Tips fra en gammel bokhandlerske:

Jeg jobba i bokhandel i 10 år. Jeg savner det stadig. Heldigvis jobber jeg fortsatt med bøker, og jeg leser like mye som før (om enn ikke like mye som jeg skulle ønske.) Og nå når det nærmer seg jul, og et nytt år, så ville jeg for bare fire år siden stått bak disken og pakka inn bøker for alle kundene. Jeg ville gomla pepperkaker i pausen og hørt på julemusikk på høyttalerne, rydda i bunkene på torgene, passa på at folk huska til-og-fra-lapper, teip, rosetter, penn, julekort, en bok til seg selv også. Det var en fin jobb. Den fineste. Nå gomler jeg fortsatt pepperkaker og har tatt en pause for å skrive dette, men en ting jeg ikke får gjort i jobben min nå, og som jeg savner aller aller mest, det er å skrive anbefalinger på bøker. Så jeg tenkte å gi dere det jeg ville knota ned på et bånd og satt på den aktuelle boka i hylla eller på torget, i håp om at den riktige leseren skulle dukke opp og ville ta den med seg hjem. Her kommer det, de beste bøkene jeg har lest hittil i 2016:anbefalinger
Det er heldigvis ingen som trenger meg – Liv Marit Weberg: Oppfølgeren til Det er heldigvis ingen som legger merke til meg, som også anbefales varmt. Som en kynisk Erlend Loe forteller Weberg om vår heltinne som nå har fått seg kjæreste, uten at det har løst noen av livets problemer. En morsom og trist finne seg sjæl-historie.

To kill a mockingbird – Harper Lee: Det tok meg noen år å få lest denne, men i sommer klarte jeg det heldigvis. Og for en bok, folkens! Klassikere er klassikere for en grunn, og denne historien om Scout rørte meg dypt. Overraskende spennende og morsom er den også.

Null – Gine Cornelia Pedersen: En lang monolog av en bok, språket spinner sammen med hovedpersonen inn i en villere og villere historie som kanskje, eller kanskje ikke, foregår bare i hovedpersonens hode.

Håpet og festen – Kjersti Rorgermoen: Det er disse folka som sliter med å finne seg sjæl, da, som jeg hele tida kommer tilbake til. Men Kjersti Rorgermoen har finni seg sjæl som forfatter, og det er en glede å få lese bøkene hennes. Litt Agnes Ravatn, litt Stig Sæterbakken, liksom. Hvis det gir mening? Kanskje ikke. Men fint! Absolutt.

Det er ikke så farlig med meg – Jenny Jägerfeld: Jeg lo høyt, flere ganger. Å lese denne boka er som å se en romantisk komedie hvor du gjemmer deg bak en pute og heier av hele ditt hjerte samtidig.

Jeg og Earl og jenta som dør – Jesse Andrews: Jeg er en sucker for high school-filmer og serier, og heldigvis finnes det bøker i den sjangeren også. Denne er rørende, morsom og veldig lettlest. Hadde jeg hatt en kompis som Greg på videregående, dere. For en fyr.

anbefalingerdyr

Mormor hilser og sier unnskyld – Fredrik Backman: Mormor er død, men barnebarnet hennes finner stadig ledetråder etter henne. Og en svær hund! En varm og morsom historie om en eksentrisk, gammel dame som vi alle har noe å lære av. Både viktigheten av å si unnskyld og av å ikke gjøre det, men gjøre som man vil og må.

Katten – Takashi Hiraide: Noen bøker liker jeg veldig godt, selv om de ikke handler om stort. Dette er en sånn bok. Men den handler om en katt. Om et rolig liv, og en katt. Noen ganger trenger man ikke mer.

Morderens ape – Jakob Wegelius: Dette er forfatteren bak min favorittbok fra jeg var 11, Spionene i Åreborg. Historiene hans er ville, morsomme, triste og vakkert illustrert. Gorillaen Sally Jones kommer jeg til å huske lenge, sikkert like lenge som jeg husker spionene i Åreborg.

