En siste kaffe på Tjili pop før hjemreisen

Gatene i København er varme i vårsola og når jeg lukker øya kjenner jeg alle sykkelturene mine, alle åra jeg har vært her, alle forsomrene jeg har tilbragt på forskjellige adresser, noen har vært mine i en uke eller åtte, noen har tilhørt de som har knust hjertet mitt eller gitt meg sommerfugler i magen, som regel begge deler i diverse rekkefølger. Jeg ser på utsikten, alle de danske gatene og husa, de trange kjøkkenene, tregulvene, jeg husker kjøkkenet som ble pussa opp og som jeg ikke kunne gå barbeint på fordi jeg fikk flis, jeg husker madrassene på gulvet som jeg har sovet på, jeg husker lysene man skrur på i oppgangen, det åpne vinduet da det hadde vært innbrudd og noen stjal laptopen min. Jeg husker smaken av min første Hoegaarden, lukta i Assistens og å ligge under et tre og lese.

Jeg har vært på Assistens nå også, flere ganger, lett etter graven til Jakob Ejersbo til jeg tilslutt fant den i tåka, under et tre. Jeg gikk på Krummis der, helt tilfeldig, dagen før vi uansett skulle møtes og spise frokost. I hele, store København går vi på hverandre på Assistens, som også er stor, det vet jeg, for jeg har gått og gått og lett etter en grav, men jeg fant den tilslutt. Jeg la igjen en penn til Ejersbo og gikk på Laundromat og begynte på biografien hans etterpå.

Alt dette er gater jeg kjenner, gater jeg kan, jeg vet hvilken retning jeg skal gå og hvor jeg skal stoppe. Her er krysset hvor vi sykla midt på natta etter å ha tatt en øl for mye på Tjili, her er bommen vi alltid måtte sykle rundt og jeg var så usikker på den smale åpningen jeg skulle manøvrere sykkelen og meg selv gjennom, redd for at styret eller pedalene skulle hekte seg fast, men jeg kom gjennom, hver gang. På kartet rett borti her kan man se gata hvor du bodde for mange år sida, da jeg kom på besøk og venta på deg i bakeriet i underetasjen, trappene som er smale, så smale at det ville vært vanskelig med kofferten jeg nå reiser med, men som gikk greit når jeg bare hadde en liten bag over skulderen.

Bakeriet fikk levering klokken fem om morgenen, de åpner halv sju, og da vi kom hjem etter en fest på teateret der dere kjøpte øl på 7-eleven og jeg kjøpte Matilde sjokomelk, var det ferske kanelsnurrer med melis, fortsatt varme, i bakgården. Vi stjal en, den åpne delen på brettet som ville avsløre oss når medarbeiderne kom en stund etter at vi låste oss inn i baktrappen, kanskje var de allerede på jobb og bare inne for å sette på plass noe før de skulle ut igjen og hente brettene. Vi spiste kanelsnurren på vei opp trappa, tok en bit og ga den videre til det ikke var flere biter igjen og vi endelig sto foran døra i femte etasje.

Jeg sitter ved det samme bordet på Tjili pop som da jeg var her for sju år siden, stedet har nesten ikke forandret seg, selv om de har utvidet til begge lokalene ved siden av, men dette partiet, det opprinnelige, er stadig likt seg selv. De gamle vaklevorne bordene, det grønne interiøret, Tuborg-plakaten fra 60-tallet, ølflaskene som står utstilt har et millimeter-tykt lag med støv på seg, men menyen er utvidet, de serverer mer mat enn de pleide, fra ostemad til middagsretter, hummus og quinoa. Jeg har aldri smakt quinoa og jeg får vondt i magen av hummus. Jeg får vondt i magen av så mye.

 

Jeg husker veien herfra og til Harbo, jeg husker veien herfra og hjem til mange adresser, jeg har nesten hatt flere her i byen enn hjemme. Vi går forbi Rust og jeg sier at det var der jeg drakk meg full første gang, eller, ikke der inne, for der tok vi bare en øl, men så kjøpte vi en sekspakning på 7-eleven og satt i en rundkjøring og drakk dem sammen, og du ringte og ringte og jeg tok tilslutt telefonen og du spurte meg hvor jeg var, og jeg sa: i en rundkjøring på Nørrebro. 

Vi var på Tivoli om høsten, det var 2 for 1 på alle turene, vi kjørte Det gylne tårn og noen røyka tivolisigg i køen til Den røde dragen, vi lo av det. Jeg dro på tivoli alene nå og kjørte Det gylne tårn to ganger, men til full pris denne gangen. Jeg sto aleine i køen og dingla med beina fra setet, kjente suget i magen på vei opp og suset hele veien ned når de slipper og man er vektløs i noen sekunder. 

Vi gikk på Morgenrød eller hva var det bodegaen het igjen? Jeg husker ikke, den er nedlagt nå. Bartenderen mangla en fortann og det var to øl og to jäger for 62 kroner, en fyr som het Allan skrev en lapp til meg som han leverte til bordet, det sto at han gjerne ville ta meg med ut en gang, at han arbeider som kokk og kunne lage mat til meg. Du skålte til ham og sa at jeg var din, og han skålte tilbake og sa selvfølgelig er hun det. Det var spillemaskiner der inne og noen fikk jackpot og det ramlet ut mynter, lyden av singlende penger som kunne kjøpt i hvert fall ti øl og jäger.

