Runner’s high – trass og trash


Jeg løper to ganger i uka for tida. Det er ikke som om jeg synes det er digg å løpe, jeg må som regel overtale meg selv. Kvelden før, samme morgen, på vei ut døra, på vei til treningsstudioet. Du vil dette, sier jeg. Det er jo løgn, sier jeg også. Ja, ok, så vil du ikke dette, men du vil være ferdig. Du vil ha løpt. Og det er sant. Så jeg går på treningssenteret to ganger i uka, morgen eller kveld, alt ettersom hvor lang tid jeg bruker på å overtale meg selv, jeg går på treningssenteret og jeg skifter til tights og løpe-t-skjorte (min favoritt har et sitat fra Doctor Who: I can’t remember why I’m running. Passende.), snører på meg joggeskoa, tar håret i hestehale, fyller vannflaska og går ut og finner meg en mølle. Min favoritt er den foran vinduet, ikke tv-skjermene. Men noen ganger må jeg ta til takke med en foran tv-skjermene. Jeg har sett på Mesternes mester mens jeg har løpt, jeg har sett på Poirot mens jeg har løpt, jeg har sett på nyhetene mens jeg har løpt, men mest av alt har jeg hørt på løpelista mi mens jeg har løpt. Den har to regler: man må spille den på shuffle, og: det er lov å skippe. Jeg skipper ofte. Etter humør. Etter form. Etter fart. Etter sinne.

Uansett, i går skjedde det. Denne mytiske runner’s high, som jeg har lest så mye om. Jeg trodde jeg var immun, at det aldri kom til å skje meg. Jeg har løpt siden 2012, men aldri klart å presse kroppen over halvtimen, aldri klart å løpe lenger enn 4 kilometer, aldri turt å gå all in, redd for alt som kan gå galt, redd for den slitne følelsen, redd for hjertet. Men etter å ha fått inn rutinene med å løpe jevnlig, så pusha jeg først 5 kilometer i forrige uke, og jeg var så glad, og i går. I går, dere, i går pusha jeg ikke bare 5 kilometer for andre gang, men da jeg også pusha 35 minutter i fart, så sa det pang. Det var en helt vanlig dag, det vil si: jeg ville jo ikke løpe. Jeg ville spise julemarsipan og ligge på sofaen. Men jeg hadde min sedvanlige krangel/fornuftsprat med meg selv: blir det ikke i dag så må det bli i morra osv. Var streng med meg sjæl. Og jeg tenkte: løp 3 km, da, så er det greit. Så lå jeg så greit an til 4 at jeg løp 4, og da lå jeg så godt an til 5 at jeg løp 5 og så. Og så: på 35 minutter, 5,1 km og hastighet 9,1 (pleier å holde meg på ca 8,5) så skjedde det. Det sa pang i huet og kroppen og jeg følte at jeg kunne løpt en mil, eller ti, at jeg var supermenneske, at jeg fløy. Jeg ville aldri stoppe, jeg ville aldri skru ned hastigheten, jeg tror jeg kunne løpt en mil, jeg skrudde opp lyden av Shawn Mendes og løp videre, så på meg selv i vinduet foran meg, kjente at jeg gliste, at jeg var en av dem. De motbydelige løpefolka. De som opplever runner’s high. De som snakker om å komme over kneika, om å fly. De jeg trodde var noen andre enn meg. Men der var jeg, altså. En nyfrelst løper.

Det kommer ikke til å bli sånn hver gang, det tør jeg ikke tro på. Men mens jeg jakter på den neste runner’s high, så kan jeg høre på spillelista mi, tvinge meg selv til å øke farta, til å i det hele tatt gå på mølla, til å løpe de tre kjedelige kilometrene, og la meg få lov til å gi meg der, hvis jeg må neste gang, og så kan jeg skippe de låtene jeg ikke er i humør til, og skru opp de låtene jeg er i humør til, og fortsette. Trass og trash. Og julemarsipan i premie. Så. Sjukt. Digg.