Kaninjegeren – Lars Kepler: Jeg syntes denne rekka av bøker hadde en slags fellesnevner i seg, fordi de handler om dyr på en eller annen måte. Kaninjegeren handler ikke om dyr, men det er en krimbok med cliffhangere på annenhver side. Se nå ikke en dårlig film, les denne spennende boka i stedet.

The Rosie project – Graemie Simsion: Don Tillman lager hummersalat hver tirsdag. Han har faste rutiner på alt fra klesplagg til måltider. Helt til han møter Rosie. Hvis man skal lese enda en romantisk komedie i år, så synes jeg man skal lese denne.
anbefalinger2Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt – Ingvild Lothe: Denne diktboka er full av setninger jeg fikk lyst til å lese høyt for noen, eller rope høyt på bussen, eller… tatovere i panna! En morsom, trist og veldig gjenkjennelig samling. Kan (og bør) leses av folk som ikke tror de liker dikt.

Et godt liv – Jens M. Johansson: Et godt liv er å lese denne boka i ett strekk på sofaen etter en lang dag. Og så kan man lese resten av forfatterskapet hans de resterende dagene etterpå.

I love Dick – Chris Krauss: For ei dame! En bok om kunst og forelskelse, galskap og genialitet. Alle som har lest Lena Anderssons bøker om Ester MÅ lese I love Dick!

Lesehistorier – div. forf.: En samling historier om lesing. Verken mer eller mindre. Om å lese høyt for noen, om å lese inni seg, om å lese på reise, om å lese på biblioteket, om å lære å lese, om å ikke kunne lese, om alle bøkene som betyr noe, har betydd noe, kanskje kommer til å bety noe.

Historie om et ekteskap – Geir Gulliksen: En liten fortelling om det største i livet, kjærligheten. Så vondt og ekte fortalt om et ekteskap som revner.

Hearts in Atlantis – Stephen King: Jeg leser alltid Stephen King om sommeren. I år leste jeg denne på nytt. Det er jeg glad for. Hvis du ikke liker denne boka, så liker du nok ikke Stephen King. Men hvis du liker denne, så burde du lese alt annet av ham også. Så skummelt og vakkert på samme tid.

Unnskyld – Ida Hegazi Høyer: En uhyggelig fortelling om et samliv, så utrolig godt skrevet, så vondt fortalt. Dere må lese alt Høyer skriver. Så enkelt er det.

anbefalingerbest

Og så til årets aller beste. Gullrekka, om du vil.

Håndbok for vaskedamer – Lucia Berlin: Jeg ble helt slått i bakken av disse novellene. Dette er noe av det vondeste jeg har lest, og allikevel så utrolig bra. Skittent og vakkert på samme tid. Som soloppgangen i en forurensa by i Mexico.

Er hun din? – Nils-Øivind Haagensen: En voksen mann og en liten jente. Et bursdagsselskap nå, en fortid som en gang var og en framtid det aldri ble noe av. En så fin bok om de store spørsmåla i livet. Og havregryn.

The girls – Emma Cline: Bedre skildring av å være tenåringsjente skal man lete lenge etter. Jeg kjente det i magen da jeg leste, som å være 15 år og ukyssa igjen. Alt det langt der framme i voksenlivet som venter, som glitrer som gull, og som viser seg å være like jævlig som det noen ganger er fint. En historie om fascinasjon og drømmer, om ondskap og sex, vennskap og svik.

Bergen ungdomsteater – Pedro Carmona-Alvarez: Marita fra Og været skiftet og det ble sommer osv. er blitt eldre, hun bor i Bergen med moren sin, hun smugrøyker, har sex, lengter etter noe hun kanskje ikke egentlig vet hva er og hele tida regner det. Pedro, dere. For en fyr. For noen historier. Jeg vil aldri de skal ta slutt.

Kan jeg bli med deg hjem – Marie Aubert: Denne boka har fått så mye skryt og det er vel fortjent. Dette er noveller som overrasker, med hovedpersoner som man ikke alltid heier på, men det er det som gjør dem så bra. Så vondt og ekte og naturlig fortalt. Jeg var helt slått i bakken da jeg var ferdig. Hva skjedde her? sa jeg høyt. Og så ville jeg lese den en gang til.

