Månedens låt: februar

Jeg har kjørt mye tog allerede i 2024, og når jeg kjører tog, eller buss for tog, så hører jeg på musikk, og når jeg hører på musikk, så hører jeg ofte på spillelista mi som inneholder alle låtene jeg noensinne har lagt til på ei spilleliste på Spotify. Det er ikke hele cd-samlinga mi, men det er nok en god oversikt over alle låtene jeg har likt siden 2011, og alle låtene jeg har funnet igjen fra barndommen og ungdommen min i tida etter det.

Da jeg begynte å blogge, så var det jo som å skrive dagbok, bare på internett. Nå ser jeg mer på bloggen som en slags kanal, min egen versjon av podcast, eller en episode av livet mitt, eller hvis jeg lagde et magasin som dere kunne lese, så ville det sett sånn her ut. Og i magasiner, så finnes det spalter, og nå tenkte jeg å prøve meg på en spalte som heter Månedens låt. Det er ikke ny musikk, snarere tvert imot, det er gamle sanger om igjen, og ikke historien om låtene, med mindre jeg har nørda meg fram til det, men det er min historie om låtene. Hvorfor er denne låta på spillelista med over 3000 låter?

Jeg tenker det skal foregå på innfallsmetoden, ved å trykke på Shuffle-knappen og se hva vi får, og om jeg har en historie om den. Og i februar blei det følgende låt, premieren på Månedens låt:

múm – Green grass of tunnel

Når jeg skriver dette, er jeg på vei hjem fra musikkquiz. Jeg måtte gå før det var ferdig, for jeg var sliten og jeg løp ut døra for å rekke en buss når det fortsatt var fire låter igjen. Jeg angra litt, for jeg hadde sikkert overlevd å ta neste buss et kvarter seinere, men noen ganger må man bare løpe til bussen og håpe at man rekker den, komme seg hjemover. Jeg satte på meg hodetelefonene og så begynte «Green grass of tunnel» som neste låt, og plutselig var jeg 18 år igjen.

Jeg er 18 år og går på dramalinja, og noen ganger i dramatimene får vi lov til å høre på musikk, hvis noen har tatt med seg noe. Elisabeth har tatt med seg en CD, den er grønn, og vi varmer opp til den. Jeg husker ikke om det var vinter, vår, sommer eller høst, men jeg husker at vi skulle gå rundt i rommet og bruke så mye av kroppen vår og rommet som mulig. Hun setter på CD-en hun har tatt med seg, og så går vi, rundt og rundt, forbi hverandre. Jeg husker at jeg strekker på kroppen, løfter hendene mot taket, går på tå, og at jeg etter timen spør hvilken musikk det var vi hadde hørt på.

Jeg husker at jeg syntes låta hørtes ut som at den glitra. Det var lyden av at noe kom til å ordne seg, lyden av trøst, som en vuggesang for voksne.

Jeg er ikke voksen, jeg er 18 år, men jeg er ikke et barn lenger heller. Jeg kjøpte CD-en og hørte på den i hodetelefonene mine da jeg tok t-banen til skolen om morgenen, jeg så ut på Groruddalen og drømte om alt som skulle komme, som lå der fremme, og jeg lukka øya og lukka meg inne i musikken, tenkte at jeg skulle ønske livet mitt var en film og at dette var soundtracket. Jeg husker jeg drømte om å spille hovedrollen, jeg ville være heltinna, den man forelska seg i, jeg ville være den han tenkte på når han lukka øya og la seg om kvelden, jeg ville være en sånn rar og spesiell jente, en Amelie-type, men jeg var bare en vanlig tjej fra Furuset som gikk på dramalinja på Nissen, jeg utmerka meg ikke i noen særlig grad. Jeg skreiv de samme tinga i dagbøkene mine som alle andre hjerteknuste 18-åringer, jeg hadde Adidas superstar-joggesko, rød hettegenser og halvlangt, pistrete hår. Jeg kom ikke fra Island, som múm gjør, men jeg lagde mine egne mixteiper på minidisc, så litt rar var jeg jo.

Den grønne skiva, Finally we are no one, er fortsatt en av de fineste jeg har. Når jeg hører på dem nå, så tenker jeg ikke på alt som skal komme, men jeg tenker tilbake på alt som var. Jeg husker dramasalen, de svarte veggene, hvordan gulvet kjentes ut der jeg gikk i sokkelesten sammen med resten av dramagruppa. Jeg husker trappeoppgangen på skolen, veien opp til klasserommet, skapene i gangen, jeg husker lukta av hårvoksen han brukte, jeg husker trikken fra t-banen om morgenen, å gå på den på Jernbanetorget og se etter dem der, mens múm sang i øra mine, og å noen ganger skru av musikken og sette meg sammen med dem, lure på hva som skulle skje den dagen.

Hej konsument – en liste som om vi fortsatt blogga i 2006

Jeg leser fortsatt blogger, men det er nesten ingen norske igjen. Men de svenske, de holder stand! Og jeg vil også være med og fylle ut ubetydelige lister, som denne jeg fant hos både Ellen Strömberg og Flora. Nu kör vi.

Bästa mikromaten: 
Jeg har ikke mikrobølgeovn! Men de gangene jeg har tilgang til det, så lager jeg enten Fjordland risengrynsgrøt eller Bali kyllinggryte. Jeg hadde mikro en gang, men jeg brukte den så sjelden. Vi har fått det på jobb nå, og det var lurt da jeg jobba mye i jula – å kunne varme seg noen middagsrester. Men hjemme varmer jeg middagsrestene i en liten gryte. Det funker det også!

Favoritförort: 
Varberg er en forstad, og den er til og med i Sverige, så den kan kalles förort også! Det ligger et stykke utafor Göteborg med toget (en snau time), og i Varberg finner du et badehus på stranda der du kan vinterbade (eller sommerbade), et kloster eller slott turistene går på, men som jeg aldri har giddi å besøke, et kjøpesenter som minner meg om Strømmen Storsenter, en bio jeg ikke har vært på ennå, men som man kan gå på, og viktigst av alt, så finner du Hotell Gästis der, og det er der jeg bor når jeg er der. Der leser jeg bøker i peisestua og later som at jeg er Poirot, eller i hvert fall med i en episode. Her hjemme har jeg ingen favorittforstad, men gi meg et kjøpesenter og et bibliotek, og jeg ville nok vært nøyd – men aldri bodd der. Hilsen snobbete bytjej på Galgeberg!

Fikar gärna på: 
Jeg er altfor dårlig til å fika, men jeg liker Fuglen i Gamlebyen for kaffe og kanelbolle. Jeg liker Kaffebrenneriet på Grønland når det er varmt og man kan sitte i den rare bakgården deres. De har ikke internett, så jeg skriver ofte der. De har god kaffe, både varm og kald, og min favorittfika der er nok tekake med vanilje og sjokolade, som jeg moser flat inne i posen før jeg spiser den. Og så har jeg prøvd å gjøre det til en vane å besøke Halvorsens konditori en gang i blant, for å spise ordentlig kake. Napoleonskake, for eksempel. Med gaffel!

Bästa lunchställe: 
Jeg har ikke noe lunsjsted, det må jeg få meg, men jeg har et favoritt morgenmat-sted, og det er Farine på Kampen, der de kjører lille morgenmad – et kokt egg, et rundstykke, ei skive Østavind-ost, og noe syltetøy de har laga – for tida er det plomme. Hverdagslyx! Serveres mellom 9 og 11 på hverdagene de har åpent.

Favoritdrink: 
Jeg driver ikke med drinker, men jeg vil gjerne gjøre det. Det ser så fancy ut. Jeg skulle gjerne bodd i et sånt hus der vi hadde barvogn, eller sånn globus man åpner og finner sprit i! Vi har et barskap, da, men der står flaskene og støver ned, sammen med vinflaskene vi har, fordi vi også prøver å drikke vin – vi bare glemmer det, fordi vi alltid drikker øl i stedet. Men på bursdagen min i fjor, så serverte jeg Aperol Spritz til alle som ville ha, det var helt ok godt. Jeg drømmer om å være en sånn tjej som kan like en Old Fashioned, fordi det ser så digg ut, men jeg hadde garantert ikke likt det. Kan like en GT med agurk og pepper, men hvis de har øl i baren, og når har de ikke det, hæ? Så velger jeg jo en øl, jeg gjør det.

Bästa fyllekäket: 
Falafel! Eller gyros. Men jeg slutta egentlig med nattmat i 2011, det vil si, jeg slutta å kjøpe nattmat, men dro hjem og lagde knekkebrød med masse smør og brunost. Det er også jævlig godt, da.