Jeg sykla hjem om morgenen uten batteri på mobilen og hele veien hjem i de tidlige morgengatene sang jeg på Florence + the Machines You’ve got the love, og jeg vingla ikke en eneste gang på sykkelen langs hele Jagtvej og hjem til Andreas, jeg sykla over Dronning Louises bro i sola forbi alle menneskene med ølbokser, jeg sykla ut til Christiania og hjem til deg, jeg sykla til og fra Tjili pop nesten hver dag, jeg sykla på butikken og kjøpte Frosties og pasta, jeg sykla til Onkel Dannys plads, jeg sykla til Kødbyen og hjem igjen, jeg sykla langs Søerne og på kino aleine, jeg sykla til Jægersborggade og Musiksmag. 

Jeg har sykla så mange veier her i København, på lånte sykler, til lånte leiligheter. Livet mitt i København er et annet enn hjemme, men alt bor inne i meg også der, på min faste adresse i byen jeg kjenner like godt som denne. Snart skal syrinene i bakgården blomstre og det skal komme en ny sommer, og nok et år har jeg tilbragt noen dager og uker i København for å tjuvstarte den. Det har vært kaldere her enn hjemme, og vinden er aldri så isende kald i Oslo som den er her, og fordi jeg er en idiot hadde jeg ikke pakka varme klær, men varmen kom tilslutt. Jeg fikk en løpetur i sola før jeg dro hjem, den ble 7 kilometer lang, min lengste hittil. Jeg fikk en utepils i Kødbyen, og en utekaffe i sentrum, jeg fikk ikke drukket øl på Dronning Louises bro, men jeg gikk forbi alle de som tok en. Jeg gikk ikke på kino aleine, men jeg så flere filmer aleine i kolonihagen. Jeg skrev ikke ferdig boka mi, men jeg skrev litt. Jeg fikk ikke hjertet mitt knust, men jeg snakket med en om hvordan det føles, og at det viktigste ikke er å ikke få hjertet sitt knust, men å tørre å risikere det.

Det går sakte, men det går framover

Jeg burde kanskje tatt en prat med deg før du begynte på dette, sa han. Det er ikke bare lett å ha permisjon. Han er ikke den eneste som har sagt det, jeg har snakka med flere som forteller om lange dager uten mål og mening, om skyldfølelse for å ikke skrive nok, om redselen for å ikke få det til. Om presset, om prestasjonsangsten, om udugeligheten og ensomheten. Jeg hadde perm i ni måneder, sa han, jeg har aldri skrevet så lite.

Jeg leser en kommentar på instagram om at Ibsen ble spurt av en journalist om hvor mye han arbeidet. Jeg arbeider fra åtte til tolv hver dag, svarte han. Det var lite, sa journalisten. Ibsen pekte på hodet sitt og sa: Men her, unge mann, her arbeider jeg hele tiden!

Jeg vasker kjøleskapet, jeg skriver en tekst. Jeg ser fire episoder av Gilmore Girls, har hoppa inn der Jess ankommer byen og ødelegger alt, samtidig som han fikser alt. Jeg redigerer en tekst. Jeg klapper en katt og sovner. Jeg flytter en tekst. Jeg leser et manus og skriver en konsulentuttalelse. Jeg ser på manuset mitt og sletter noe, setter det inn igjen.

Jeg tar en øl med en venninne og sier at jeg har mest dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg har gjort såpass små ting hver dag at jeg innbiller meg at jeg kunne gjort det i tillegg til å jobbe. Du ville ikke gjort det, sier hun, og jeg vet hun har rett, for jeg jeg har jo jobba fullt i mange år nå og jeg har ikke gjort små ting hver dag, jeg har gått hjem etter jobb og sett ti episoder av Gilmore Girls og ikke flyttet en eneste tekst eller skrevet noe mer, jeg har ikke vaska kjøleskapet heller, for det har jeg ikke orka, og jeg har ikke laget linsegryte fra bunnen av mens jeg i pausene skriver en ny tekst på innfall.

Så nå er jeg på Ibsen-tid. Jeg står opp sju, og jobber fra åtte til tolv, og etter det har jeg lov til å se på Gilmore Girls så lenge jeg vil. Jeg har lov til å gå en tur i sola, som endelig er tilbake. Jeg har lov til å vaske badet mens jeg hører på podcast. Jeg har lov til å skrive dagbok. Og selv mellom åtte og tolv, så har jeg lov til å skrive dette i en pause fra manuset, for sånn fungerer hjernen min.

Og det er jo ikke som at jeg ikke har gjort noe. Manuset jeg sendte inn før jeg tok permisjon var på 150 sider. Nå har jeg strøket en del, og allikevel er det på 200. Det går framover. Kanskje like sakte som snøen smelter, men det går framover. En dag skal vi stå i sola og kjenne at den varmer, vi skal ha på oss Converse-sko og kjenne asfalten under oss, vi skal børste snøen av syklene våre og hoppe på dem og suse ned mot sentrum, vi skal legge oss seint etter å ha sett på Paradise hotel og vi skal kjenne at sommeren snart er her. Snart skal jeg sende inn manuset på nytt og det skal gå framover. Det går kanskje sakte, men det går framover, og det går fortere enn det ville gjort om jeg hadde jobba fullt. På dette året kommer jeg til å få gjort mer enn jeg ville gjort på et vanlig år. Jeg har allerede gjort det på en måned. Det bare føles sakte, her jeg sitter og det såvidt er over 0 grader og bakgården stadig er full av snø. Men det blir vår. Og jeg får skrevet.

Og kjøleskapet er reinere enn det noensinne har vært.

Stockholm 2004 / Stockholm 2018

Jeg husker at vi tok tog til og fra.

Jeg husker broene.

Jeg husker at noen bodde på en båt.

Jeg husker at vi så Vänta på Godot (eller at noen andre så det og fortalte meg om det?)