Ungdomsskulen – Heidi Furre: På TV og internett for tida har vi SKAM, på kino i 1998, på VHS i 1999 eller på DVD etter år 2000 hadde vi Fucking Åmål. I bokform nå har vi endelig Ungdomsskulen. Tre jenter, tre år, tre hele liv. Så fine observasjoner, så gjenkjennelige situasjoner, så ensomt og begivenhetsrikt på samme tid.

Max, Mischa og tetoffensiven – Johan Harstad: Jeg leste ut Max, Mischa og tetoffensiven etter å ha spart de siste sidene i flere uker, tværa ut de siste kapitlene før jeg endelig måtte bla om siste side – etter det bladde jeg tilbake til første side og ville bare begynne på nytt, aldri forlate dem. For en bragd! Jeg vil bo i denne boka, ringe Max om natta, gå på teater med Mischa, klemme moren hans, besøke faren hans, høre Owen spille piano på en dunkel klubb mens han sitter med ryggen til oss, smugrøyke med Mordecai under et høstfarga tre, spille en monolog for ingen. Jeg vil bo i denne boka.

Just keep swimming

For fire år sida på denne tida stakk jeg til Køben for å se L.O.C. i Falconersalen. Jeg sykla i november, gjennom nysnøen i Fælledparken og var ganske lykkelig, selv om året 2012 hadde vært ganske trått og tungt. 2012 var året da jeg ble diagnostisert med angst. Det var året da alt gikk til helvete med speedbåt. Jeg fikk angst, klarte ikke jobben min, sleit med å fullføre Furuset, sleit med å stå opp om morran, sleit med et knust hjerte og det ultimate lavmålet på selvtilliten, sleit med å tro på at hjertet mitt skulle fortsette å slå. I jula satt jeg kattevakt på Grünerløkka, jeg så Doctor Who, sesong 3, jeg tente lyslenka om kvelden og skrev. Jeg dro i land Furuset, selv om jeg ikke trodde jeg skulle klare det. Jeg sa opp jobben. Jeg gikk ut på nyttårsaften og møtte en kompis til en øl nede på baren på hjørnet før de stengte. Jeg fanga snøfnugg på tunga og pusta med magen. Sa nei til alle festene jeg var bedt på. Så feiga jeg ut en siste gang, pakka sakene mine seint på kvelden mens nabolaget festa og skålte for året som hadde vært, og så dro jeg hjem til den tomme leiligheten min der det ikke lenger bodde noen katt. Så ringte jeg til A, som jeg tidligere den høsten var på nettopp L.O.C.-konserten med. Vi kommer til deg, sa han, bare bli der. Så gråt jeg litt, så ommøblerte jeg leiligheten, så kom de. A og Frøydis. De ringte på og vi drakk champagne, så dro vi opp på taket der jeg så utover den tåkete byen min og grein og grein mens naboene mine feira det nye året. 2013 ble bedre, heldigvis. Men det kunne jeg ikke vite der og da. Der og da gjorde det bare vondt.

I morra grytidlig hopper jeg på toget til København for å se en uventa fjerde og siste Kent-konsert på Forum, for å skåle med gode venner og ha litt fri fra et år som ellers har vært litt tungt og trått. Dere veit, man gir ut en bok man ikke trodde skulle bli ferdig, og så går det helt greit, men man tar jo ikke over verden, ikke sant, den er bare en av mange hundre utgitte bøker i år. Og noen liker den og noen hater den og mest av alt er det bare stille. Og vekkerklokka ringer om morran og du vil ikke stå opp, og tida strekker ikke til og du feiler i jobben din og du søler kaffe på den hvite ullgenseren og tannlegen trekker feil visdomstann og yndlingsbuksa di passer ikke lenger og Ramón går ut av The Stream og ting går skeis, ikke sant. De gjør gjerne det. Men til sammenlikning, så er det ikke som i 2012. Det går så jævlig mye bedre med meg enn i 2012. Jeg håper faktisk at det aldri vil bli like ille med meg som det sto til i 2012. Det er godt å klamre seg til, selv på de dårligste dagene i 2016. Men!

