler om forelskelse og krangling, om sjefer og økonomiavdelinger, om julefester og sommerferier, bryllup og brudd. Men å følge disse rare folka i ni sesonger har gjort at de nesten har blitt kompiser av meg. Jeg kunne alltid se en episode og bli i bedre humør, sammen med dem. Det gir meg trua på at i ethvert firma, enhver avdeling, så sitter det massevis av rare folk som ikke ligner på deg, men som kan komme til å bli de viktigste og fineste folka i livet ditt, om du lar dem bli det. Verden er et fint sted, folkens. Full av rare folk, som deg og meg.

Jeg har vært på kino en del ganger hittil i år – endelig et nyttårsforsett jeg har klart allerede i februar! (Gå flere ganger på kino enn i fjor – check!) De to beste jeg har sett er Paterson med Adam Driver, som jeg skreiv litt om på Flamme-sida, siden den handler om en bussjåfør som skriver dikt (jobbrelevant nok til å blogge om det der, syntes jeg). Filmen var fantastisk. Løp og se!

Den andre filmen jeg vil trekke fram fra kinomørket er Oscar-vinneren Moonlight, som jeg så dagen før den vant for beste film. Jeg tror det er en av de sterkeste kino-opplevelsene jeg har hatt. En så utrolig vakker film, hvor jeg ble overraska over hvor mye som kan fortelles med såpass lite dialog. Som om historiene ligger i alt som skjer mellom scenene vi får se, mens de scenene som faktisk vises bare er øyeblikksbilder fra det vi forstår er et helt liv. Den er vakker, hjerteskjærende, vond og viktig.

Og helt til slutt, for de som ikke orker å gå på kino, men vil se en film hjemme i sofaen og har Netflix. En film jeg har bladd forbi så altfor mange ganger fordi jeg syntes den så kjedelig ut både i beskrivelsen og bildene som er valgt for å beskrive filmen, The Intern, med Robert De Niro og Anne Hathaway. Det var J som hadde sett den aleine en kveld og som sa: Du kommer til å like den, tro meg, så vi så den sammen en kveld og allerede fra de første minuttene var jeg solgt. Jeg elsker at rollene er snudd, at den vellykka sjefen er en ung kvinne, mens praktikanten er den eldre mannen. Jeg skulle ønske jeg jobba med Ben Whittaker, han kunne lært meg å knyte slips og å puste med magen. Det trengs. Jeg lover’ei.

Løping og skriving og februar

Noen ganger (hele tida) spør jeg meg selv om jeg egentlig vil skrive. Ofte vil jeg bare veldig gjerne ha skrevet. Litt som når jeg jogger. Jeg vil jo ikke egentlig jogge, men jeg vil bli tynnere og sterkere og sunnere og jeg vil slå rekorden min og gå svett og mørbanka i garderoben etterpå. Jeg vil jo leve dette livet, men jeg vil også bli gammel og tenke at jeg gjorde noe bra. Å, så mange dumme tanker.

Dagene går. Februar er en så fin og stygg liten måned. Så tung til tider, og samtidig så full av håp. I går da jeg kom hjem fra jobb var det ikke snø igjen i bakgården og jeg tenkte at jeg skulle ha på meg converse i dag. Så snødde det i hele natt. Sånn går det. Verden skremmer vettet av meg, men jorda snurrer mot vår allikevel. Jeg skal til California i april og jeg er redd for å reise, for flyturene og det store landet, men jeg bor jo også i et stort land, og alt kan skje, når som helst, også her. Man kan ikke slutte å gå ut. Men noen ganger har jeg litt lyst. Til å slutte å gå ut.

Snart skal jeg ha på meg converse og skinnjakke, og snart, enten det er et år eller tre til, så skal jeg ha skrevet denne nye boka. For jeg gjør det jo igjen, skriver, selv om det er en kamp mot klokka og oppoverbakkene og redselen og selvopptattheten. Det er jo dette jeg gjør og har gjort så lenge jeg kan huske. Jeg har skrevet. Først for meg selv. Så for internett. Så for redaktøren min. Så for så utrolig mange fine lesere. Jeg har skrevet om ting jeg har opplevd og aldri opplevd, om små ting og store ting, om mennesker jeg ikke kjenner og mennesker jeg har kjent nesten hele livet. Jeg har vært skamløs og utleverende, og så tilbakeholden og redd. Litt som på tredemølla.
Jeg går på den og hører på drittmusikken min, og når Justin Bieber synger at han bare vil ha noen å elske, så trykker jeg opp tempoet, og når det løsner foran tastaturet, så skriver jeg til jeg ikke vet hva som skal skje mer på neste side, og så skriver jeg plutselig en til. Når Swedish House Mafia synger at jeg ikke må bekymre meg, så hever jeg motstanden og løper i en liksomoppoverbakke, selv om jeg egentlig står stille. Klokka tikker og rundene, som jo bare er et bånd som snurrer under føttene mine, forsvinner under meg. Jeg løper fortere og fortere og utenfor står sola opp tidligere og tidligere. Jeg går på jobb og så går jeg hjem. Jeg legger meg og får sove om natta. Og så skriver jeg. Jeg skriver noe som er sant, til dere. Og så skriver jeg noe som ikke er sant og lagrer det. Forsøker å få til noe. Forsøker å slå rekordene mine. Forsøker å gjøre noe viktig. Om så bare for meg.

Jenter, en fyr fra Island som synger, en fin og rar film, en magisk bok og enda flere jenter

 

Det er blitt februar. Den korteste måneden, fordi det også er den jævligste. Neida! Joda. Litt. Men dette skal vi overleve. Og her er noen ting som skal få oss gjennom, nærmere våren.