Lyssnar på: 
Jeg har ei liste på Spotify med alle låtene jeg noen gang har lagt til i spillelister der, den heter då som nu för alltid, og jeg kjører den på shuffle. Noen ganger lager jeg dog spillelister som jeg kuraterer til et humør eller ei årstid eller noe jeg leiter etter og vil finne i skrivinga mi, og den siste jeg laga var denne her: i won’t believe it

Bästa förfestmusiken: 
Nå er den beste forfestmusikken det som har blitt den beste løpemusikken min … sånn har det blitt. Det jeg pleide å shotte tequila og danse til, hører jeg nå på mens jeg løper, rundt og rundt, svett og sliten, med et glimt av at jeg en gang var ung. Eksempler: Taio Cruz – Dynamite, Medina – Lyser i mørke, Usher – DJ got us falling in love osv osv osv. Trass og trash, kaller jeg det nå.

Bästa promenad: 
Jeg er svak for starten av veien min til jobb når det er mulig å gå gjennom Galgebergparken og videre nedover mot Botsparken, men turen min til psykologen min gjennom Gamlebyen kirkegård er jo en klassiker året rundt, da. Det gamle nabolaget der også, opp mot Svingen – og Svartdalsparken, ikke minst, men der løper jeg jo heller enn å gå, som regel.

Senaste Stockholmsupptäckt:
Jeg har ikke vært der på mange år, men la oss late som at de egentlig spør om Senaste Osloupptäckt, og da må jeg jo anbefale å ta din neste øl på Papa Borracho, som jeg svima forbi i fjor vår og gikk inn på fordi det blinka BAR i neonlys utafor og jeg hadde en drøy time til quizen begynte, så jeg tok et snitt der, og jeg likte det så godt. De har små bord og spiller LP-plater og den ene bartenderen ser ut som Julien Baker og jeg er ikke egentlig kul nok til å henge der, men jeg gjør det allikevel, setter meg ved et av de små, runde borda og leser bok mens jeg tar et snitt før quiz i ny og ne. Jeg liker også det nye stedet Preik, som folka bak Galgen åpna i fjor.

Senaste föreställning: 
Jeg hadde egentlig tenkt å gå på teater og se Lang dags ferd mot natt med The Oftebro-Hoffs, men jeg fikk ikke tak i billetter. Men jeg vil se mer teater, jeg liker veldig godt å gå på teater, men gjør det altfor sjeldent.  Men på mandag skal jeg se Lars Berrums Megaloman, det gleder jeg meg til!

Senaste utställning: 
Jeg går egentlig aldri på utstillinger, men i sommer dro J og jeg og så Tegneforbundets Tove Jansson-utstilling, det var fine greier. Og så vil jeg jo besøke det nye Nasjonalmuseet, men egentlig mest for å gå i museumsbutikken – jeg ELSKER museumsbutikkene.

Favoritlyxartikel: 
Lyx, jeg tror ikke jeg driver med sånt – eller alt er relativt, så kanskje alt jeg driver med egentlig er luksus. Men nei, jeg har ikke noen dyre greier jeg driver med. Kjøpekaffi? Det er jo litt luksus. Man kan lage sjøl. Men jeg kjøper gladelig en kaffi. Hver uke, minst! Og så disse kakene jeg prøver å spise oftere, det er jo også luksus.

Dricksprocent: 
10 prosent, kanskje mer om maten var god eller vi fikk sitte i timesvis og drikke øl eller fjase. Og jeg har jo favorittbartendere, jeg har det. Daniel får 15-20 kroner per øl, det fortjener’n.

Senaste fyndet:
Jeg har ikke funnet noe uplanlagt i det siste, for loppissesongen er over, men jeg måtte faktisk kjøpe nytt stereoanlegg denne uka – det jeg har hatt siden jeg var 14 år konka, etter lang og tro tjeneste, og jeg ga opp å prøve å fikse det før jeg egentlig hadde prøvd, men jeg leste litt om det på nettet og det var jo utdatert – så da dro jeg på Hi-Fi-Klubben mandag etter jobb og sa hva jeg trengte: jeg har en kassettspiller og en LP-spiller, jeg har sånne høyttalere og jeg trenger ikke noe fancy greier, men ikke selg meg det billigste rælet som finnes heller. Jeg foretrekker Denon, og den kan godt være litt fin. Så viste han meg tre forskjellige, og jeg tok den billigste, haha. Men jeg blei veldig fornøyd, jeg kan spille CD-ene mine igjen og siden modellen var litt mindre enn den jeg hadde, så fikk jeg plass til dinosaurlampa mi ved siden av.

Användbar pryl: 
Er ikke typ alle pryler användbara? Men favorittpryl … altså, jeg er ganske svak for slikkepott. Jeg liker å bruke den til ting man ikke skal bruke den til, typ når jeg lager eggerøre, så er slikkepotten perfekt til å røre egga i panna og få alt over på tallerkenen. Med stekespaden blir det alltid litt igjen, men slikkepotten får med seg alt – det er jo derfor man liker å bake med den.

Återvinner: 
Alt vi kan! Jeg liker det. Har også en haug i gangen med ting og tang som må opp på miljøstasjonen på Kampen snart, eller til den mobile gjenbruksstasjonen som parkerer nedi her en gang i uka. En ødelagt lampe, en sprayflaske, et ødelagt modem. Et stereoanlegg fra 2001!

Så får jag tiden att gå i kollektivtrafiken: 
Jeg hører på musikk og leser hvis jeg kan. På bussen kan jeg ikke lese, så der sitter jeg og ser på folk. Men som regel går jeg overalt, hvis jeg kan. Tar det under en time, så går jeg. Da hører jeg på musikk eller podcast og fanger pokemons!

Senast gnolade: 
Jeg måtte google hva gnolade betyr, og det virker som det samme som gauling, eller å synge noe høyt. Lett, jeg dusja nemlig i dag, og da sang jeg Pitbull og Ne-Yos Give me everything for full hals. Trass og trash, som sagt.

Spelar: 
Pokemon Go! som om det var 2016, og Disney Emoji Blitz mens jeg hører på lydbok (jeg har fem liv, og jeg får ikke lov å kjøpe fler! Det er cirka 16 minutter.) Og så går jeg jo på quiz to ganger i uka, da, jeg vil jo kalle quiz for et slags spill.

Äter lyxmiddag på:
Jeg spiser ikke luksusmiddager, jeg liker ikke tre- og femretters, men gi meg en pastarett på Roald & Umberto, eller en Crispy Chicken med ekstra ost fra Burger King, og jeg er nøyd, altså.

Mode jag aldrig vill se igen: 
Jeg har aldri vært så opptatt av det, men jeg er jo veldig glad for at barndommen min er tilbake igjen på H&M og ikke minst at jeg kan kjøpe den om jeg vil! Bomberjackets og heiagjeng-skjørt, I’m all for it. Nei, gå med hva du vil, du. Så går jeg med hva jeg vil. Heiagjeng-skjørt og baby Yoda-t-skjorte, hehe.

The hardest thing is just showing up

I desember ruller jeg fram yogamatta igjen, den har ligget under en bokhylle i stua siden 1. februar. Jeg finner fram en video av Adriene som jeg har hatt åpen i en fane lenge. Yoga for anxiety and stress. Jeg begynner å gråte av intromusikken, så gjør jeg yoga med Adriene, så begynner jeg å gråte igjen av den samme musikken videoen begynte med. Jeg skjønner at jeg er stressa og engstelig.

I dag tidlig gjorde jeg yoga på et teppebelagt hotellrom. Jeg hadde ikke egentlig lyst, men jeg har gjort det til en vane. Siden 1. januar har jeg gjort yoga med Adriene hver morgen. Jeg møter opp. Jeg gjesper, går på badet, tisser, hiver litt vann i ansiktet, drikker kanskje litt av det, så ser jeg meg sjæl i øya og nikker, går inn i stua, plugger inn lyslenka og henter fram yogamatta som jeg kjøpte brukt av ei på Finn for noen år sida, og som ligger urørt mesteparten av året, men som i januar rulles fram igjen og igjen. Jeg setter meg ned, hvis Adriene ber meg om det. Vi begynner sittende i dag, sier hun. Trekk pusten, helt ned i magen. Jeg gråter ikke når jeg gjør yoga med Adriene nå, men jeg har funnet den introsangen hun brukte som fikk meg til å grine i desember. Den heter «House of Winston» og er laga av Shakey Graves.