86 slag i minuttet

Hvis det var en OL-gren i stress, så ville jeg meldt meg på, sier jeg. Ikke i stressmestring, der ville jeg tapt, men jeg er verdensmester i å stresse. Jeg får høyt blodtrykk bare av å TENKE på alt jeg burde og skulle gjort, og hvor kort tid jeg har på meg. Jeg er ute og går med Krummis, vi fanger Pokemons og kjøper hundemat. Jeg drikker en kopp kaffe med mye melk selv om jeg ikke egentlig burde det. Jeg savner kaffe. Svart kaffe. Te er det kjedeligste mennesket har oppfunnet, sier jeg.

Forrige helg var vi på loppemarked, jeg kjøpte en liten bunke bøker og filmer, og tre smørekniver og var ute av huset for første gang på en uke. I dagene før den turen lå jeg under dyna med høy feber og kaldsvetta på smertestillende, jeg fikk kraftig bihulebetennelse samtidig som Norge fikk fire nye år med regjeringa ca halvparten av oss fortsatt vil ha. Jeg var ikke en av dem. Men jeg er heldigvis ikke mor til et sykt barn eller trygda, så det kommer til å gå bra med meg. Enn så lenge. Når jorda går under, så går det jo galt med oss alle. Men vi skal ikke drukne i plast og lava helt enda, det er fortsatt tid igjen.

Jeg leser en bok om kognitiv psykologi. Når vi først har fått en forestilling, vil denne lett bli styrket, fordi vi tolker verden og oss selv i lys av våre holdninger. Jeg vil tolke verden i lys av at det må gå bra. Så selv om jeg kanskje er verdensmester i stress og har pådratt meg magesår, så har jeg klart å stå opp mellom seks og sju hver dag denne uka, og i går hjalp Anna meg å henge opp en hylle på kjøkkenet som har stått i esken sin siden jeg kjøpte den brukt for to år sida. Jeg ble frisk igjen fra bihulebetennelsen og har endelig svelga den siste pilla på antibiotikakuren, og gnagsåret på overleppa etter å ha snytt meg en million ganger vil heles igjen. Det er blitt høst og det er innafor å gå med ullgenser overalt. Tida går like fort for alle. Det er ingen som dør av at jeg ikke rekker alt.

Jeg prøver å puste med magen og roe ned. På t-banen på vei hjem måler vi stressnivået i kroppen min med mobilen til Krummis. Man legger fingeren mot kameraet og så måler den pulsen din og oksygenmetningen i blodet. Livet. Verden. Teknologien. Det står at jeg er innafor normalnivået. På tirsdag skal jeg til legen min igjen. Hypokonderen fra Helvete forteller meg at magesåret er noe langt mer alvorlig, boka om kognitiv psykologi forteller meg at jeg ikke er syk før jeg er syk.

Dessuten kunne alt vært verre. Jeg kunne allerede vært dau. Det er jeg ikke. Jeg lever, enn så lenge. Og jeg har tenkt å gjøre det beste ut av det. Man kan tross alt få en potteplante i huet på vei til jobb og dø momentant, med eller uten magesår. Det kan skje den beste. Dette vet jeg. Dette vet jeg godt. Jeg kikker derfor alltid oppover når jeg går. Og er fullt klar over at jeg da kan snuble i en fortauskant og dette ut i veien foran en lastebil. Alt kan skje, hele tida. Det må vi bare leve med, helt til vi ikke gjør det.

Husk å stemme

Jeg gruer meg til valget i morra. Gruer meg til resultatet. Jeg har stemt allerede, og jeg stemte på et parti som ikke vil utvinne mer olje nå, et parti som vil kjempe for grønne arbeidsplasser, for human asylpolitikk, for mer likhet i samfunnet og mindre forskjeller, for økt skatt for de som har mest og for en lettere hverdag for de som har minst. Jeg gruer meg til valget, fordi jeg i dag havna uti et kommentarfelt der en av de som kommenterte mente at å stemme på Arbeiderpartiet var å stemme for å innføre sharia-lov og jeg bare…

FATTER IKKE HVORDAN FOLK KAN TRO DISSE TINGA? ER DE HELT IDIOTER? HVA ER DET SOM SKJEEEEEER?!?