Jeg husker at jeg kjøpte den grå dagboka som skulle påbegynnes i en seng på sovesalen, og at jeg skulle skrive i den i to år framover. To av de viktigste åra i mitt liv. Jeg husker at jeg limte to bilder fra Eternal sunshine over den blanke, grå forsida en gang i 2005. Jeg husker den første teksten jeg skreiv i den grå dagboka. Jeg husker at jeg ikke skjønte hvor viktig den skulle bli.

Jeg husker at det var vår, men ikke veldig varmt.

Jeg husker ikke hvor vi spiste eller hva vi spiste, men jeg tror vi var på Friday’s restauranten som jeg gikk forbi i snøen nå, og at vi ikke fikk spise der fordi vi ikke var fylt 18.

Jeg husker at jeg sto i kø til et utested og skulle lyve til dørvakta om at jeg hadde blitt frastjålet lommeboka og derfor ikke hadde leg. Jeg husker at jeg feiga ut rett før jeg kom fram, og dro tilbake til sovesalen.

Jeg husker at det var blå himmel.

Jeg husker togturen hjem, men ikke hvem som sa til hvem at vi måtte snakke sammen, men jeg husker at vi gjorde det, mellom to vogner, eller i en krok ved restaurantvogna. Jeg husker en klem som varte altfor lenge, og at en kompis av ham kom forbi oss og så oss og at han sa noe, men jeg husker ikke hva.

Jeg husker at jeg kjøpte en fotobok med Anna Riwkins bilder og at jeg glemte den igjen på toget. Det var et sorthvitt bilde av en ballerina som hadde fått meg til å gråte på Moderna museet. Jeg huska at jeg hadde glemt boka og løp ned til sporet igjen og så toget kjøre vekk. Jeg husker at jeg løp. Jeg husker at jeg ble lei meg, men mest lei meg var jeg for noe helt annet.

Jeg husker at det ble slutt mellom oss bare noen dager etter turen.

Jeg husker at jeg ikke skjønte at jeg var forelska før noen måneder seinere. Eller kanskje bare uker? Eller dager. Jeg husker ikke.

Jeg husker at vi gikk over en bro og at han sa noe til meg, noe viktig, som jeg har glemt nå, men som jeg tror starta alt sammen. Eller kanskje det starta lenge før dette, eller mye seinere.

Jeg husker at jeg var tynn og hengslete, at jeg hadde kortere hår enn nå, at jeg hadde rød hettejakke og remser rundt håndleddene, at jeg bare var 17 år og at mye var vanskelig og mye var mye lettere enn det er nå.

Jeg husker at vi var på Dramaten. Eller Stadsteatern? Jeg husker det åpenbart egentlig ikke.

Jeg husker at vi skjøv sengene sammen på sovesalen.

Jeg husker at han kom med burkar och chocklad.

Jeg husker at det var bjelker i taket som vi alle bøyde oss under fordi vi var redde for å skalle i dem, men at de egentlig var høyt nok oppe til at vi kunne gå oppreist under dem.

Jeg husker at jeg var en annen da jeg kom hjem derfra.

I helga var jeg i Stockholm med en venninne. Vi tok toget, vi bodde på hotell, vi var på musikal for å se en barndomsvenninne spille i Book of mormon. Vi drakk øl i Skybar på hotellet på fredag, vi hadde på oss ullgenser og var norske. Rundt oss satt det fancy Stockholmsfolk som var på byen, mens vi bare var tre etasjer over der vi skulle gå og legge oss før tolv. I kjelleren var det svømmebasseng, men jeg visste det ikke, så jeg tok ikke med badedrakt. Jeg angra! På toget kom det på en gjeng på Kongsberg som skulle på jobbseminar, tror vi, de spilte Freddy Kalas og de ved siden av oss ble irriterte. Jeg fikk det ikke med meg, for jeg hørte på 80-tallsmusikk og leste bok. Da de gikk av i Karlstad lente den ene seg ned i ansiktet til sidemannen vår og sa HADEEEET! Nå er dere kvitt oss! Jeg lurte på om de var fulle eller bare kjipe. Noen er begge deler. Jeg irriterer meg sjelden over medpassasjerer, jeg hører på musikk og leser bok, tenker at vi må dele på plassen, men også ta hensyn. Et sted er sikkert noen irriterte på meg for at jeg bare hører på musikk og leser også, det blir ofte sånn når vi er mange folk på et sted. En baby gråt nesten hele veien. Jeg hørte det bare når jeg tok av headsettet en gang i blant.

Stockholm var annerledes nå enn i 2004, jeg husker ikke at det var så brede gater og så høye bygninger. Det var is og snø, det var kaldt, akkurat som her hjemme. Jeg er glad jeg hadde ullgenser. Vi gikk til Gamla stan, vi gikk til Södermalm og östermalm. Vi spiste på Panda wok sushi dumplings, det var digg. Jeg spiste hotellfrokost aleine den ene dagen og sammen med venninna mi den andre dagen. Hun viste meg at de hadde pannekaker. Tenk at jeg ikke så det den første dagen!