Det var J som fant den til meg, jeg viste ham videoen noen dager etter at jeg hadde grini på stuegulvet, og han brukte Shazam eller noe annet fancy musikkprogram på mobilen for å finne låta til meg. Det er denne, sa jeg, og trykka på play, og så kjente jeg tårene presse på igjen. Jeg veit ikke hva det er, sa jeg, mens han holdt mobilen sin inntil min. Jeg blir bare så … rørt. Akkurat som med Radioheads «Reckoner», der melodien er det som får meg til å briste liksom.

Jeg ser musikkvideoer på mobilen mens jeg ligger i senga om kvelden i stedet for å lese, jeg ser «Silver Springs» der Stevie Nicks ser på Lindsey Buckingham mens hun synger til ham, igjen og igjen, og jeg tenker på alt som er der, i de øya, i den gitaren, i det lange håret til Nicks, i refrenget hun synger mens hun ser og ser og ser på ham, you’ll never get away from the sound of the woman that loved you, og jeg håper at jeg skal drømme fram en hel roman, men jeg veit at jeg må sette meg ned og skrive den om det skal bli noe. Man må show up, det er det viktigste.

Jeg står opp mens det er mørkt, og så ruller jeg ut yogamatta, lar Amandus legge seg ned ved siden av meg, noen ganger dunker han hodet sitt mot den liggende kroppen min, noen ganger går han frem og tilbake under meg mens jeg står i planke, noen ganger kommer han smygende opp langs kroppen min, fra beina og opp langs brystet mens jeg ligger i extended child’s pose. Ofte mister han interessen etter en stund, setter seg i vinduskarmen og ser på menneskene som går til jobb, mens jeg gjør meg ferdig på gulvet, løfter henda til panna, puster inn en siste gang sammen med Adriene, puster ut en siste gang sammen med Adriene. Ser deg i morra, sier hun, og jeg hvisker det samme tilbake.

Jeg blir venn med kroppen min, og jeg blir venn med Adriene, selv om hun ikke finnes i livet mitt annet enn gjennom en skjerm. Jeg hører på de tinga hun sier til meg om å ta det rolig, om å være et dansende tre om man ikke klarer å holde balansen akkurat i dag, om å bøye knærne om man må for å rekke fram til tærne, om å puste dypt og ikke glemme å løfte hjertet mot himmelen.

Jeg bruker så mye tid på å tenke at jeg er udugelig, men når jeg henger med Adriene, så føler jeg meg akkurat passe dugelig. Når jeg gjør cat, cow, så tenker jeg alltid tilbake på Roskilde i 2022 der jeg gjorde yoga med A og A utenfor telta våre på gresset, men jeg var litt forkjøla, så når jeg krumma ryggen for å puste ut, så hosta jeg hver gang. Men man kan gjøre yoga på Roskilde. Kanskje skal jeg gjøre det igjen i år.

Jeg gjør yoga på et hotellrom i Trondheim, selv om jeg ikke har med meg yogamatta, og så pakker jeg sekken min igjen og går ut i duskregnet for å kikke litt i butikker før jeg skal finne toget mitt hjem. Jeg går innom en bokhandel for å kikke og ender opp med å kjøpe en bok, og når jeg skal betale, så blir de i kassa så glade, før de spør meg om jeg vil signere de to de har igjen av Faen, faen, faen. Jeg sier ja, og hun løper for å hente dem. Jeg blir glad og flau, og bokhandlerne forteller meg hvor godt de liker bøkene mine, hun ene forteller meg om at hun leste hele Faen mens hun drakk vin og spiste potetgull i sommer. «Jeg leste hele på én dag,» sier hun og jeg sier at det er akkurat sånn man skal lese den. I ett strekk en varm dag, med vin og potetgull. Så ler vi.

Så får jeg mail fra agenturet om at den er solgt til et nytt land.

Så skriver jeg dette til dere, selv om jeg ikke skriver ny bok. Enda. Noen dager er man et dansende tre, noen dager er man en forfatter som ikke har begynt på noe nytt enda. Men man er også en forfatter som hører stemmen til Stevie Nicks i bakhodet som synger Time cast a spell on you, but you won’t forget me, I know I could have loved you, but you would not let me og som kverner mens jeg lever mitt kjedelige, vanlige liv, på alt som kan skje i hodet mitt om jeg bare setter meg ned for å skrive det ned igjen.

Om å være en ufrivillig innekatt

Jeg glemte november! Neida, november var her, la igjen sludd, men jeg var åpenbart for opptatt til å skrive noe. Jeg prøver å skrive noe her hver måned, men det er ikke alltid det går. Nå har også nesten hele desember gått, men her er jeg. Julejobbinga er over for denne gang. Det var gode dager, slitne dager.

I dag er det lille julaften og jeg våkna klokka seks, bestilte tid hos Oslo Badstuforening og dro hjemmefra halv sju med badeklær på under vinterklærne. Jeg satt i stillebadstua lenge, men den var ikke så varm, og jeg turte heller ikke bade, fordi man ikke skal bade aleine. Så gikk jeg til en av de større badstuene, iskald på føttene, fordi jeg ikke hadde noe på dem, rookie mistake. Den første store badstua var full, så jeg gikk til neste, og der var det plass. Jeg satt der og blei varm igjen, så kremta jeg og spurte de andre jeg ikke kjente: Kan dere passe på så jeg ikke drukner om jeg går og bader nå? «Jeg henter deg om 30 sekunder om du ikke er tilbake,» sa en dame og lo. Jeg sa takk og så gikk jeg og bada. Bare til brystet først, og så varma jeg meg igjen, før jeg gikk ut en gang til og bada til skuldra, veiva litt med armene i vannet før jeg klatra fort opp igjen. Det var slush, tynn is som omringa kroppen min i det iskalde vintervannet. Jeg skifta til tørre klær og dro hjem, dusja, før jeg dro på jobb, denne siste dagen før juleferien.

Jeg hadde invitert til lille julaften-pils, som jeg egentlig var for sliten til å dra på. Jeg fikk noen avslag, og noen ja, og så møttes vi på Internasjonalen, som stenger på slutten av året, en gravøl for et bra sted vi har vært mye på. Jeg kjøpte en øl jeg drakk tre slurker av, så hadde jeg angst i en time og så kasta jeg inn håndkleet, men lot venna mine sitte igjen. De hadde det hyggelig også uten meg, håper jeg. Jeg dro hjem og la meg, så Grevinnen og hovmesteren aleine i senga under dyne, pledd og en katt. Jeg så på Amandus, som er glad og fornøyd med å være innekatt, og jeg tenkte at jeg ønsker meg så mye mer i livet enn å være en innekatt, men angsten gjør meg til en. Jeg gråt og var sint på kroppen min, hjernen min, og mens hovmesteren drakk alle glassa, så tenkte jeg på alle gangene jeg har sett den, først som barn med farmor, og så på Teddys og Times, omringa av venner som skålte hver gang han snubla i tigeren, jeg hørte latteren min runge som et ekko over tida som har gått og forsvunnet bak meg, og ønska at jeg var der igjen, brisen og høylytt, brautende og levende. Så tørka jeg tårene og så Seinfeld-episoden med festivus for the rest of us, og så skreiv jeg dette til dere.

Jeg vil ikke være en innekatt, jeg vil være ute i verden uten å tro at jeg skal dø.

Men noen ganger må man være hjemme og kjenne på livet som innekatt også. Det er lov å ha det dritt, og når man har det dritt, så er det lov å kjenne på det. Jeg bruker ofte mye energi på å fortrenge det, dytte det ned, prøve å se de gode tinga, men noen ganger må man gråte, rakne, være sint på at ting er som de er, før man kan se de gode tinga som også finnes. Så i dag har jeg grått i stedet for å le til Grevinnen og hovmesteren, og så har jeg drukket en liten øl i senga, under dyna og pleddet og katten, håpa på bedre tider i denne kroppen, i dette livet.

I morgen er det julaften og jeg skal ikke ta badstu klokka sju om morran, jeg skal ikke skyve unna isen for å ta et for kaldt bad for å kjenne at jeg lever. Jeg skal stå opp og spise frokost, så skal jeg ta båten til Nesodden med fyren i livet mitt, feire julaften, og sikkert dra hjem tidlig for å se en julefilm aleine, før han kommer hjem til meg. Jeg liker å være aleine, jeg liker å dra hjem. Noen ganger er jeg trist og ensom når jeg gjør det, men ofte foretrekker jeg det også. Dette er også et liv.