Verden har det ikke så greit. Dere veit alle hva jeg prater om. Det går altså så skeis. Man våkner en novemberdag og Hillary Clinton ber oss om å ikke miste motet. Om å ikke slutte å tro at det er verdt det, selv om man kanskje taper flere ganger enn man var forberedt på på veien. Og polene smelter fortere enn vi kunne forutsett. Og Sylvi Listhaug ber oss om å Like og Dele at en syvåring blir sendt til Afghanistan. Jeg gidder ikke skrive tilbake til engang, for han var føkkings to år gammel da han kom hit og hvem veit hvor lenge han var på flukt før han endte opp her. Det er for jævlig. Det er for vondt. Men nå er det vår tur. Nå må vi ikke gi opp. Nå må vi møte de som er uenige med oss med åpenhet og motargumenter som ikke sårer, som ikke fordummer, som ikke tar for lett på det de mener. Alle dere som er redde for hva framtida bringer, jeg forstår dere så godt. Det er lov å være redd. Men la oss være redde sammen, så blir det ikke like ille. Og hei, Ellen Degeneres fikk en medalje i går og NOAS har fått inn over tre millioner kroner til arbeidet de gjør for alle de som har rømt gjennom verden og endt opp her, hos oss – og jeg har penger til både kanelbolle og kaffe etter å ha bidratt litt sjæl, så la oss ikke gi opp helt ennå, hæ? La oss holde ut. Være her. Vi veit ikke hva som kommer. Kanskje blir 2017 det beste året i livet vårt. Vi må aldri gi opp. Alltid stå opp, både om morran og for det vi mener er riktig.

det fanns ett ljus som aldrig släcks / i sångerna från min uppväxt

I mars våknet jeg til nyheten om at kent legger opp.

De to siste helgene har jeg vært på konserter. Jeg har grått av sanger jeg aldri har grått av før, og kjent hjertet mitt briste der det alltid har brista. Men alt må ta slutt en gang, og denne gangen var det kents tur.

Jeg fant kent da jeg var 14. 14 år og ensom som alle 14-åringer er, uansett hvor mange venner de har. Jeg husker lange turer med den blå discman-en min som hadde Shockdual eller hva det nå het, en greie som skulle sørge for at cd-en ikke hoppa selv om du løp eller gikk. Det funka mesteparten av tida. Jeg sto opp hver dag og valgte en cd eller to å ta med meg på skolen, på tur, på bussen til farmor. Etter at jeg fant kent var det for det meste deres skiver jeg tok med meg. Jeg lå i mørket på det lille rommet mitt og hørte på stemmen til Joakim Berg som sang om da det blåste på månen, om å være født i en spökstad, om å holde noen i hånda under bordet, om å danse.

Og så ble jeg eldre, og det ble kent også. Jeg husker fortsatt togturen min til sentrum for å kjøpe Vapen & ammunition, den første skiva som kom etter at jeg hadde oppdaga dem, den første jeg kunne kjøpe på utgivelsesdatoen. Være en av gjengen. En av de som visste noe, som kunne noe, som kjente dette bandet som betydde så mye for så mange av oss. Jeg så på bildene av den hvite tigeren og jeg kunne alle låtene utenat etter bare noen dager, jeg leste tekstene igjen og igjen, drømte om dem om natta. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg satte på skiva og hørte feedbacken på Sundance Kid sive ut gjennom høyttalerne mine, som var nesten nye, mitt første stereoanlegg som jeg fortsatt har og som funker den dag i dag. Jeg skrudde opp og skrudde opp igjen. Fikk beskjed om å skru ned, og gjorde det før jeg skrudde opp igjen litt seinere.

Jeg husker den første konserten jeg var på, jeg var 16 år gammel og de spilte på Youngstorget, på Kalas-turneen. Det begynte å regne da de spilte FF, der de synger Snart kommer regnet som en våg / Och sköljer bort
/ allt som inte är musiken og vi jubla, jeg dansa i regnet med våt hettegenser, jeg sto der med stjerner og tårer i øya og så på heltene mine, rett der framme, de spilte Chans og Noll, og de spilte Dom andra og Pärlor, de åpna med Sundance Kid og jeg hvinte sammen med feedbacken. Jeg visste ikke da at jeg skulle bli en som elska å gå på konsert, men det begynte der. Med kent.