Jeg gikk ut aleine for å finne noe mat før musikalen, jeg liker å være aleine, jeg tror Stockholm kan være en fin by å være aleine i, hvis man veit når det tar slutt. Det å være aleine er ofte finest hvis man bare veit når det tar slutt. Jeg lette etter et sted å spise, fant ikke noe, endte på McDonalds, spiste pommes frites aleine på en barkrakk i vinduet, jeg hørte på musikk og så ut av vinduet. En søt fyr kom bort til meg og jeg tok av meg headsettet, lurte på hva han ville. Jeg ville bare si, sa han, at jeg sitter der borte, han pekte bort i hjørnet bak meg, og jeg bare så deg sitte her, med maten din og musikken din, og jeg ville bare si you look very nice. Jeg trodde han skulle stjele mobilen min eller lommeboka mi eller sekken min og var skeptisk og redd, men jeg sa takk og tror jeg klarte å smile, for jeg vil jo ikke være skeptisk, de fleste er greie, og han sa: det var bare det jeg ville si, og så gikk han og jeg tok på meg headsettet igjen og på vei ut for å finne meg en øl i nærheten av teateret sank det sakte inn. Han ville bare si at jeg looked nice. Der jeg satt med bustete hår fra ullgenser og skjerf, der jeg satt og tygde pommes frites aleine, der jeg satt og nikka med hodet og dingla med beina. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt takk på ordentlig og ikke vært så redd, så engstelig, så skeptisk. Jeg håper noen er snille med ham.

Vi så musikal og lo, vi gikk på Tako og spiste etterpå og jeg smakte på den beste sushien jeg har smakt, og spiste steam bun og drakk Carlsberg fra vinglass, vi snakka om metoo og gamle dager, så tok vi følge hjemover, og så tok vi toget hjem igjen søndag formiddag. Da var det stille på toget, noen sov, jeg leste og hørte på musikk, og slumra litt da vi kom over grensa og det fortsatt var et stykke igjen, tenkte på Stockholm i 2004 og Stockholm i 2018. Jeg fant en spilleliste fra de månedene rundt min første Stockholmstur og huska nesten akkurat hvordan det hadde vært. Men man kan ikke huske akkurat hvordan det var, noe forsvinner og noe legges til, sånn funker minnene våre. Men jeg husker Maria Mena og Thomas Dybdahl som sang: you let go and landed on your feet, and it felt so sweet, og at jeg gikk i sola, jeg sto i sola. Jeg landa på føttene.

I’m drowning in your dizzy noise – om å være 12, 13 og 14 for alltid

Jeg får mail fra Rockefeller om at Goo Goo Dolls kommer til Oslo i august. Jeg tenker meg ikke om engang før jeg har kjøpt to billetter. Eller, jeg tenker meg om etterpå og lurer på om jeg egentlig kjenner noen andre som liker dem, andre enn Nina som bor i Los Angeles og alt har sett dem flere ganger, sendt meg snaps fra konsertene og sagt at hun skulle ønske jeg var der. Jeg skulle også ønske jeg var der. Jeg har aldri sett dem live før. Men jeg sender mail til Krummis og spør om hun også likte Goo Goo Dolls en gang, for det demrer for meg at vi nok likte dem begge to, og hun svarer heldigvis ja til både at hun en gang likte dem og at hun vil være med meg på konsert. Så jeg trenger ikke gå aleine. Men jeg ville gått aleine også, jeg. Jeg fant dem aleine.

Jeg husker at jeg kjøpte Dizzy up the girl, jeg kjøpte den på Hysj, hysj på Linderud senteret, og jeg satte meg i bilen til pappa etterpå, mens de gikk på matbutikken. Jeg kunne høre på cd-en der, jeg satte den inn i bilstereoen og trykka på Play, og så satt jeg i baksetet og leste i coveret, leste tekstene og hørte på sangene. Jeg var 12 år. Det er 20 år siden nå. Jeg var 12 og jeg drømte meg vekk, til et annet liv, et voksent liv der noen skulle skrive sånne tekster om meg, der noen skulle ville redde meg, der jeg skulle være en manic pixie dream girl, før det begrepet en gang eksisterte. Jeg skulle være vanskelig og kompleks, jeg skulle være ensom og aleine, jeg skulle være vanskelig å fange og umulig å bli kvitt, jeg skulle rømme og bli funnet igjen, jeg skulle gjemme meg og glemme deg, jeg skulle rope og skrike, jeg skulle danse og løpe, jeg skulle rømme ut av vinduer midt på natta og du skulle følge etter. For et bråk, sa pappa, og skrudde av musikken da de kom tilbake etter å ha handla. Jeg hadde heldigvis discman med shock control, så jeg kunne høre på den, igjen og igjen, på repeat, mens jeg sto og gikk og satt, uten at noen ble plaga av det.

Noen ganger, på klubben, spilte de «Iris», den var på soundtracket til City of angels, som de hadde i cd-mappa si i DJ-båsen. Det var aldri noen som dansa til den, såvidt jeg kunne huske, men jeg kunne sitte der inne, på discoteket med blacklight og strobelys og høre på stemmen til John Rzeznik, som sang den vakreste kjærlighetslåta jeg noensinne hadde hørt. Tenk at dette finnes, tenk at noen kan elske noen så høyt, tenk om det skjer meg, tenk om det aldri skjer meg. Jeg vil bare du skal vite hvem jeg er. Og du kan ikke slåss mot tårene som ikke kommer, eller øyeblikket av sannhet i løgnene dine, så når alt føles som i filmene, YEAH, YOU BLEED JUST TO KNOW YOU’RE ALIVE! Åh, for en 12-åring, en 13-åring, en 14-åring med hjertet utapå kroppen, så fantes det ikke noe viktigere og riktigere enn dette.

Nå er jeg snart 32 og i august skal jeg se dem live. Det blir sikkert ikke like bra som om jeg hadde vært 12, men et sted inni meg er jeg fortsatt 12. Og 13, 14, 15 og 16. Det går aldri over. Det blir aldri borte. Det bare blir noe annet. Jeg håper dagens 12-åringer har noe tilsvarende det å kjøpe en ny skive av et nytt band og høre på det, religiøst, igjen og igjen og igjen, om ikke i bilen til faren sin, aleine, så på rommet sitt foran pc-en eller nettbrettet. Jeg håper de finner noe som får dem til å føle seg mindre aleine. Jeg fant Goo Goo Dolls. Og så kent. Og etter hvert så veldig mye annet. Det gikk bra med meg.