Jeg håper på bedre tider, for meg og for verden, for oss. Jeg håper du får noe du ønsker deg til jul. Jeg håper du er trygg og varm, du som leser dette.

God jul.

Can I take anything?

Noe av det jeg husker best fra de siste dagene er da jeg våga meg ned i frokostsalen, selv om jeg ikke hadde funnet noe jeg likte å spise dagen før. Jeg smurte meg et lite rundstykke og hadde akkurat satt meg ned ved et lite bord, det var ganske fullt i salen, jeg tror det var et fotball- eller håndballag der, masse tenåringer som spiste pannekaker med syltetøy og ropte over frukten, i hvert fall. Uansett, jeg satte meg ned og skulle til å åpne David Sedaris-boka mi og ta en bit av rundstykket, da en servitør kom bort til bordet mitt og spurte: Can I take anything? Han var stressa og jeg så på ham, så på brettet mitt med et glass juice og tallerkenen med et rundstykke med syltetøy på. No, thank you, sa jeg og så løp han videre. Jeg tenkte ikke egentlig mer på ham før jeg hadde spist nesten hele rundstykket mitt fem minutter senere og da jeg skulle til å ta den siste biten, så sto han der igjen. Can I take anything? Jeg så på ham igjen, så la jeg fra meg den siste biten av rundstykket og sa: Yes, you can, så reiste jeg meg mens jeg drakk opp juicen min og gikk ut av frokostsalen. Jeg hadde egentlig tenkt å sitte litt, tygge rundstykket mitt mens jeg leste David Sedaris, men jeg gikk på rommet i stedet.

Jeg tenkte mye på det lille, rare frokostøyeblikket etterpå, og jeg tror jeg tenkte på det fordi jeg tror David Sedaris kunne skrevet om det. Det, og alle de rare hundene jeg har møtt her. De vagger ved siden av eierne sine. En av dem, en bulldog av noe slag, sleika seg på nesa hele tida. På et punkt holdt han blikket mitt og så kom tunga hans raskt ut, traff nesa og blei trukket inn igjen. Jeg begynte å le og eieren hans så på meg. Jeg smilte og gikk forbi dem. Jeg fikk gå ved siden av en corgi som vagga sakte langs en sti i dag tidlig på vei fra hotellet til toget. Jeg er ute i god tid, jeg foretrekker å ha en time til toget når jeg er her i det store utland, hjemme klarer jeg meg med et kvarter, men her – her er jeg helt lost om jeg mister toget. Jeg er i Polen, jeg kan ikke bare finne en buss eller ta neste tog. Eller, jeg kan jo det, men da må jeg ringe forlaget og si at jeg ikke rakk toget, på stotrete engelsk, og så er det stress og dere veit, man må rekke toget sitt.

Jeg er på bokturné i Polen og det har gått bra og dårlig. Jeg har strukket strikken litt langt helsemessig, som førte til at jeg hadde et sammenbrudd på dag tre, av slitenhet, lite mat og søvn og generelt stress over å ha tre intervjuer hver dag pluss bokprat på kvelden. Nå skulle jeg nesten ønske jeg kunne si at det blei mye drikking og fest etter at jeg hadde gjort jobben min, og at det var derfor jeg var litt frynsete, men det mest party-ete jeg har gjort her, er å sitte i hotellsenga klokka ni og drikke en alkoholfri radler mens jeg ser på Buffy, så jeg lever ikke akkurat et vilt liv. Når de hyggelige folka i forlaget mitt her i Polen eller på bokhandlene og litteraturhusene spør meg om jeg vil spise noe med dem eller ta en øl, så svarer jeg alltid: No, thank you, og så har jeg gått aleine hjem til hotellet mitt og satt meg under dyna og trykka play på neste Buffy-episode. Det er en blanding av at jeg er litt overvelda, at jeg er sliten, at jeg skal opp tidlig for å rekke et tog til neste by og at jeg ikke ville få et sammenbrudd, og så fikk jeg det jo allikevel, så da kunne jeg jo ha spist middag med forlaget mitt og drukket en øl for mye hvis jeg uansett skulle kælve dagen etter.

Det ordna seg. Jeg gråt så jeg ikke klarte å slutte, som var flaut, men så fikk jeg sove i en hotellseng midt på dagen og jeg fikk smake på god suppe og piroger som jeg fikk spise i fred og ro på rommet uten at noen kom og spurte: Can I take anything? Og så fikk jeg gjøre noen av intervjuene på e-post i stedet og utsette et som jeg fikk ta seinere på kvelden. Det ordna seg. Det gjør jo ofte det. Jeg har skrivi en bok om en kvinne som blir så rasende at hun eksploderer på ferie, og her står forfatteren i Polen og gråter. Britt hadde nok bare bedt meg skjerpe meg, men Nico hadde gjort akkurat det de gjorde i virkeligheten, gitt meg en klem og sagt: Dette ordner vi. Hva trenger du? Få deg litt søvn og mat, og så ser vi hva vi får til.

Jeg får til mye. Jeg tar toget til en ny by hver morgen, i morgen er den siste byen. Jeg har lest fem bøker på turen, sett en hel sesong Buffy. Jeg har gått tur i byene før arrangementene og sett på hundene som bor der og på rare butikker. De har mye knestrømper og vape-sigaretter her. Jeg har signert bøker og snakka med leserne mine, alle er så fine, jeg blir rørt av å få treffe dem. Jeg har sett en drage som pusta ild og spist på McDonalds i nesten alle byene. Jeg har fått en kapibara-bamse!

I morgen tidlig går toget til Gdansk og jeg skal rekke det. Kanskje jeg ser en hund på veien. Eller en katt. Og hvis noen spør om de kan take anything før jeg er ferdig med å spise, så skal jeg øve meg på å si: No, thank you, jeg vil spise ferdig i fred.

Kaldt og varmt

Jeg bada ikke noe i sommer, fordi all kloakken dreiv og rant ut i Oslofjorden hele tida. Det er sånt som skjer når det regner. Det er sånn det har blitt. Men jeg dro til København i september for å gå på en hip hop-konsert som jeg ikke klarte å være på, og siden innom Malmö, og der bada jeg, i september. Vi dro på Kallis, badehuset, og vi gikk ned den lange trappa til sjøen, der det lå andre kvinner uti og ikke så ut som at de frøs, men jeg syntes det var kaldt. Men jeg bada allikevel. Jeg bada og jeg dykka huet under. To ganger gikk vi uti vannet, og så dusja jeg av meg saltvannet og da vi gikk derfra, så hadde jeg ikke på meg strømpebukser, for det var sommer i Malmö, selv om det var høst her hjemme da jeg dro og da jeg kom hjem.

Vi satt og myste mot sola og snakka om livet, og da jeg skulle videre til Varberg, for en siste rast på Hotell Gästis før hverdagen igjen venta, så blei toget mitt innstilt, så jeg måtte ta neste. Det skulle gå bra, men jeg glemte å ta i betraktning at når et helt tog innstilles, så er vi altså et helt tog som da skal ta det neste. Det blir to tog på ett, det blir trangt, om ikke umulig. Jeg fikk plass i gangen fra Malmö til Lund, og så kom det på veldig mange flere og dørene inn til 1. klasse åpna seg og jeg spurte de to som sto i midtgangen der inne om det var mer plass. «Nei,» rista de på hodet. Trykket bak meg insisterte på at det måtte bli mer plass, så da sa jeg det. «Det må nesten bli mer plass her,» sa jeg og så velta jeg inn i midtgangen på 1. klasse, med 20 mennesker bak meg. Jeg fikk plass nesten innerst og der sto jeg og togsurfa i to og en halv time. Jeg leste den nye boka til Frode Grytten, mens jeg holdt balansen og noen ganger holdt meg fast i setet der det satt sure folk som hadde betalt ganske mange penger for å få sitte litt fancy og i fred, men det var fullt og noen ganger må man bare improvisere litt. Ta den plassen man kan finne. Når det var bare en halvtime igjen, så var det gått av såpass mange at jeg kunne sette meg litt ned i midtgangen, hvile de slitne og stramme musklene. Det var glovarmt i kupeen og han som sto foran meg dreiv og ringte venner av seg for å høre om de visste om det gikk noen andre tog til Göteborg, om han kunne få skyss, om noen kunne redde ham. «Jag kan inte andas och jag er svett som fan,» sa han oppgitt på den siste samtalen før han ga opp. Hver gang toget stoppa på en stasjon, så åpna dørene seg og vi sukka i kor, håpa på at det skulle komme frisk luft inn og redde oss. Men utenfor var det sommer i september og lufta var stillestående og varm overalt.