Dette er voksne mennesker, mest sannsynlig relativt oppegående, som virkelig tror på disse tinga og jeg har så lyst til å filleriste dem, filleriste dem og spørre hva de driver med, hvor de har det fra, hvem som har fortalt dem dette. Og når jeg har tatt meg i det og sluppet dem, pusta med magen og skjerpa meg, så vil jeg spørre igjen, hvor kommer dette fra? Og hvem vet hva de vil svare. En jeg kjenner sa det, det står på Facebook, det sto i avisen, det sto på Facebook-sida til Tybring-Gjedde, Sylvi Listhaug sa det, eller hvor nå enn det kommer fra – det er feil, vil jeg si. Dette stemmer ikke. Les partiprogrammene en gang til. Les en avis, ikke Facebook, les en avis. Les en bok også, les flere, les mange bøker, still spørsmål, snakk med folk, alle du er enig med og alle du er uenig med. Snakk sammen. Les en bok til. Snakk mer.

Og kloden koker og det kommer til å være så mange mennesker på flukt der ute og oljeprisen synker, nå har Nordea sagt det også, i beste sendetid har Nordeas oljeanalytiker sagt at oljeprisen vil synke, og det er ikke lønnsomt å utvinne mer, vi må se oss om etter nye løsninger, nye måter å utvinne energi på, dette handler ikke om de grønne hippiene som vil skru igjen krana i morgen, dette handler om at vi allerede er bakpå i et race om hvordan vi skal overleve videre på denne kloden, og det må da være mulig å få dette budskapet igjennom til alle der ute om at vi må snu nå, vi burde snudd på 80-tallet, da FRP hadde en valgplakat med slagordet: Hvorfor bry seg om klima når man har penger (ikke kødd), men nå er vi her og vi må snu nå.

Vi lever på en kule av ild som suser gjennom verdensrommet og det kommer ikke til å bli fred her så lenge vi lever, og noen dager så vil jeg bare gjøre som FRP og drite i alt og bruke penga mine på sprit og sirkus og kjøpe vanlig snus igjen (jeg har begynt med nikotinfri snus – for helsa, LOL) og drukne mine sorger, men i stedet koker jeg en ny kopp te og prøver å tenke at det går bra til slutt, jeg skal ikke rope til noen, jeg skal være sindig, som jeg er i familieselskapene når slektningene mine ler av at jeg forsvarer MDG, for de skal jo ta bilene våre! og jeg svarer at ingen skal ta noens biler, men de skal ta alle bilene våre, og så skal de gjøre hele Oslo bilfritt og da kommer ikke folk på jobb eller i barnehagen, og jeg svarer at de skal gjøre Ring 1 bilfritt, og alle skal i barnehagen, det skal forhåpentligvis bli bedre kollektivtrafikk, og sykkel er faktisk ikke så dumt, jeg har sykla i mange år, det går fint med meg, og hvis man må bruke bil, så får man bruke bil, men dette handler vel om de som ikke må bruke bil – alle vi som gjør så mange ting som vi ikke må. Jeg må ikke kjøpe nye klær hele tida, jeg må ikke spise kjøtt hver dag, jeg må ikke så mye, men jeg gjør veldig mye jeg ikke må, fordi jeg kan. Jeg gjør mitt beste for å endre livet mitt slik at de som kommer etter meg også skal få et liv å leve. Og så synger jeg bruk hodet, vi har bare en klode på vei hjem, og Bjørnar Moxnes fins, heldigvis, selv om Sylvi Listhaug også fins, og et sted der framme så tror jeg på endring, og forståelse og kunnskap, og at denne frykten – denne frykten som så mange i landet vårt kjenner på, som får dem til å oppføre seg som gale mennesker i kommentarfeltene hvor de kaller meg og mine meningsfeller for quislinger fordi vi er for en human asylpolitikk blant annet, jeg tror på at den frykten kan dempes med kunnskap og medmenneskelighet. Jeg må tro det. Hvis ikke kan jeg bare gjøre som FRP vil og kjøpe sprit og sigg og kaste bort livet mitt i sofaen foran Netflix. Og det vil jeg ikke. Ikke egentlig. Jeg vil fortsette å jobbe for en bedre verden. Selv om det er skummelt. Det er det skumleste jeg veit, annet enn å dø, så klart. Å dø er skumlest. Men til jeg dør, vil jeg kjempe.