PS: Jeg skreiv forresten om Goo Goo Dolls en gang i 2006 også. Her kan dere lese det.

Hva jeg snakker om når jeg snakker om å begynne på ny roman

I desember-utgaven av BLA hadde jeg dette essayet på trykk. Nå som det har kommet flere numre etter dette, så tenkte jeg det var OK å poste det her. Men jeg anbefaler alle utgaver av BLA som jeg ikke er med i også. Det er min favoritt litteratur-avis. Sjekk den ut hvis dere liker bøker! Her kommer mitt essay som jeg skreiv i november i fjor, om historien bak hvorfor jeg skal sitte og skrive her hjemme et helt år nå i 2018:

I vår fikk jeg stipend for første gang. Brevet om at jeg var tildelt ett-årig stipend fra Forfatterforeningen hadde forsvunnet i posten, så jeg var ikke klar over det før jeg begynte å få gratulasjoner av venner og kolleger. Jeg husker at jeg ble fornærma, for jeg hadde jo sjekka Statens kunstnerstipend jeg, som alle andre, og jeg fant som vanlig ikke navnet mitt. De må forveksle meg med en annen. Jeg gikk til slutt inn på nettsidene til Forfatterforeningen, hvor jeg ble fortalt at jeg sto på lista. Og ganske riktig, der sto navnet mitt. Jeg husker at jeg reiste meg, brått, fra bordet hvor jeg satt sammen med noen venner og redaktøren min. Hjertet mitt hamra i brystet, jeg hadde problemer med å svelge, jeg så navnet mitt stå sammen med de andre forfatterne, og jeg husker at jeg rista på hodet og sa, eller kanskje hikstet, hvis jeg skal være ærlig: Det kan ikke stemme, det må være en feil, før jeg ble omfavnet av vennene mine og måtte løpe en runde mens jeg skrek i vårlufta før vi feira resten av kvelden.

Det var ikke en feil. Jeg fikk stipend. Et stipend som tilsvarer en halv årslønn for oss som har jobba i bokhandel eller små forlag hittil i livet. Hva gjør man når man får stipend? Man tar et års permisjon fra jobben. Et helt år, selv om pengene ikke egentlig strekker til. Hvorfor ikke? Jeg skal klare dette, tenkte jeg, og snakket med jobben om permisjon alt før sommeren, og nå, et halvt år seinere, skal jeg straks ut i denne lenge planlagte permisjonen, sparket i gang med et forsinka stipend en vårdag i mars. Det har vært lenge til lenge nå. Nå er det ikke lenger lenge til. Det er nå det skjer.

Jeg har hatt skrivepermisjon før, jeg har tatt en måned her og en måned der med ulønna permisjon fra jobben før, for å skrive, for å bo i København og enten begynne på en bok eller fullføre en. Men jeg har aldri tatt et helt år, uten å egentlig ha penger til det. For ikke å si: uten å egentlig ha en plan. For jeg har ikke begynt på ny bok. Ennå.

Å etablere en rutine
Jeg trenger rutiner. Jeg må stå opp tidligere om morgenen og legge meg tidligere om kvelden. Jeg må løpe mer, og skrive hver dag. Det tar visstnok bare sju dager å etablere en rutine. Gjør noe i sju dager i strekk, og det blir en vane. Jeg skal ikke løpe hver dag i sju dager, men jeg skal løpe minst to ganger i uka, i uoverskuelig framtid. Det er ikke det at jeg vil løpe, men det er det at jeg vil ha løpt. Jeg vil bli en som løper.

Hva er det viktigste for deg? spurte ei venninne meg. Er det å skrive eller å ha skrevet? Er prosessen, selve skrivinga, det vi som skriver liker best? Eller skulle vi bare ønske at hver kveld da vi gikk og la oss, så var det blitt produsert flere nye sider med tekst? For ikke å snakke om alt det andre bra man skulle utretta i løpet av dagen. Sunne middager, henge opp den hylla du kjøpte, rydde i kottet eller på loftet, ringt en venn eller et familiemedlem.

Jeg tror mitt svar ligger et sted mellom de to; å skrive og å ha skrevet. Det er litt som treninga jeg nå forsøker å få orden på, samtidig som jeg forsøker å få orden på skrivinga. Tilfeldigvis samtidig, men jeg tror at gode rutiner et sted i livet kan smitte over på et annet. Hvis jeg skjerper meg og løper, så skjerper jeg meg også og skriver. Det henger sammen, om så bare i hodet mitt, i bildet av den jeg vil være. En som løper. En som skriver. En som får det til. En som har styr på livet.

Jeg leser ofte om andre forfatteres skriverutiner, når på døgnet de skriver, hva som inspirerer dem, hvordan de arbeider. Jeg har ennå til gode å finne min rutine, selv om jeg alt har skrevet noen bøker, men jeg har testet ut mange andres. Jeg sto opp klokka fem hver dag i en uke for å skrive før jobb. Men jeg ble bare sittende å se på soloppgangen heller enn å skrive. En annen uke skrev jeg på bar og kafé etter jobb. Det ble for bråkete og mørkt, for lett å kjøpe en øl og ringe en kompis i stedet, for distraherende når det ble fullt rundt meg av pratete mennesker som lo og fortalte historier om mennesker de kjenner eller en gang kjente. Jeg har ikke klart å adoptere en rutine som funker, kanskje min rutine er å famle fram min egen ved å forsøke alle andres? Når jeg ser tilbake på bøkene jeg har skrevet og hva som funket og ikke, så er det eneste fellestrekket at de ble skrevet. De ble til slutt ferdige. Jeg har allikevel bestemt meg for å prøve igjen. Ikke å stå opp klokka fem eller å skrive på kafé eller bar, men akkurat som at jeg har lovet meg selv å trene to ganger i uka framover, så har jeg lovet meg selv å skrive hver dag framover. Hver eneste dag skal jeg skrive. Hver eneste dag.