Da toget kom fram til Varberg og jeg kunne gå av sammen med 17 andre fra midtgangen som også skulle av, så hørte vi en beskjed over høyttaleranlegget idet vi gikk av toget. På grunn av en ulykke på neste stasjon, så kom det til å bli siste. Vi gjentar, på grunn av en ulykke ved neste stasjon, så kommer det til å bli siste. Det blir alternativ skyss til Göteborg. Jeg skulle av i Varberg, så jeg gikk med sekken min og nettet mitt og fant hotellet der jeg rakk å sjekke inn bare to minutter for seint, og så slang jeg bagasjen min på senga og fant restauranten og en porsjon köttbullar med mos som jeg hadde gleda meg til hele veien. Jeg leste ut enda en bok mens jeg satt i salongen til Gästis med en øl. Jeg så på de andre folka, eldre folk, en av dem røyka sigar i røykerommet, en annen saumfarte bokhyllene og ropte begeistra ut da han fant en Jeeves-bok av P. G. Wodehouse. Jeg gikk inn på rommet mitt igjen litt før ti, og der så jeg de tre første episodene av Ebba & Didrik på SVT Play, fordi de bare er tilgjengelige i Sverige, og så sovna jeg.

Dagen etter toga jeg videre til Göteborg uten et helt ekstra tog sammen med meg, og så bussa jeg trygt hjem. Under et døgn seinere raste et stort stykke av veien bussen min kjørte meg hjem på ut på grunn av et kvikkleireskred. Men da var jeg heldigvis allerede hjemme igjen. Det kunne med andre ord vært mye verre.

September var som så mange andre måneder i året som har gått stemningsmessig utfordra, men jeg bada i sjøen to ganger. Nå er det tid for å ta opp igjen badstu-livet og jeg håper ikke styrtregnet sender litervis med kloakk uti vannet denne høsten. Jeg håper jeg kan bade og dykke under vann, kjenne kulda omslutte meg før jeg omringer meg med varme igjen. Jeg prøver å bli venn med høsten, foreløpig har jeg betalt en skomaker 600 kroner for å fikse sålene på noen fine skinnsko jeg pleier å bruke på tørre, solrike høstdager for å føle meg som Audrey Horne, og så har jeg tenkt å lage pai til middag i kveld. Og så er det jo loppemarkedsesong. Jeg har vært på alle jeg har rukket, kjøpt enda flere bøker jeg ikke kommer til å rekke å lese før jeg dør. Alt er som det skal være, med andre ord.

Nu djupandas författaren

Jeg går til legen og tar nye blodprøver. Huden min liker ikke den teipen som holder bomullsdotten på plass, når jeg river den av noen timer seinere, så følger en bit av huden med. Jeg sier «Au!» høyt inne på toalettet på jobb. Får bare av halvparten, selv om jeg river hardt. River igjen, mens jeg lukker øya. Ser stikket på en blå blodåre, og det røde, firkanta feltet ved siden av, med limrester rundt. To dager seinere sjekker jeg prøveresultatene, og ser på historikken min. Den er så dårlig at jeg begynner å le. Det lyser rødt av stoffskifteprøvene, det er lavt, lavt, lavt, og vi dobler dosen medisin.

Jeg brukte sommeren min på å være sjuk. Ha bihulebetennelse og lavt stoffskifte. Det ene kan behandles med penicillin og går over, det andre med Levaxin, som jeg må gå på resten av livet. Vi får ikke helt til dosen, bare, så jeg hangler. I sommer har det vært rekordlavt, og sånn her føles det i kroppen min. Jeg gråter. Mye. Ukontrollerbart. Det er som om jeg ser meg selv utenfra når gråten kommer, som om det som er meg, og ikke stoffskiftet mitt, fortsatt bor inne i meg, og ser på at leppa og haka skjelver, at gråten kommer, og så sier jeg til meg selv: Jaha, hva er det nå da? Dette er jo ikke noe å grine av. Men gråten er der. Den kommer bare. I tillegg har jeg nå fått en kropp som etter en kort gåtur legger seg på sofaen og sier: Nå har vi løpt et helt maraton, her skal du få støle muskler og kramper og kjenne deg så sliten som du aldri ha kjent deg før. Jaha, sier jeg igjen, og ligger inne i denne kroppen på sofaen, som er varm og rar, støl og sliten.

Jeg sommerjobba og lanserte en ny bok. Jeg sa til meg selv det jeg har sagt i mange år nå: «Når dette roer seg, så skal jeg ta litt fri.» Men det som er, er jo at det ikke roer seg. Det gjør jo ikke det av seg selv. Du må ta grep! Du må roe ned selv. Du må si nei, du må avlyse eller skyve på ting, legge kabalen. Så jeg måtte sette meg ned med kalenderen min og få overblikk, oversikt. Jeg måtte si nei til noe gøy, fordi det var for nærme noe annet jeg har sagt ja til. Jeg måtte si nei til ekstra jobb og penger, for å få skvisa inn tre dager i et anneks på Nesodden der jeg skulle prøve å faktisk ha ferie.

Så nå sitter jeg i et anneks på Nesodden. Jeg har lest ut en bok, gått en tur, kjøpt og spist en pizza, åpna en flaske rosévin, sjekka at jeg klarte å både låse og åpne døra igjen, sett på TV-serier, lest blogger jeg ikke har sjekka siden juni, rydda i mailboksen og her skal jeg være i tre dager. En aleineferie på tampen av sommeren, en aleineferie bare en halvtime unna Oslo og hjemme, men allikevel langt unna og på et nytt sted. Jeg har pakka badetøy, men vet ikke om jeg tør å bade i fjorden, for det har styrtregna og man skal ikke bade da.

Jeg planlegger høsten. Jeg var i Tsjekkia og Slovakia i sommer på litteraturfestival, jeg fløy både til og fra, og det var turbulens på flyet til, og på vei hjem, da vi tok av, så sa jeg høyt til meg selv: Jeg tar tog til Polen! I oktober skal jeg til Polen, og jeg har brukt noen timer på å prøve å finne den beste ruta, som ikke innebærer å bytte tog seks ganger midt på natta eller måtte reise til København for å komme meg til Karlskrona for en ferge. Jeg har landa på ferge til Kiel og tog til Berlin, en natt i Berlin, og så direktetog til Krakow. Hvis jeg får lov til det, så har Tina Dickow konsert i Berlin den dagen jeg er der. Det føles som det er det eneste riktige å gjøre. Ta båt og tog, se Tina Dickow, og så toge videre – direkte, uten masse bytter. Jeg skal på litteraturfestival og bokhandelturné og jeg gleder meg og gruer meg. Når jeg kommer hjem, så skal jeg til Ungarn uka etterpå. Og når man ikke vil eller tør å fly, så tar det lang tid. Jeg har ikke turt å se på togtidene til Ungarn enda, det får vente. Det er lenge til november.

Det blir et eventyr, men det blir også slitsomt. Akkurat som Tsjekkia og Slovakia var det. Jeg lærte mange ting. Jeg lærte at jeg liker å reise, at jeg liker å gå rundt på nye steder, at jeg liker å ta tog, at jeg ikke blir like nervøs på utenlandske arrangement som på norske (som er en rar ting å lære?), men at jeg fortsatt blir nervøs, så klart. Det bare går fortere over. Jeg lærte at tre arrangementer på tre dager er slitsomt for kroppen, kanskje mest fordi den har lavt stoffskifte og ikke er helt på topp, men jeg lærte også at jeg får det til, så lenge jeg tar pauser. Jeg øver meg på å hvile, så jeg hviler så ofte jeg kan. Jeg hvilte en time på senga, jeg hvilte en time på hotellrommet, jeg hvilte ti minutter før jeg skulle på scena den siste dagen, da satt jeg helt foran i konsertlokalet der jeg skulle opp på scena med hodet mellom henda og tenkte: Jaja, nå ser alle meg, her jeg sitter, med hodet i henda og puster med magen, nu djupandas författaren, og så, da arrangementet begynte, så trakk jeg pusten og heva hodet, gikk opp trappa til scena og satte meg i lyset.

Kanskje det skal bli greia mi? Jeg lurer ofte på hva som er folks greier. Når jeg står og venter på å gå på scena, når jeg er så nervøs at jeg ikke lenger kan stole på det kroppen min sier. Den sier nemlig at jeg må løpe, at jeg kommer til å dø, at jeg må på do, at jeg kommer til å glemme hvordan man snakker, leser og finnes. Det har ikke skjedd enda. Så lurer jeg på, hva gjør de andre som gjør dette hele tida? Er de like nervøse? Har de noen triks? Hva er triksene? Mine er ofte å riste på kroppen, arma, henda, og altså, åpenbart, å sette meg ned med hodet mellom henda, nesten mellom knærne, og puste, så dypt og lenge jeg klarer på de minuttene jeg har før det er på tide å skjerpe seg.