Husk å stemme i morra. Og selv om du stemmer FRP, så er det greit, bare stem. Og vær så snill – snakk. Med alle.

Brennesle

De siste par ukene har jeg begynt å gjøre noe nytt. Det begynte med en nysgjerrighet, som så ble til en vane. Husker dere hvordan det var å bli brent på brennesle da dere var små? Jeg husker det som vondt. En slags sviende kløe, eller en kløende svie, alt ettersom. Jeg husker det som at det var vondt, men at jeg ikke gråt. Det var brennesle på veien opp til farmor, den veien som gikk gjennom buskaset i stedet for rundt hele nabolaget langs veien. Jeg valgte alltid snarveien, selv om jeg ofte brant meg, på hender og ankler. Det røde utslettet med de hvite blemmene.

Nå er jeg voksen og det er lenge siden jeg brant meg på brennesle. Så jeg prøvde. Det tok lang tid før jeg kjente noe. Og lang tid før jeg egentlig turte å prøve på ordentlig. Jeg sto der, i veikanten, og forsøkte å overtale kroppen min til å gå inntil brennesla. Kom igjen, sa J. Ja, sa jeg. Jeg skal bare… og så gikk jeg inntil og trakk meg raskt unna igjen. Jeg klarte det ikke. Men etter den dagen så har jeg brent meg på hver eneste brennesle jeg ser. Og, det er ikke like vondt. I hvert fall ikke som jeg husker det. Det er en kløende svie, eller en sviende kløe, men det går fort over, og jeg får ikke utslett lenger. Men det som overrasker meg mest er at buskene egentlig ikke brenner så mye. Altså, hvis man går hardt innpå dem, hvis man får huden godt inntil, kanskje klemmer brennesla mellom huden din og en vegg eller et tre, så kjenner man det. Men som regel blir jeg stående og svaie beina mine i brennesla uten å kjenne noe. Lenge.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det. Kanskje for å sjekke om jeg husker riktig? For å sjekke om jeg fortsatt kjenner noe? For å sjekke hvordan det er å brenne seg på brennesle som voksen? Jeg vet ikke. Men jeg gjør det. Hver gang jeg ser ei brennesle. Det er mange av dem på vei til jobb.

Det er blitt høst, jeg må ha på strømpebukser og jakke. Jeg har full timeplan enda jeg ikke har begynt på skolen. Jeg har ikke nytt pennal, ikke ny skolesekk, ingen nye lærebøker, jeg har bare samme gamle kropp, samme gamle sekk, samme gamle pennal og en haug med skrivebøker jeg ikke tar meg tida til å skrive i. Det er min egen feil, det er jo bare å gjøre det. Do more of what makes you happy står det på et skilt på Arkaden.

Jeg vil huske hvordan det var å brenne meg på brennesle. Jeg vil ha skrubbsår på kneet. Jeg vil ha en ny sommerferie. Jeg vil skrive mer. Jeg vil skrive dagbok, selv om hver dag er lik den neste. Jeg vil være frisk og ikke redd. Jeg vil stå opp tidlig. Jeg vil være her.