Det trenger ikke være lenge, det trenger ikke være bra, men det jeg håper å få ut av dette er en rutine som funker. Jeg har ingen plan for når på dagen eller hvor, men jeg har en plan om at det må skje hver dag. Om det blir før jobb, eller etter jobb, om det blir hjemme eller i pauser på kontoret. Jeg har ingen annen plan enn å skrive. Hvis skrivinga skal være en del av meg igjen, så må det være noe jeg gjør, hver eneste dag. Det finnes ikke helg, det finnes ikke fri. Hver dag må jeg skrive, om så bare litt.

Må skrive, må løpe

Never become a writer, sier Hank Moody i Californication, it’s like having homework every day for the rest of your life. Men han får også høre av faren sin, en far som aldri har fortalt sønnen hvor stolt han er av ham: Your books will be in libraries long after you’re gone.

Da kan det ikke være all bad, som man sier.

Det er sjeldent lystbetont når jeg bipper treningskortet før jobb, trer de blå plastposene utenpå skoene, skifter i garderoben mens jeg hører på podcast, gjesper mens jeg fyller vann på flaska, går ut og finner tredemølla mi, den nest borterst, foran vinduet, ikke TV-skjermen, går opp på den og løper og forblir på samme sted i en halvtime eller førti minutter. Det er egentlig mest jævlig. Jeg har lest mye om runner’s high, denne mytiske følelsen løpere snakker om, som visstnok kicker inn når man har løpt en stund. Jeg begynner å tro at jeg er immun mot den. Jeg er sliten allerede før jeg har begynt, det verker i beina og kroppen etter altfor kort tid, mens jeg løper tenker jeg egentlig bare på når jeg kan slutte å løpe, og når jeg endelig har nådd målet, selv om jeg står på samme sted som da jeg begynte, når jeg endelig har bikka enten det selvavtalte tidsintervallet eller distansen, så hopper jeg raskt av tredemølla, tørker av for neste løper, henter meg en matte og legger meg flatt på gulvet mens jeg venter på å få igjen pusten.

Pedro Carmona-Alvarez skriver i boka Hjemmelekser følgende setning: “Jeg må skrive, for hvis ikke er jeg en feiging og det kan man lett bli hvis man bare venter og venter.” Det er lett å vente, det er tryggere å vente, når man venter og ikke skriver, så skriver man heller ikke dårlig. Jeg pleide å ha den setninga til Pedro hengt opp over skrivebordet mitt. Nå er det lenge siden jeg har brukt skrivebordet mitt til skriving, det fungerer mer som oppholdssted for nyvaska klær jeg ikke har orket å brette, og lappen med sitatet fra Pedro forsvant i en flytting for noen år siden. Men jeg trenger ikke å ha det skrevet ned eller foran meg, den setninga ligger der, alltid i minnet mitt. Det er vanskelig å glemme ting man husker, det er lettere å ta ned bildene og lappene fra veggen før man flytter til et nytt sted, et nytt skrivebord.

Når jeg skriver, så vet jeg ikke hvor jeg skal, men hvis jeg bare begynner i stedet for å bare vente og vente, så vil jeg i hvert fall komme i gang og den som har kommet i gang, må også ende opp et sted. Jeg setter meg ned etter å ha ryddet skrivebordet, jeg ser opp fra skjermen og det blanke dokumentet og forsøker å finne ut hvor man begynner når man begynner på en ny roman. Hvis jeg skal ta skrivetips fra meg selv, så har jeg aldri visst hvor jeg skal når jeg først setter igang. Jeg har først skrevet en setning, og så skrevet en til, og etter hvert har jeg hatt mye tekst som enten henger sammen litt eller ikke i det hele tatt, men et sted der inne har det vært en historie. Jeg må skrive mye tekst for å finne ut hvor jeg egentlig var på vei da jeg begynte ut i ingenting. Slutt å prøve å skrive en ordentlig bok, sier redaktøren min til meg, bare skriv. Jeg har for høye skuldre, jeg er for feig, jeg tenker på hva kritikerne vil si, ikke hva leserne vil føle når de leser, og tristest av alt – jeg tenker ikke på hva jeg vil med det jeg skriver lenger. Så jeg trekker pusten og retter opp ryggen, og så begynner jeg.

Jeg løper sakte først, med stigning på mølla, jeg gjør det vanskelig for meg selv, fordi da kan jeg belønne meg selv også. For hver sang jeg har løpt til, så kan jeg trykke på minusknappen på stigning. Det gjør at jeg lurer meg selv, at jeg lurer kroppen og beina mine som går og går under meg. Kroppen min tror, fordi jeg senker stigningen nærmere og nærmere flat bakke, at jeg løper i nedoverbakke. Når jeg løper ute i sommerhalvåret liker jeg å løpe på steder hvor det er oppoverbakker, slik at jeg kan løpe i nedoverbakkene etterpå. Og på tredemølla lager jeg forestillingen om nedoverbakker ved å først lage oppoverbakker. Jeg premierer meg selv med falske nedoverbakker og øker samtidig farten på mølla fordi motstanden blir mindre. Jeg må bare løpe en halvtime, en halvtime er så lite tid i det store bildet, det går fortere enn man tror, men det føles så seigt når man begynner.