Jeg lurer på om Robyn gjør det før hun går på scena, eller om hun bare går på, veit at hun er kul. Jeg lurer på om Florence gjør det, før hun går på scena, eller om hun bare går på, danser inn på scena. Jeg lurer på om Phoebe Bridgers gjør det før hun gå på scena, eller om hun bare skriker og løper inn, gjør greia si. Jeg lurer på hva folk gjør, før vi ser dem.

Men nervene er også der for å skjerpe oss, for å sørge for at vi gjør en god jobb. Eller, oss, vi … meg. Jeg mener meg. Nervene mine er der for å si fra at det betyr noe, at jeg må skru på det jeg har. Så jeg prøver å bli venn med nervene mine, akkurat som jeg prøver å bli venn med stoffskiftekroppen. Nå er det den jeg har. Den nervøse kroppen, den slitne kroppen, den triste kroppen, som også får til mange ting. Jeg gråter ikke hele tida. Jeg er glad også. Og akkurat nå er jeg på Nesodden aleine og har helt fri i tre dager. Jeg skal puste dypt og lade opp. Kjede meg! Jeg skal kjede meg så mye at jeg ikke kan vente med å komme meg tilbake igjen til byen, der jobben og boka og folka og arrangementene og livet venter. Jeg skal bare ha en kort pause først. Det er viktig med pauser.

Roskilde 2023

Vi dro på Roskilde. Vi pakka varme klær og skjerf og soveposer, gode sko og pledd og gikk til båten. Lugaren vår var ikke klar da vi kom på båten, så vi gikk opp på dekk og tok en øl under faretruende mørke skyer, men det kom ikke en eneste dråpe mens vi satt der. Vi spiste buffet og kjøpte snacks og snus i butikken, vant musikkquizzen og tok en øl for å spille trubardurbingo, men det kom ingen trubadur og da klokka var halv ni, så var jeg ferdig for kvelden. Jeg lå i lugaren og leste, i fjor lå jeg i lugaren med urinveisinfeksjon og skreiv dagbok om at det var urettferdig at jeg skulle bli sjuk på vei til Roskilde. I år tenkte jeg at jeg bare var sliten, at jeg var spent, at det nok skulle gå bra.

Vi sto opp tidlig, spiste frokost mens vi nærma oss Danmark, fant toget vårt og fikk sitteplass hele veien til Roskilde by, fant en buss som tok oss med ut til Mad max og jordet. Jeg følte meg uvel, men tenkte at det nok bare var angst. Denne kroppen min går ofte til følelsen av uvelhet når det blir for mye, den lukker ned, narrer meg ut i symptomer på alt annet enn det som egentlig er galt: stress, redsel, angst. Det blir for meget, som man sier i Danmark. Men hva er for meget? Jeg har levd i denne kroppen i 37 år og jeg prøver fortsatt å lære meg det. Vi fant tenthousene våre, pakka ut, hadde fått armbånd og kjøpt øl, og jeg var fortsatt uvel, kvalm og dårlig, gikk og gjemte meg på do, sendte melding til Krummis og tenkte at nå skjer det, så skal dette bli den festivalen der jeg har omgangssyke. Det måtte skje.

Det skjedde ikke.

Krummis spurte på melding: Hvis du spør kroppen/hjernen hva den trenger, svarer den noe? Jeg hørte folk utenfor ta i dørene til doene, men det var mange ledige, så jeg ble sittende, snufsa og la hodet mellom knærne. Ble sittende litt til og gjemme meg. Prøvde å spørre kroppen og hjernen hva den trengte. Jeg ville bare gråte, så jeg satte på Christine and the queens «People, I’ve been sad» og så reiste jeg meg, trakk pusten og gikk ut på jordet, så rundt meg, på alle folka, alle telta, Arena der inne bak gjerdet, himmelen over meg og gresset under meg og prøvde å gråte, men det gikk ikke. Jeg pusta med magen og gikk tilbake til campen der de tilbød meg en øl, men jeg takka nei mange ganger før jeg takka ja. J og jeg gikk en tur for å finne noen camper han var blitt invitert til, men de var alle på vei andre steder da vi kom fram, som så ofte på Roskilde, det skjer noe hele tida, og vi gikk rundt og så på folk. Vi passerte en gjeng som linedanca til Rema, det kom en julenisse forbi med et ølbrett, en fyr løp rundt i bare boxeren, folk så glade og slitne ut, og festen hadde bare såvidt begynt for oss. Så var det på tide med Undergrunn og jeg forlot gjengen min inne i mengden, gjemte meg på do igjen, var kvalm og redd, da jeg kom ut derfra satte jeg fra meg den nesten fulle ølboksen min i gresset og så sa jeg til J at jeg måtte gå. Han ble med meg og vi gikk mot strømmen av folk som kom løpende til da Undergrunn spilte «Italia», jeg var svimmel og tenkte bare på at jeg kom til å kaste opp, at det var nå det skjedde. Så kom fruktboden trillende og jeg tok tak i den bakerste fyren, som måtte rope over musikken til han som dro boden. «Vi har en kunde!» ropte han, og trilleboden stoppa. «Hva vil du ha?» En banan, svarte jeg, og fikk kjøpe en banan før de trilla videre inn i mengden av folk, mens J og jeg traska hjemover til campen.

Jeg legger meg alltid tidlig den første dagen, så jeg tenkte det kanskje bare var det samme nå, at jeg var overvelda og sliten, at det nok skulle gå. Jeg skulle spise en banan når jeg orka den og når jeg våkna dagen etter skulle alt føles bedre. Morgenen etter var ok, morgenene er ofte det, og vi spiste frokost og drakk kaffe i campen før jeg forlot dem for å rusle inn til Roskilde by aleine, og det føltes så bra, noen timer for meg selv. Jeg gikk i tog med de andre festivalgjengerne, de skulle kjøpe øl på Rema 1000, jeg skulle inn til antikvariatet mitt. Det var kaldt da jeg gikk, overskya og det blåste, men jeg fant fram og kjøpte fire bøker av mannen med det grå håret, som ga meg rabatt. «Man må vel kunne sige at du er fast kunde,» smilte han. Ses neste år, sa jeg og han vinka. Jeg gikk på Føtex og kjøpte en brus og enda en banan, laken til tenthouse-madrassen og på hjemturen kom sola. Jeg stoppa halvveis og satte meg på en stein, løsna lissene på skoa og tok av meg strømpebuksa, kjente vinden mot lårene, myste mot sola. Så gikk jeg videre hjem og var så glad da jeg kom fram til campen. Anlaug og Aksel kjøpte en Baby Yoda-hettegenser til meg som de fant i en bruktsjappe, den var perfekt. Festivalen åpna fem og vi kom inn, gikk på Fever Ray, som var fantastisk – jeg har ikke hørt på dem, og hele tida under konserten tenkte jeg at jeg var en idiot som ikke hadde hørt på dem, for det var jo min musikk. Vi var glade og spiste spaghetti 50, alltid et av årets høydepunkter på Roskilde. På Rema-konserten fikk jeg dundrende hodepine og måtte ut av Arena for å sitte i gresset, og da det ikke ble bedre, gikk jeg hjem fra Kendrick før han spilte låtene mine. Jeg la meg tidlig også andre dagen, håpa på en bedre morgendag.