13. februar har Girls premiere på HBO Nordic med sin siste sesong. Jeg gleder meg sånn og har sett de første fem sesongene på nytt for å varme opp. Når jeg ser på Girls, så blir jeg så glad for at det finnes. Jeg elsker alle jentene og kanskje mest av alt elsker jeg Lena Dunham for å ha skrevet det, og ikke minst for å spille i det. Det er ikke gitt at alle elsker serien, jeg har møtt mange som hater det og de har sine grunner, som jeg kan forstå, men det de hater er ofte det jeg elsker. Det handler om fire selvopptatte jenter i New York med både ekte og uekte problemer, men heldigvis, for de aller fleste av oss, så er det sånne problemer vi har. Og vi takler dem bra og vi takler dem dårlig. Og for meg er det dette serien handler om. Det, og vennskap. Dunham skildrer så kleint og fint hvordan det er å være noenogtjue og være voksen, men allikevel ikke. Hun forteller en historie om dumme gutter og fine gutter, om å ta dårlige beslutninger og få svi for dem etterpå, om å prøve å finne seg sjæl, om å krangle og være urimelig, om å ha dårlig selvtillit og litt for god selvtillit samtidig, om å gå på fest og å bli hjemme, om å miste den man trodde man sto nærmest, om å miste seg sjæl, om alt i livet som ikke blir som vi hadde planlagt og alt som skjer på veien dit man tror man skal. Jeg elsker de små rare historiene hun forteller oppi den lange historien om Hannah, Marnie, Jessa og Shoshanna. Og mest av alt elsker jeg siste episode av femte sesong. Hvis den gir noen indikasjon på hva som venter oss i siste sesong, så kan jeg nesten ikke vente.

I want to write stories that make people feel less alone than I did. I want to make people laugh about things in life that are painful.

Word, Hannah Horvath/Lena Dunham. Word, sier jeg bare. Jeg gleder meg.

På musikkfronten skjer det sikkert mye jeg ikke får med meg, men noe jeg har fått med meg er at Ásgeir har sluppet ny singel. Unbound er en sånn låt jeg kan ha på repeat i timesvis, akkurat som det første albumet han slapp, Dýrð í dauðaþögn. Jeg husker ikke hvordan jeg fant ham, men jeg fant ham og jeg gir aldri slipp. Han er lyden av en sommer som både inneholder sol og regn, ensomhet og vennskap, å sitte aleine ved pulten og skrive og å ligge inntil noen i gresset. De som liker Bon Iver må absolutt sjekke ut Ásgeir.

I slutten av januar kom Kim Hiorthøys første spillefilm på kino, og jeg var så heldig å se den da med Krummis. Jeg hadde sett traileren litt for mange ganger og trailere er jo ofte det beste fra filmen, men jeg synes dere alle skal ta dere turen på kino allikevel. Filmen er morsom og rar, trist og fin, som det beste i livet. Hvis denne filmen var en låt, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys låt Ting som virker. Hvis denne filmen var en bok, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys bok Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Alt anbefales.

 

Jeg leste åtte bøker i januar og en av de beste var Neil Gaimans Havet ved enden av veien. Den synes jeg alle bør lese. Det er en slags barnebok for voksne, full av magi og ondskap, og dermed også heldigvis gode krefter som kjemper mot ondskapen, men i en realistisk setting. Spennende, umulig å legge fra seg, og da jeg var ferdig ville jeg anbefale den til alle. Så nå anbefaler jeg den til dere.

Unge lovende sesong 2 hadde også premiere. Jeg står ved alt jeg sa da jeg hadde sett første sesong, så jeg gjentar meg sjæl. 

Dårlig samvittighet

Livet mitt forbedres/ødelegges av utallige blogger, mailchallenges og instagram-kontoer fulle av tips og triks for et ryddigere hode, hjem og kosthold. Misforstå meg rett, jeg følger dem med vilje. De er en evig blanding av inspirasjon og målsettinger, og en god dose evig dårlig samvittighet. Jeg vil jo bli et bedre menneske. Bli en sunn… Les mer…

Hukommelse og virkelighet

Dette blei et slags spoiler-innlegg om skrivinga mi og bøkene mine. Så hvis du har lest dem og vil at det skal være meg, og ikke vil vite så mye om hva jeg egentlig driver med når jeg finner på ting, så kan du lage deg en kopp kakao og se en TV-serie i stedet… Les mer…

2016/4

I oktober dro jeg til Trondheim for å se kent. Da jeg våkna om morgenen på hotellet var jeg blitt anmeldt i Klassekampen. Anmelderen sa at jeg hadde skrevet en håpefull bok om angst, så jeg feira med en ekstra stor kaffe og senka skuldrene. Kent-konserten var den første av tre, og den var fantastisk… Les mer…

2016/3

I juli hadde jeg sommerferie, men var innom kontoret hver mandag. Jeg elska det. Jeg gikk barbeint i bakgården, og på kontoret. Jeg bada og leste bøker, løste kryssord og leste bøker i bakgården, jeg lasta ned Pokémon Go og parkerte sykkelen til fordel for å gå gatelangs og fange digitale monstre (jeg har ikke… Les mer…

2016/2

I april dro vi på fjellet til hytta til A, sammen med Tobi, Anna, Ea og Camilla. Jeg hørte på kent hele veien til og fra. Så fikk vi omgangssyke. Eller, heldigvis ikke alle sammen samtidig på hytta, det var bare T som fikk det der. Så han gikk glipp av en skitur, og jeg… Les mer…