Jeg har vært på konsert med kent i snitt sikkert en gang i året sida da. Jeg har sett dem i Norge og Danmark, jeg har sett dem på festivaler og på små og store scener, jeg har dansa og grått, og jeg har kjøpt hver eneste skive på utgivelsesdatoen etter Vapen & Ammunition. Jeg har kjøpt samleboksen de kom med og limited edition-albumene, jeg har kjøpt singler da de fortsatt kunne kjøpes og jeg har fortsatt å høre på dem, igjen og igjen har jeg hørt på dem, alltid har jeg hørt på dem. Over halve livet har jeg hørt på kent.

Jeg kommer sikkert til å fortsette å høre på kent, men jeg skal ikke se dem live mer. Aldri får jeg hørt Visslaren live, det blei ikke sånn. Men Kevlarsjäl har jeg hørt, heldigvis. Og Cowboys. Og När det blåser på månen. Og så mange, mange, mange andre låter de har laga som har betydd noe. Aldri får jeg løpt og kjøpt et nytt kent-album for å gå hjem og høre på det mens jeg leser tekstene. Det går bra, alt må ta slutt en gang, det er ikke det. Men det føles allikevel trist, og viktig. Kent har definert så mye av meg, så mye av mange. Et lite band fra Eskilstuna som endte opp med å bli et band jeg skulle skrive to bøker med dem som bipersoner i. Uten av de vet hvem jeg er, jeg er bare en av så veldig, veldig mange mennesker som har hørt på dem, heia på dem, elska dem. Og da Dagsavisen skrev en artikkel om avskjedskonsertene i helga som var, så ringte de meg. Da jeg våkna på fredag, dagen før den nest siste kent-konserten i mitt liv, så åpna jeg avisa og så et bilde av meg selv ved siden av et bilde av kent. Hvis noen hadde fortalt 14 år gamle Linn at det skulle skje, så hadde jeg aldri trodd dem. Men sånn er livet. Rart og fint. Og til tider sjukt deppigt, som ikke trenger å være noe trist. Det kan være sjukt fint samtidig. Som kent og Du & jag, döden.

Snøen skal falle over Oslo og Haugenstua skal kanskje ligne litt på Eskilstuna i frosten, en benk skal stå tom i en park, noen skal risse inn forbokstavene sine i et tre, noen skal taste et nummer i fylla og ikke tørre å ringe, noen skal kle seg i svart og ta på seg et naglearmbånd, sminke seg rundt øynene, finne et band som definerer dem, som forstår dem, noen skal våkne om natta og ikke få sove igjen, noen skal danse hele natta og gå hjem i vårsoloppgangen hånd i hånd, noen skal tenne på grillen og vente på at du kommer, en ny jul skal feires, et nytt år skal banke på døra, og vi kan spille 747 og rope i stua, igjen og igjen, holde hverandre i live, holde hverandre varme, holde hverandre oppe. Vi skal gå i takt, vi skal slå oss på brystet som hjertet vårt banker, vi skal synge så lenge vi lever, helt til vi dør.

Tack som fan, pleide Joakim Berg å si hvis det var ekstra bra på konsert. Da konfettien lå nedtråkka og ølglassene tomme utover gulvet og vi sto andpustne og slitne og litt hjerteknuste igjen i lokalet der lyset sakte kom på igjen. Nå er det vår tur. Så, kent:

Tack som fan.

