Jeg sover hele dagen etter bryllupet, noen er ved bassenget, noen har dratt videre, noen har dratt hjem. Jeg sover mens sola steker på asfalten, trærne og menneskene utenfor hotellet. Kjolen ligger på gulvet, skoene står ved senga, under dyna ligger jeg i shorts og t-skjorte og sover, halvsover, snur meg, snur meg til andre siden igjen. Vi møtes i resepsjonen når mørket har lagt seg over byen, vi møtes for å spise, for å gå på nattmarkedet, jeg er trøtt, men glad. Vi ender opp på Freedom bar, stedet vi skal ende opp igjen og igjen nettene fremover. Vi spiller Jenga og drikker whisky & cola, sitter på den vaklende takterrassen, ser på maurene som går langs strømledningene, kattene som går langs gata, menneskene som kjører forbi i tuk-tuk-er, på mopeder, i gamle biler. Vi går på Freedom bar og jeg hilser på folk de kjenner fra før av, fra forrige gangen de var her, for seks år siden, de forteller om eventyrene de var med på en gang, snakker om gamle dager og nye dager. Hånda hans i korsryggen min, stemmen hans over bordet, i øret mitt. Freedom bar er en hjørnebar med Bob Marley på veggen og over anlegget, veggmalerier, bakgård og den tidligere nevnte vaklende takterrassen. De stenger når de stenger, når det er tomt for folk eller bartenderen vil gå og legge seg, eller gå ut for å finne en annen fest. Når de endelig stenger, går vi hjem, eller til nærmeste songthaew hvis vi er mange, nærmeste tuk-tuk hvis vi har stukket av fra mengden, sneket oss vekk fra Jenga og whisky & cola-glassene det dugger av. De første dagene etter bryllupet bor vi fortsatt på hotellet, men etterhvert som det tømmes og flere og flere klemmer oss hadet i lobbyen, så begynner vi å planlegge turen videre. Hvor vil vi? Vi har åtte dager igjen, sju dager igjen, seks dager igjen, fem dager igjen og dagene går og vi har de samme hotellrommene, de samme nøklene som går på rundgang, den samme frokostsalen, den samme hotellbaren, de samme heisene der jeg står sammen med ham og etter hvert er jeg ikke redd lenger, før jeg drar hjem tidlig en kveld tar jeg ham i hånda og sier at jeg skal hjem, og legge meg på mitt eget rom, men at vi ses i morgen. Han trekker meg inntil seg og spør om jeg er sikker, om jeg vil kan jeg få nøkkelen hans, og jeg kysser ham og sier at jeg er sikker, men at vi ses i morgen, og han følger meg ut og finner skyss hjem og jeg suser mot hotellet med vinden i håret og jeg er svimmel og sliten av for lite søvn og for mye festing, men det kjennes bare fint og jeg tar meg en pause og sover lenge og dagen etter er jeg tidlig oppe og klar for alt igjen, og vi drar ut og spiser middag, nok et langbord, alltid langbord, selv om folk drar hjem er vi mange igjen, og vi sitter på enden og det er bare oss, selv om vi er mange, og vi går ned på brygga når han tar seg en røyk og vi sitter nesten nede ved vannet og lysene skinner rundt oss, i de små bølgene og langs lyslenkene og vi snakker om å være redde for å fly og om Thailand, og han sier at det nesten er romantisk der vi sitter, og jeg ler og sier nesten, hvis vi var sånne folk som likte sånt, og han tar et trekk og smiler til meg. Og jeg forteller ham om å skrive i dagboka mi med sola i øynene, sand i håret og lykke i hjertet. Jeg forteller ham om å skrive i dagboka mi at enten så har jeg gjort noe jævlig riktig her i livet for å fortjene dette, eller så har vi dødd og kommet til Paradis. Og han ler og stumper røyken og så blir vi sittende litt til, aleine, inntil hverandre og lure på hva vi har gjort for å fortjene dette eventyret. Dagen etterpå flytter vi til et annet hotell og da gidder jeg ikke å være feig lenger, vi er seks stykker fordelt på tre rom, og i songthaewen fra hotellet vårt til vandrehjemmet spør jeg ham hva jeg må gjøre for å bestikke ham til å dele rom med meg. Gi meg en slurk av ølen din, svarer han og så blir det sånn. Vi har fire dager igjen.