Å skrive en halvtime hver dag kan alle få til. Det trenger ikke ta hele dagen, bare ta den halvtimen, ta den ut av den vanlige hverdagen, gjør plass til den, sett deg ned og skriv, ikke tenk, ikke vær feig, bare skriv. Så jeg begynner, og selv om jeg ikke veit hvor jeg skal når jeg begynner, så begynner jeg. Og plutselig har en tekst jeg ikke trodde skulle finnes i verden oppstått, og når jeg lurer på hvorfor jeg skrev den, så skriver jeg en annen som svar, og etterhvert, med halvtime etter halvtime, begynner det så smått å danne seg sammenhenger. En halvtime går fort, og noen dager skriver jeg hele kvelden. Jeg takker nei til å gå på konsert, jeg takker nei til kaffe og prating, jeg må visst utsette den kinoturen vår, og så får jeg kanskje litt dårlig samvittighet for vennene mine, som i vintermørket bare trenger noe å gjøre, noen å være sammen med, men det kommer flere dager, jeg håper det kommer flere dager, og jeg skal ikke bruke all den ledige tida mi på denne begynnelsen, og siden, forhåpentligvis, en fortsettelse, det er bare at akkurat nå må jeg rydde plass til den, etablere en rutine.

Å ta tida

Jeg husker Johan Harstad en gang sa, i et intervju eller i en samtale, på Blå eller Litteraturhuset, at før han slo gjennom som forfatter, så var det ikke så mange som skjønte at han brukte all tida si på skrivinga. For hver øl han takka nei til og hver kveld han tilbragte hjemme foran maskina for å skrive, ble kompisene mer og mer masete. Men da bøkene utkom, så var det som om de skjønte det. Og tok seg i det. Er det dette du har drevet med hele tida? Alle timene, alle ølene han ikke drakk, alle quiz-ene han ikke rakk, alle konsertene han gikk glipp av, de ble bøker som skal være på biblioteket lenge etter at han og du og jeg er borte.

Jeg står opp tidlig for å rekke å løpe før jobb og jeg forsvarer det for meg selv, snakker ut i lufta i den tomme garderoben, jeg vet at du ikke vil, sier jeg mens jeg snører skoene, jeg vet at du helst vil spise marsipan og ligge på sofaen hele livet, runde Netflix og bare ha det chill, men du kan gjøre det etterpå. Du må bare løpe disse tre kilometerne, du må gjøre som du har lovt deg selv, du må bare gjøre det, gjøre det bedre. Så jeg fyller vannflaska og går ut og finner meg en ledig tredemølle og så løper jeg. Seigt først, med stigning, så lettere og lettere, og så skjer det. Denne helt vanlige novemberdagen, så løper jeg plutselig fem kilometer. Målet jeg har løpt mot siden 2014 da jeg lasta ned appen C25K – Couch to five kilometres. Jeg klarte å løpe en halvtime i strekk, men jeg løp aldri fort nok til å runde fem kilometer på den tida. Jeg har ikke klart å løpe lenger enn en halvtime, men denne dagen gjør jeg det. Jeg ser at kilometertelleren har bikka godt over 4,5 når jeg egentlig er ferdig og jeg tenker: 500 meter. Hva er vel det? Det går fort. Vel, det går ikke fort for en sliten kropp før jobb, men det går i hvert fall. Da jeg er ferdig, legger jeg meg ned på gulvet og er så stolt av meg selv, at jeg klarte det, at jeg runda fem kilometer.

Du trenger ikke skrive bra og du trenger ikke skrive mye, sier jeg til meg selv når jeg setter meg ned etter jobb. Du trenger bare å skrive noe, kanskje er det i dag du finner ut hvem du skriver om? Kanskje det skjer noe, kanskje ikke, kanskje blir det bare forglemmelige ord på en side, kanskje det blir starten på denne nye boka, denne ikke-ordentlige-boka, og kanskje sida strykes rett før boka går i trykken om noen år, men det blir ingen bok av å ikke skrive noe. Så jeg spiser julemarsipan i november og så skriver jeg. Og noen dager, akkurat som den dagen jeg løp fem kilometer for første gang, så skriver jeg noe jeg ikke har skrevet før og jeg tenker at jeg kanskje er på rett spor, at det kanskje skjer noe her, at den jeg skriver om plutselig dukker opp på neste side og den etter der igjen, at jeg kanskje begynner å skjønne hvor jeg skal hen nå, selv om jeg bare sitter på samme sted når jeg er ferdig.

Gode og dårlige dager

Jeg har gode løpedager og jeg har dårlige løpedager. Men det føles alltid bra når jeg er ferdig. Hvis kroppen min og hodet mitt bare klarte å huske, på ordentlig, hvor deilig det føles når jeg er ferdig med å løpe, så ville jeg aldri slitt med å motivere meg for å faktisk gjøre det. Men kroppen og hodet glemmer ting. Det er derfor man får flere barn, sa mamma til meg en gang.

Jeg har gode skrivedager og jeg har dårlige skrivedager, jeg skriver ting som aldri kommer til å bli lest av noen andre og jeg skriver ting som kanskje, etter mye arbeid, vil bli en del av en bok en gang. Skriver du? Spør redaktøren min på melding. Noen ganger lyver jeg og sier ja, men angrer med en gang, for jeg har jo ikke sendt ham noe på lenge. Det tar tid med meg.

Jeg løper ikke fort, men jeg løper.

Kanskje var det den ene gangen?