Et langt innlegg om en altfor kort sommer

Sommerferien er over, men mine siste feriedager som jeg rakk å ta ut før trekkfuglene fløy blei som vanlig brukt på Øya. Noen dager før jeg fikk festivalbåndet på armen blei jeg intervjua på Flamme Forlags blogg. Her er det:

FFDu, Linn, du er jo en fanatisk fesitvalgåer, hva er egentlig vitsen med musikkfestival?
LS: Nei, hva er egentlig vitsen med alt man synes er gøy? Det er jo noe å drive på med, da. Til vi ikke er her lenger.

FFMen er det ikke bedre å være inne enn ute hele dagen og kvelden og natta?
LS: Ikke hvis det er sol. Og hvis det er regn, så blir det en historie det også.

FFOg er det ikke bedre med faste plasser?
LS: Nei, for et styr. Men jeg liker meg best bakerst, da. Aldri fullt der.

FFOg er det ikke bedre med et kjøleskap til ølen?
LS: Ølen på Øya er kald, den. Og på Roskilde er den også overraskende kald, spesielt etter å ha ligget langs bakken i teltet hele natta. Blir også veldig fort vant til lunken øl. Liker den nesten best sånn, i hvert fall fra boks.

FFOg er det ikke bedre med en ordentlig do, kobla til rør og avløp?
LS: Jo.

FFOg er det ikke bedre å få mat på døra eventuelt komfyren?
LS: Nei, herregud, er det noe som er bra på Øya, så er det maten! Jeg skal spise veggismat hele uka, sier jeg!

FFOg er det ikke bedre å høre på de beste innspillingen av akkurat de sangene du ønsker deg uavhengig hvem som tilfeldigvis er på turné akkurat her og nå?
LS: Nei, for da veit jeg hva som kommer. Det jeg elsker med konsert er jo å vente på låta mi! Akkurat som på quiz, når jeg venter på et spørsmål jeg kan. Venter og venter. Og blir så glad når det kommer.

FFOg blir en sang så mye bedre av at vokalisten får publikum til å klappe takta? Hvem liker vel å høre på taktklapping?
LS: JA! Eller, jeg er ikke så fan av klapping i takt, men jeg er fan av at andre gjør det. Kan bli rørt av å se på publikum heller enn artistene på festival. Henda i været, folkens, henda i været.

FFOg blir en sang så mye bedre av at refrenget, den beste biten, blir overlatt til et publikum med konsentrasjonssvikt og høy promille?
LS: JA! På live-opptak høres det jo nesten aldri like bra ut, men å være der, å stå der å gaule sammen med de andre koko folka? Finnes ikke noe bedre. Jeg blir generelt veldig rørt av mennesker på konsert. Å se artisten smile, bli overraska over at publikum overtar. Å høre folkehavet synge, å kjenne det langt ned i tærne. Folk er så jævlig fine, spesielt på festival. På konsert.

FFOg hvor herlig er det å bli svett som faen i skoa?
LS: Jeg har ikke noe problem med det. Kanskje du burde bytte sko?

FF… og stiv som faen i nakken?
LS: Blir ikke stiv i nakken, men kjenner det litt i korsryggen. Har trent mye markløft for å forberede meg!

FFBare innrøm det, band hører hjemme i studio og publikum hører hjemme hjemme!
LS: Haha. Nei!

Den første Øyadagen regna nesten bort, men jeg holdt ut. Jeg blei våt allerede på vei inn, men jeg holdt ut. Jeg drakk øl under tak med J og riggvennene hans, jeg spiste falafel som var kald, men veldig god. Jeg vant musikkquiz og filmquiz mens regnet tappet på telttakene. Jeg fant en tørr sofa i biblioteksteltet og hørte Ellen Sofie Lauritzen snakke om Tinder, jeg så Bel Canto på Sirkus og da de sang Shimmering, warm and bright, så åpna himmelen seg og Krummis sendte melding og var bekymra for at vi drukna der i parken. Neida, sa jeg. Bare nesten. Så gikk vi på Lana Del Rey, og jeg skreiv en tekst om det dagen etter, også til Flamme-sida. Her er den:

Jeg vil stå langt framme, sier jeg på vei bort til konserten. Men du vil jo aldri stå langt framme, sier de. Men jeg vil det nå, sier jeg. Jeg vil se henne godt, jeg vil høre henne godt, jeg vil stå inni den tette massen av kropper innerst ved scena.