Da jeg våkna i teltet litt over fem om morgenen hadde hodepinen blitt til øreverk og jeg gravde fram Paracet fra toalettmappa, sov noen timer til og syntes synd på meg selv. Det var Karpe-dagen og ingenting skulle stoppe meg. Jeg drakk ingen øl, men jeg tok Ibux og Paracet og psyka meg opp til konsert, kjøpte limonaden fra Meyers som hadde redda en blå dag i fjor, da jeg også var mye uvel på grunn av varmen. I år fant jeg ingen grunn til hvorfor kroppen ikke spilte på lag, eller – det var mange grunner. Magevondten kunne skyldes på mensen, som kom uanmeldt, kvalmen holder angsten i hånda og er dens faste følgesvenn, hodepinen og ørebetennelsen kom nok også et steds fra, men jeg klarte å karre meg på Karpe. Vi sto inne i mengden og jeg hadde gått og kjøpt en ingefærbrus, men henda mine skalv så mye at jeg ett minutt før de begynte forlot venna mine og gikk ustøtt ut av mengden, ut av teltet, satte meg på huk og så på at henda min skalv, måtte sette fra meg glasset, skjerpe meg. Så begynte konserten, og jeg rista på hodet, prøvde å riste det ut, og så gikk jeg inn, men jeg holdt meg en meter bak mengden. Heldigvis så jeg alt, selv om jeg ikke sto midt inni der og var på fest. Da «Meeri Jan» begynte og Chirag sang: Jeg kan gi deg tårer i øya, så hadde jeg allerede tårer i øya, litt fordi det var fint å se dem, litt fordi jeg allerede da kjente at kroppen min ikke kom til å være på fest denne festivalen, den holdt på med noe helt annet. Jeg gikk hjem og la meg heller enn å prøve å se litt av Lil Nas X engang, men noen ganger må man legge seg tidlig og håpe på bedre dager. Jeg prøvde igjen.

Da jeg våkna på fredagen, så var ørebetennelsen blitt bihulebetennelse, og jeg hadde vondt i hele hodet, i tenna og kjeven og bak øya. Det går bra, sa jeg, og takka nei til øl for femtiende gang. Jeg skulle se Christine and the queens, og de spilte klokka ett på natta, men om jeg så skulle sove hele dagen, så skulle jeg klare det. Jeg gikk inn til Blur som spilte halv elleve, etter at vi hadde quizza i campen i noen timer. Jeg gikk fra Blur, fordi det var for høyt, det dundra i øra og kjeven, og jeg gikk tur i stedet, så på de fulle folka, kjøpte æbleskiver og en kopp te, tok på meg skjerfet mitt. Jeg sa fra til Aksel og J hvor de kunne finne meg, og de fant meg med en gang. Vi gikk på Rosalía som spilte for et helt fullt Arena, pluss alle oss som sto utenfor og ikke hørte eller så så mye, men det var bra allikevel, og så gikk J hjem og la seg, mens Aksel og jeg dro for å kjøpe Irish coffee og finne en plass på Christine and the queens. Det viste seg å være en performance av bare den nye skiva, og jeg kasta inn håndkleet etter tjue minutter. Jeg var kald og sjuk og gikk hjem og la meg. Fant J lesende i lyset i tenthouset, jeg la meg og håpa kroppen skulle være friskere etter en natts søvn. Jeg hadde ikke på vekkerklokke, fordi jeg jo hadde vært på nattkonsert. Tidligere på dagen hadde jeg gått til apotekvogna og pekt på ansiktet mitt, spurt: «Har I noget for bihulerne?» og en snill mann ga meg en nesespray. Den gjorde hodet litt lettere, men formen var ellers like miserabel.

Den siste dagen skulle jeg se Caroline Polachek og Tobias Rahim, og jeg skulle være glad. Jeg våkna ganske tidlig selv om jeg ikke hadde vekkerklokke, men formen føltes grei, så jeg sto opp og kjøpte frokost til campen. Vi chilla og leste i tenthouset, og det var meldt regn, som kom som det skulle, så vi gikk for å finne et bord under tak som vi kunne spise flæskesteg-sandwich og drikke øl under, quizze noen timer før konsert. Jeg gikk og kjøpte flæskesteg-sandwicher til oss alle sammen, og på veien ble jeg rammet av kvalmen igjen, den var i magen, halsen, hodet, overalt rundt meg var det glade og fulle mennesker, og jeg gikk der i hettegenseren min og var så bunnløst trist. Alt var bare dritt. Jeg kjøpte tre sandwicher, selv om jeg ikke følte jeg kom til å klare å svelge en eneste bit, og så begynte jeg på turen tilbake. Regnet kom og da jeg kom inn under taket der vi hadde funnet et bord, så spurte J: Går det bra? Og jeg satte fra meg nettet med flæskesteg og brista. Jeg hadde mista stemmen i løpet av dagen og hulkene mine var vonde, jeg blei stående og gråte uten å kunne kontrollere meg, det bare rant over. Det gikk ikke bra. Det gikk ikke bra. Jeg var på Roskilde og jeg ville drikke øl og mojitos, legge meg seint og være på alle konsertene, jeg ville feste med gjengen min, være en av de som løp rundt på natta med for lite klær og hes stemme fordi jeg hadde skrikesyngi til Medina, ikke fordi jeg hadde bihulebetennelse og raspende hoste. Jeg tok av meg brillene som dogga over av tårer og la dem på bordet, gjemte ansiktet i henda mine og var så flau over at jeg grein sånn så alle kunne se det. J og Aksel satt ved bordet vårt og jeg datt ned på benken da jeg klarte å samle meg. J ga meg en serviett og jeg skjønte ikke hvor han hadde fått den fra. «Det var en fyr som kom løpende med den til oss,» sa han. «Han het Noa. Eller, det sto Noa på navnelappen hans. Han jobber her.» Jeg tørka tårene og ansiktet med servietten vi fikk av Noa, smilte flau til folka mine. «Det går bra,» sa J. «Det går helt fint at det ikke går fint,» sa Aksel. «Det har ikke gått så fint lenge nå.»

Det hadde ikke gått så fint. Hele festivalen hadde jeg prøvd å holde motet oppe, lagt meg tidlig, håpa det skulle gå over. Jeg prøvde å gråte den første dagen, men det gikk ikke, det bare samla seg opp i kroppen helt til det rant over. Det fine med det sammenbruddet i regnet, med hulk som fikk Noa til å komme løpende med en serviett selv om han var på jobb, var at det løsna av det. Det gikk ikke bra, og det er lov at det ikke går bra. Jeg klarte å spise flæskesteg-sandwichen med litt hjelp fra Aksel og J, som delte den i to, så jeg fikk det lille jeg orka, og så quizza vi og jeg drakk te mens de drakk øl. Den første kategorien i quizboka vi kasta oss over da jeg hadde fått samla meg igjen og spist litt var Sommer-OL, og vi sa alle tre at vi ikke kunne noe av det, men vi kunne mange ting, og på de spørsmåla vi ikke kunne ting, så sa jeg: Hansen, random norsk etternavn, (det var riktig), Aksel sa Jones, random amerikansk etternavn, (det var riktig!), på slagordet gjetta Aksel at det fjerde ordet var sammen, random ord etter de tre første: raskere, høyere, sterkere (det var riktig!!) og på antall medaljer Norge har tatt de siste seks sommer-OL-ene, så sa jeg først 34. Det er for mange, sa de. 18, da, sa jeg, så sjekka vi fasit og det var, ganske riktig, 18. Universet ga oss fire stang inn, alt jeg måtte gjøre var å grine litt offentlig.

Vi gikk inn til Caroline Polachek, som var litt forsinka, og det viste seg at hun nesten ikke hadde kommet fram, fordi flyet deres blei kansellert, men hun rakk det og begynte med «Welcome to my island», som jeg har hørt ihjel i vår, og hun var dronninga jeg ønska meg. Så gikk vi videre til Tobias Rahim, som jeg kanskje gleda meg mest til, og da han begynte, så sa jeg: Jeg vil ha en øl, og J gikk og kjøpte. Jeg fikk alt jeg ønska meg og mer, og da jeg hørte keyboardet i starten av «STOR MAND», så slang jeg arma i været og ropte (eller kvekka) «JAAA» og skyene delte seg så jeg så blå himmel i noen sekunder før det skya over igjen, men det var alt jeg kunne drømt om. Før siste refreng ba de oss om å sette oss ned, før vi hoppa opp til take off-en, og konfettikanonene blåste blått over oss mens den låta jeg hørte i alle campene i fjor og har hørt på hundre og ørten ganger siden runga rundt oss. Sånn her så det ut:

https://www.instagram.com/reel/CuKmY_5rlD0/?utm_source=ig_web_button_share_sheet&igshid=MzRlODBiNWFlZA==

Og jeg var lykkelig.

Etterpå dro vi tilbake til campen med kald øl, jeg drakk en til mens vi hørte på Medina og Tobias Rahim, jeg sang med den siste stemmen jeg hadde, og da Aksel gikk på Lizzo, gikk J og jeg på do og pussa tenna, og mens jeg gikk i mørket på vei til doene, så tenkte jeg: Nå er det et helt år til jeg skal gå på disse møkkete doene igjen. Fy faen, så digg.