Så kokoglad kan en treboksforfatter være:

I dag fikk jeg holde boka mi i hånda for første gang. Det så sånn her ut.14445975_10157406598105265_7098251974588425369_n

Jeg beklager at dette ligner mer og mer på en promoteringsside for meg og boka mi, og mindre og mindre på Strekhjerte, men jeg lover at det kommer til å gå over. Sikkert veldig snart. Men siden jeg har dere her, så kan jeg jo invitere dere på slippfest. Det blir den 5. oktober, på et sted i Oslo. Først tenkte vi å ha festen på Angst. Jeg ville kalle festen for Angst på Angst. Det er ikke sikkert jeg hadde fått lov til å kalle festen for det, men jeg likte det og lo for meg selv. Men de var dessverre opptatt, og siden R kommer helt fra Trondheim for å lese for meg, så kunne vi ikke flytte festen til en annen dag, så vi må bare finne et annet sted. Det skal nok gå. Sted og annen eventuell info blir lagt ut på Facebook-eventet etterhvert, så dere kan jo hive dere på der. Nå skal jeg feire meg sjæl litt med iskaffe og kanskje en Clausthaler. Håper dere har en fin fredag!

Denne boka er til oss

Jeg har min første fridag på det som føles som en evighet. Ikke at jeg ikke har hatt fri, jeg har hatt sommerferie og helger, men jeg har hele tida hatt boka hengende over meg. Som Hank Moody sier i Californication; don’t become a writer, it’s like having homework everyday for the rest of your life. Det føles ikke alltid sånn, men denne sommeren har det føltes sånn. På godt og vondt. Men nå prøver jeg å slappe av. Drikker kaffe. Skriver noe her. Til dere.

I 2012 fikk jeg mitt første ordentlige angstanfall, i det minste det første som ble diagnostisert. Jeg var på jobb i bokhandelen og plutselig føltes det som at alle tennene mine løsna. Jeg fikk blodsmak i munnen da jeg sto og snakket med en kunde, jeg husker at jeg anbefalte David Mitchells Ghostwritten mens jeg trodde jeg skulle dø. Da han gikk ut, løp jeg inn på bakrommet, til det skitne speilet over vasken der jeg sto og dro i fortennene mine. Hjertet mitt dundra i brystet, det suste i hodet, og helt tilfeldig kom A innom butikken for å si hei, og han så med en gang at noe var galt. Nå ringer du noen, sa han. Nå ringer du noen som kommer og tar over, og så drar vi hjem. Så jeg gjorde det, og så dro vi hjem. Jeg husker at jeg lå i huska i bakgården mens A kjøpte middag til oss, jeg lå i huska og så opp på den knallblå himmelen i Drive-jakka mi og jeg suste sakte fram og tilbake, vugget mens hjertet mitt fortsatt slo, så hardt i brystet. Jeg dro til legen min dagen etter, og igjen og igjen, jeg fikk Sobril og tilslutt en liste over psykologer jeg aldri turte å ringe til. Siden den gang har det gått bra og dårlig, opp og ned. Jeg har knekt koden for angsten, jeg har skjønt at den kommer når det blir for mye. Og for mye kan være alt fra en god fest med gode venner til en dårlig dag på jobb, alt fra en tur på sykkelen i regnet til en solfylt tur på stranda. Den kan komme når som helst. Men nå vet jeg hva det er. Nå blir jeg ikke lenger så redd. Jeg har lært meg å puste. Lært meg å ta pauser. Lært meg at jeg ikke skal dø. Ikke enda.

I 2013 utga jeg Furuset. Vi hadde en stor fest på Internationalen, jeg var så stolt av den boka. Jeg hadde jobba med den i tre år, følte at jeg aldri kom til å bli ferdig. Følte at alle kom til å hate den, at den ikke handla om noen ting. Den var viktig for meg å skrive, så viktig. Den handla om stedet jeg kom fra, om folka jeg har vært så heldig å vokse opp med, om hvem jeg var og kunne vært, om ei jente som ikke helt fikk det til, om å bli voksen uten å ha noe på stell. Og noen syntes den var kjedelig og dårlig skrevet, og andre har lest den igjen og igjen og sendt meg lange mailer om den, stoppa meg på gata, på utesteder, gitt meg klemmer og fortalt meg hvor viktig den var for dem, hvor viktig jeg var.