Fem minutter før hun går på, jubler publikum med jevne mellomrom, som bølger mot ei strand, hver gang noe skjer på scena, en mikrofon flyttes, en gitar løftes, stemmes og settes tilbake, nye bølger av jubel og hvin og vi står foran lydboden og Camilla bare ler av meg fordi jeg gleder meg sånn.

Gleder meg til å se Lana, den amerikanske drømmen av ei dame med dådyrøyne som sløvt ser utover oss under tunge øyelokk og mascara. Hun har lulla oss inn i drømmer om California og lange motorsykkelturer , om sommerferier ved tomme bassenger og seine kvelder på utesteder, stemmen hennes som en slørete vuggesang full av dop og drinker og krøllete laken.

Hun kommer på i trang bukse og kort genser som viser litt av magen hennes, håret er fullt av extensions og frisert som på 90-tallet med lange lokker ned på hver side av ansiktet hennes. Og hun ser så liten ut på den store scena, men hun synger akkurat som på plata og jeg skjønner ikke hvordan den lille, tynne kroppen hennes kan ha en sånn stemme inni seg.

Når hun synger «Cherrie» med to korister danser de synkront og de bruker mikrofonstativet nesten som en strippestang, glir nedover det i takt til de når bakken og skyter opp igjen, jeg ser på beina hennes og de høye hælene som hun klakker rundt på og jeg lurer alltid på hvordan folk ikke velter når de har så høye hæler. Stripperne danser til og med i dem. Jeg har aldri skjønt det.

Hun synger «Born to die» og kommer ned til oss i publikum mens bandet spiller og alle på første rad får ta selfies med henne, vi ser dem på de store skjermene og for hvert gråtende ansikt, smelter hjertet mitt. De har blomsterkranser og skjelvende hender, de kysser Lana på kinnet og Lana kysser dem tilbake, det knipses uklare bilder med lysende telefoner og spesielt en ung gutts nervøse ansikt rører meg, han sier noe til henne og hun smiler og jeg lurer på hva han sa.

Come and take a walk on the wildside, synger Lana, fra høye hæler på en høy scene.

I’ve been out on that open road, synger Lana med slepende stemme.

Been trying hard not to get into trouble, but I, I’ve got a war in my mind, synger Lana med mascaratunge øyne.

På skjermen bak henne kjører hun motorsykkel, hun sitter bakpå, lener hodet mot en bred skinnjakkerygg.

Jeg står på en gjørmete gressplen, jeg er kald på beina og våt på strømpebuksa, jeg har regnjakke og hettegenser, sekken min er gjennomvåt og boka jeg tok med meg for å lese i pausene er blitt krøllete av fukt. Når jeg lukker øya kan jeg lukte California og ørkenlufta, når jeg lukker øya kan jeg se for meg et liv langt unna mitt eget, når jeg lukker øya kan jeg kjenne vinden i fjeset som jeg ser for meg Lana kjente den der hun satt bakpå.

Var du fornøyd med Lana del Rain? tuller de andre.

Jeg var så fornøyd.