Nå er jeg hjemme igjen, og jeg er fortsatt sjuk, men her hjemme er det helt okay å være sjuk. Det er ingen tordivler som flyr i skumringen og prøver å komme inn i tenthouset mitt, det er ingen som har fest utenfor når jeg sover, det er ingen som har bæsja på doringen eller på veggen, det er ingen som har kasta opp på gulvet, det er ingen som dulter borti meg, det er ingen som sniker i køen når jeg skal kjøpe kaffe om morgenen, det er dyne i sofaen og ingen konserter jeg skal rekke, som jeg egentlig ikke orker å gå på. Det ble ikke den festivalen jeg håpa på, for jeg var sjuk i stedet, men Mojito-bussen står der neste år også. Spaghetti 50 venter. Den kalde ølen skal kjøpes og drikkes, og jeg skal være med, ikke bare se på mens jeg bruker nesespray og drikker lunka vann og synes synd på meg selv. Men noen ganger er det lov å synes synd på seg selv. Og noen ganger er man faktisk uvel når man er uvel, man har ikke bare angst. Det skal bihulerne mine hilse og si!

Det er viktig å ha en slagplan

Vi pakker til Roskilde. Jeg er redd for å glemme noe. J er avslappa og venter til siste liten med det meste. Han er best til å pakke sekken, så jeg har kryssa av alt på pakkelista mi og bare lagt det ved siden av, så skal han pakke. Sikkert i natt, når jeg sover. Jeg sovner som regel først. Han lever et eget liv om natta, uten meg. Og så lever jeg et eget liv om morgenen, uten ham. Vi er i samme rom, da, samme leilighet. Så litt samme liv er det. Den ene er våken, den andre sover.

Juni har vært her, er fortsatt her. Jeg har gjort gode ting. Jeg har møtt en hund som jeg fikk hilse på da jeg hadde angst. Vi tok bussen hjem og jeg blei stressa fordi det lukta vondt på bussen, det lukta oppkast og utedo og jeg blei redd og ville gå av, men jeg blei sittende helt til vi gikk av der vi bor. Her lukter det ikke vondt, sa J og pekte på blomstene i bakgården, her lukter det godt. Så vi lukta på blomstene. På buskene, på de andre buskene, til slutt lukta vi på syrinene. Så låste vi oss inn i oppgangen, og der var det en hund. Hunden skulle ut på kveldstur, men jeg fikk hilse på henne. Hun var snøftete og mjuk, sterk og sta. Så gikk hun på tur med naboen og vi låste oss inn i leiligheten. Du trenger en service dog, sa J da han så gliset mitt etter å ha fått hilse på en hund og lukte på en syrin. All angsten fra bussen var glemt.

Jeg har vært på quizzer og avslutningsquizzer, vært på fester og hatt siste time hos psykologen før sommeren. Jeg har gått hjem fra jobben og sagt: «Ses 14. juli!» fordi jeg plutselig har ferie. På ordentlig. Jeg kan ikke huske en ordentlig ferie på mange, mange år. Jeg kan ikke huske en ordentlig ferie. Kanskje er det fordi man glemmer lett. Kanskje er det fordi jeg har vært dårlig til å ha ferie. Men i år skal jeg være god til det. Jeg har begynt. Jeg har bare jobba litt hjemme, men aller mest har jeg gått lange turer, drukket iskaffi, smurt meg med solkrem, bada, lest bøker, lagt meg seint (ok, ikke veldig seint, men litt seinere enn vanlig!) og i stedet for å stå opp tidlig, så har jeg lest på senga og noen ganger til og med sovna igjen.

På fredag da alle skoleelevene hadde fått sommerferie, så hadde altså jeg også fått sommerferie. Jeg feira med å gå på spontankino og se en dansk film og så kjøpe burger, fries og milkshake på McDonalds etterpå, som en annen tenåring. J sier han aldri har smakt fries dyppa i milkshake eller softis, og jeg tror han bare har glemt det, for det har jeg drivi med siden jeg var 12, og vi har vært sammen i ti av de åra, så en eller annen gang må han jo ha sett det og fått smake. Men nei, sier han, så i sommer skal det skje.

Kanskje på Roskilde? Vi ankommer tirsdag, så vi rekker Undergrunn. På onsdag skal jeg gå tur inn til Roskilde by og antikvariatet. Så begynner det. Eller, det har jo begynt, mens jeg skriver dette, så er det fullt av folk på jordet allerede, men for oss begynner det på onsdag, etter en bitteliten warm-up fra tirsdag. Jeg gleder meg mest, men jeg gruer meg litt også. Men i dag har jeg blitt fan av Christine and the queens, som jeg hørte på mens jeg gikk tur til en kolonihage for å kjøpe et skjørt, og selv om de spiller klokka ett på natta (det er ALTFOR seint), så skal jeg klare det. Man må bare legge inn en liten powernap først. Ha en slagplan. Det er viktig å ha en slagplan, det veit alle.

Jeg skal klare mange ting, og hvis jeg ikke klarer det, så finnes det alltid en hund eller en blomst eller en milkshake eller en katt. Et eller annet sted finnes alltid en av de tinga, og en million ting til. Og når jeg kommer hjem igjen fra Roskilde, så har jeg fortsatt ferie i to uker til. Hva skal jeg gjøre med de ukene? Minst mulig. Og mest mulig. Jeg skal gå sent i seng og bade, vanne plantene til vennenaboene, lese bøker inne og ute, se på filmer jeg har sett før, drikke øl med venner som også er i byen, våkne uten en eneste plan, vifte med tærne og ikke være redd.

Tårer i øya

Mai begynte med bursdag, forkjølelse og mye jobb. I dag slutter den etter en tur til Hamburg for å se Karpe spille for 400 mennesker i en bunkers, og det lukter syriner i hele byen. Jeg prøver å lukte på blomstene. Jeg har lest flere bøker enn de andre månedene hittil, jeg har grini på teater – jeg så Lykke til, Cathrine Frost, og det må du også gjøre om du får sjansen. Jeg hulka og lo og klappa til jeg fikk vondt i henda.

Det samme gjorde jeg på Karpe-konserten i Hamburg. Jeg var engstelig i mengden, enda det var ganske mange færre der enn i spektrum, men etter en halv sang, så gikk jeg bakover, vekk fra de andre, ut av mengden, og der var det plutselig danseplass, så da sto jeg der for meg sjæl resten av konserten. Jeg gliste til jeg fikk vondt i kinna, og Aksel, som er høy nok til å se over publikum, sa etterpå at han noen ganger kikka etter meg for å se hvordan jeg hadde det, og da hadde jeg vært ett eneste stort glis hver gang, så han regna med at jeg hadde det bra. Det stemte. Da de spilte «Baraf/Fairuz», så sto jeg ved siden av Yohan mens stemmen hans runga over anlegget og jeg var selvbevisst over at jeg grein sånn av teksten hans – som jeg må innrømme at jeg alltid gjør. Jeg prøvde å ikke tenke så mye på det. Kanskje han ikke så det engang. Kanskje han bare tenkte det var fint, hvis han så det. Det er ikke farlig eller flaut å grine. Det känns bra, nesten alltid. Forløsende. Som latter, bare i den andre enden av spekteret.

I dag lærte jeg at sånn jeg passer på meg sjæl på festival, er sånn jeg burde passe på meg sjæl i livet. Planlegge. Ta pauser. Huske å spise. Gå hjem og ligge på bakken i en pause, reise meg igjen. Se litt på noen luftballonger. Si nei, det kan jeg ikke, for jeg må hvile nå hvis jeg skal leve etterpå. Man må si nei. Det er ingen som sier det for deg. Jeg er ikke så flink til å si nei, jeg vil ikke skuffe noen, men da skuffer jeg jo bare meg selv. For en udugelig egenskap.

Jeg leiter etter lommer i tida der jeg kan puste med magen og slappe av. Dette livet, jeg lever det hver dag, og noen ganger er det vanskeligere enn andre. Jeg løp en tur en dag, det må jeg gjøre oftere. Jeg klippa håret, det blei for kort. Jeg skreiv ferdig boka mi og har takka ja til å reise til Tsjekkia, Polen og Ungarn for å snakke om min forrige bok. Jeg har mareritt om at flya detter ned, og flere ganger har jeg drømt at de detter ned fordi piloten tar fyr. Det er ikke veldig sannsynlig, men jeg våkner med harehjerte allikevel. Men folk drar på eventyr allikevel, selv om de har mareritt om natta. Jeg kan ikke bli hjemme for alltid, selv om det føles tryggest.

Men nå skal jeg være hjemme fram til vi drar på Roskilde i slutten av juni. Legge hjertet mitt i kaldt vann, grine når jeg må det, le når jeg må det.