Vi tar et fly til Bangkok og enda et fly til Chiang Mai, der bryllupet skal være, vi er slitne etter for lite søvn på fem dager, vi drikker kaffe og cola, spiser Snickers og halvsover i ventestolene på flyplassen. Så ankommer vi Chiang Mai og blir henta av en stor bil som kjører oss til hotellet, Chiang Mai Orchid, et stort hotell som har sett bedre dager, men som den neste uka skal romme nærmere 90 mennesker som har kjent hverandre nesten hele livet – eller som møtes for første gang nå, vi kommer fra hele verden og vi hilser på hverandre ved bassenget, i lobbyen, i hagen, i heisene. Vi sniker oss inn for å sjekke inn og håper at gutta ikke har kommet enda, vi vil legge oss på hotellrommene våre og sove for alltid, eller i hvert fall et par timer, før vi vet at festinga er i gang igjen. Vi står og lener oss mot koffertene våre nede i lobbyen og så ser vi en kjent skikkelse gå gjennom lobbyen og ut dørene. Vi løper etter og roper navnet hans, og han snur seg. Der er han, barndomskompisen vår, i Thailand, med singlet, shorts og ryggsekk, på vei for å kjøpe øl. Hvor er resten av gutta? Ved bassenget, vel? Vi glemmer å sove og løper opp til bassenget i stedet, og der sitter de, på rekke og rad, myser mot sola og oss, kaster hverandre og oss uti bassenget, drikker øl på øl, snuser, prater skit, ler av hverandre og historiene vi har sammen. Det blir velkomstmiddag med alle på kvelden, vi spiser thaimat på langbord, jeg smaker på nesten alt, de har kampanje på Chang-øl og lurer på hvor mange som skal ha. 20 nordmenn rekker henda i været, og amerikanerne ler. De kjøper whisky og cola, vi kjøper øl, alle drikker nok vann. Så drar vi videre, vi går til Reggaetown der musikken dundrer i bakgården, noen går rundt med en vannpistol fylt med rom og cola, jeg kjøper en colaboks på kiosken, drikker en slurk og ber Dillon fylle på fra whisky-flaska, det flommer over og jeg ler, whisky og cola, strobelys og Rihanna. Han er der og jeg har ikke snakket med ham enda, jeg bare følger ham med blikket, vet alltid hvor han befinner seg, som om jeg har festa ham på min indre GPS, kjenner det i hjertet hvis han er i nærheten, og alle ler og danser, kjøper mer å drikke, prater på norsk, prater på amerikansk, og han lener seg mot en benk og vinker meg bort til seg. Jeg går sakte bort og sier hei. Vi blir stående og prate litt før han trekker meg inntil seg og jeg lar meg trekke og lurer på hvorfor jeg er så feig, hvorfor jeg ikke bare stjeler et kyss eller ti med en gang jeg ser ham, hvorfor jeg må vente til han gjør det, men jeg vet at jeg er feig fordi jeg er redd, og hvis man er redd, så kommer man ingen steder, så det må jeg slutte med. Hva er det verste som skjer? At jeg blir forelska og han ikke blir det? Ingen som har dødd av det. Enda. Vi snakker sammen, vi ler, vi kysser i en evighet, og jeg husker da jeg kom hjem fra LA så drømte jeg i flere måneder om å se ham igjen, om å se ham sammen med alle vennene mine, om at han skulle kysse meg foran alle vennene mine, og ikke bare bak lukkede dører eller i mørke kroker på LAs utesteder. Og nå står jeg midt i en bakgård på ferie med alle vennene mine og de prater rundt oss og han trekker meg inntil seg igjen og igjen, som den første kvelden, og så tar han hånda mi og sier: Skal vi stikke? Og jeg nikker og følger etter ham ut, kjører en humpete tuk-tuk tilbake til hotellet, våkner på rommet hans dagen etterpå, lukker øynene igjen selv om jeg er våken og prøver å feste følelsen et sted inni meg så den ikke forsvinner.

Jeg har vært på mitt livs eventyr. Jeg har prøvd å planlegge hvordan jeg best kan forklare det, skrive ned alt som skjedde uten å gi bort alle hemmelighetene, uten å fortelle andres historier for dem, og hvordan skal man egentlig fortelle om sitt livs eventyr så folk forstår hvor bra det faktisk var? Det er ikke nok ord inni meg til å beskrive hvor jævla lykkelig jeg har vært siden jeg satte meg på flyet til Bangkok den 6. april og ankom det første hotellet, svett og sliten, løp gjennom den trange dusjen, tok på meg en kjole, fant Nina sittende i hotellbaren med en iskald øl det dugget av, fant amerikanerne i en klynge utenfor da de kom hjem, så ham i mengden og turte ikke å si hei før alle andre hadde gjort det, hendene hans rundt meg igjen og hjertet i halsen, du ser bra ut, du også, du ser litt annerledes ut, du ser lik ut – og det er fint, mer øl med Nina, som skal gifte seg om bare en uke, sju dager, øl og smil, duggdråpene på flaskene og på hendene, taxiene uten bilbelte, motorveiene uten gangfelt, klubbene med strobelys, lasere og dundrende bass i hjertet, spritflasker utover bordene, blandevann i bøtter med is, glass på glass med whisky og cola, stemmen hans gjennom musikken: skal du hjem nå? Nei! Fint, vi ses inne, å danse med barndomsvennene mine på en klubb i Bangkok, K med armene ut til siden, en drink i hver hånd, ansiktet mot taket, beaten i beina, å bli løfta bakfra og sprelle med beina mens jeg ler, å prate med fyren fra LAs eventyr i januar i fjor igjen og igjen, å ville kysse ham igjen og igjen uten å tørre det, før han tar et skritt til og enda ett og dere bokstavelig talt prater i munnen på hverandre og han får deg til å holde kjeft ved å fange leppene dine med sine, å glemme alle de andre de siste to timene, å trekke pusten leende og spørre hva det der var, for det er jo ikke som at du har tenkt på ham siden du dro hjem (aldri) og det er jo ikke som at han har tenkt på deg siden du reiste (aldri), å le og stryke hendene nedover overkroppen hans utenpå skjorta, å bli dytta inn av ham gjennom døra, latteren i heisen opp til sjette etasje, stemmen hans i øret ditt, på halsen din, der kjolen var en gang, å stille vekkerklokka på åtte fordi du skal opp og reise til Koh Samui i utdrikningslag morgenen etter, rykningene i munnen hans rett før han sovner, halv sju om morgenen. Varmen på rommet, inni deg, overalt, varmen som ligger som et teppe over Bangkok, den første dagen av ditt livs eventyr. Hjertet ditt som en liten fugl inni brystet – hjertet ditt som er så redd for alt hjemme i Oslo, og som er så modig i Thailand. Å sovne ved siden av ham og håpe at det ikke blir siste gang, igjen. En natt i Bangkok, før flyet tar deg med til Koh Samui. Og det er en helt annen historie.