Og så, på enda en av de mange dagene da jeg ikke egentlig vil trene, men trener, opplever jeg min første runner’s high. Denne trigginga av endorfiner som visstnok kicker inn etter å ha løpt så og så fort eller så og så langt, eller i mitt tilfelle: i 35 minutter, 5,1 kilometer, på hastighet 9,1 på tredemølla. Da jeg avslutter løpinga denne kvelden, etter 43 minutter, 6,03 kilometer, min lengste, raskeste og beste treningsøkt noensinne, så legger jeg meg nok en gang på gulvet og puster med magen, mens jeg gliser som en dust. Jeg var ikke immun allikevel. Det skjedde. Når jeg senere på kvelden forteller en venninne om det, så sammenlikner jeg det med folk som har sluppet Jesus inn i hjertet sitt. Jeg vil at alle skal løpe, sier jeg, at alle skal oppleve det rushet jeg opplevde i dag. Hun ler og spanderer en øl. Jeg kan nesten ikke vente til neste løpetur, men samtidig er det en del av meg som sier, advarende, at det kommer ikke til å bli sånn hver gang.

Det er heller ikke sånn at man, hver gang man skriver, skriver noe som funker, noe man kjenner er bra, noe å jobbe videre med. Men de gangene det skjer, så er det noe av det beste jeg veit. Arild Nyqvist skal ha sagt, på svar til Jan Erik Vold som påpekte at han hadde utgitt mye bra, men mye dårlig også, at uten det dårlige, så ville ikke det bra heller eksistert. Og jeg liker den tanken til Nyqvist, det med at det dårlige må finnes for at det gode skal oppstå.

En god løpedag kommer plutselig, som en god skrivedag, en god tekst oppstår etter mye hardt arbeid, mange treige dager, seige timer, dårlige formuleringer og fantastiløst pjatt. For en ting er sikkert, det blir ingen bok av å feige ut. Jeg håper jeg i det minste har lært meg å våge å skrive etter å ha skrevet hver eneste dag i en hel måned. Det blir litt som en vane, som å pusse tenner, eller sjekke mailen. Jeg liker det, at skrivinga skal bli en del av meg, mer enn et arbeid. Selv om det også bare er et arbeid. Som løpinga.

Murakami og jeg og alle andre

Og det er ikke som om å sammenligne skriving med løping er genialt, let’s face it, Murakami og mange andre har gjort det før meg, og vil gjøre det igjen, men det slår meg hver gang jeg går på tredemølla, eller hver gang jeg setter meg ned; det er kanskje et slit å gjøre det, men det føles alltid bra å ha gjort det. Så jeg skal ikke si at jeg nyter løpinga eller skrivinga fra start til slutt hver gang, noen ganger er det kjedelig, noen ganger flyter det dårlig, noen ganger skriver jeg ærlig talt så svakt at jeg skammer meg, men det er aldri bortkasta.

Det var alltid verdt det. Enten det var en god tur hvor beina mine fløy over båndet, eller det var som å dra kroppen bortover en gjørmete sti, enten jeg nådde målet mitt før tida bomma stygt, når jeg ligger på gulvet der, på den matta, og får igjen pusten, tøyer mens jeg hører på musikk og slår takta mot de dunkende beina mine, puster med magen og kjenner svetten renne ned i nakken under hestehalen, da husker jeg hvorfor jeg gjør det, igjen og igjen. Det er fordi det er noe av det beste jeg veit. Å kjenne at jeg kan bruke kroppen min sånn. At jeg er en kropp i verden, ikke tynn eller veltrent, men en kropp, en som får til dette, som kan bevege seg sånn, som kan skrive hver dag, som kan ta seg tida, gjøre en innsats.

På skrivebordet mitt ligger en skrivebok jeg kjøpte på et antikvariat i København da jeg hadde en måneds skrivepermisjon for å jobbe med det som skulle bli Furuset. Den har tittelen Skriv din satan. Jeg har ikke lest den, men jeg har latt boka ligge godt synlig på skrivebordet, med ryggen ut, slik at når jeg løfter blikket fra skjermen for å stirre tomt ut i lufta og være feig, så skal blikket mitt hvile på den.

Skriv din satan.

Dette er livet mitt nå

Skrivepermisjonen min begynte 29. januar. Vi hadde avskjedsfest for meg fredagen før, jeg fikk øl og quiz av det fine forlaget mitt. Jeg tapte quizzen, men så ba jeg om en Dirty Dancing-quiz, og den vant jeg med glans. Jeg ønsker meg mer Dirty Dancing-quiz. Den første uka mi i permisjon gjorde jeg alt jeg… Les mer…

Snikskryt og KROPPEN

Jeg leste en artikkel om snikskryt. Det sto at hvis man synes dårlig om seg selv, så er sjansen større for at man snikskryter. Man snakker seg selv ned, men i settinger hvor andre ville svart med: så flink du er. Jeg husker jeg tegna på barneskolen, og jeg ble aldri fornøyd med tegningene mine,… Les mer…

Et helt nytt år

Jeg begynte det nye året med å gå på en fest jeg trodde jeg ikke ville på. Jeg var full av angst og engstelse. J og jeg så ferdig Fringe på sofaen og spiste lasagne med en god salat til, og så gikk vi ut av huset litt over ti. Vi kan dra hjem når… Les mer…

Start det nye året med sanger man blir glad av

Mine kjære venn Frøydis ønska seg en liste med sanger man blir glad av til jul. Jeg satte meg ned for å lage en liste, og innså da jeg begynte å lage den at 1) jeg hører mest på trist musikk (men blir litt glad av det også) 2) mange av de glade sangene mine… Les mer…

18 av 99

Det er tre dager igjen av året. Jeg har lest 99 bøker. Her er litt om de beste: Winter i verdens rikeste land – Janne Stigen Drangsholt: Ingrid Winter er heltinna du ikke veit at du trenger i livet ditt. Det er hun som gjør sitt beste og allikevel dummer seg ut, det er hun… Les mer…