I 2013 begynte jeg også å løpe. Dette skrev jeg i januar:

Hver mandag og torsdag løper jeg på Bislett og før påske vil jeg klare å løpe 5 kilometer. Nå løper jeg 2,5 eller 3. Men det er ikke dårlig bare det. Jentene som går på videregående sitter i garderoben og snakker om lærerne sine. Jeg henger fra meg veska og den brune, slitte vinterkåpa. Jeg skifter og snører joggeskoene mine hardt på beina, når jeg kommer inn blir de først stille og så fortsetter de. Jeg hører bruddstykker av samtalene deres og husker hvordan det var å være 19. Jeg løp 1500-meteren på 12 minutter og drømte at jeg kunne løpe om natta. Jeg er eldre nå, men jeg løper bare på vilje. Jeg vil mer nå. Jeg vil kjenne at jeg får til noe. Kjenne at kroppen min gjør det jeg vil den skal gjøre. Hjertet mitt slår, jeg er snart 27 og i morgen skal jeg stå opp klokka åtte og lage kaffe.

I slutten av september utkommer Du dør ikke. Jeg vet ikke om vi skal ha noen fest for den, om det blir tid. Men jeg lover å si fra hvis vi gjør det. Og jeg er så stolt av denne boka. Jeg har jobba med den i tre år og følt at jeg aldri kom til å bli ferdig. Følt at alle kommer til å hate den, at den ikke handler om noenting. Men den var om mulig enda viktigere for meg å skrive. Den handler om å tro at man skal dø, om livet som kommer i veien for å leve, om kroppene våre som vi ikke har noen kontroll over, og den handler fortsatt om folka jeg har rundt meg. Folka jeg har vært så heldig å vokse opp med, og bli kjent med som tenåring, og som voksen. Den handler om en jeg kanskje kunne vært, om ei jente som fortsatt kanskje ikke helt får det til, men denne gangen er det på grunn av angst, en reell angst så mange der ute kanskje har kjent på eller kommer til å kjenne på. Jeg har prøvd å skrive om angst til alle oss der ute som har kjent det, har kjent verden snurre for fort og hjertet slå for hardt. Og jeg har forsøkt å skrive det sånn at de som ikke har opplevd det selv også skal forstå hvordan det kan føles. Denne boka er til oss. Til dere. Og noen kommer til å synes den er kjedelig, og sikkert dårlig skrevet. Men jeg håper, å, jeg håper så hardt, at noen av dere der ute vil kjenne den, som jeg har kjent den. At noen av dere vil lese den igjen og igjen. At den vil gi dere noe viktig, si noe om hvordan det kan føles å være en av oss. Og ikke minst, få dere til å huske på de som aldri vil slutte å ringe dere, selv om dere slutter å ta telefonen. Det kommer til å ordne seg. Det kommer til å gå bra. Jeg håper dere alle har noen som ikke slutter å ringe. Jeg har så mange, og jeg er så takknemlig for dere alle sammen. Denne boka er til oss.

Oktober 2016

Bildet i forrige post var forsida på boka mi. Bildene i denne posten er tre sider fra boka – som kommer snart.                                                 Den kommer i slutten av september. Den sendes i… Les mer…

Litt og litt

Husfreden vår har visna igjen. Vi fikk den i innflytningsgave og den visna med en gang. Men jeg ga meg ikke, vanna litt og litt, igjen og igjen, behandla den som de andre plantene mine, og plutselig kom det et grønt skudd, midt inni alt det brune. Og så ett til, og ett til. Og… Les mer…

Roskilde 2016 og sommerdagene etter

Det er snart en måned siden vi slang fra oss sekkene utenfor de oransje teltene der vi skulle bo i en uke. Vi drakk kaffe og øl, lagde egg og bacon på primus og spilte Bezzerwizzer i en camp med tak og sofaer. Jeg la meg tidlig og litt seint, våkna tidlig og litt tidligere.… Les mer…

Sommerliste

Kva skal du gjera i sommar? Jeg skal på Roskilde igjen, på Øya i august og i mellomtida der skal jeg bade på Sørenga, løpe rundt Sognsvann og i Tøyenparken og lese masse bøker i bakgården. Skal du reisa nokon plass? Tar danskebåten til Roskilde og en full festivalbuss hjem igjen, ellers skal jeg bare… Les mer…