Øyas høydepunkt viste seg faktisk kanskje å være Lana Del Rey, men det var fire veldig fine dager og mange fine konserter. På torsdagen sto jeg helt foran på Hajk og gråt da de spilte Somebody else, som jeg har hørt kanskje mest på hittil i 2017, jeg så Sigrid danse på Vindfruen i sola, jeg satt bakerst på Ryan Adams og gikk tidlig for å rekke Gabrielle, som løfta taket på Sirkus og begynte med låta mi, MER, før hun fikk hele gjengen til å danse gjennom en hitparade få andre kan matche, jeg valgte å se The XX for tredje gang i år heller enn å se John Olav Nilsen, og det var verdt det, men noe av det fineste var kanskje at i en pause mellom to låter kunne jeg høre Diamanter og Kirsebær borte fra Sirkus, og det minte meg om å være yngre, om å gå langs gatene i København og gaulesynge For det e meeeeg og deeeg i verdens skjønneste løgn, bare at vi alltid sa gjeng i stedet for løgn. Dagen etter hadde vi vorspiel i bakgården fordi Theo ville det, han kom ikke, men det kom andre fine folk og vi ble sittende altfor lenge, så jeg gikk glipp av Kaja Gunnufsen, men jeg tok en selfie med Foxy Moxy på vei inn (husk å stemme, folkens!) og spiste sjukt digg mat fra Smalhans mens vi venta på Daniel Kvammen som vi så fra helt bakerst mens vi ikke dansa for moro skyld, men jeg angra på at jeg ikke så Colter Wall i stedet, selv om Kvammen var fin. Så skulle vi se The Shins og jeg og T snakka om at vi skulle ønske det var 2007 i stedet for 2017, for de burde jo egentlig bare spille eldre låter. For en gangs skyld jinxa vi det ikke, men vi fikk vilja vår. De begynte rett på med Caring is creepy og spilte en konsert som, med unntak av noen få låter, kunne vært i 2007 og ikke 2017. Da Pixies avslutta kvelden, fløy trekkfuglene over hodene våre og vi fjåsa oss ut av parken og hjem. Lørdag var jeg utslitt, men glad, og jeg smøg meg hjemover før Unge Ferrari, men jeg smøg meg også tilbake igjen i tide til å se Lars Vaular entre scenen i brudekjole, og så gikk jeg igjen da regnet kom. Jeg klippa festivalbåndene mine på kjøkkenet samme kveld, både Roskilde og Øya, og når folk spør meg om jeg hadde en god sommer, svarer jeg med den forslitte, men sanne frasen: Ja. Men den var altfor kort. Altfor, altfor kort.

Somre på nittitallet

Jeg tilbragte mange av somrene mine på feriekoloni og sommerleir. Fra jeg gikk i 1. klasse og vi dro på Hudøy med skolen rett før sommerferien, og fram til jeg ble for gammel, det året jeg fylte 14. Jeg var på rideleir, selv om jeg var redd for hester, og på diverse andre tilbud for… Les mer…

Bringebær

Jeg har ikke skrevet så mye i sommer. Jeg tenkte, som vanlig, da juni var over oss, at jeg hadde all verdens tid og at jeg skulle ha lang ferie. Ferien har vært oppstykka av jobbing, som jo er bra, for hvis det er travelt, så går det bra på det lille kontoret vårt, og… Les mer…

Parga

Jeg har vært i Hellas i snart en uke. I en liten by som heter Parga. Den ligger ved havna. Hele byen er ved havna, hotellet vi bor på ligger noen hundre meter oppi fjellet, det tar ti minutter å gå i en slyngete vei opp fra havna. De eneste lydene vi hører her er… Les mer…

Kjøkkenbordet til farmor

Om sommeren tenker jeg alltid mye på farmor. Det kommer med syrinene. Nå er syrinene visne, men sommeren lever fortsatt, og jeg tenker på farmor hver dag. Det er over 10 år siden hun døde nå, jeg husker jeg skrev om det her, til og med. Så lenge er det siden, og så lenge har… Les mer…

We are Roskilde Festival ’17

Jeg er tilbake igjen i verden. Våkna av meg selv kvart på seks i går etter nærmere to døgns søvn, først på en båt tilbake igjen fra Danmark og så la jeg meg klokka ni på mandag, før hverdagen tok meg igjen. I går kveld møttes noen fra Roskilde-gjengen til et slag kubb i parken… Les mer…